— Jeg kunne ikke forlate ham, mamma, — hvisket Mikita. — Skjønner du? Jeg klarte det ikke Mikita var fjorten, og hele verden var imot ham. Eller rettere sagt — ville ikke forstå ham. — Der er den bølla igjen! — mumlet tante Klara fra oppgang tre, mens hun hastet over til den andre siden av gårdsplassen. — En mor som oppdrar alene. Der ser du resultatet! Men Mikita gikk forbi, hendene dypt i lommene på de revnede dongeribuksene, latet som om han ikke hørte. Selv om han gjorde det. Mamma jobbet — igjen til sent. På kjøkkenbordet lå en lapp: «Koteletter i kjøleskapet, varm opp.» Og stillhet. Alltid stillhet. Nå var han på vei hjem fra skolen, der lærerne nok en gang hadde «samtale» om oppførselen hans. Som om han ikke skjønte at han var et problem for alle. Han skjønte det. Men hva så? — Hei, gutt! — ropte onkel Vebjørn, naboen fra første etasje. — Har du sett den halte hunden her? Noen bør jage den bort. Mikita stoppet. Studerte nøye. Ved søppeldunkene lå det faktisk en hund. Ikke en valp — en voksen, rød og hvitflekket. Lå stille, bare øynene fulgte folkene. Kloke øyne. Og triste. — Kan ikke noen jage den! — støttet tante Klara. — Sikkert syk! Mikita gikk nærmere. Hunden rørte seg ikke, bare viftet svakt med halen. På baklabbben — et stygt sår, størknet blod. — Hva står du der for? — brummet onkel Vebjørn irritert. — Ta en pinne, jag den bort! Da sprakk noe i Mikita. — Bare prøv å røre ham! — utbrøt han, og stilte seg foran hunden. — Han gjør ingen noe vondt! — Hm, beskytter altså? — sa onkel Vebjørn overrasket. — Ja, jeg beskytter! — Mikita satte seg ved siden av hunden, strakte frem hånden forsiktig. Den snuste på fingrene og slikket forsiktig håndflaten. Noe varmt spredte seg i guttebrystet. For første gang på lenge møtte noen ham med vennlighet. — Kom, — hvisket han til hunden. — Bli med meg hjem. Hjemme laget Mikita en seng av gamle jakker til hunden i hjørnet av rommet sitt. Mamma var jo på jobb til kvelden — ingen til å kjefte eller kaste ut «smittespredere». Såret på labben så ille ut. Mikita søkte på nettet, fant artikler om førstehjelp for dyr. Leste, rynket på nesen av medisinske ord, men pugget hvert ord. — Må skylle med desinfeksjon — mumlet han, roten i medisinskapet. — Så jod på kantene. Forsiktig, så det ikke gjør vondt. Hunden lå rolig, lot Mikita stelle labben. Så på ham takknemlig — slik ingen hadde sett på ham på lenge. — Hva heter du, egentlig? — surret Mikita mens han bandasjerte. — Du er jo rød… Skal jeg kalle deg Rødtass? Hunden bjeffet lavt, som om han var enig. Om kvelden kom mamma hjem. Mikita ventet bråk, men mamma så bare på Rødtass og sjekket bandasjen. — Du bandasjerte selv? — spurte hun lavt. — Ja. Fant ut hvordan på nettet. — Hvordan skal du mate ham? — Det finner jeg ut. Mamma så lenge på sønnen. Så på hunden, som slikket hånden hennes tillitsfullt. — Vi går til veterinæren i morgen, — besluttet hun. — Vi får se på labben. Har du funnet navn? — Rødtass, — svarte Mikita stolt. For første gang på mange måneder var det ingen mur mellom dem. Neste morgen sto Mikita opp en time tidligere enn vanlig. Rødtass prøvde å reise seg, pep av smerte. — Ligg du, — sa Mikita rolig. — Jeg henter vann, og