Uncategorized

Det var lenge siden jeg tenker tilbake på den dagen da alt begynte å gå galt i huset vårt i Trondheim.

Omstendigheter oppstår ikke av seg selv. De skapes av mennesker. Du skapte omstendigheter der du forlot et levende vesen på gaten. Og nå vil du endre dem når det passer deg. Oleg gikk hjem fra jobb en vanlig vinterkveld, der alt utenfor var dekket av kjedens slør. Han passerer en matbutikk og ser en hund – en løshund, rød og bustete, med øyne som en fortapt unge. “Og du da, hva vil du her?” mumlet Oleg, men han stoppet opp. Hunden løftet hodet og så på ham. Ba ikke om noe, bare så på ham. «Venter vel på eieren,» tenkte han og gikk videre. Men neste dag – samme syn. Og dagen etter. Hunden så ut til å ha grodd fast til stedet. Oleg så at folk gikk forbi, noen kastet en brødbit, andre en pølse. «Hvorfor sitter du her egentlig?» spurte han én gang og satte seg ned ved siden av hunden. «Hvor er eierne?» Da krøp hunden forsiktig bort til ham og la hodet mot foten hans. Oleg stivnet. Når hadde han sist klappet noen? Tre år siden skilsmissen. Leiligheten tom. Bare jobb, TV, kjøleskap. «Lille venn», hvisket han og visste ikke hvor navnet kom fra. Neste dag tok han med pølser. Etter en uke la han ut annonse på nettet: «Hunden funnet. Søker eiere.» Ingen ringte. En måned senere, da Oleg kom hjem fra nattskift – han jobbet som ingeniør og kunne sitte på jobb døgnet rundt – så han en folkemengde ved butikken. «Hva har skjedd?» spurte han naboen. «Den hunden er blitt påkjørt. Hun satt jo her i en måned.» Hjertet sank. «Hvor er hun?» «Veterinærklinikken på Storgata. Men det koster jo så mye… Hvem vil betale for en løshund?» Oleg sa ingenting. Han snudde og løp. Hos veterinæren ristet dyrelegen på hodet: «Brudd, indre blødning. Det vil koste dyrt. Og det er ikke sikkert hun overlever.» «Behandle henne,» sa Oleg. «Jeg betaler det som trengs.» Da hun ble skrevet ut, tok han henne hjem. Og første gang på tre år – leiligheten ble fylt med liv. Alt endret seg. Radikalt. Oleg våknet ikke til vekkerklokka, men til at Lada snuste ham lett på hånden – «tid å stå opp, sjef». Og han sto opp. Med et smil. Morgenene startet før med kaffe og nyheter. Nå med tur i parken. «Kom igjen, jenta mi, skal vi ut og trekke luft?» sa han, og Lada logret med halen. På veterinærklinikken ordnet de alle papirer – pass, vaksiner. Offisielt var hun hans hund nå. Oleg tok til og med bilder av alle papirene – bare for sikkerhets skyld. Kollegene var overrasket: «Oleg, har du blitt yngre, eller? Så livlig nå.» Og faktisk – han følte seg endelig verdsatt. Lada var smart. Utrolig smart. Forsto alt på et halvt ord. Hvis han ble sent på jobb, ventet hun ved døren med et blikk som sa: «Jeg har vært bekymret.» Om kveldene gikk de lange turer i parken. Oleg fortalte henne om jobben, livet. Komisk? Kanskje. Men hun lyttet, så oppmerksomt på ham, svarte av og til med et lite klynk. «Skjønner du, Lada, før trodde jeg alt ble enklere alene. Ingen forstyrrer, ingen maser. Men egentlig…» Han klappet henne på hodet. «…egentlig var jeg bare redd for å elske noen igjen.» Naboene vennet seg til dem. Tante Vera fra oppgangen ga alltid en liten bein. «Fin hund,» sa hun. «Man ser hun er elsket.» En måned gikk. Så en til. Oleg vurderte å lage en egen side til Lada på sosiale medier. Hun var fotogen – den røde pelsen glitret i solen. Så skjedde det noe uventet. En vanlig tur i parken. Lada snuste rundt, Oleg satt på benken og leste på mobilen. «Frøya! Frøya!» Oleg så opp. En kvinne nærmet seg, sånn trettifem år, dyr joggedress, blond og sminket. Lada ble nervøs og la ørene bakover. «Beklager,» sa Oleg. «Du tar feil. Dette er min hund.» Kvinnen satte hendene i siden: «Hva mener du, din?! Jeg ser jo at dette er min Frøya! Jeg mistet henne for et halvt år siden!» «Hva?» «Nettopp! Hun løp bort fra oppgangen. Jeg lette overalt! Du har stjålet henne!» Oleg snublet etter ordene. «Vent nå litt. Hvordan mistet du henne? Jeg fant henne ved matbutikken. Hun satt der en måned som løshund!» «Hvorfor satt hun der? Fordi hun ble borte! Jeg elsker henne! Vi kjøpte henne, hun er av rasen!» «Av rasen?» Oleg så på Lada. «Hun er jo en blandingshund.» «Hun er en dyr blanding!» Oleg reiste seg. Lada trykket seg mot beina hans. «Ok. Hvis det er din hund – vis meg papirene.» «Hvilke papirer?» «Pass, vaksinasjonsattest – hva som helst.» Kvinnen stusset: «De er hjemme. Men det spiller ingen rolle! Jeg kjenner henne igjen! Frøya, kom!» Lada rørte seg ikke. «Frøya! Kom hit!» Kommanderte hun. Hunden trykket seg enda hardere inntil Oleg. «Ser du?» sa han stille. «Hun kjenner deg ikke.» «Hun bare er sur fordi jeg mistet henne! Det er min hund! Og jeg krever å få henne tilbake!» «Jeg har papirene,» svarte Oleg rolig. «Bevis fra klinikken etter påkjørsel. Pass, kvitteringer for fôr og leker.» «Jeg bryr meg ikke om papirene! Dette er tyveri!» Folk begynte å stoppe opp. «Vet du hva?» Oleg fant frem telefonen. «La oss ta dette lovlig. Jeg ringer politiet.» «Ring! Jeg skal bevise at hun er min! Jeg har vitner!» «Hvilke vitner?» «Naboene så henne løpe bort!» Olegs hjerte banket. Hva om hun har rett? Hva om Lada virkelig stakk av fra henne? Men hvorfor satt hun da en måned ved matbutikken? Hvorfor fant hun ikke veien hjem? Og viktigst: hvorfor gjemmer hun seg hos Oleg nå? «Hallo, politi? Jeg