Da Oda kom hjem, stanset hun opp i døren. Ved siden av sitt og Ivans skotøy stod det et par lekre høyhælte pumps – søsteren til Ivan sine, hun kjente dem straks igjen. Hvorfor var hun her? Ivan hadde aldri sagt noe om besøk. – Oda, er mannen din på jobb-reise igjen? – ropte kollegaen Per etter henne da hun hastet mot busstoppet. – Kanskje vi tar en kopp kakao på kafe, skravler litt? Du løper jo alltid – hei og farvel. – Unnskyld, Per, ikke i dag. Ivan sa han kom hjem tidlig – vi skal endelig velge kjøkken, har jo ikke helt ordnet oss etter oppussingen. Og forresten – han har ikke vært på reise på lenge. – Og hjemme i tide, alltid? – sa Per, med et glimt av ironi. – Ikke alltid, – lo Oda og ristet på hodet, – Vi trenger pengene nå, så Ivan jobber ekstra. Når vi har møblert ordentlig, ja, da kan han komme hjem tidlig hver dag. – Skjønner, – smilte Per og ønsket henne en god kveld før han gikk andre veien. Denne gangen hadde Oda flaks – bussen kom fort, nesten aldri skjer det! Hun fikk sitte ved vinduet og tenkte tilbake: Hun og Per hadde faktisk vært forlovet engang, men alt glapp – hun husket knapt hvorfor. Og Ivan dukket raskt opp – hun giftet seg mest for å “vise” Per at hun ikke var alene, og han fikk angre seg. Per hadde prøvd å ordne opp – bedt om tilgivelse, lovet gull og grønne skoger, men Oda var altfor opptatt av Ivan. Hun konkluderte vel med at hun aldri egentlig hadde elsket Per, bare trodde det en stund. Nå jobbet Per i samme filial, og oppførte seg nesten som om han var overasket over tilfeldigheten – men Oda mistenkte han hadde ordnet det slik med vilje. Likevel var det hyggelig, hun unnet Per alt godt, ja, hun misunte nesten den fremtidige kona hans litt – han kunne virkelig sjarmere. Hadde hun bommet med Ivan? Var hun ikke heldig med mannen likevel? Egentlig ikke – Ivan jobbet seg ut, alt for at familien skulle ha det bra, bo komfortabelt, men kona fikk knapt tid sammen med ham. De bodde i søsteren hans, Oksana, sin leilighet. Hun og mannen hadde det fett økonomisk, trengte aldri leie ut – investerte bare for barna i fremtiden. Ivan og Oda hadde fått pusse opp som de ville, kjøpte nå møbler, men Oda tenkte stadig: Hadde det ikke vært bedre å leie, eller brukt pengene på egen bolig? Men Ivan lyste opp da Oksana tilbød dem leiligheten. Da hun steg ut av bussen og krysset gaten mot blokken, fulgte lukten av regn henne – hun hadde ikke tid til å nyte begynnende sommerfriskhet. Hun tenkte på hvor kort eller langt det var siden de flyttet inn – var det ett år eller halvannet? Følelsen av å “bo midlertidig” ville aldri forsvinne. De ordnet, ventet på noe bedre, som om livet først skulle begynne “senere”. Hun gikk sakte mot oppgangen. Døren klikket, hun gikk opp til fjerde etasje, kjente en rar uro hele veien. Da hun låste seg inn, stod pumpsene der, ved siden av hennes og Ivans sko – de dyre, elegante, Oksanas. Hvorfor var hun her? Ivan hadde ikke nevnt besøk. Oda holdt nesten på å rope “Jeg er hjemme!” men ble stående – noe sa henne at hun burde vente, lytte. – Vi hadde tenkt å reise bort, – hørte hun Oksana si, – men mannen min får aldri tatt ferie. Så jeg tenkte du kan få reisene mine, Ivan – men på én betingelse: Du drar ikke med kona, men med Vera. Oda stivnet. “Vera?” Ivan hadde nevnt navnet før, fortalt at Oksana lenge ville spleise ham med venninna si. Da tenkte Oda ikke mer over det – men nå snørte alt seg i magen. – Jeg trenger ikke Vera, – svarte Ivan oppgitt. – Oksana, jeg har sagt det før: Det er Oda nå. Jeg elsker henne! Hvorfor skal du alltid blande deg? Oda slappet lettet av – Oksana la seg bare bort som vanlig. Hun var allerede klar til å gå inn og vise at hun var hjemme, men Oksana fortsatte. – Slutt å lure deg selv, jeg husker hvor glad du var i Vera! Dere skulle jo gifte dere, så ble du fornærmet for ingenting. Oda er ikke for deg, det er Vera som passer. Oda frøs, prøvde å holde seg rolig. Elsket han Vera? Skulle han egentlig ha giftet seg