mat. Ingen hundemat hjemme. Han ga bort sin siste kotelett, dynket brød i melk. Rødtass spiste grådig, men pent, slikket hver smule. På skolen snakket Mikita ikke imot lærerne for første gang på lenge. Tenkte bare på én ting — hvordan har Rødtass det? Har han vondt? Kjeder han seg? — Er du ikke helt deg selv i dag? — sa kontaktlæreren overrasket. Mikita bare trakk på skuldrene. Han ville ikke fortelle — de ville bare le. Etter skolen løp han hjem, ignorerte naboenes blikk. Rødtass hilste ham med gledeshyl – kunne nå stå på tre ben. — Vil du ut, kompis? — lagde bånd av snor. — Forsiktig nå, ta vare på labben. I gården skjedde det noe fantastisk. Tante Klara fikk nesten maten i halsen da hun så dem: — Han tok med ham hjem! Mikita! Har du blitt gal?! — Hva så? — svarte Mikita rolig. — Jeg behandler ham. Snart er han frisk. — Behandler? — naboen kom bort. — Hvor tar du penger til medisin? Stjeler du fra mora di? Mikita knyttet nevene, men ble rolig. Rødtass presset seg mot benet hans — som om han forsto spenningen. — Jeg stjeler ikke. Bruker mine egne penger. Har samlet fra frokostene, — sa han lavt. Onkel Vebjørn ristet på hodet: — Gutt, forstår du at du har tatt ansvar for et levende liv? Det er ikke leketøy, du må mate, behandle og lufte ham. Hver dag begynte nå med å gå tur. Rødtass ble raskt bedre, kunne løpe, selv om han haltet litt. Mikita trente ham — tålmodig, lenge. — Sitt! Flink! Gi labb! Sånn, ja! Naboene så på på avstand. Noen ristet på hodet, noen smilte. Mikita så bare Rødtass’ trofaste øyne. Han forandret seg. Ikke med en gang — men langsomt. Sluttet å svare spisst, begynte å rydde hjemme, til og med karakterene ble bedre. Han fikk et mål. Og dette var bare begynnelsen. Tre uker senere skjedde det Mikita fryktet mest. Han var ute og gikk med Rødtass da en flokk gatehunder stormet frem fra garasjene. Fem eller seks stykker — stygge og skrubbsultne, øyne glødet i mørket. Lederen, en stor svart hund, flekket tenner og gikk mot dem. Rødtass instinktivt bak Mikita. Labben var fortsatt vond, kunne ikke løpe ordentlig. Og disse kjente svakhet. — Gå vekk! — ropte Mikita, regnet med båndet. — Gå bort! Men flokken rykket ikke. Omringet dem. Den svarte lederen knurret dypere, bygget seg opp for hoppet. — Mikita! — kvinnestemme ropte ovenfra. — Løp! La hunden, og løp! Det var tante Klara i vinduet. Bak henne gløttet flere ansikter. — Ikke vær en helt, gutt! — skrek onkel Vebjørn. — Han halter jo, klarer ikke å rømme! Mikita så på Rødtass. Han skalv, men stakk ikke av. Presset seg mot eieren, klar til å dele all skjebne. Svart hund hoppet først. Mikita rekker å gardere seg, men bittet går gjennom jakken, når huden. Men Rødtass, selv med skadet labb og frykt — kastet seg for å beskytte eieren. Bet seg fast i benet på fienden, hang med hele kroppen. Slåsskampen begynte. Mikita sparket, slo, prøvde å skjule Rødtass. Ble bitt, klorte, men vek ikke. — Herregud, sånn går det an! — hylte tante Klara ovenfra. — Vebjørn, gjør noe! Onkel Vebjørn for ned trappene, grep en pinne, en jernbit, hva han fant. — Hold ut, gutt! — ropte han. — Jeg kommer! Mikita falt under presset fra flokken, da han hørte den kjente stemmen: — Vekk