Uncategorized

Da jeg slapp pappa inn i livet mitt – En norsk dame oppdager at farens «midlertidige» overnatting forvandler leiligheten hennes til et kaotisk bo- og kjærlighetsdrama, komplett med fremmede damer i hennes morgenkåpe, syntetiske tigerpledd og italiensk sofa under plastblomster, og må sette grenser da hennes egen bolig blir okkupert av farens nyforelskelse.

Slapp inn ulykka med åpne armer Pappa, hva er det for slags nye greier her? Har du tømt bruktbutikken?

Uncategorized

Ikke før bryllupet!” – sa hun til forloveren.

«Først etter bryllupet!» sa hun til forlovede. Jeg kom fra treningsstudioet og oppdaget at jeg hadde

Uncategorized

Pappas hytte – En uventet beskjed om hyttesalget, tilfeldige samtaler på telefonen, og minner fra oppveksten med familie på landet, epler fra far, høstregn på verandaen, studentlivet i Oslo, tap, fellesskap og lengsel, og hvordan arven etter pappa lever videre blant trær, hage og den norske hyttedrømmen

Pappas hytte Det at pappas og min hytte ble solgt fikk jeg vite helt tilfeldig, på den rareste måten.

Uncategorized

0460

Bestemoren min oppdro meg, men nå har foreldrene mine bestemt at jeg må betale dem barnebidrag

Bestemor oppdro meg, men nå har foreldrene mine bestemt at jeg må betale dem underholdsbidrag.

Uncategorized

033

Richard skjemmes over moren sin – tenåringer ler fordi hun er en “gammel dame”, mens de selv har unge foreldre.

Eirik Hansen var bare sytten år, men han ble stadig mer rød i ansiktet hver gang klassekameratene hans

