Dagbok, torsdag kveld
Skal du til henne igjen?
Jeg hadde egentlig allerede svaret, men kunne ikke la være å spørre. Erik nikket bare, uten å se meg i øynene. Han dro jakka på seg, sjekket lommene nøkler, mobil, lommebok. Alt på plass. Klar til å gå.
Jeg ventet, håpet på et ord, kanskje et «unnskyld» eller «jeg kommer snart tilbake». Men Erik bare åpnet døren og gikk. Låsen klikket stille, nesten høflig bak ham, som om døren unnskyldte seg for eieren.
Jeg gikk bort til vinduet. Gårdsplassen var opplyst av svake gatelykter, og jeg så ham straks. Erik gikk raskt og bestemt, som en som vet nøyaktig hvor han skal. Til henne. Til Ingrid. Til deres lille datter Maja på syv.
Jeg trykket pannen mot det kalde glasset.
…Jeg visste jo, innerst inne, hva jeg sa ja til da jeg møtte Erik første gang. Han var fortsatt gift på papiret. De delte fortsatt leilighet og hadde et barn, men han bodde allerede på hybel. Dro hjem bare for å se datteren.
«Det var hun som var utro,» sa Erik den gangen. «Jeg klarte ikke tilgi det. Jeg søkte om skilsmisse.»
Og jeg trodde ham. Herregud, hvor lett det var å tro. Fordi jeg ville. Fordi jeg elsket ham fortapt og naivt, akkurat som da jeg var sytten. Kafebesøkene våre, lange samtaler på telefonen, første kyss i regnet utenfor blokken min. Erik så på meg, som om jeg var den eneste kvinnen i verden.
Skilsmissen. Bryllupet vårt. Ny leilighet, felles planer, samtaler om framtiden.
Men så begynte det.
Først telefonene. «Erik, kan du ta med medisin til Maja, hun er syk.» «Erik, kranen lekker, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» «Erik, Maja gråter, hun savner deg, kan du komme med en gang.»
Erik løp ut hver gang.
Jeg prøvde å forstå. Barnet er hellig. Det er ikke Majas skyld at foreldrene gikk fra hverandre. Selvsagt skulle han være til stedet, hjelpe.
Av og til lyttet han, forsøkte å sette grenser med Ingrid. Men hun skiftet bare taktikk.
«Ikke kom i helgen, Maja vil ikke se deg.»
«Ikke ring, du gjør henne bare trist.»
«Hun spurte meg hvorfor pappa forlot oss. Jeg visste ikke hva jeg skulle si.»
Og Erik brøt sammen hver gang. Når han prøvde å si nei trengte hun bare å minne ham på det såret. Etter en uke begynte Maja å gjenta mammas ord: «Du elsker oss ikke. Du valgte en annen dame. Jeg vil ikke se deg.»
En syvåring kan ikke finne på sånt selv.
Erik kom hjem etter disse besøkene, ødelagt, skyldtynget, med tomme øyne. Og så dro han igjen ved første anrop bare for at datteren ikke skulle snu ryggen til ham, bare for at hun ikke skulle se på ham med fremmede, kalde øyne.
Jeg forsto. Jeg gjorde faktisk det.
Men jeg var så sliten.
Jeg fulgte Eriks skikkelse med blikket til han forsvant rundt hjørnet. Jeg trakk pannen bort fra glasset og gned vekk det røde merket på huden.
Den tomme leiligheten trykket meg ned.
Klokken nærmet seg midnatt da jeg hørte nøkkelen dreie rundt i låsen. Jeg satt på kjøkkenet med en kopp kald te foran meg. Jeg hadde ikke drukket bare stirret på overflaten hvor tebladene hadde samlet seg som en hinne. Tre timer. Tre timer satt jeg der, lyttet til alle lyder ute i trappegangen.
Erik kom inn stille, hang opp jakken forsiktig, som om han håpet å snike seg ubemerket inn.
Hva var det denne gangen?
Jeg ble selv overrasket over hvor rolig stemmen min var. Tre timer hadde jeg øvd på den setningen, og nå ved midnatt var følelsene mine liksom brent ut.
Erik nølte.
Varmtvannsberederen var ødelagt. Jeg måtte fikse det.
Jeg så langsomt opp. Han sto i døråpningen til kjøkkenet og turte ikke komme inn. Han stirret liksom forbi meg, ut i den svarte vindusruten bak meg.
Du kan jo ikke fikse varmtvannsberedere.
Jeg ringte rørlegger.
Og du måtte vente der? Jeg skjøv koppen vekk. Du kunne ha ringt herfra, du også. Fra telefonen?
Han strammet munnen, krysset armene. Tausheten la seg tungt.
Elsker du henne fortsatt?
Da så han ordentlig på meg. Skarpt. Sårt og sint.
Hvor får du det fra? Jeg gjør alt for Maja! For datteren min! Ingrid har ingenting med saken å gjøre!
