Eirik lå ved siden av Marit som sov fredfullt på senga, mens jeg plutselig fikk en varsling fra Facebook: En kvinne hadde sendt en venneforespørsel. Jeg trykket på «Legg til».
Jeg aksepterte forespørselen og sendte en kort melding: Kjenner vi hverandre?
Svaret kom med en blanding av nostalgi og overraskelse: Jeg har hørt at du har giftet deg, men jeg har fortsatt følelser for deg.
Det viste seg å være en gammel kjenning fra ungdomstiden, en vakker kvinne på bildet som en gang delte latter og skoledager med meg. Jeg lukket chattevinduet og kastet et blikk på Marit, som sov som en stein etter en lang, slitsom arbeidsdag.
Jeg tenkte på hvor trygt hun følte seg i vårt nye hjem i Oslo, langt fra foreldrenes hus der hun hadde tilbrakt hver eneste time med familie. Da hun var trist, var moren alltid der for å tørke tårene hennes. Bror eller søster delte vitser som fikk henne til å le, og faren kom inn med kaffekopp og små overraskelser som gjorde dagen lysere. Likevel stolte hun på meg med en tillit som var like dyp som fjorden.
Alle disse minnene flommet gjennom hodet mitt, så jeg løftet telefonen, trykket på «BLOCK» og la den bort. Jeg vendte meg mot Marit, la hodet på puten ved siden av henne og sovnet med et smil.
Jeg er en voksen mann, ikke et barn. Jeg har lovet Marit trofasthet, og jeg vil kjempe for å være den mannen som holder sitt løfte, som ikke svikter sin kone eller knuser familien.