med dere! Det var mamma. Hun stormet ut med en bøtte vann og kastet det på hundene. Flokken spratt unna og knurret. — Vebjørn, hjelp! — ropte hun. Onkel Vebjørn kom til med pinnen, flere naboer fra øverste etasjer kom til. Gatehundene skjønte de var underlegne, løp sin vei. Mikita lå på asfalten og holdt Rødtass inntil seg. Begge blodige, begge skalv. Men i live. Hele. — Gutten min, — mamma satte seg ved siden av, sjekket sår og bitt. — Du skremte meg virkelig. — Jeg kunne ikke forlate ham, mamma, — hvisket Mikita. — Skjønner du? Jeg klarte det ikke. — Jeg skjønner, — svarte hun stille. Tante Klara kom ned i gården, kom nærmere. Hun stirret på Mikita merkelig — som om hun så ham for første gang. — Gutt, — sa hun forvirret. — Du kunne jo ha mistet livet. For en hund. — Ikke «for en hund», — avbrøt onkel Vebjørn plutselig. — For en venn. Skjønner du forskjellen, Klara Steffensen? Naboen nikket bare stille. Tårene rant. — Kom hjem nå, — sa mamma. — Vi må rense alle sår. Og Rødtass også. Mikita reiste seg og tok hunden i armene. Rødtass pep svakt, men halen gikk — glad for å være med eieren. — Vent litt, — stoppet onkel Vebjørn dem. — Skal dere til veterinæren i morgen? — Skal vi. — Jeg kjører dere. Betaler for behandling — den hunden har jo vist seg som en helt. Mikita så overrasket på naboen. — Takk, onkel Vebjørn. Men jeg klarer det selv. — Ikke protester. Du kan betale tilbake når du tjener. Men nå… — mannen klappet Mikita på skuldra. — Nå er vi stolte av deg. Ikke sant? Naboene nikket. En måned gikk. Vanlig oktoberkveld, Mikita kom hjem fra dyreklinikken, hvor han hjalp frivillig i helgene. Rødtass sprang ved siden av — labben var leget, haltet knapt. — Mikita! — ropte tante Klara. — Vent litt! Gutten stoppet, forberedt på moralpreken. Men naboen rakte frem en bag med hundemat. — Til Rødtass, — sa hun sjenert. — Det er god mat, dyr. Du passer så godt på ham. — Takk, tante Klara, — svarte Mikita oppriktig. — Men vi har mat. Jeg jobber på klinikken nå, doktor Anne Pettersen betaler. — Ta uansett. Kan være du trenger det. Hjemme lagde mamma middag. Hun smilte til sønnen: — Hvordan går det på klinikken? Er Anne Pettersen fornøyd med deg? — Hun sier at jeg har gode hender. Og tålmodighet. — Mikita klappet Rødtass. — Kanskje jeg blir veterinær. Vurderer seriøst. — Og skolearbeid? — Går bra. Til og med Pettersen fra fysikk sier jeg er oppmerksom nå. Mamma nikket. På denne måneden hadde sønnen endret seg totalt. Han var ikke frekk, hjalp hjemme, hilste på naboer. Men viktigst — han hadde fått et mål. En drøm. — Vet du, — sa hun, — i morgen kommer Vebjørn. Han har en venn med oppdrett, trenger hjelp. Mikita lyste opp: — Helt sant? Kan jeg ta med Rødtass? — Det tror jeg. Han er jo nesten tjenestehund nå. Om kvelden satt Mikita i gården med Rødtass. De trente «vakt» — hunden lyttet nøye, så på eieren med trofaste øyne. Onkel Vebjørn kom og satte seg ved siden av på benken. — Du drar i oppdretten i morgen? — Ja. Med Rødtass. — Da må du legge deg tidlig. Det blir en hard dag. Da Vebjørn gikk, ble Mikita sittende litt til. Rødtass la hodet på knærne, sukket fornøyd. De hadde funnet hverandre. Og de ville aldri være ensomme igjen.