trenger hjelp her …» Kvinnen smilte ondsinnet: «Du skal få se! Rettferdigheten vil seire! Gi meg hunden min!» Lada krøp inn til Oleg. Da visste Oleg – han ville kjempe for henne. Til det siste. For Lada var ikke bare en hund lenger. Hun var blitt familien hans. Politimannen kom etter en halvtime. Politibetjent Michaelsen – en rolig, grundig kar. Oleg kjente ham fra styret i borettslaget. «Fortell,» sa han og dro ut notatblokken. Kvinnen snakket først – raskt og rotete: «Dette er min hund! Frøya! Vi kjøpte henne dyrt! Hun løp bort for et halvt år siden! Denne mannen stjal henne!» «Ikke stjal – fant,» svarte Oleg rolig. «Ved matbutikken. Hun satt der sulten i en måned.» «Hun satt der for hun mistet veien!» Michaelsen så på Lada, som fortsatt trykket seg til Oleg. «Har noen av dere papirer?» «Jeg har.» Oleg dro frem mappen. Heldigvis hadde han glemt å ta papirene ut av veska etter sist veterinærbesøk. «Her er attesten fra klinikken. Jeg fikk henne behandlet etter påkjørselen. Her er passet. Vaksinasjoner utført.» Politimannen kikket på papirene. «Og du?» vendte han seg til kvinnen. «Alt er hjemme! Men det spiller ingen rolle – jeg sier jo dette er min Frøya!» «Kan du fortelle nøyaktig hvordan du mistet henne?» spurte Michaelsen. «Vi var på tur. Hun slet seg fra båndet og løp. Jeg lette, hengte opp lapper.» «Hvor gikk dere tur?» «I parken. Rett her.» «Hvor bor du?» «Storgata 15.» Oleg fikk et rykk: «Vent. Det er to kilometer fra matbutikken jeg fant henne ved. Hvordan kom hun dit – hvis hun ble borte i parken?» «Hun ble nok bare borte!» «Hunder finner som oftest veien hjem.» Kvinnen rødmet: «Hva vet du om hunder?!» «Jeg vet,» sa Oleg stille, «at en elsket hund ikke sitter sulten i en måned på samme sted og venter. Hun leter etter eieren.» «Kan jeg spørre?» sa Michaelsen. «Du sa du lette etter henne. Satte opp lapper. Hvorfor ringte du aldri politiet?» «Politiet? Nei, det tenkte jeg ikke på.» «På et halvt år? Hunden din er dyr, og du gikk ikke til politiet?» «Trodde hun kom hjem av seg selv.» Michaelsen rynket pannen: «Frue, kan jeg se legitimasjon?» «Hva slags legitimasjon?» «Pass. Vi må sjekke adressen.» Hun gravde frem passet – hendene skalv. «Her.» Michaelsen kikket: «Ja, du er folkeregistrert på Storgata 15. Hvilken leilighet?» «Nr. 23.» «Greit. Kan du si nøyaktig når du mistet hunden?» «Rundt 20. eller 21. januar.» Oleg dro frem mobilen: «Jeg fant henne 23. januar. Hun hadde da allerede sittet der i nesten en måned.» Altså hadde hunden vært borte lenger. «Kanskje jeg tar feil med datoene!» Kvinnen ble merkbart nervøs. Og så brast hun: «Greit! Greit, hun får bli hos deg! Men jeg … jeg elsket henne virkelig!» Stillhet. «Hvordan endte det sånn?» spurte Oleg lavt. «Mannen min sa vi måtte flytte – vi kunne ikke ha hund på leid leilighet. Ingen ville kjøpe henne – hun er ikke renraset. Så jeg lot henne være ved matbutikken. Tenkte noen ville ta henne med.» Oleg kjente alt snudde seg i ham. «Du dumpet henne?» «Jeg lot henne bare være … ikke dumpet! Tenkte gode mennesker ville ta henne inn.» «Hvorfor vil du ha henne tilbake nå?» Kvinnen hulket: «Mannen flyttet ut. Jeg ble alene. Det ble så ensomt. Ville ha Frøya tilbake. Jeg har elsket henne!» Oleg så på henne og kunne ikke tro det. «Elsket?» gjentok han sakte. «Man kaster ikke dem man elsker ut.» Michaelsen lukket notatblokken. «Alt er klart. Hunden tilhører –» han så på Olegs pass, «Voronenko. Han behandlet henne, har papirer, tar vare på henne. Ingen juridiske spørsmål.» Kvinnen gråt: «Men jeg har ombestemt meg! Vil ha henne tilbake!» «For sent,» svarte politimannen tørt. «Du har forlatt henne.» Oleg satte seg ved siden av Lada, omfavnet henne: «Det er bra nå, jenta mi. Alt er bra.» «Kan jeg klappe henne? For siste gang?» spurte kvinnen. Oleg så på Lada. Hun la ørene bakover og krøp inn til Oleg. «Ser du? Hun er redd deg.» «Jeg mente det ikke. Omstendighetene ble sånn bare.» «Vet du hva?» sa Oleg og reiste seg. «Omstendigheter oppstår ikke av seg selv. De skapes av mennesker. Du skapte omstendigheter der du forlot et levende vesen på gaten. Og nå vil du endre dem når det passer deg.» Kvinnen gråt: «Jeg skjønner. Men det er så vondt å være alene.» «Hva med henne – har det vært godt for henne å vente på deg i en måned?» Stillhet. «Frøya,» sa kvinnen stille for siste gang. Hunden rørte seg ikke. Da snudde kvinnen og gikk sin vei. Fort. Uten å se seg tilbake. Michaelsen klappet Oleg på skulderen: «Riktig avgjørelse. Man ser jo hun er knyttet til deg.» «Takk. For forståelsen.» «Selvsagt. Jeg er hundeperson selv. Jeg vet hvordan det er.» Da politimannen dro, ble Oleg og Lada alene igjen. «Sånn,» sa Oleg og strøk henne over hodet. «Nå skal ingen skille oss. Det lover jeg.» Lada så på ham. Og Oleg så i øynene hennes ikke bare takknemlighet, men grenseløs hundekjærlighet. Kjærlighet. «Skal vi gå hjem?» Hun bjeffet lystig og sprang ved hans side. På veien tenkte Oleg: Kvinnen har rett på ett punkt. Omstendigheter kan oppstå på mange vis – man kan miste jobb, bolig, penger. Men det finnes noe man ikke kan miste. Ansvar, kjærlighet, medfølelse. Hjemme la Lada seg på favorittteppet. Oleg laget te og satte seg ved siden av. «Vet du, Lada,» sa han tankefullt, «kanskje alt ble til det beste. Nå vet vi i alle fall – vi trenger hverandre.» Lada sukket tilfreds.

