Kjære dagbok,
I dag ble en vanlig høstdag til en uventet prøve på medfølelsen min. Jeg var på vei hjem fra jobb i Oslo, den regntunge tåken hadde lagt seg som et grått teppe over byen, og gaten var dekket av gjørmete sølepytter. Plutselig hørte jeg et skrik: «Ikke rør meg! Fjern hendene dine! Åh, hjelp, noen!». En ung kvinne, hun het Synnøve, ropte desperat mens hun prøvde å dra seg bort fra noe.
Jeg løp mot henne, men sklidd på gjørmen, vridde ankelen og falt nesten. Da jeg reiste meg, så jeg at Synnøve hadde løpt av gårde. Mens jeg børstet av meg den gjørmete kåpen, fikk jeg øye på en gammel mann liggende midt på fortauet. Han var dekket av gjørme, prøvde å reise seg, men hans blodige hender ga ham ingen støtte. Det var han som hadde skremt Synnøve.
Det var kveld, og skyene presset seg ned over byen. Han mumlet noe uforståelig og strakte blodige hender mot meg. Jeg kjente en uro i magen.
«Han er sikkert beruset! Hold deg unna ham!» ropte en annen kvinne som også gikk forbi. Hun holdt en sammenfoldet paraply i en truende holdning, som om hun skulle forsvare seg. Hun vendte seg mot meg, så på meg med et kritisk blikk og sa: «Hva gjør du her? Har du ikke nok problemer? Alkoholismer… alt for en flaske, tja». Så gikk hun videre mot de lysere gatehjørnene med gatelys som blinket.
Der hvor den gamle mannen lå, var det en forlatt tomt ved siden av et betonggjerde med piggtråd på toppen. Jeg visste at bak gjerdet lå området til et gammelt verksted. Høye, gamle popler svaiet i vinden. Mørket ble tettere for hvert minutt.
«Mmm mmm» mumlet han igjen. Jeg bøyde meg forsiktig fram og spurte: «Er du i smerte? Trenger du en ambulanse?». Han nikket ikke, ristet bare på hodet og fortsatte å mumle. Med en skjelvende gest pekte han på en pose ved siden av seg, fylt med knuste flasker. Den gamle mannen virket liten, skjør og svært gammel.
Jeg husket bestemor, som lærte meg aldri å gå forbi en andres nød. Men hun hadde også advart meg om at man kan bli ansvarlig for andres skade hvis man griper inn uten riktig kunnskap. Jeg tenkte på det, men bestemte meg likevel for å hjelpe.
Jeg lente meg over ham, og han brøt ut i et nytt stønn. Hans blodige høyre hånd holdt store glasskår. En tåre trillet nedover kinnet mitt av medlidenhet. Jeg tok frem en pakke våtservietter fra vesken, kastet de knuste bitene i en søppelkasse, og tørket forsiktig hans blodige hender. Så prøvde jeg å reise ham på bena. Det var tungt, men jeg klarte det.
«Takk og lov, jeg har sterke hender», mumlet jeg for meg selv. «Hvor bor du?»
Han mumlet igjen, men pekte med en skjelvende hånd mot de nærmeste husene der lyset skinnet fra vinduene. Jeg fulgte ham langs den dunkle veien, mens han slitent med hvert skritt. Han bar den samme poser med knuste flasker, som om de var en del av ham.
Jeg begynte å spekulere: «Kanskje han ville levere dem, men falt og knuste dem selv. Kanskje flaskene allerede var knuste da han plukket dem opp» Jeg holdt en støttende hånd på ham, og vi nådde endelig frem til et lite rekkehus med en blek dørklokke.
«Dørtelefon», sa jeg usikker. «Hva er koden?»
Den gamle mannen gestikulerte med fingrene, som om han telte: tre, en, tre, en Jeg prøvde å taste 31, men også 13. En kvinnelig stemme svarte nervøst: «Ja?»
«Det er jeg», begynte jeg, men ble avbrutt av en stemme som ropte: «Jeg kommer ned!». En mann og en kvinne i 30årene åpnet døren. Kvinnen, med et varmt smil, løftet den gamle mannen opp og omfavnet ham: «Tusen takk!»
Kvinnen, som introduserte seg som Solveig, ga meg en pose med friske epler fra hagen sin: «Disse er fra vårt gamle epletre. Grandpa plantet det for mange år siden». Jeg takket høflig, men følte meg litt ukomfortabel med takknemligheten hennes: «Ingen grunn, jeg hjalp bare litt. Han trenger kanskje medisinsk behandling for sårene på hendene.»
Solveig så alvorlig på meg. «Jeg heter Solveig, mannen min er Ivar, og den gamle er Olav Pettersen en veteran fra krigen. Han har ikke drukket på lenge, men folk tror han er full på grunn av hans slørete tale. For noen år siden falt han på vinteren, lå flere timer på veien uten hjelp, og ble kraftig nedkjølt. Derfor er han så sta.»
Jeg spurte: «Hvorfor lar dere ham gå alene?»
«Vi prøver å overtale ham, men han insisterer på å gå rundt i nabolaget og samle knust glass, så ingen andre blir skadet. Han har sin egen rutine, uansett årstid, og nekter hjelp. Han er en ekte kriger.»
Mens jeg lyttet, tenkte jeg på min egen bestefar, også en krigsveteran som hadde mistet tale etter et slag. Han hadde også en evne til å klare seg med én hånd, og jeg husket hvordan han en gang reparerte taket på låven selv, til bestemor ble rasende av bekymring.
Jeg gikk hjem med posen med epler, følte meg både trøtt og varm i hjertet. Det er noe med å se at folk i vårt lokalsamfunn tar vare på hverandre, selv når de er svake og støvete. I dag lærte jeg at en liten handling kan bety mye for noen som er glemt av de fleste. Jeg lover meg selv å være mer oppmerksom, ikke la døren til å hjelpe stå lukket.
Ingrid.