med henne? Da hun spurte, hadde Ivan sagt at Vera var helt uinteressant. Men Oksanas tale ville ikke slippe. – Jo ja, men det er gammelt, – sa Ivan, med irritation – og, var det usikkerhet i stemmen? – Nå elsker jeg min kone. – Elsker? Slutt nå, Ivan, – fnyste Oksana. – Hele denne greia med Oda var bare for å gjøre Vera sjalu, da hun gikk fra deg til en annen. Og da hun ville ha deg tilbake, valgte du Oda for å hevne deg. Oda følte seg elendig. Hevn? Gikk mannen hennes virkelig bare med henne for å “vinne”? Hadde hun selv egentlig gjort det samme med Ivan – bare giftet seg for å bli kvitt Per? Kanskje motivene var like, men hun var i alle fall alltid tro mot Ivan nå. Hun ventet på hvordan Ivan ville svare. – Det er fortid nå, – sa Ivan, – Jeg er gift, og har et ansvar for kona mi. – Oda, hva da? – Oksana lo. – Dere har heldigvis ikke fått barn. Håper du husker at du fortsatt bor hos meg? Med Oda blir du jo aldri lykkelig – du må flytte snart uansett. Vera har nettopp fått stor leilighet fra foreldrene – og hun savner deg enda. Oda lente seg mot den kalde veggen, følelsene kokte. Hvordan kunne Oksana si noe sånt? Men hun ventet mest på Ivan – han skulle vel ikke falle for denne fristelsen? – Oksana, slapp av, – sa Ivan. – Bolig er ikke alt. Vi får kjøpe eget etter hvert. Men Oksana ga seg ikke: – Du har alltid likt Vera best, du bare lar deg styre av såret stolthet. Det er ikke for sent å ordne opp. Med henne får du eget hjem og trygghet – du ser vel selv at du og Oda aldri blir ordentlig lykkelige? – Dessuten, – sa Oksana, – Du vet jeg må bruke leiligheten selv snart – dere må flytte ut. Vera vet alt, hun ba meg fikse dette. Reisebyttet var hennes idé. Stillhet. Oda undret: Hvorfor er Ivan nå så taus? Vurderer han faktisk å si ja? – Hva skal jeg si til Oda? – sa Ivan til slutt lavt. – Si at du hjelper meg på hytta, vi skal pusse opp – og dra så til havet med Vera. Enkelt. Oda orket ikke mer og gikk stille ut – bort fra alt. Hun havnet på en liten, lun kafé, regnet silte ute – hun bestilte bare kakao med vanilje. Ordene fra samtalen hjemme surret i hodet, hun følte seg lurt og forrådt. Hadde hele hennes ekteskap bare vært en hevnakt fra Ivans side? Var hun virkelig bare et ledd i et spill med Vera? Hun hadde jo nektet selv å gå på kafé med Per – hun var hundre prosent lojal mot Ivan. Hvorfor skulle han da svikte nå? Mørket senket seg, Oda stirret tomt ut. Ivan hadde ikke ringt. “Han har vel allerede dratt med Vera”, tenkte hun bittert. Hun sjekket telefonen – den var død. Etter lang tid dro hun hjemover igjen, klar for å møte det uunngåelige – nå skulle det ta slutt. Da hun kom inn, var alt stille, Ivan sto midt i stua og pakket kofferten. “Der ser du, han drar,” tenkte hun. – Hva gjør du? – spurte hun. – Vi skal flytte, Oda. Jeg har funnet egen leilighet – midlertidig, men vi skal klare oss. Ingen mer Oksana, ingen mer styr, og etter hvert egen bolig og lån. Du har vært lenge borte – tok du ekstra jobb? Oda forsto ingenting. – Vi flytter…? – gikk det opp for henne. Ivan satte seg, inviterte henne – og fortalte alt om samtalen med Oksana: – Jeg burde sagt det for lenge siden, – sa han stille. – Jeg hadde forhold med Vera før. Og ja, jeg giftet meg med deg for å ta hevn. Men nå – du er den eneste jeg virkelig elsker. Jeg vil ikke miste deg. Oda slappet mer av. Det verste ved sviket satt i, men nå kunne de endelig snakke ordentlig ut. – Unnskyld at jeg aldri fortalte det, – sa Ivan, – Jeg var redd det skulle komme feil ut… Oda følte tårene komme – men det var mest lettelse i dem. – Det er greit, – sa hun mykt, – vi ser fremover. Vi har eget sted nå? – Ja, – smilte Ivan, – midlertidig, men eget – uten Oksana. Etter hvert skaffer vi oss alt vi trenger. Sammen. Oda visste det var riktig – endelig skulle de bo for seg selv, uten innblanding. – Skal vi begynne å pakke? – Ivan smilte. Hun nikket – endelig var de fri til å velge sin egen vei, sammen, og legge fortiden bak seg.

