Mannen min var mitt faste anker helt til den dagen vår yngste sønn ble tre år. Så steg han opp som en sky som forsvant i nordlyshimmelen.
Jeg giftet meg da jeg var åtteten, og han var tjue år eldre. Hans modne ro kalte meg som en fjellbekk roper etter steinen. Innen et år hadde vi fått en liten pike, Ingrid, og snart etterpå kom sønnen Eirik. Arne støttet meg i alt, og med hans hjelp fant jeg beina igjen, fullførte studiene og sto på egenhånd. Men da den minste av guttene nådde tre år, pakket han sekken sin av usynlige tråder og forsvant for alltid fra vår lille verden.
Jeg gråt i en evig tide som et tåkete fjellvann, for jeg så ikke hvordan jeg skulle klare meg alene med to barn. Ingen kunne ta vare på dem, så jeg klarte ikke å ta en jobb.
Alimentene var knappe som en krone i en snøstorm noen få hundre kroner om måneden. Hvordan skulle jeg leve av så lite? Jeg kjempet som en isbjørn i en drøm, og til slutt fikk Eirik plass i en barnehage, og jeg begynte å arbeide. Da dukket Arne opp igjen, som et spøkelsesaktig skip i horisonten. Han ba om tilgivelse og ville vende tilbake til familien. Jeg svarte:
Vi har lært å leve uten deg. Du tenkte aldri på barna. Nå ber du om unnskyldning? Seil bort og kom aldri tilbake til vår driftige bukett av liv.
En måned senere truet han med å bringe saken til tingretten, i håp om å få barna tilbake. På rettens scenebakgrunn spilte han sin rolle, men barna forble hos meg.
Et halvt år senere forsto jeg hvorfor Arne ville gjenforene seg hans far hadde skrevet et testamente for våre barn. Dessverre ble det kun tomme løfter, og alt ble som et knust speil i våren. Nå er den delen av drømmen bak oss, men jeg husker fortsatt hvordan vi delte brødskiver som ble til skyer og sultet i uker for at barna skulle ha noe i sine små hender. Denne drømmen henger fortsatt i et takvindu, som en fjær av hvitt lys som aldri helt forsvinner.