Uncategorized

Vi er her nå – åpne opp! – Julen min, det er tante Natasha! – stemmen i telefonen klang med en så påtatt glede at Julia fikk gnagsår på tennene. – Vi kommer til byen om en uke, må fikse noen papirer. Vi blir hos deg, en uke eller to, ikke sant? Julia holdt nesten på å sette teen i halsen. Sånn, helt uten «hei», uten «hvordan går det», rett på: Vi bor hos deg. Ingen «kan vi», ingen «passer det». Vi bor. Punktum. – Tante Natasha, – Julia prøvde å få stemmen til å lyde myk – det er hyggelig å høre fra deg. Men å bo hos meg… Kanskje jeg heller kan hjelpe dere med å finne hotell? Det finnes gode og rimelige alternativer akkurat nå. – Hotell? – tanten snøftet, som om niesen hadde foreslått noe helt hårreisende. – Hvorfor kaste bort penger? Du har jo den treromsleiligheten etter faren din! Hel leilighet til én person! Julia lukket øynene et øyeblikk. Nå startet det igjen. – Det er min leilighet, tante. – Din? – skarphet i stemmen som sved. – Og faren din – hvem var han da? Ikke fra vår familie, kanskje? Blod er tjukkere enn vann, Julia. Vi er ikke fremmede, men du jager oss på hotell som noen løshunder! – Jeg jager ingen. Jeg bare kan ikke ha dere her. – Hvorfor ikke? «Fordi sist dere var her gjorde dere livet mitt til et mareritt,» tenkte Julia, men sa: – Omstendigheter, tante Natasha. Jeg kan ikke ta dere imot. – Omstendigheter, altså! – nå var irritasjonen åpenbar. – Tre tomme rom, og hun har omstendigheter! Din far ville aldri ha stengt familien ute. Du er akkurat som moren din – sånn … – Tante … – Hva – tante? Vi kommer på lørdag, til lunsj. Maksim og Pavel kommer med. Du tar imot oss ordentlig. – Jeg har sagt at det ikke går. – Julia! – stemmen ble skarp og ufravikelig. – Det er ikke til diskusjon. Lørdag kommer vi. Samtalen var brått over. Julia la telefonen på bordet, satt stille og stirret ut i luften. Hun pustet tungt ut og lente seg bakover. Alltid det samme. For to år siden «gjestet» tante Natasha allerede én gang. Kom fire stk., lovet å bli tre dager – ble to uker. Julia husker kaoset: Maksim, tantens mann, lå slengt på sofaen med utesko og zappet på TV til langt på natt. Pavel, sønnen på 23 år, tømte kjøleskapet og renset aldri fatet sitt. Selve tante Natasha hersket på kjøkkenet og kritiserte alt fra gardiner til «feil» fliser. Og da de endelig dro, fant Julia brent stoltrekk, knust hylle på badet og mistenkelige flekker på stue-teppet. Ikke et ord om penger. Ikke for mat, ikke for strømmen, ingenting. Bare pakket og dro med: «Takk, Julia, du er så flink!» Julia gned pannen. Nei. Aldri mer. Tante får si hva hun vil om far og slektsfølelse. Kom lørdag – døra forblir låst. Hun fant telefonen og åpnet nettleseren. Hotell må de ha. Et ordentlig sted, med alt de trenger. Sender adressen, gir beskjed: Dette er alt jeg kan bidra med. Om de ikke skjønner det – så er det ikke hennes problem. To dager i fred og ro. Julia jobbet, gikk turer, lagde middag for en, og lot seg selv tro at tantens telefon bare var et mareritt. Kanskje de ombestemmer seg. Kanskje de finner noen andre å okkupere. Telefonen ringte torsdag kveld. På skjermen sto «Tante Natasha», og magen strammet seg. – Julia, det er meg! – energisk stemme fylte leiligheten. – Vi kommer i morgen, toget ankommer klokka to. Du henter oss, og setter frem mat, man skal spise ordentlig etter reisen! Julia satte seg sakte på kanten av sofaen. Fingrene knuget telefonen. – Tante Natasha, – hun snakket langsomt, tydelig og med ettertrykk, – jeg har allerede sagt det. Dere får ikke bo hos meg. Ikke kom. – Slutt å tulle! – tanten lo som av en dårlig vits. – Ikke slippe inn, slippe inn… Vi har jo kjøpt billetter! – Det er deres problem. – Julia, hva skjer med deg? – forundret, men straks mer bestemt. – Du er familie. Du SKAL stille opp, det er hellig! – Jeg skylder ingen noe. – Jo, det gjør du! Din far, Gud bedre … – Tante, slutt med pappa. Jeg sier nei. Det er siste ord. Tanten sukket høyt, som om hun tok sats foran et sta barn: – Julia, meningen