Da hun kom inn i leiligheten, stoppet Ingebjørg opp. Ved døren, pent plassert ved siden av hennes og Eivinds sko, stod et par elegante pumps. Hun kjente dem straks igjen det var skoene til Eivinds søster, dyre, med høye hæler. Hvorfor var hun her? Ingebjørg kunne ikke huske at Eivind hadde nevnt at søsteren skulle komme på besøk.

Ingebjørg, er Eivind ute på jobbreise igjen? ropte kollegaen Henning idet hun hastet mot bussholdeplassen. Har du lyst til å ta en kopp kakao på kafeén? Kanskje vi kan snakke litt, slik det pleide å være før nå blir det bare «hei» og «ha det».

Beklager, Henning, jeg kan ikke i dag. Eivind sa han skulle komme hjem tidligere, vi planlegger å dra ut og velge kjøkken til leiligheten vi har jo ikke fått alt på plass etter oppussingen ennå. Og forresten, han har ikke reist bort på en stund.

Og han er alltid hjemme til tiden? svarte Henning med en ironisk undertone han ikke la særlig skjul på.

Ikke alltid, Ingebjørg smilte og ristet på hodet, Vi trenger pengene sårt nå, så Eivind jobber ekstra mye. Når vi endelig har fått alt på plass hjemme, kan han sikkert være mer til stede.

Skjønner, lo Henning og ønsket henne en fin kveld før han forsvant i motsatt retning.

Denne gangen var Ingebjørg heldig, bussen kom raskt vanligvis var ventetiden lang. Hun rakk den fordi hun hadde klart å forlate jobben tidlig. I setet ved vinduet, tenkte hun seg gjennom livet.

En gang hadde hun og Henning vært forlovet, men det tok slutt på en uforklarlig og litt tåpelig måte hun knapt husker. Eivind dukket opp plutselig, og hun giftet seg med ham delvis for å «vise Henning» se, jeg er ikke alene lenger, tenk litt over det, du som lot meg gå.

Henning forsøkte å få henne tilbake, ba om unnskyldning og lovet henne alt mellom himmel og jord lykke, troskap, aldri noen krenkelse. Men da var hun allerede for begeistret for Eivind, og overbeviste seg om at hun aldri hadde elsket Henning det bare virket sånn.

