Vi trenger virkelig din hjelp! Du må bare hjelpe oss! sa svigermoren min.
«Hva i all verden skjer her?» tenkte jeg mens jeg motvillig krøp ut fra den varme teppet.
Det var lørdag. Mannen min, Eirik, hadde dratt til moren sin for å hjelpe henne med å fikse kjøleskapet, som hun åpenbart ikke klarte å tine selv. Han kom tilbake veldig raskt, og det gjorde meg litt urolig.
Hvor er du? Kom hit, kjære! ropte svigermoren gjennom søvnen.
«Hva gjør hun her?» tenkte jeg, mens jeg rev meg opp fra teppet med et motvillig sukk.
Det viste seg at svigermoren ikke var den eneste gjesten. Bak henne dukket Eiriks nevøer, Lars og Mats, opp. Eirik sto stille i døråpningen og så på meg med en skyldig mine.
Vi skal flytte! befalte swigermoren sine barnebarn. Og du, du skal hjelpe til med pakkingen! De får betalt per time, så gjør dere fort ferdig med å laste og bære!
Guttene løp rundt i leiligheten. Eirik gikk ut igjen, mens svigermoren klemte meg og sa:
Kom, vi må snakke.
Jeg var fortsatt forvirret etter den plutselige vekkerklokken. Jeg forsto ikke hvorfor Eiriks nevøer hadde kommet inn i vår leilighet, hvorfor svigermoren var her, eller hvem som skulle flytte. Jeg likte ikke det i det hele tatt. Svigermoren satte på vannkokeren og spurte:
Vil du ha te eller kaffe?
Kaffe! svarte jeg overrasket.
Svigermoren oppførte seg merkelig. Vanligvis snakket hun knapt med meg, og når hun gjorde det, var det ofte med kritikk.
Hva vil du egentlig? spurte jeg rett på henne.
Før hun rakk å svare, hørte vi lyden av knust glass. Vi løp sammen inn på stua, og der stod guttene ved en ødelagt vase.
Slutt med det med en gang! Skru på TV-en, sett dere i sofaen og se på en barnefilm! ropte svigermoren. Forstår dere meg?
Ja, bestemor, vi forstår! ropte guttene og sprang til et annet rom.
Svigermoren ryddet opp, og så gikk vi mot kjøkkenet. Plutselig åpnet døren seg.
Hvor skal vi sette sengen? spurte noen.
Der borte svarte Eirik.
Jeg gikk ut for å se hva som foregikk. Det var ingen hel seng, bare deler av en barneseng i høyde, som hadde tilhørt søsknens barn, de samme som nettopp hadde knust vasen.
Hva skjer her? spurte jeg.
Ikke stress! Åshild er på sykehus i en måned eller to. Moren min klarer ikke å ta seg av barnebarna, så de blir her en stund.
Hvilket sykehus er Åshild på? Er det en sykdom som bare behandles i Thailand? spurte jeg.
Hvor fikk du vite det? ble svigermoren overrasket.
Jeg tok opp mobilen, åpnet Åshilds Facebook-side og viste bilder av henne på et fly og på en strand.
På sykehus? Jeg kunne også ligge på et slikt sykehus flere ganger i året!
Åshild har forlatt barna sine. Hun har funnet en ny mann, pakket kofferten og dratt.
Hvorfor lyver du for meg? ble jeg sint.
Vi håper hun kommer til fornuft og drar hjem igjen.
Du vil ta med deg barna, ikke sant? sa Eirik.
Hvem tror du? Hvorfor skulle jeg gå med på det? De er umulige å håndtere! De vil rive hele leiligheten i stykker! Hvem skal betale for skadene?
Vi er familien din og trenger hjelp! Du tenker bare på penger! ropte svigermoren.
Siden når er jeg en del av familien deres? Du har selv sagt at jeg er ingenting. Hva har endret seg? Du vil ha min hjelp, men da du spurte, ville jeg kanskje sagt ja. Men du har løyet! Jeg vil ikke hjelpe deg eller datteren din, som har ydmyket meg i årevis! Ta med barnebarna, den høye sengen deres, og flytt dere bort fra meg med en gang!
Hvordan kan du gjøre sånn? spurte Eirik.
Jeg kan! Dette er foreldrenes leilighet! Jeg bestemmer hvem som bor her og hva som skjer. Har du glemt hvor lenge moren din og søsteren din har gjort narr av meg? De har kastet gjørme på meg! Husk du også hvordan Åshild lærte barna sine å erte meg? Barna deres skal aldri bo her! De har bestemor og far også! Du har femten minutter på deg til å pakke barna og tingene deres, og så må dere bort!
Eirik gikk ut med moren og nevøene. Han kom aldri tilbake til meg. Han sendte bare en SMS der han skrev at jeg var en stor skuffelse. Jeg er glad for at han gikk, og jeg vil ikke ha noe med ham eller familien hans å gjøre.
