Bestemor oppdro meg, men nå har foreldrene mine bestemt at jeg må betale dem underholdsbidrag.
Foreldrene mine bor i Østlandet, mens jeg har bosatt meg på Vestlandet. Vi har ikke sett hverandre på over tjue år. De jobber som kunstnere og synger i kor; livet deres har alltid vært preget av turnévirksomhet. Da jeg ble fem år gammel, flyttet jeg inn hos bestemor. Hun ønsket en enklere hverdag med lille barnet, og måtte derfor flytte nærmere sine slektninger på Vestlandet.
I begynnelsen kom mamma og pappa på besøk toeller tre ganger i året, men etter hvert ble besøkene sjeldnere. Til slutt tenkte jeg knapt på dem lenger, og kontakten brøt helt. Da jeg studerte odontologi, giftet jeg meg i tredje studieår.
Sammen med mannen, Morten Berg, driver vi nå vår egen tannklinikk og tjener gode penger. For ett år siden dukket foreldrene mine opp igjen. De ringte klinikken fordi de ikke engang hadde mitt telefonnummer. Samtalene dreide seg mest om klaging over eget liv.
Jeg lyttet til deres sutring og svarte at de selv hadde valgt den veien de gikk da de lot meg vokse opp hos bestemor. Av og til sendte de noen småpenger til bestemor, men for det meste levde hun og jeg av hennes pensjon. Hun påminnet meg ofte om dette, og jeg forsto det fordi vi måtte spare på alt.
På skolen gjorde jeg det veldig bra, slik at jeg hadde penger til livets nødvendigheter og klær. Jeg jobbet nattskift som hjelp på et sykehus. Nå ser jeg at jeg har mitt eget liv, og foreldrene har sitt; la hver og en gå sin vei.
Da pappa og mamma innså at jeg ikke ville hjelpe dem økonomisk, begynte de å true med å kreve underholdsbidrag. Deres trusler styrket bare min avstand til dem. Tidligere hadde jeg kanskje tvilt på om beslutningen min var riktig, men nå vil jeg ikke lenger ha dem i livet mitt.
Kanskje jeg har rett, eller kanskje jeg burde hjelpe foreldrene mine? En ting er sikkert: ekte frihet kommer når man tar ansvar for sitt eget liv og lar andre ta ansvar for sitt.