Etter hvert sluttet hun å tenke på Henning, helt til han nylig ble overført fra hovedkontoret til hennes avdeling. Han virket oppriktig overrasket over tilfeldigheten, men Ingebjørg mistenkte at han hadde bedt om overføring da han fikk vite hvor hun jobbet. Hun likte at Henning fremdeles var singel og fortsatt behandlet henne med samme varme.

Innerst inne ønsket hun ham lykke til, og misunte litt kvinnen som kanskje skulle få ham han var jo så flink til å sjarmere, en ekte romantiker.

Selv kunne hun ikke klage over ektemannen Eivind jobbet enormt mye den siste tiden, men han gjorde det for familien: trygghet, komfort, å ikke mangle noe. Bare tid til henne var det lite igjen av.

De bodde attpåtil i leiligheten til Eivinds søster slags mellomløsning. Sigrid, som søsteren het, hadde ingen økonomiske bekymringer, jobbet ikke, hadde flere leiligheter å investere i, og mente bare barna skulle vokse opp med bolig. Hun lot derfor dem bo midlertidig.

Eivind og Ingebjørg pusset opp på egen smak, Sigrid syntes det var greit, og nå kjøpte de møbler som de ønsket. Men ofte tenkte Ingebjørg at det kanskje hadde vært bedre å leie en ferdig innredet leilighet de pengene som var brukt på oppussingen, kunne holdt til flere års leie, eller til egenkapital i en bolig. Men Eivind ble så glad da Sigrid tilbød dem dette stedet.

Ingebjørg går av bussen, krysser gaten og setter kursen mot blokken. En svak lukt av regn fyller luften snart kommer det et skyll, men hun har ikke tid til å sette pris på friskheten nå.

Tankene hennes snurrer rundt, men ingenting fester seg lenge alt glir over i noe annet. Hvor lenge har hun og Eivind bodd her nå? Et år? Kanskje litt mer? Hun kan ikke huske, men boligen føles stadig midlertidig. De pusser opp og innreder, venter fortsatt på «det neste», som om livet egentlig skal begynne senere men når?

Hun tar seg selv i å gå sakte som om hun utsetter øyeblikket hun må inn. Dørklokken klikker som vanlig, og hun går inn i mørket og begynner å gå opp til fjerde etasje. Trappene glir forbi mens hun kjenner økende uro.

Da hun åpner døren til leiligheten, blir hun stående. Ved døren, pent plassert, sto skoene til Sigrid sammen med hennes og Eivinds.

Hun kjente dem med én gang Sigrid sine dyre pumps med høye hæler. Hvorfor var hun her? Hun kunne ikke huske at Eivind hadde sagt noe om besøk.

Ingebjørg var i ferd med å rope at hun var hjemme, men noe stoppet henne. Magefølelsen sa at hun skulle lytte før hun gikk inn.

Jeg og mannen min hadde tenkt oss en liten ferie, sa Sigrids stemme. Men det passer aldri med ferien hans. Så jeg tenkte å gi deg disse reisene, men bare på én betingelse, stemmen hennes ble mer bestemt, du skal ikke reise med kona di du skal reise med Marie.

Ingebjørg ble stående. «Med Marie?» hun husket vagt at Eivind hadde nevnt navnet, at Sigrid hadde prøvd å få ham sammen med en venninne.

Hun hadde ikke festet seg noe ved det da, men nå, da hun hørte navnet, vokste en urolig følelse i brystet.

Jeg trenger ikke Marie, Eivinds stemme var irritert. Sigrid, jeg har sagt hundre ganger at jeg er med Ingebjørg. Jeg har Ingebjørg! Hvorfor begynner du igjen?

Ingebjørg pustet ut lettet det var bare Sigrid som presset på, som alltid. Hun skulle akkurat til å gå inn i stuen og hilse da Sigrid tok ordet igjen.

Hvorfor lyver du? Jeg husker jo hvor glad du var i Marie. Dere skulle jo gifte dere, men du ble fornærmet over en bagatell. Ikke vær sta jeg ser jo alt, du og Ingebjørg hører ikke sammen. Marie, derimot hun er noe annet.

