Uncategorized

Min mann gir meg en kongelig fødselsdagsgave: midt i festen ringer en gravid kvinne til meg.

Uncategorized

0127

– Vi trenger virkelig din hjelp! Du må bare hjelpe oss! – sa svigermoren min.

Vi trenger virkelig din hjelp! Du må bare hjelpe oss! sa svigermoren min. «Hva i all verden skjer her?

Uncategorized

0148

Konen min sov ved siden av meg… og plutselig fikk jeg en melding på Facebook fra en kvinne som ba meg legge henne til.

Eirik lå ved siden av Marit som sov fredfullt på senga, mens jeg plutselig fikk en varsling fra Facebook

Uncategorized

Hytta – Den som fikser alt

Hytta, den ordner opp Hva er det du tenker med? Jeg sa til Line at du skulle komme! Avtalte spesielt

Uncategorized

010

Hytta – Den som fikser alt

Hytta, den ordner opp Hva er det du tenker med? Jeg sa til Line at du skulle komme! Avtalte spesielt

Uncategorized

Enda en natt til henne – En intens fortelling om kjærlighet, valg og tårer: Når Marinas tålmodighet nærmer seg bristepunktet, må Dmitrij ta stilling til fortiden, datteren Sonja og ekskona Anna. Hvem velger han når alt står på spill?

Dagbok, torsdag kveld Skal du til henne igjen? Jeg hadde egentlig allerede svaret, men kunne ikke la

Uncategorized

012

Stille Stemmer: En Reise Gjennom Det Usynlige

Kjære dagbok, I dag ble en vanlig høstdag til en uventet prøve på medfølelsen min. Jeg var på vei hjem