Jeg kunne ikke forlate ham, mamma, hvisket Mikkel. Skjønner du? Jeg kunne bare ikke.

Mikkel var fjorten år gammel, og følte at hele verden var imot ham. Eller snarere at ingen ville forstå ham.

Nå er han ute igjen, den rampen! mumlet tante Klara fra tredje oppgang, idet hun hastet over gårdsplassen og nærmest trakk kåpen tettere rundt seg. Oppdratt bare av moren sin, ja. Slikt blir det av det!

Mikkel ruslet forbi med hendene dypt i lommene på sine fillete olabukser og lot som han ikke hørte. Men han gjorde det, selvsagt.

Moren jobbet. Som alltid, til sent på kveld. På kjøkkenbordet lå en lapp: «Kjøttkaker i kjøleskapet, varm dem opp.» Og stillhet. Alltid denne stillheten.

Nå var han på vei hjem fra skolen, der lærerne igjen hadde tatt ham til side for «en samtale» om oppførselen hans. Som om han ikke visste at folk så på ham som et problem. Det visste han. Men hva skulle han gjøre med det?

Hei gutt! ropte onkel Viktor, naboen fra første etasje. Har du sett den haltende hunden i gården? Vi burde få den bort.

Mikkel stoppet opp og kikket nøye.

Ved søppelkassene lå det virkelig en hund. Ikke en valp, men en voksen rødbrun hund med hvite flekker. Lå helt stille, men øynene fulgte menneskene kloke og sørgmodige øyne.

Få noen til å jage den vekk! istemte tante Klara. Den er sikkert syk!

Mikkel gikk nærmere. Hunden prøvde ikke å flytte seg, men logret svakt med halen. På bakbenet var det et stygt sår med størknet blod.

Hva står du der for? sa onkel Viktor irritert. Ta en pinne og jag den bort!

Da brast noe inni Mikkel.

Ingen må røre ham! sa han hardt, og stilte seg foran hunden. Han gjør ingen noen ting!

Jasså, sa onkel Viktor overrasket. Har du blitt beskytter nå?

Ja, og jeg kommer til å passe på ham! Mikkel satte seg ned ved hunden og strakte hånden forsiktig ut. Hunden snuste og slikket svakt hånden hans.

Noe varmt bredte seg i brystet hans. For første gang på lenge møtte han vennlighet.

Kom, hvisket han til hunden. Bli med meg hjem.

Hjemme laget Mikkel en seng til hunden av gamle jakker i hjørnet av rommet. Moren kom ikke hjem før sent, så ingen kom til å kjefte og kaste ut «smittet».

Såret så ille ut. Mikkel fant fram mobilen, søkte opp informasjon om førstehjelp til dyr og leste selv om medisinske begreper han ikke forsto. Men han ga seg ikke.

Jeg må rense med desinfeksjonsmiddel, mumlet han mens han rotet i medisinboksen. Og så jod rundt kanten. Forsiktig, så ikke det gjør vondt.

Hunden lå rolig og lot ham behandle benet, og så på Mikkel med en takknemlighet ingen hadde gitt ham på lenge.

Hva heter du, da? spurte Mikkel forsiktig mens han la bandasje på benet. Du er jo rød, kanskje du skal hete Rød?

Hunden ga fra seg et dempet bjeff, som om den var enig.

Moren kom hjem utpå kvelden. Mikkel ventet et skrik, men moren kikket bare stille på Rød og kjente på bandasjen.

Bandasjerte du selv? spurte hun lavt.

Ja. Fant en oppskrift på nettet.

Hva skal han spise?

Jeg finner på noe.

Moren studerte sønnen lenge. Så hunden, som tillitsfullt slikket hånden hennes.

I morgen drar vi til veterinæren, bestemte hun. Vi ser på benet. Og navn har du altså allerede?

Rød, svarte Mikkel og lyste opp.

For første gang på mange måneder var det ikke en vegg av misforståelser mellom dem.

Neste morgen våknet Mikkel en time tidligere enn vanlig. Rød prøvde å stå, men pep av smerte.

Ta det rolig, beroliget Mikkel. Jeg skal hente vann, og litt mat.

De hadde selvsagt ikke hundemat hjemme. Han ga bort den siste kjøttkaken, dyppet litt brød i melk. Rød spiste glupsk, men var forsiktig og slikket opp hver smule.