Omstendigheter oppstår ikke av seg selv. De skapes av mennesker. Du har skapt omstendigheter der du forlot

Uncategorized

0337

Ingen glede uten kamp

«Hvordan klarte du å rote deg inn i dette? Du latskapelige jente! Hvem vil ha deg nå når du har et barn på vei?

Uncategorized

Maksim bar på en indre sorg over å ha hastet ut av ekteskapet. Kloke menn gjør elskerinner til fest, men han – til hustru Den høye stemningen hos Maksim Petrovitsj forsvant straks han parkerte bilen og gikk inn i oppgangen. Hjemme ventet den vante hverdagen: tøflene – han kom inn og tok dem på, duften av middag, skinnende rent og friske blomster i vasen. Det rørte ham ikke: kona var hjemme – hva annet skulle en eldre kvinne gjøre hele dagen? Bake kaker og strikke sokker? Om sokkene overdrev han nok, men essensen var viktig. Marina kom som vanlig ham i møte med et smil: – Er du sliten? Jeg har bakt kaker – med kål, med epler, akkurat som du liker… Hun stilnet under Maksims tunge blikk. Hun sto i hjemmeklær, håret gjemt under skaut – som alltid når hun lager mat. Yrkesvanen med å feste håret – hele livet hadde hun vært kokk. Øyensminke og leppeglans. Også vane, som nå virket vulgær for Maksim. Hva slags idé er det å dekorere alderdommen? Kanskje han ikke burde vært så hard, men han snerret: – Sminke i din alder er absurd! Det kler deg ikke. Marinas lepper skalv, hun svarte ikke, men satte heller ikke frem middagen. Like bra. Kaker under kjøkkenhåndkleet, te brygget – han klarer seg selv. Etter dusj og middag kom varmen tilbake, sammen med minnene om dagen. Maksim, i favorittkåpen, slo seg ned i lenestolen og later som han leser. Hva sa den nye kollegaen: – De er en tiltrekkende mann – og interessant. Maksim var 56 og leder for juridisk avdeling i et stort firma. Under ham jobbet en fersk jusstudent og tre kvinner over førti. Én var i permisjon, og stedet ble fylt av Asja. Ved ansettelsen var Maksim på reise, så i dag møtte han henne for første gang. Inviterte henne inn på kontoret for å hilse. Sammen med henne kom duften av delikat parfyme og følelsen av ungdommelig friskhet. Håret rammet inn det milde ansiktet, de blå øynene så selvsikre ut. Fyldige lepper, føflekk på kinnet. Var hun virkelig 30? Maksim ville sagt 25. Skilt, mor til en åtteåring. Hvorfor han tenkte: “Bra!” – visste han ikke. I samtalen flørtet han litt: nå har hun en gammel sjef. Asja slo med de lange vippene og svarte med ord som ga ham hjertebank – og som han nå stadig husker. Kona – som var ferdig med fornærmelsen – dukker opp med kveldens kamillete. Han rynker pannen: “Alltid upassende.” Han drakk med et visst velbehag. Plutselig tenkte han – hva gjør den unge, vakre Asja nå? Hjertet fikk et stikk av en glemt følelse: sjalusi. **** Asja stoppet på butikken etter jobb. Ost, loff, kefir til kveldsmat. Hjemme var hun nøytral, men uten å smile. Mer automatisk enn kjærlig klemte hun sønnen Vasja, som løp henne i møte. Faren drev på i boden, moren ordnet middag i kjøkkenet. Asja la fra seg varene og annonserte at hun hadde vondt i hodet og ville være i fred. Egentlig kjente hun på sorg. Siden hun ble skilt fra Vajsas far, har hun prøvd forgjeves å bli hovedkvinnen i noens liv. Alle “verdt det” var gift og ville ha en enkel affære. Også den siste, de jobbet sammen, virket hodestups forelsket. To intense år. Leide til og med leilighet til henne (egentlig for sin bekvemmelighet), men straks det ble alvor, sa han at de måtte bryte – og hun burde si opp. Han fant til og med et nytt sted. Nå bor Asja igjen hos foreldrene med sønnen. Moren sørget med henne, faren mente barnet burde vokse opp med mor, ikke bare med besteforeldre. Marina, Maksims kone, hadde lenge skjønt at han var i midtlivskrise. Alt var på plass, men noe viktig manglet. Hun torde ikke tenke på hva det kunne være. Prøvde å glatte ut situasjonen. Lagde alt han likte, holdt seg velstelt, ikke for mye prat om følelser – selv om hun savnet det. Prøvde å engasjere ham med barnebarn og hytte. Men Maksim kjedet seg, surmulte. Kanskje derfor, fordi begge lengtet etter endring, gikk romanen mellom Maksim og Asja så raskt. To uker etter at hun begynte, inviterte han henne på lunsj og kjørte henne hjem. Han rørte ved hånden hennes, hun snudde seg mot ham med rødme i kinnet. – Jeg vil ikke skilles… Bli med til hytta mi? – sa Maksim. Asja nikket, og de kjørte av sted. Fredager sluttet han jobben tidlig, men