din er uinteressant her, skjønner du? Vi er familie. Og du oppfører deg som om vi er fiender. I morgen klokka to, ikke glem det! – Jeg sier jo … – Det er greit, sees i morgen! Samtalen var over. Julia stirret noen sekunder på den svarte skjermen. Hevntanken dirret i brystet. Hun kastet telefonen i sofaen og begynte å gå frem og tilbake – tre skritt bort, tre tilbake, som et dyr i bur. Så – stopp. Bare vent, kjære tante. Julia grep telefonen og fant «Mamma» i kontaktlisten. – Hallo? Julia? – mammas stemme var varm og litt forundret. – Hva har skjedd? – Hei mamma. Kan jeg komme til deg? I morgen. En uke eller litt mer. Et øyeblikk stillhet. – I morgen? Du var jo her bare for en måned siden … – Vet. Men jeg trenger det. Jobber jo på nett, kan jobbe hvor som helst. Tar du imot meg? Mamma var stille, Julia så for seg rynkene hennes mens hun grublet. – Selvfølgelig, bare kom. Du vet du alltid er velkommen. Er du helt sikker på at alt er greit? – Ja, mamma. Savnet deg bare. Hun la på og smilte. Lørdag til lunsj kommer tante Natasha med familie til lukket dør. De kan ringe, banke, skrike – men vertinnen er i en annen by, 30 mil unna. Julia fant appen for billetter. Morgentoget, 06:45. Perfekt. Når tanten er fremme ved døra, sitter Julia og drikker te på kjøkkenet hjemme hos mamma. Blod er tjukkere enn vann, men av og til må slekta få høre et «nei». På toget lyttet Julia til hjulene som rullet og tenkte på ansiktet til tanten foran den låste døra. Øynene glippet, hodet brummet, men hun følte ro. Mamma møtte henne på stasjonen, ga en klem, tok henne med hjem. Serverte boller med vaniljekrem, te og sendte henne direkte til sengs. – Vi tar samtalen senere, – sa mamma og tok koppen. – Hvile først. Julia sovnet straks hun rørte puten. Hun ble vekket av en intens summing fra telefonen. Hun rotet frem mobilen fra nattenbordet, øynene fokuserte så vidt. «Tante Natasha». – Julia! – tanten skrek så Julia måtte holde telefonen unna. – Vi har stått foran døra di i tjue minutter! Hvorfor åpner du ikke?! Julia satte seg opp i senga, gned ansiktet. Ute var solen på vei ned – hun hadde sovet halve dagen. – Fordi jeg ikke er der, – svarte hun med et lite smil. – Hva vil det si?! Hvor er du?! – I en annen by. Stille. Så eksplosjon: – Skammelig av deg! Visste at vi kom, og så stikker du?! Hvordan kunne du?! – Enkelt. Jeg sa at dere ikke får komme inn. Dere hørte ikke etter. – Hvordan våger du! – tanten nesten kvelte seg selv med sinne. – Du har vel sikkert latt noen få nøkkel! Kanskje naboen, kanskje en venninne! Ring dem, la dem slippe oss inn! Vi klarer oss godt uten deg, vi er voksne! Julia ble stum. For en frekkhet. – Tante, er du seriøs nå? – Ja! Vi er slitne etter reisen, og du lager sirkus! – Jeg ønsker ikke bo med dere i min leilighet. Og dere får ikke komme inn uten meg heller. – Men du!.. Døra til rommet gikk opp. Mamma sto der – bustete hår og morgenkåpe, blikket skarpt. Hun gjorde et håndbevegelser, og Julia ga henne telefonen med en gang. – Natalia, – mammas stemme var iskald, – det er Vera. Hør nøye, og ikke avbryt. Noe mumling kom fra telefonen. – Yuri likte deg aldri, – sa mamma rolig. – Ikke ett sekund. Jeg vet det bedre enn noen. Så hvorfor skal du plage datteren hans? Hva vil du med henne? Julia hørte tante prøve å si noe, hakkende og famlende. – Da så, – sa mamma. – Ikke ring Julia mer. Noensinne. Hun har folk å gå til, og det er ikke deg. Samtalen er slutt. Mamma la på og ga telefonen tilbake. Julia så på mamma som om hun aldri hadde sett henne før. – Mamma … Du … du er jammen tøff. Mamma fnyste og rettet på morgenkåpen: – Det var faren din som lærte meg. Sa alltid, med Natasha må man kutte hardt – så holder hun seg unna i årevis. Hun smilte plutselig, og rynkene strålte ut fra øynene: – Det funker fortsatt, tenk det! Julia lo høyt, ekte, og fikk ut all stresset fra de siste dagene. Mamma lo med. – Nå, – hun pekte mot kjøkkenet, – kom og ta deg en kopp te. Du får fortelle hva som virkelig har skjedd her.