På skolen var Mikkel for første gang på lenge ikke frekk med lærerne. Han tenkte bare på én ting hvordan gikk det med Rød? Hadde han vondt? Kjente han seg ensom?

Du er annerledes i dag, sa kontaktlæreren undrende.

Mikkel trakk bare på skuldrene. Han ville ikke forklare de kom bare til å le ham ut.

Etter skolen kom han løpende hjem, uten å bry seg om naboenes misfornøyde blikk. Rød møtte ham med glade lyder, sto allerede på tre ben.

Vil du ut? spurte Mikkel og laget en enkel bånd av tau. Men vi tar det rolig, for benets skyld.

I gården skjedde det noe ekstraordinært. Tante Klara holdt på å sette frøene i halsen da hun så dem sammen.

Har han tatt hunden med seg hjem? Mikkel! Er du blitt sprø?

Hva er problemet? svarte Mikkel rolig. Jeg pleier ham. Han blir snart frisk.

Pleier?! nærmet naboen seg. Og hvor får du penger til medisiner? Stjeler du fra moren din?

Mikkel knyttet nevene, men holdt seg rolig. Rød presset seg tett inntil benet hans, som om han forsto alvoret.

Jeg stjeler ikke. Bruker mine egne penger. Har spart av skolefrokosten, sa han stille.

Onkel Viktor ristet på hodet.

Du vet at du har tatt ansvar for et levende vesen? Det er ikke en leke. Du må gi ham mat, helsehjelp, og gå tur.

Hver dag startet nå med en tur. Rød kom seg fort, og kunne løpe igjen selv om han haltet litt. Mikkel lærte ham kommandoer tålmodig, time etter time.

Sitt! Flink gutt! Gi labb!

Naboene så på avstand. Noen ristet på hodet, andre smilte. Men Mikkel brydde seg bare om de trofaste øynene til Rød.

Han forandret seg. Ikke med én gang, men gradvis. Ble mer høflig, ryddet hjemme, fikk til og med bedre karakterer. For første gang hadde han et mål. Og det var bare begynnelsen.

Tre uker senere hendte det Mikkel fryktet aller mest.

På vei hjem fra kveldstur med Rød kom en flokk med gatehunder bakfra, fra garasjene. Fem eller seks sinna, sultne, med glitrende øyne. Lederen, en svær svart hund, glefset og gikk rett mot dem.

Rød trakk seg instinktivt bak Mikkel. Benet var fortsatt vondt, han kunne ikke løpe ordentlig. Flokken merket svakheten.

Gå bort! ropte Mikkel og svingte båndet. Forsvinn!

Men flokken ga seg ikke. Omgav dem, og den svarte ledhunden knurret høyt, klar til å angripe.

Mikkel! lød et kvinne-rop fra et vindu over. Løp! Slipp hunden og løp!

Det var tante Klara. Flere naboer var kommet til vinduet.

Ikke vær dum, gutt! skrek onkel Viktor. Den halter, får ikke løpt uansett!

Mikkel så på Rød. Han skalv av frykt, men flyktet ikke. Presset seg mot Mikkels ben, klar for å dele skjebnen.

Den svarte hunden angrep først. Mikkel hevet armene, men betten traff skulderen. Tenner rev opp jakken, inn til huden.

Men Rød, selv med vondt ben og frykt, kastet seg mot lederen og bet seg fast i benet hans.

Kamp brøt ut. Mikkel sparket, slo, prøvde å beskytte Rød fra de andre. Han fikk bitt, kloremerker, men trakk seg ikke unna.

Herregud, hva skjer! hylte tante Klara ovenfra. Viktor, gjør noe!

Onkel Viktor kom stormende ned trappen, greip det første han fant en kjepp, et jernrør.

Hold ut, gutt! ropte han. Jeg kommer!

Mikkel holdt på å bli overmannet, da han hørte en kjent stemme:

Kom dere bort!