kona fikk først sms kl. 21: “Vi må prate i morgen.” Maksim ante ikke hvor presist han uttrykte den kommende – egentlig unødvendige – samtalen. Marina visste det var umulig å brenne etter tretti år med ekteskap. Men mannen var så nær, å miste ham ville være som å miste en del av seg selv. Om han surmuler og brommer eller oppfører seg idiotisk, så sitter han i favorittstolen, spiser middag, puster ved siden av henne. Marina lette etter ord for å stoppe oppløsningen av livet (egentlig bare hennes). Hun sov ikke hele natten. I fortvilelse fant hun fram bryllupsalbumet hvor de var unge – alt lå foran dem. Hun var så vakker! Mange ønsket å kalle henne sin. Mannen burde huske det. Hun tenkte, kanskje når han kommer og ser glimt av deres lykke, forstår han at ikke alt skal kastes vekk. Men han kom tilbake først på søndag, og hun skjønte: det var over. Foran henne sto en annen Maksim. Fylt med adrenalin. Ingen forlegenhet eller skam. I motsetning til kona, som fryktet endring, ønsket han det og omfavnet det. Hadde planlagt alt. Snakket med ufravikelig tone. Fra nå av kunne Marina regne seg som fri. Skilsmisse blir søkt i morgen. Av ham. Sønnen med sitt er nødt til å flytte til henne. Alt etter loven. Den toromsleiligheten familien hans bodde i, var jo arvet av Maksim. Flytting til hennes treroms blir ikke verre for de unge, og hun får noen å ta vare på. Bilen, klart nok, hans. Hytta ville han beholde retten til å benytte. Marina skjønte at hun fremsto sørgelig og lite tiltrekkende, men felte tårer hun ikke klarte å holde tilbake. Hun ba ham tenke seg om, minnes, ta hensyn til helsa – om ikke annet sin egen… Det siste gjorde ham rasende. Han nærmet seg og nærmest hvisket, som et brøl: – Dra meg ikke med inn i din alderdom! …Det ville være naivt å påstå at Asja elsket Maksim og derfor samtykket til hans frieri allerede første natten på hytta. Status som gift tiltalte henne, og varmett grumt svaret til eksen som dumpet henne. Hun var lei av å bo i en leilighet der faren hersket med strenge meninger. Ønsket et stabilt liv. Det kunne Maksim gi. Ikke verst, innrømmet hun. Tross at han fylte seksti snart, fremstod han ikke som bestefar. Stram, ungdommelig, avdelingssjef. Smart i arbeid og hyggelig privat. Og i senga var han entusiastisk, ikke egoistisk. At det ikke ville bli leid leilighet, pengemangel eller tyverier – alt var positive sider. Alderen hans bekymret henne litt. Et år senere begynte skuffelsen å vokse. Hun følte seg fortsatt som jente, ville ha opplevelser. Regelmessige, ikke bare en gang i året og respektable. Hun savnet konserter, ville på badeland, elsket solen på stranden og kvelder med venninner. Med ungdom og temperament, sjonglerte hun alt – hus, familie og fritid. Sønnen var med og hindret ikke et aktivt liv. Men Maksim ble sliten. Som erfaren jurist og leder orienterte han seg raskt, løste mange saker, men hjemme ble han, mildt sagt, en trøtt mann som ville ha ro og respekt for vanene sine. Gjester, teater og strand – i små mengder. Han sa ikke nei til sex, men skulle helst sove etterpå, gjerne ved ni-tiden. Og så var det hensynet til magen hans – tålte ikke stekt mat, pølser, halvfabrikata. Ekskona hadde skjemt ham bort. Han kunne til og med lengte tilbake til hennes dampede retter. Asja lagde mat til sønnen, skjønte ikke hvordan koteletter kunne gi magesmerter. Hun husket ikke pillelisten – mente voksen mann kan kjøpe og huske slike selv. Så deler av hennes liv gikk etterhvert uten ham. Hun tok med seg sønnen, tilpasset seg hans interesser, og slo seg sammen med venninnene. Merkverdig nok virket mannens alder som en påminnelse om å skynde seg å leve. De jobbet ikke lenger sammen – ledelsen syntes det var uetisk, og Asja begynte i et notarkontor. Lettelse å slippe å være på jobb med mannen hele tiden, som minnet henne om faren. Respekt – det var følelsen hun hadde for Maksim. Men var det nok for et lykkelig par? Maksim nærmet seg 60, og hun ville ha stort fest. Men han bestilte bord på et lite, velkjent spisested hvor han hadde vært mange ganger. Han virket trist, men det var naturlig i hans alder. Asja brydde seg ikke særlig. Det var kolleger som hedret jubilanten. Familier han tidligere møtte med Marina, var det upassende å invitere. Slekt bodde langt unna, og forståelse manglet etter at han giftet seg med en yngre. Sønnen hans, kan man si, var borte. Avsagte ham. Men har ikke