Uncategorized

015

«Jeg vil ikke ha en lam datter…» sa svigerdatteren og gikk sin vei… Men hun ante ikke hva som skulle skje videre… I en liten norsk bygd bodde en vanlig eldre mann, som likte å ta seg en liten dram på lørdagskveldene. Han drømte om å få seg en hund, ikke en hvilken som helst, men en ekte, norsk elghund. Han var villig til å reise langt for å skaffe seg drømmehunden. Mannen het Denstad. Alle kalte ham bare for Denstad-ingen visste egentlig om det var navn eller etternavn, men det var slik det var. Etter en dag i grønnsakshagen satt Denstad på benken utenfor huset og mimret om gamle dager. Ungdommen i bygda pleide å samles rundt ham for å høre historier om hvordan livet var før. Denstad hadde mistet kona si for lenge siden. Klara hadde dårlig hjerte, og legene sa hun aldri burde født, men hun ville så gjerne ha barn. Hun ga Denstad en sønn, men ble aldri frisk igjen. Denstad elsket Klara, og tok på seg alle huslige oppgaver – selv å bære melken fra butikken lot han henne aldri gjøre. “Det har jo legene sagt!”, pleide han å si. Han lagde mat og passet sønnen. Klara klaget stadig: – Du gjør alt, folk kommer til å le av meg! Jeg gjør ingenting hjemme, alt er mannfolkarbeid! Kvinnene lo ikke, de var egentlig misunnelige: – Klara! Kunne du ikke leid oss din Denstad for en dag, bare så vi fikk kjenne din lykke! Klara smilte bare dag ut, dag inn. Sånn forsvant hun også, med et smil. Da hun døde gråt Denstad i flere dager, og så tok han vare på sønnen. Sønnen var tenåring, og etter militæret giftet han seg og ble boende der han hadde tjenestegjort. Denstad ble alene, men han trivdes med å småprate med ungdommene i bygda. Sønnen fikk også en datter, og Denstad ventet spent på besøk fra hele familien, men de kom aldri. Enten var det jobb, tidsmangel, eller noe annet. Han så barnebarnet kun på bilder. Så la folk merke til at Denstad ble mørkere i sinn, satt ikke lenger på benken, og var ikke den vante, humørfylte mannen. De spurte og fikk vite: Denstad hadde fått telegram. Svigerdatteren sa de hadde krasjet med bilen; barnebarnet lå i koma, og sønnen var død. «For et uhell, for et sorg!» sa hele bygda og prøvde trøste, men hva hjelper vel ord mot slik ulykke? Sorgen slapp ikke taket. Han savnet sønnen, og enda mer barnebarnet. Jenta lå på sykehuset, 15 år gammel, og livet skulle jo såvidt ha begynt. Men svigerdatteren ga seg ikke lyd fra seg. Hun svarte ikke på brev eller telefoner. Denstad hadde aldri møtt henne eller barnebarnet, men gjennom bilder liknet jenta på Klara i unge dager. Denstad gjorde seg klar til å reise til byen der sønnen hadde bodd, da en bil plutselig kom til huset. Ut bar de inn en båre. En dame kom nesten uten å banke inn. Denstad skjønte det var sønnens enke. Bak henne bar de barnebarnet inn på båre. De dumpet jenta på sofaen, og gikk. – Hun er lam fra topp til tå. Jeg vil ikke ha en sånn datter. Jeg kan fortsatt gifte meg og få meg en frisk unge! – sa svigerdatteren med is i stemmen. – Men jeg er jo ikke lege! – sa Denstad. – Hun trenger ingen lege, ingen kan hjelpe henne. Hun trenger en pleier. Vil du ikke ta vare på henne, så grav henne levende ned. Men jeg skal ikke ødelegge min framtid! – sa hun og slamret igjen døra. – Du er ikke moren hennes heller! – ropte Denstad etter. Nå forsto Denstad hvorfor sønnen aldri kom hjem med familien. Med slik kone gikk man bare på markedet for å krangle, aldri på besøk. Slik ble Denstad og barnebarnet sittende alene. Jenta var virkelig lammet, men Denstad var vant til å stelle hus og folk. Nå hadde han endelig en mening: Han skulle gjøre henne frisk. Legene hadde gitt opp jenta og sendt henne hjem. Hun hadde overlevd mot alle odds, og nå var bare gamle råd og kjerringråd igjen. Den nærmeste kloke konen bodde langt unna, men Denstad dro dit hver uke og fikk urter og tinkturer til barnebarnet. Uker og måneder gikk, jenta lå fortsatt som et trestokk under teppet, kunne ikke snakke eller røre seg. Noen ganger gråt jenta stille. Da slet Denstads hjertet. Han snakket og leste bøker for henne, men hun kunne ikke svare. Begge led. En kveld skjedde det utenkelige. Mens Denstad satt ved sengen, raste plutselig en gjeng berusede ungdommer inn. Han hadde glemt å låse døra. De kom fra bygdediskoteket og visste hvem som lå lammet i huset. Noen foreslo et overgrep, de trodde hun ikke kunne forsvare seg. – Kom igjen, gamling! Av med teppet, spred bena! Vi kaster terning om hvem som er først! – sa den fulleste. – Hun er jo bare 15! – protesterte Denstad. – Vent, jeg må bare pusse tennene! – svarte Denstad og løp mot kjelleren, ropte: «Ta dem!» Ut spratt en diger norsk elghund. Den fòr etter ungdommene, beit dem i baken, så de sprang nakne gjennom bygda! Denstad lo så han gråt, og hunden jaget dem helt til bygdegrensa. Denstad kom tilbake til rommet, og barnebarnet satt oppreist og ropte ut vinduet: – Muktar! Muktar! Rop på ham, bestefar, så han ikke stikker! Bestefar gråt av glede. Siden den kvelden begynte jenta å bli bedre. Til slutt kunne hun gå. Om det var urtene eller sjokket med hunden, ingen vet – men siden den dagen pratet hun uavbrutt, hadde så mye hun ville si! Hvor kom hunden fra, lurer du? Elghunden Muktar hadde bodd hos sønnen, men da tragedien kom, kvittet svigerdatteren seg med både datteren og hunden. Hun dro dem begge til Denstad, men sa ingenting. Da hun forlot huset, gikk Denstad for å lukke porten og fant hunden mager og trist ved grindstolpen, med tårer i øynene. Han visste ikke engang at sønnen hadde hund. Selvfølgelig tok han den til seg. Så levde Denstad, barnebarnet og Muktar sammen, lykkelige – og de hørte aldri mer noe fra jentas mor.