Han tok et skritt inn på kjøkkenet, og jeg skvatt, dro stolen lenger bak.
Du visste dette visste at jeg kom til å besøke dem, visste at jeg har et barn. Hva vil du nå? Skal du lage drama hver gang jeg ser datteren min?
Jeg kjente gråten bygge seg opp. Ville svare skarpt, men ordene satte seg fast. Isteden trillet tårene nedover kinnet.
Jeg trodde … jeg stammet og svelget jeg trodde du i det minste ville late som du elsker meg. Bare late som.
Synnøve, nå må du stoppe…
Jeg er sliten! stemmen sprakk, og jeg skvatt selv av styrken i den. Lei av å ikke engang være nummer to! Jeg er på tredjeplassen etter eksen din, etter hennes innfall, etter varmekabler som ryker midt på natta!
Erik slo hånden i dørkarmen.
Hva er det du forventer av meg?! At jeg skal forlate datteren min? At jeg ikke skal dra til henne?
Jeg vil at du EN gang velger meg! Jeg reiste meg, koppen vippet og te sprutet ut over bordet. At du sier «nei»! Ikke til meg til henne! Til Ingrid!
Jeg er lei av dette!
Han snudde seg og grep jakken.
Hvor skal du?
Døren smalt igjen.
Jeg sto alene på kjøkkenet. Teen dryppet fra bordet ned på det slitte linoleumsgulvet, og alt ringte i ørene. Jeg grep mobilen, tastet nummeret hans. Pip, pip, pip. «Abonnenten er ikke tilgjengelig.»
En gang til. Og igjen.
Stillhet.
Jeg satte meg sakte ned, trykket mobilen mot brystet. Hvor gikk han? Til henne? Igjen? Eller bare ut i Oslos natt, sint og fortvilet? Jeg visste ikke. Det var verre enn alt annet.
Natten føltes endeløs.
Jeg ble sittende på senga, mobilen i hånden skjermen sluknet, lyste opp igjen. Sende en melding: «Hvor er du?» Så en til: «Svar, vær så snill.» Enda en: «Jeg er redd.» Sendte og stirret på de små grå hakene. Ikke levert. Eller levert, men ikke lest. Spiller egentlig ingen rolle.
Ved firetiden sluttet tårene å komme. De var brukt opp, tørket inn et sted inni meg, og det som var igjen var bare tomhet. Jeg reiste meg, skrudde på lyset i soverommet og åpnet klesskapet.
Nå får det være nok.
Kofferten lå på loftet, støvete med en løs tagg fra en gammel tur til Kristiansand. Jeg dro den frem og begynte å pakke. Gensere, jeans, undertøy uten å sortere, bare dyttet alt ned i kofferten. Hvis han ikke bryr seg, skal ikke jeg heller. La ham komme hjem til en tom leilighet, la ham lete, ringe, sende meldinger jeg aldri vil lese.
La ham kjenne det.
Klokken seks sto jeg i gangen. To kofferter, veske over skulderen, jakka slurvete på den ene fliken hang langt under den andre. Jeg så på nøkkelknippet. Skulle ta bort min egen nøkkel og legge den på kommoden.
Fingrene ville ikke.
Jeg dro i ringen, prøvde å lirke, men nøkkelen satt fast, og hendene skalv, og øynene begynte å svi igjen selv om, hvor kom alle disse tårene fra…
Pokker også!
Nøkkelknippet raste ned på gulvet og klirret mot flisene. Jeg sto bare og stirret et sekund, to så sank jeg ned på kofferten, klemte armene rundt meg selv og gråt. Høyt, hulkende, stygt, sånn jeg gråt som barn da jeg knuste mammas favorittvase og trodde verden gikk under.
Jeg hørte ikke at døren åpnet seg.
Synnøve…
Erik satte seg på kne foran meg, rett på det kalde flisgulvet i gangen. Han luktet røyk og Oslos natt.
Synne, unnskyld. Unnskyld, vær så snill.
Jeg løftet hodet, tårevått og hovent. Eyeliner strøk sorte spor over kinnene mine. Erik tok forsiktig hendene mine i sine.
Jeg har vært hos mamma hele natten. Hun ga meg ordentlig pep-talk … han smilte skjevt. Hun satte meg på plass, for å si det sånn.
Jeg sa ingenting. Stirret, og forsto ikke om jeg skulle tro ham.
Jeg skal ta Ingrid til retten. Kreve en fast samværsavtale med Maja. Offisielt, så hun ikke kan manipulere eller sette Maja opp mot meg mer.
Han strammet grepet.
Jeg velger deg, Synne. Hører du? Deg. Du er familien min.
Noe rørte seg i brystet. Et lite håp, sta og ihuga, som jeg hadde prøvd å rive ut av meg hele natten.
Virkelig?
Virkelig.
Jeg lukket øynene. Jeg skal tro på Erik. Tro på ham for siste gang. Så får det gå som det går …