en far rett til å bestemme over eget liv?! Han trodde nok “bestemme” ville se annerledes ut. Første året med Asja var som bryllupsreise. Han likte å vise seg sammen med henne, smilte, støttet hennes utgifter (ikke altfor store), venninner og treningsglede. Han holdt ut konserter og ville filmer. I den stemningen gjorde han henne og sønnen til fullverdige eiere av hjemmet. Senere skrev han over sin del av hytten – fra ekteskapet med Marina. Asja, bak ryggen hans, ba Marina gi fra seg sin halvdel også. Truet med å selge sin del til tilfeldige kjøpere. Med Maksims penger kjøpte hun ut og registrerte hytten på seg selv. Argumenterte med elv og skog – fint for barn. Hele sommersesongen bodde Asjas foreldre og sønn på hytta. Hovedsakelig til det bedre: Maksim var ikke særlig glad i den sprellende sønnen til sin unge kone. Han giftet seg for kjærligheten, ikke for oppdragelsen av noen annens overlydende barn. Tidligere familie følte seg avvist. De solgte sin tre-roms leilighet og flyttet hver for seg. Sønnen med familien kjøpte toroms, og Marina, ekskona, flyttet til en studioleilighet. Hvordan de har det, brydde Maksim seg lite om. Og så, da han fylte seksti. Så mange som ønsker ham helse, lykke, kjærlighet. Men han kjenner ingen glede. Hvert år vokser misnøyen. Den unge kona elsker han utvilsomt. Men han rekker ikke henne, der er problemet. Får ikke temmet eller underlagt henne. Hun smiler og lever sitt eget liv. Ingenting overstreker – han merker det, men det irriterer. Hvis han bare kunne gi henne sjelen til ekskona! Så hun kom til lenestolen med kamillete, la teppet over ham om han slumret. Maksim skulle gjerne spasert langsomt med henne i parken. Pratet kveldene i kjøkkenet – men Asja orker ikke de lange samtalene hans. Og hun begynte, ser det ut, å kjede seg i senga. Han ble nervøs, og det hjalp ikke. Maksim bar på en indre sorg over å ha hastet ut av ekteskapet. Kloke menn gjør elskerinner til fest – men han gjorde henne til hustru! Asjas temperament vil holde henne lekende i minst ti år til. Men selv over førti vil hun være mye yngre. Det er en avgrunn som bare vokser. Om han er heldig, vil livet hans slutte i et øyeblikk. Ellers? Disse “ikke-jubileums” tankene gjorde pannen tung, satte fart på hjertet. Han søkte med blikket etter Asja – hun danset i mengden. Vakker, med glitrende øyne. Lykke, ja, å våkne og se henne ved siden av seg. Han grep sjansen, forlot restauranten. Ville trekke frisk luft, slippe sorgen. Men kolleger fulgte etter. Med ulidelig uro vokste i ham, han kastet seg inn i en taxi. Skulle finne ut av retningen senere. Han lengtet til et sted der kun han er viktig. Hvor han bare kommer inn, og allerede venter dem på ham. Hvor tiden med ham verdsettes, og han kan slappe av, uten å frykte å virke svak eller gammel. Han ringte sønnen og ba nesten inntrengende om den nye adressen til ekskona. Fikk et velfortjent avvisende svar, men insisterte – det gjaldt liv og død. Han nevnte at det tross alt var hans jubileum i dag. Sønnen myknet litt og sa at moren kanskje ikke var alene. Ingen kjæreste, bare venn. – Mamma sa de gikk på skole sammen. Merkelig etternavn … Bulkovitsj, tror jeg. – Bulkevitsj, rettet Maksim, med et sting av sjalusi. Ja, han var forelsket i henne. Mange likte henne. Vakker og tøff. Hun skulle jo gifte seg med Bulkevitsj, men han, Maksim, tok henne. Lenge siden, men så “i går” at det føles mer virkelig enn livet med Asja. Sønnen spurte: – Hvorfor vil du det, pappa? Maksim rykket til av det glemte ordet og innså at han savnet dem alle inderlig. Han svarte ærlig: – Vet ikke, gutten min. Sønnen gav ham adressen. Sjåføren stoppet på oppfordring. Maksim steg ut, han ville ikke snakke med Marina med vitner. Sjekket tiden – nesten ni, men hun var jo nattmenneske, hans kombinasjon av ugle og lerke. Han tastet på dørklokken. Men det var ikke ekskona som svarte, men en fremmed manns stemme. Han sa Marina var opptatt. – Hva har skjedd? Er hun frisk? – Maksim ble engstelig. Stemmen krevde navn. – Jeg er mannen hennes, faktisk! Og du er nok herr Bulkevitsj, – ropte Maksim. «Herr» rettet ham frekt: hun har jo exmann, og retten til å plage henne har han ikke. Venninnen tar bad, ikke mer å forklare. – Hva, gammel kjærlighet ruster ikke? – spurte Maksim med sjalu sarkasme, klar for ordkrig med Bulkevitsj. Men han svarte: – Nei, den blir sølvfarget. Døren ble ikke åpnet for ham…