Ingebjørg frøs, knapt i stand til å ta inn ordene. Elsket? Skulle giftet seg? Eivind hadde sagt at Marie ikke betydde noe for ham. Hun stirret ned i gulvet, prøvde å skjerpe seg, men ordene gnagde.

Ja vel, og? sa Eivind, med en slags irritasjon og usikkerhet? Det er gammelt nytt. Ja, det var en gang, men det er over. Jeg elsker kona mi nå.

Elsker du? Slutt med det der, Eivind. Du giftet deg bare for at Marie skulle bli sjalu da hun dro fra deg til en annen. Hun prøvde å komme tilbake, ba om unnskyldning, ville ha deg nå men du giftet deg bare for å straffe henne!

Ingebjørg kjente seg med ett forferdelig tom. Hevn? Hadde Eivind giftet seg med henne kun for å vise seg frem? Det gjorde vondt. Selv hadde hun jo vært rask med å gifte seg da det var over med Henning.

Selv om både hun og Eivind kanskje hadde brukt ekteskapet til å komme over noe, var det jo ekte kjærlighet nå var det ikke? Ingebjørg holdt pusten, ventet nervøst på videre.

Fortid er fortid, sa Eivind lavt. Nå er jeg gift og har ansvar for kona mi.

Ansvar? Sigrid fnyste. Dere har jo ikke fått barn engang, heldigvis! Jeg håper du husker hvor du bor. Skal du bo med Ingebjørg hele livet på lånt plass? Marie har forresten akkurat fått en splitter ny treromsleilighet av foreldrene, stor og fin Og hun venter faktisk på deg, håper du skal ombestemme deg.

Ingebjørg lente seg mot den kalde veggen følte hun mistet kontroll over følelsene. Hvordan kunne Sigrid si noe sånt? Men enda verre hva ville Eivind svare? Hun beveget seg nesten ikke, anspent av å høre hans reaksjon.

Sigrid, nok nå, begynte Eivind, men stemmen var ikke like trygg som før. Bolig er ikke alt. Vi har et sted å bo nå, og siden får vi vårt eget.

Men Sigrid ga seg ikke:

Du nekter å forandre deg, Eivind! Marie var alltid best for deg, det er bare såret ditt som hindrer deg, men det er ikke for sent å snu. Med henne får du alt hus, stabilitet, det du fortjener. Ser du ikke at du og Ingebjørg aldri vil bli virkelig lykkelige?

Dessuten, sa Sigrid, Du vet jo at jeg ikke alltid kan la dere ha denne leiligheten. Jeg har fått egne planer, så dere må faktisk finne noe annet snart.

Vet Marie egentlig om dine planer? spurte Eivind plutselig.

Selvsagt! svarte Sigrid kjapt. Mer enn det Marie ba meg om det. Hun vet du fortsatt elsker henne. Det var faktisk hennes idé med de reisene, hun ba meg spille med.

Det blir stille. Ingebjørg kjenner alt svømmer innvendig. Hvorfor sier ikke Eivind noe? Tenk om han faktisk vurderer tilbudet?

Hva skal jeg si til Ingebjørg? sa han lavt til slutt.

Si at du skal hjelpe meg på hytta. Vi skal pusse opp. Så reiser du med Marie til syden. Enkelt, svarte Sigrid som om det var det mest naturlige i verden.

Ingebjørg orket ikke høre mer. Hun listet seg ut av leiligheten og hastet av gårde.

Føttene førte henne til den lille koselige kafeen på hjørnet, halvtom en kveld som denne. Dempet musikk, regnet trommet mot vinduene. Sliten og tom satte hun seg ved et vindu og bestilte kakao med vanilje nesten i blinde. Tankene fløy i alle retninger, hun klarte ikke å samle seg samtalen hjemme malte seg stadig om i hodet.