Tuva, det er tante Synnøve! stemmen i mobilen dirret av en påtatt glede som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen.

Uncategorized

Da Oda kom hjem, stanset hun opp i døren. Ved siden av sitt og Ivans skotøy stod det et par lekre høyhælte pumps – søsteren til Ivan sine, hun kjente dem straks igjen. Hvorfor var hun her? Ivan hadde aldri sagt noe om besøk. – Oda, er mannen din på jobb-reise igjen? – ropte kollegaen Per etter henne da hun hastet mot busstoppet. – Kanskje vi tar en kopp kakao på kafe, skravler litt? Du løper jo alltid – hei og farvel. – Unnskyld, Per, ikke i dag. Ivan sa han kom hjem tidlig – vi skal endelig velge kjøkken, har jo ikke helt ordnet oss etter oppussingen. Og forresten – han har ikke vært på reise på lenge. – Og hjemme i tide, alltid? – sa Per, med et glimt av ironi. – Ikke alltid, – lo Oda og ristet på hodet, – Vi trenger pengene nå, så Ivan jobber ekstra. Når vi har møblert ordentlig, ja, da kan han komme hjem tidlig hver dag. – Skjønner, – smilte Per og ønsket henne en god kveld før han gikk andre veien. Denne gangen hadde Oda flaks – bussen kom fort, nesten aldri skjer det! Hun fikk sitte ved vinduet og tenkte tilbake: Hun og Per hadde faktisk vært forlovet engang, men alt glapp – hun husket knapt hvorfor. Og Ivan dukket raskt opp – hun giftet seg mest for å “vise” Per at hun ikke var alene, og han fikk angre seg. Per hadde prøvd å ordne opp – bedt om tilgivelse, lovet gull og grønne skoger, men Oda var altfor opptatt av Ivan. Hun konkluderte vel med at hun aldri egentlig hadde elsket Per, bare trodde det en stund. Nå jobbet Per i samme filial, og oppførte seg nesten som om han var overasket over tilfeldigheten – men Oda mistenkte han hadde ordnet det slik med vilje. Likevel var det hyggelig, hun unnet Per alt godt, ja, hun misunte nesten den fremtidige kona hans litt – han kunne virkelig sjarmere. Hadde hun bommet med Ivan? Var hun ikke heldig med mannen likevel? Egentlig ikke – Ivan jobbet seg ut, alt for at familien skulle ha det bra, bo komfortabelt, men kona fikk knapt tid sammen med ham. De bodde i søsteren hans, Oksana, sin leilighet. Hun og mannen hadde det fett økonomisk, trengte aldri leie ut – investerte bare for barna i fremtiden. Ivan og Oda hadde fått pusse opp som de ville, kjøpte nå møbler, men Oda tenkte stadig: Hadde det ikke vært bedre å leie, eller brukt pengene på egen bolig? Men Ivan lyste opp da Oksana tilbød dem leiligheten. Da hun steg ut av bussen og krysset gaten mot blokken, fulgte lukten av regn henne – hun hadde ikke tid til å nyte begynnende sommerfriskhet. Hun tenkte på hvor kort eller langt det var siden de flyttet inn – var det ett år eller halvannet? Følelsen av å “bo midlertidig” ville aldri forsvinne. De ordnet, ventet på noe bedre, som om livet først skulle begynne “senere”. Hun gikk sakte mot oppgangen. Døren klikket, hun gikk opp til fjerde etasje, kjente en rar uro hele veien. Da hun låste seg inn, stod pumpsene der, ved siden av hennes og Ivans sko – de dyre, elegante, Oksanas. Hvorfor var hun her? Ivan hadde ikke nevnt besøk. Oda holdt nesten på å rope “Jeg er hjemme!” men ble stående – noe sa henne at hun burde vente, lytte. – Vi hadde tenkt å reise bort, – hørte hun Oksana si, – men mannen min får aldri tatt ferie. Så jeg tenkte du kan få reisene mine, Ivan – men på én betingelse: Du drar ikke med kona, men med Vera. Oda stivnet. “Vera?” Ivan hadde nevnt navnet før, fortalt at Oksana lenge ville spleise ham med venninna si. Da tenkte Oda ikke mer over det – men nå snørte alt seg i magen. – Jeg trenger ikke Vera, – svarte Ivan oppgitt. – Oksana, jeg har sagt det før: Det er Oda nå. Jeg elsker henne! Hvorfor skal du alltid blande deg? Oda slappet lettet av – Oksana la seg bare bort som vanlig. Hun var allerede klar til å gå inn og vise at hun var hjemme, men Oksana fortsatte. – Slutt å lure deg selv, jeg husker hvor glad du var i Vera! Dere skulle jo gifte dere, så ble du fornærmet for ingenting. Oda er ikke for deg, det er Vera som passer. Oda frøs, prøvde å holde seg rolig. Elsket han Vera? Skulle han egentlig ha giftet seg med henne? Da hun spurte, hadde Ivan sagt at Vera var helt uinteressant. Men Oksanas tale ville ikke slippe. – Jo ja, men det er gammelt, – sa Ivan, med irritation – og, var det usikkerhet i stemmen? – Nå elsker jeg min kone. – Elsker? Slutt nå, Ivan, – fnyste Oksana. – Hele denne greia med Oda var bare for å gjøre Vera sjalu, da hun gikk fra deg til en annen. Og da hun ville ha deg tilbake, valgte du Oda