Jeg har lenge båret på angeren over at jeg hastet gjennom skilsmissen. Kloke menn gjør elskere til fest

Uncategorized

020

En Kveld Som Endret Alt

Hei du, du må høre hva som skjedde i går kveld det er som om alt bare veltet på meg. Jeg hadde invitert

Uncategorized

011

— Pappa, møt min kommende kone og din svigerdatter, Varvara! — strålte Boris lykkelig. — Hvem?! — spurte professor og doktorgradsinnehaver Rolf Filimonersen forbauset. — Hvis dette er en spøk, er den ikke spesielt morsom! Mannen betraktet de skitne neglene på svigerdatterens grove fingre med avsky. Han tenkte at denne jenta ikke visste hva vann og såpe var, ellers hvordan forklare den inngrodde skitten under neglene? «Herregud! Så godt at min kjære Laila ikke levde så lenge at hun måtte oppleve denne skammen! Vi gjorde alt for å oppdra denne dovenpeisen til å bli et skikkelig menneske,» fløy det gjennom hodet hans. — Det er ikke en spøk! — svarte Boris utfordrende. — Varvara skal bo hos oss, og om tre måneder gifter vi oss. Vil du ikke delta i sønnens bryllup, klarer jeg meg uten deg! — Hei! — smilte Varvara og gikk selvsikkert inn på kjøkkenet. — Her er boller, bringebærsyltetøy, tørkede kantareller… — jenta ramset opp matvarene hun tok opp av den slitte vesken. Rolf Filimonersen grep til hjertet da han så Varvara ødelegge den hvite, håndbroderte duken med syltetøyet som hadde rent ut. — Boris! Kan du ta til vett! Hvis du gjør dette for å irritere meg, er det ikke nødvendig… Dette blir for mye! Hvilken bygd har du dratt hjem denne bondetuppa fra? Jeg nekter å ha henne i mitt hus! — ropte professoren fortvilt. — Jeg elsker Varvara. Og min kone har rett til å bo på min adresse! — lo Boris hånlig. Rolf Filimonersen innså at sønnen bare gjorde narr av ham. Han lot være å diskutere mer, og gikk stille til sitt rom. Forholdet mellom far og sønn hadde endret seg mye etter morens død. Boris ble uregjerlig, droppet ut av universitetet, freste mot faren og levde fritt og hensynsløst. Rolf Filimonersen håpet at sønnen ville endre seg, bli som før — klok og godhjertet. Men for hver dag fjernet Boris seg mer, og nå hadde han også dratt med seg denne bygdejenta hjem. For han visste jo godt at faren aldri ville godkjenne valget hans, og derfor kom han med en som ingen visste noe om… Snart giftet Boris og Varvara seg. Rolf Filimonersen nektet å delta i bryllupet og ville ikke godta svigerdatteren han ikke likte. Han var bitter fordi det var Varvara, en uoppdragen og enkel jente, som skulle ta plassen til Laila — den fantastiske husfruen, kona og moren — og Varvara mestret jo knapt å si to ord sammenhengende. Varvara later som hun ikke merker svigerfarens uvennlige holdning og prøver å tilfredsstille ham, men det blir bare verre. Mannen så ikke ett eneste godt trekk ved henne, kun at hun var simpel og dårlig oppdratt… Boris, lei av å spille den eksemplariske ektemannen, begynte igjen å drikke og feste. Faren hørte bare krangling blant de unge, og gledet seg i smug, for han håpet Varvara snart ville forlate huset for alltid. — Rolf Filimonersen! — kom svigerdatteren inn gråtende en dag. — Boris vil skilles. Han kaster meg ut, og jeg venter barn! — For det første, hvorfor ut? Du er jo ikke hjemløs… Reis dit du kom fra. At du er gravid gir deg ikke rett til å bo her etter skilsmissen. Beklager, men jeg blander meg ikke inn i forholdene deres, — sa mannen, mens han gledet seg over å endelig bli kvitt den påtrengende svigerdatteren. Varvara gråt fortvilt og begynte å pakke. Hun skjønte ikke hvorfor svigerfaren hatet henne fra første stund, eller hvorfor Boris lekte med henne som med en bikkje, og deretter kastet henne ut. Så hva om hun kom fra bygda? Hun hadde også sjel og følelser… *** Åtte år senere… Rolf Filimonersen bodde nå på et eldrehjem. Den eldre mannen hadde blitt mye svakere den siste tiden. Selvfølgelig så Boris sitt snitt til å sende faren raskt bort, for å slippe bryet. Den gamle mannen hadde slått seg til ro med sin skjebne, for han visste at han ikke hadde noe valg. I løpet av sitt lange liv hadde han lært tusenvis av mennesker verdien av kjærlighet, respekt og omtanke. Han fikk fortsatt takkebrev fra tidligere elever… Men sin egen sønn klarte han ikke å oppdra til å bli et ordentlig menneske… — Rolf, du har fått besøk, — sa romkameraten da han kom tilbake fra en tur. — Hvem? Boris? — slapp det ut av den gamle, selv om han visste det var umulig. Sønnen kom aldri til å besøke ham, for han var altfor sint på faren… — Vet ikke. Pleieren ropte at jeg skulle hente deg. Hva venter du på? Skynd deg! — smilte romkameraten. Rolf tok stokken og gikk langsomt ut fra det lille, varme rommet. Ned trappen så han henne på avstand, og kjente henne straks igjen, selv om det var lenge siden de sist møttes. — Hei, Varvara! — sa han, stille og med senket blikk. Kanskje han fortsatt følte skyld overfor den ekte og enkle jenta han ikke støttet for åtte år siden… — Rolf Filimonersen?! — utbrøt den rødskinnede kvinnen forundret. — Du har forandret deg… Er du syk? — Litt…, — smilte han trist. — Hvordan visste du hvor jeg var? — Boris fortalte det. Du vet, han vil ikke ha kontakt med sønnen. Og gutten ber stadig om å få treffe pappa og bestefar… Ivan har jo ikke gjort noe, han kan ikke for at dere ikke anerkjenner ham. Han savner familien sin. Det er bare oss to her nå…, — sa hun med skjelvende stemme. — Unnskyld, kanskje jeg gjorde galt som kom. — Vent! — ba den gamle. — Hvordan er Ivan nå? Husker sist du sendte bilde, var han bare tre år. — Han er her, ute i gangen. Skal jeg hente ham? — spurte Varvara nølende. — Selvfølgelig, min jente, hent ham! — svarte Rolf Filimonersen glad. Inn kom en rødhåret gutt, en liten kopi av Boris. Ivan nærmet seg nervøst bestefaren han aldri hadde møtt. — Hei, gutten min! Du har blitt så stor…, — sa den gamle med tårevåte øyne mens han klemte barnebarnet. De pratet lenge og gikk tur sammen i høstparken rundt eldrehjemmet. Varvara fortalte om sitt tunge liv, om moren som døde tidlig, og om alt hun hadde måttet klare alene med sønnen og gården. — Unnskyld, Varvara! Jeg har sviktet deg. Jeg trodde jeg var så klok og dannet hele livet, men nå har jeg skjønt at mennesker er verdifulle ikke for forstanden og oppdragelsen, men for hjertet og sjelen, — sa den gamle. — Rolf Filimonersen! Vi har et forslag til deg, — smilte Varvara, nervøs og forsiktig. — Bli med oss hjem! Du er alene, og vi også… Og det betyr så mye å ha en i familien nær. — Bestefar, kom så drar vi på fisketur sammen, på sopptur i skogen… Vi har det så fint på bygda, og god plass i huset! — ba Ivan, og slapp ikke bestefars hånd. — Jeg blir med! — smilte Rolf Filimonersen. — Jeg klarte ikke å oppdra Boris til å bli et menneske — nå kan jeg kanskje gi deg noe jeg ikke ga ham. Dessuten har jeg aldri bodd på bygda før. Jeg håper jeg vil trives! — Det vil du helt sikkert! — lo Ivan.