Hun tenkte på Sigrids ord hvordan kunne Eivind holde slik sannhet skjult? At han engang skulle gifte seg med en annen, venninnen til søsteren til og med! Hun følte seg forrådt, men enda verre var følelsen av å være «brukt»: Var hele ekteskapet bare en slags hevn over den gamle kjæresten? Hun trodde at Eivind valgte henne med hjertet, og så var det noe helt annet som lå bak. Selv hun hadde aldri latt seg friste av Henning etter bruddet hun avslo til og med en uskyldig kopp kakao på kafeen. Og hun elsket Eivind med hele seg.

Det var blitt mørkt på gaten. Ingebjørg satt med blikket mot regnet, så på de flakkende lysene ute, og rørte ikke ved kakaoen. Tiden sto stille.

Eivind hadde ikke engang ringt for å høre hvor hun var. «Han planlegger vel alt med Marie nå,» tenkte hun bittert, «og bryr seg ikke om meg lenger».

Da hun tok opp mobilen for å sjekke klokken, så hun at den var død.

Med et tungt sukk bestemte hun seg for å gå hjem. Nå var det på tide å ta tak hun måtte forberede seg på å bryte opp med Eivind. Hver skritt hun tok tilbake mot huset, økte den tunge følelsen i brystet. Nå var det ingen vei utenom hun visste at forholdet var over.

Vel hjemme, føler hun at det knyter seg enda mer. Hun låser seg inn og blir møtt av uvanlig stillhet ingen TV, ingen lyder fra kjøkkenet. Midt i stuen sto det noen bager Eivind holder på å pakke. «Javel … Han drar,» tenker hun.

Hva gjør du? spør hun automatisk, selv om hun vet svaret han skal nok til Sigrids hytte. Men Eivind sier noe helt annet:

Vi flytter, Ingebjørg. Jeg har funnet en leilighet. Foreløpig blir det der så kan vi se på egenkapital og få lån senere. Han stopper opp og ser på henne, som om han endelig tar henne helt inn. Hvor har du vært så lenge? Jeg har prøvd å ringe hele kvelden, men telefonen er jo tom. Har du jobbet overtid?

Ingebjørg tror knapt sine egne ører. Alt hun hadde tenkt å si, mister plutselig mening. Hun nikker bare, fortsatt forvirret.

Vi flytter? spør hun lavt, uten å helt tro det.

Eivind, som merker hennes forvirring, går nærmere og prøver å forklare:

Jeg kranglet litt med Sigrid … og jeg bestemte meg: Nå er det nok. Jeg vil ikke være avhengig av henne mer. Vi må ha vårt eget sted.

Ingebjørg kjenner kroppen slappe litt av, men det er ikke over ennå. Eivind sitter ned, ber henne sette seg. Han forteller det meste av samtalen med Sigrid på nytt.

Jeg burde ha sagt alt tidligere, sier han lavere. Ja, jeg hadde en affære med Marie. Og ja, jeg giftet meg med deg for å få henne til å angre. Men, Ingebjørg alt det der er fortid. Du er den eneste jeg virkelig elsker, og jeg vil ikke miste deg.

Hun lytter, og merker lettelse skylle over seg. Selvfølgelig sitter det sår igjen, men nå kan de endelig snakke ærlig sammen.

Unnskyld at jeg ikke sa noe før, sier han stille, Da du fortalte om Henning, tenkte jeg at min historie bare ville lage trøbbel. Etterpå var det nesten for sent å ta det opp.

Ingebjørg sukker, kjenner tårene presse på men det er lettelsens tårer.

Greit, sier hun mykt, Det som var, det var. Du har funnet en leilighet?

Ja, sier Eivind, Foreløpig bare midlertidig, men det blir vårt. Uten Sigrid, uten mas. Vi klarer oss, jeg lover. Siden kan vi se på bolig og lån.

Hun nikker. Hun kjenner at dette er riktig endelig skal de leve sitt eget liv, uten andres innblanding eller planer.

Skal vi begynne å pakke? sier Eivind med et lite smil.

Ingebjørg smiler svakt og nikker, fortsatt litt målløs. Nå er det bare å ha tro på at livet faktisk går videre og at det her blir starten på noe nytt, at fortiden endelig kan hvile.