for å hevne deg. Oda følte seg elendig. Hevn? Gikk mannen hennes virkelig bare med henne for å “vinne”? Hadde hun selv egentlig gjort det samme med Ivan – bare giftet seg for å bli kvitt Per? Kanskje motivene var like, men hun var i alle fall alltid tro mot Ivan nå. Hun ventet på hvordan Ivan ville svare. – Det er fortid nå, – sa Ivan, – Jeg er gift, og har et ansvar for kona mi. – Oda, hva da? – Oksana lo. – Dere har heldigvis ikke fått barn. Håper du husker at du fortsatt bor hos meg? Med Oda blir du jo aldri lykkelig – du må flytte snart uansett. Vera har nettopp fått stor leilighet fra foreldrene – og hun savner deg enda. Oda lente seg mot den kalde veggen, følelsene kokte. Hvordan kunne Oksana si noe sånt? Men hun ventet mest på Ivan – han skulle vel ikke falle for denne fristelsen? – Oksana, slapp av, – sa Ivan. – Bolig er ikke alt. Vi får kjøpe eget etter hvert. Men Oksana ga seg ikke: – Du har alltid likt Vera best, du bare lar deg styre av såret stolthet. Det er ikke for sent å ordne opp. Med henne får du eget hjem og trygghet – du ser vel selv at du og Oda aldri blir ordentlig lykkelige? – Dessuten, – sa Oksana, – Du vet jeg må bruke leiligheten selv snart – dere må flytte ut. Vera vet alt, hun ba meg fikse dette. Reisebyttet var hennes idé. Stillhet. Oda undret: Hvorfor er Ivan nå så taus? Vurderer han faktisk å si ja? – Hva skal jeg si til Oda? – sa Ivan til slutt lavt. – Si at du hjelper meg på hytta, vi skal pusse opp – og dra så til havet med Vera. Enkelt. Oda orket ikke mer og gikk stille ut – bort fra alt. Hun havnet på en liten, lun kafé, regnet silte ute – hun bestilte bare kakao med vanilje. Ordene fra samtalen hjemme surret i hodet, hun følte seg lurt og forrådt. Hadde hele hennes ekteskap bare vært en hevnakt fra Ivans side? Var hun virkelig bare et ledd i et spill med Vera? Hun hadde jo nektet selv å gå på kafé med Per – hun var hundre prosent lojal mot Ivan. Hvorfor skulle han da svikte nå? Mørket senket seg, Oda stirret tomt ut. Ivan hadde ikke ringt. “Han har vel allerede dratt med Vera”, tenkte hun bittert. Hun sjekket telefonen – den var død. Etter lang tid dro hun hjemover igjen, klar for å møte det uunngåelige – nå skulle det ta slutt. Da hun kom inn, var alt stille, Ivan sto midt i stua og pakket kofferten. “Der ser du, han drar,” tenkte hun. – Hva gjør du? – spurte hun. – Vi skal flytte, Oda. Jeg har funnet egen leilighet – midlertidig, men vi skal klare oss. Ingen mer Oksana, ingen mer styr, og etter hvert egen bolig og lån. Du har vært lenge borte – tok du ekstra jobb? Oda forsto ingenting. – Vi flytter…? – gikk det opp for henne. Ivan satte seg, inviterte henne – og fortalte alt om samtalen med Oksana: – Jeg burde sagt det for lenge siden, – sa han stille. – Jeg hadde forhold med Vera før. Og ja, jeg giftet meg med deg for å ta hevn. Men nå – du er den eneste jeg virkelig elsker. Jeg vil ikke miste deg. Oda slappet mer av. Det verste ved sviket satt i, men nå kunne de endelig snakke ordentlig ut. – Unnskyld at jeg aldri fortalte det, – sa Ivan, – Jeg var redd det skulle komme feil ut… Oda følte tårene komme – men det var mest lettelse i dem. – Det er greit, – sa hun mykt, – vi ser fremover. Vi har eget sted nå? – Ja, – smilte Ivan, – midlertidig, men eget – uten Oksana. Etter hvert skaffer vi oss alt vi trenger. Sammen. Oda visste det var riktig – endelig skulle de bo for seg selv, uten innblanding. – Skal vi begynne å pakke? – Ivan smilte. Hun nikket – endelig var de fri til å velge sin egen vei, sammen, og legge fortiden bak seg.

Da hun kom inn i leiligheten, stoppet Ingebjørg opp. Ved døren, pent plassert ved siden av hennes og

Uncategorized

090

Min ektemann var min største støtte inntil vår sønn fylte 3 år. Så forlot han oss.

Mannen min var mitt faste anker helt til den dagen vår yngste sønn ble tre år. Så steg han opp som en

Uncategorized

0153

Jeg var ute av landet i to år, og da jeg kom tilbake, fikk jeg vite at sønnen min hadde fått en “overraskelse

Jeg var i utlandet i to år, og da jeg kom tilbake, fikk jeg vite at sønnen min hadde en overraskelse.

Uncategorized

Frigjøringens smak: Historien om familie, kjærlighet og voksenliv i en norsk hverdag med oppussing, drømmer om den perfekte bryllupsfesten med hest og harpe, generasjonsoppgjør, kampen om mammas nøkkel til bestemorleiligheten og veien fra trygghet til ekte selvstendighet – sett både med mors og sønns øyne

Frihetens smak Vi ble ferdige med oppussingen i fjor høst, begynte sin fortelling Vera Ingvaldsen.