Pappa, la meg få presentere deg for min kommende kone, og din svigerdatter, Maren! strålte Henrik av

Uncategorized

069

– Han vil ødelegge livet ditt, – familien advarte Natasha mot å ta broren under sin omsorg

Kjære dagbok, I går var det som om hele familien sto på kanten av et stup. Jeg, Synnøve, har nettopp

Uncategorized

015

Hjertet til katten dunket tungt i brystet, tankene fløy i alle retninger, og sjelen gjorde vondt. Hva kunne ha skjedd som fikk matmor til å gi ham bort til fremmede, hvorfor forlot hun ham? Da Olesja fikk en helsvart britisk katt i innflyttingsgave, ble hun stående målløs i flere minutter… En liten sekundær ettromsleilighet som hun med nød og neppe hadde spart opp til, fremdeles uinnredet. Det var også andre problemer som krevde hennes oppmerksomhet. Og plutselig – en kattunge. Da sjokket hadde lagt seg, møtte hun blikket til det lille dynet med ravgule øyne, sukket, smilte og spurte han som hadde med seg gjesten: – Er det en hunnkatt eller hannkatt? – Hannkatt! – Da får du hete Barsik, – sa hun til kattungen. Den lille åpnet munnen og kvitterte lydig med et «Mjau»… ***** Det viste seg at britiske katter er svært harmoniske skapninger. Og nå har Olesja og Barsik levd tett sammen i tre år. Underveis har Olesja oppdaget at Barsik har en rørende sjel og et stort katteløvehjerte. Han tar gledelig imot matmor når hun kommer hjem fra jobb, varmer henne mens hun sover, og ser film sammen med henne trangt inntil siden hennes, fartende etter henne når hun vasker leiligheten. Livet ble fargerikt med en katt i hus. Det er godt å vite at noen venter på deg hjemme, noen du kan både le og gråte sammen med. Og viktigst – som forstår deg med ett blikk. Det burde vært en lykke, men… Nylig har Olesja merket vondt i høyre side. Først trodde hun bare hun hadde sovet rart eller strekt en muskel, deretter skyldte hun på fet mat. Da smertene tiltok, oppsøkte hun lege. Da legen meldte diagnosen og forklarte hva som ventet henne, gråt Olesja hele kvelden ned i puta. Barsik merket stemningen og la seg tett inntil og forsøkte å berolige matmor med melodiøse spinnelyder. Uten å merke det sovnet hun til Barsiks malende trøst. Morgenen etter, forsonet med skjebnen, bestemte hun seg for ikke å si noe til familien om sin sykdom, for å slippe medlidende blikk og klønete, omtenksomme forsøk på hjelp. Hun beholdt et snev av håp om at legene kunne hjelpe med behandling som kunne bedre tilstanden. Så igjen sto spørsmålet – hvor skulle katten ta veien? Innerst inne, etter å ha innsett at alt kunne ende tragisk, ville hun finne et nytt, godt hjem til Barsik. Hun la ut annonse på internett, der hun forklarte at hun ga bort en renraset britisk hannkatt til et godt hjem. Den første som ringte spurte om hvorfor hun ville gå fra en voksen katt, og Olesja, uten helt å forstå hvorfor, svarte at hun var gravid og hadde utviklet allergi mot kattehår under svangerskapet. Tre dager senere dro Barsik, med alt utstyr, til sine nye eiere, og Olesja ble lagt inn på sykehus… To dager senere ringte hun og spurte sine nye eiere om Barsik, og fikk til svar, etter mange unnskyldninger, at han hadde rømt allerede første kveld og ikke kunne finnes. Første impuls var å løpe fra sykehuset og lete etter katten. Hun ba til og med nattsykepleieren om å bli sluppet ut, men fikk streng beskjed om å vende tilbake til rommet. Romkameraten, som la merke til hennes uro, spurte hva som var galt. Olesja brøt ut i gråt og fortalte alt. – Vent litt med sorgen, jenta mi, sa den tynne eldre kvinnen. – I morgen kommer det en kjent spesialist fra Oslo. Jeg har også fått en dårlig diagnose, men