Jeg vil ikke ha en lam jente sa svigerdatteren og gikk. Men hun ante ikke det rare som skulle komme etterpå

Uncategorized

013

UTEN SJEL… Klavdija Vasiljevna kom hjem etter et besøk hos frisøren, som hun fortsatt unner seg regelmessig selv i en alder av 68 år. Hver gang hun får stelt hår og negler hos sin faste frisør, løftes både humør og livsglede. – Klava, en slektning var innom og spurte etter deg. Jeg sa du kom hjem senere, og hun lovet å komme tilbake, sa ektemannen Jurij. – Hvilken slektning? Jeg har jo ingen igjen, sikkert bare en fjern tremenning, hun vil vel ha noe, burde sagt jeg var reist langt bort, svarte Klavdija misfornøyd. – Hvorfor lyve? Hun virket faktisk fra din familie—høyreist og elegant, minnet litt om din mor, må Gud hvile henne. Jeg tror ikke hun vil mase, hun virket intelligent og velkledd, prøvde Jurij å berolige henne. Omtrent førti minutter senere ringte slektningen på døren. Klavdija åpnet selv, og hun lignet virkelig Klavdijas avdøde mor, kledd i dyr kåpe, støvletter, hansker og ørepynt med små diamanter—der hadde Klavdija peiling. Klavdija inviterte kvinnen inn til et dekket bord. – La oss bli kjent, siden vi er i slekt. Jeg heter Klavdija, det holder med fornavn, ser vi er omtrent jevnaldrende. Dette er mannen min Jurij, men langs hvilken gren er du min slekt? spurte hun. Kvinnen nølte litt og rødmet, – Jeg heter Galina… Galina Vladimirovna. Vi har omtrent 18 års aldersforskjell. Jeg fylte 50 den 12. juni. Sier den datoen deg noe? – Klavdija ble blek. – Jeg ser du husker… Jo, jeg er din datter. Du behøver ikke å bli urolig, jeg vil ikke ha noen ting av deg, jeg ønsket bare å se min egen mor. Hele livet har jeg undret meg over hvorfor min mor aldri elsket meg. Forresten, hun døde for åtte år siden. Hvorfor var det bare pappa som elsket meg? Han døde nylig, bare to måneder siden. Det var han som fortalte meg om deg – han ba meg be om tilgivelse, om du klarer det, – sa Galina nervøst. – Hva er dette? Har du en datter? spurte en forbløffet Jurij. – Tydeligvis har jeg det. Jeg forklarer senere, svarte Klavdija. – Så du er min datter? Fint! Har du sett meg nå? Om du tror jeg kommer til å angre og be om tilgivelse, tar du feil. Jeg har ikke skyld, – svarte hun Galina. – Håper pappaen din rakk å fortelle alt? Du vil vel vekke morsfølelser i meg? Glem det, ikke et fnugg! Beklager. – – Kan jeg få komme en gang til? Jeg bor i utkanten her. Vi har et stort toetasjes hus—dere må gjerne komme på besøk. Kanskje blir du vant til tanken. Jeg har med bilder av barnebarnet og oldebarnet, kanskje du vil se dem? – spurte Galina forsiktig. – Nei. Vil ikke. Ikke kom igjen. Glem meg. Farvel, svarte Klavdija kaldt. Jurij bestilte taxi til Galina og fulgte henne ut. Da han kom tilbake, ryddet Klavdija allerede av bordet og satt rolig foran TV-en. – Du er jammen hard! Du burde kommandoert en hær. Har du virkelig ingen sjel? Jeg har mistenkt du var kald og ubarmhjertig, men ikke sånn – sa Jurij. – Vi møttes da jeg var 28, ikke sant? Kjære ektemann, sjelen min ble revet ut lenge før. Jeg var en jente fra bygda og drømte hele livet om å komme til byen, derfor jobbet jeg så hardt, og kom alene fra klassen inn på universitetet. Jeg var 17 da jeg møtte Volodja. Elsket ham høyt. Han var nesten tolv år eldre, men jeg brydde meg