Det var moren. Hun kom løpende ut fra oppgangen med en bøtte vann, og kastet den på hundene. Flokken spratt bakover og glefset.

Viktor, hjelp til! ropte hun.

Flere naboer kom til, onkel Viktor slo rundt seg med kjeppen. Til slutt ga de opp, og flokken forsvant.

Mikkel lå på asfalten og holdt Rød inntil seg. Begge blødde, begge skalv, men de hadde overlevd.

Gutten min, sa moren lavt og undersøkte sårene hans. Du skremte meg virkelig.

Jeg kunne ikke forlate ham, mamma, hvisket Mikkel. Skjønner du? Kunne ikke.

Jeg skjønner, svarte hun mykt.

Tante Klara kom bort og så på Mikkel med et nytt blikk, som om hun så ham for første gang.

Du kunne jo mistet livet, sa hun fortumlet. For en hund.

Ikke «for en hund», korrigerte onkel Viktor bestemt. For en venn. Kan du se forskjellen, Klara?

Naboen nikket stille. Tårene rant nedover kinnene hennes.

Kom hjem, sa moren. Vi må rense sårene. Og Rød også.

Mikkel klarte så vidt å reise seg, han løftet Rød i armene. Hunden pep svakt, men halen logret glad for å være sammen med Mikkel.

Vent litt, sa onkel Viktor. Skal dere til veterinæren i morgen?

Ja.

Jeg kjører dere. Og jeg betaler for behandlingen så modig hund fortjener det.

Mikkel stirret overrasket på naboen.

Takk, onkel Viktor. Men jeg klarer selv.

Ikke argumenter. Du kan betale meg tilbake senere om du vil. For nå … han klappet Mikkel på skulderen. For nå er vi stolte av deg, sant?

Naboene nikket stille.

Det gikk en måned. En helt vanlig oktober kveld, og Mikkel kom hjem fra veterinærklinikken, der han hjalp som frivillig i helgene. Rød løp ved siden av benet var nesten helt bra igjen.

Mikkel! ropte tante Klara. Vent litt!

Han stoppet, forberedt på nye innvendinger, men hun overrakte ham en pose hundemat.

Det er til Rød, sa hun brydd. Godt fôr, dyrt. Du tar så godt vare på ham.

Takk, tante Klara, svarte Mikkel oppriktig. Men vi har fôr nå. Jeg jobber på klinikken, veterinæren Anne betaler meg litt.

Du tar det, likevel. Kan trenges fremover.

Hjemme lagde moren middag. Da hun så ham, smilte hun:

Hvordan går det på klinikken? Anne fornøyd med deg?

Hun sier at jeg har flinke hender og tålmodighet. Kanskje jeg skal bli veterinær. Jeg tenker på det.

Og skolen?

Går greit. Til og med Pettersen i fysikk roser meg. Sier jeg er blitt oppmerksom.

Moren nikket. Hun så at sønnen hadde forandret seg: han var høfligere, hjalp til hjemme, snakket med naboer. Og det viktigste han hadde funnet et mål. En drøm.

Vet du, sa hun, Viktor kommer i morgen. Han vil tilby deg ekstrajobb. Han har en venn med et oppdrett, de trenger hjelp.

Mikkel lyste opp:

Kan jeg ta med Rød?

Jeg tror det. Han er jo nesten en tjenestehund nå.

Om kvelden satt Mikkel ute i gården med Rød. De trente «vokte»-kommandoen. Hunden fulgte nøye med og så på ham med tillitsfulle øyne.

Onkel Viktor kom, satte seg ved siden av.

Du blir med til oppdretten i morgen?

Ja, med Rød.

Da må du legge deg tidlig. Det blir en tøff dag.

Da Viktor gikk, satt Mikkel igjen en stund til. Rød la hodet i fanget hans og sukket fornøyd.

De hadde funnet hverandre. Og de skulle aldri mer være alene.

Hver og en burde huske at et vennskap krever mot, omsorg og vilje til å stå sammen også når hele verden motsetter seg det. Da gror det frem styrke, tillit og håp, for dem begge.