ikke. Etter en fattig oppvekst var byen som et eventyr, om enn stipendiet aldri strakk til. Jeg sultet, og tok gjerne imot kaféinvitasjonene fra kjæresten. Han lovet ingenting, men jeg var trygg på at han ville gifte seg med meg. Da han en kveld inviterte meg til hytta hans, sa jeg ja uten å nøle. Vi begynte å møtes der ofte, og snart var jeg gravid med hans barn. Jeg fortalte Volodja, han ble glad, men da jeg spurte når vi skulle gifte oss, svarte han: – Hvor har jeg lovet deg det? Jeg skal ikke gifte meg, jeg er allerede gift. – Men barnet, og meg? – – Du er ung og frisk, du klarer alt. Ta permisjon fra studiene. Foreløpig, ingen ser det. Når du har født, kommer du til oss. Kona mi er avdelingsleder på sykehuset. Vi kan ikke få barn, hun er nok eldre. Når du føder, tar vi barnet. Hvordan det ordnes, ikke din sak. Jeg har mine forbindelser i kommunen. Slapp av, du får betalt også. På den tiden hadde ingen hørt om surrogati. Jeg var nok eneste surrogatmor. Ville skammet bygda om jeg dro hjem. Før fødselen bodde jeg hos dem. Volodjas kone snakket aldri til meg, kanskje hun var sjalu. Datteren ble født hjemme, jordmor til stede. Barnet tok de med en gang, jeg fikk ikke amme. Etter en uke ble jeg høflig sendt vekk. Volodja ga meg penger. Tilbake til studiene og senere jobb på fabrikk. Fikk rom på familiekollektiv. Først mester, senere overmester på kvalitetskontroll. Venner hadde jeg nok av, men ingen ville gifte seg med meg, før du kom. Jeg var 28—måtte bare ta til takke. Resten vet du. Livet vårt har vært greit; tre biler, hus med alt vi trenger, hytte som vi steller. Årlig sydentur. Fabrikken vår overlevde 90-tallet, traktordeler produseres fortsatt der – ingen vet hva de andre bygger. Fabrikken er fortsatt omgitt av piggtråd og vakttårn. Gikk av på tidlig pensjon. Vi har alt, ingen barn, og det er like greit. Ser jo hvordan barna blir… – Klavdija avsluttet sin bekjennelse. – Livet med deg har vært tungt. Jeg har elsket deg, jobbet hele livet for å gjøre deg glad, men hjertet ditt har jeg aldri nådd. Greit, ingen barn – men du har aldri vist omsorg, ikke for dyr eller slekt. Min søster ba deg hjelpe min niese, du lot henne ikke engang bo en uke. I dag kom datteren din hit – og hvordan møtte du henne? Datteren din! Din egen blod, og du… Hadde vi vært yngre, ville jeg skiltes. Nå er det for sent. Det er kaldt ved din side, kaldt, sa Jurij sint. Klavdija ble litt redd – aldri hadde hennes mann snakket så hardt til henne. Denne datteren forstyrret hele hennes rolige liv. Jurij flyttet ut på hytta. Alle de siste årene har han bodd der, med tre hunder han har funnet som valper, og utallige katter. Han kommer sjeldent hjem, Klavdija vet han ofte besøker hennes datter Galina, har blitt kjent med familien, og forguder oldebarnet. – Han har alltid vært så godtroende. La ham leve som han vil, tenker Klavdija. Hun har aldri fått lyst til å bli kjent med datter, barnebarn eller oldebarn. Hun reiser alene til havet, slapper av, får nye krefter – og føler seg utmerket.

UTEN SJEL Kari Johansen kom hjem, med et stille sus av norsk vinter gjennom ytterjakken. Hun hadde vært

Uncategorized

012

Utakknemlig sønn – verre enn en fremmed (en enkel historie)

Marit Sæther, 84 år, satt på busstoppet like ved huset sitt i Moss og lurte på hvor hun nå skulle dra.