sønnen min, som driver eget firma, ville ha meg til en annen klinikk, men jeg nektet. På et eller annet vis fikk han ordnet dette. Jeg kan spørre om denne legen også kan se på deg, kanskje det ikke er så galt, – sa hun og strøk Olesja vennlig over skulderen. **** Da Barsik kom ut av reiseburet, forsto han at han var i et fremmed hjem. En ukjent person rakte ut hånden for å klappe ham… Barsiks nerver brast, han slo ut med poten og pilte inn i et mørkt hjørne. – Pål, ikke rør ham ennå, la ham venne seg, – hørte Barsik en myk kvinnestemme, men det var ikke matmors stemme. Hjertet til katten dunket tungt i brystet, tankene fløy, og sjelen gjorde vondt. Hva kunne ha skjedd? Hvorfor ga matmor ham til fremmede – hvorfor forlot hun ham? Med ravgule øyne gjennomsøkte han rommet med et skremt blikk, og han oppdaget vinduet som stod åpent. Med et svart glimt for over gulvet og ut – hoppet han ut av vinduet! Til hans lykke var det bare andre etasje, og under vinduet var det velholdt gressplen. Her startet Barsiks farefulle reise hjemover… ***** Spesialisten kom til Olesja i form av en vennlig kvinne litt over førti. Hun presenterte seg som Marie Paulsen, studerte Olesjas behandlingsjournal grundig og ba henne legge seg på benken, vri seg på venstre side. Marie undersøkte lenge, banket, spurte hvor det gjorde vondt, hvordan smerten føltes. Så leste hun journalen igjen og gjentok flere undersøkelser på avansert utstyr. Olesja ventet ikke noe godt. Tilbake på rommet lå romkameraten på sengen. – Hva sa de, jenta mi? – spurte hun. – Ikke noe ennå, sa de de skulle komme inn igjen. – Slik er det… Jeg var mindre heldig, hun bekreftet min diagnose, sa kvinnen sørgmodig. – Jeg er veldig lei meg, og takk for alt, – svarte Olesja, usikker på hva hun kunne si til noen som vet hun snart skal dø. En halv time senere kom Marie Paulsen inn igjen, sammen med flere leger. – Olesja, jeg har gode nyheter til deg. Sykdommen din kan behandles. Jeg har allerede satt opp en behandlingsplan – ligg to uker, følg kurset, så blir du frisk, – sa hun smilende til Olesja. Da legene gikk, sa romkameraten: – Utmerket! Jeg er glad for å få gjort en siste god gjerning før jeg reiser. Vær lykkelig, jenta mi, – la hun til. ***** Barsik hadde ingen ledestjerne, og han visste ikke en gang om slike. Han gikk bare hjem etter kattens instinkter. Veien hjem var full av spennende eventyr og krevende prøvelser. Uten å kjenne gatene, ble den noble briten på ett døgn til en villkatt med skarpe instinkter. Han unngikk bråkete gater og veier, løp, krøp, fløy over bakken (det føltes sånn da han unnslapp hunder), klatret opp i trær og nærmet seg målet sitt. I en av de små, rolige bakgårdene, der han søkte ly for trafikken, møtte han ansikt til ansikt med en erfaren gatekatt. Han gjenkjente Barsik som fremmed umiddelbart, og med et høyt mjau kastet han seg mot briten. Men Barsik, forvandlet fra aristokrat til desperat slåsskjempe, vek ikke unna. Slåsskampen var kort. Sjefskatten måtte flykte med en flik av øret igjen som minne. Det kunne ikke vært annerledes – sjefskatten ville bare vise hvem som var herre, men Barsik var på vei hjem og ingenting kunne stoppe ham. Eventyret hjem fortsatte. Med minner om fjerne forfedre, lærte Barsik å sove i trær, og valgte ut passende greiner for en kattelur. Å, fy, men Barsik lærte å spise fra søppel og stjele fra andre gårdskatter som ble matet av snille naboer. En dag møtte han en flokk gatehunder. De jaget ham opp i et spinkelt tre, bjeffet og prøvde å få tak i ham, hoppet og dultet mot stammen. Folk som kom til på oppstyret jaget vekk hundene. En dame bestemte seg for å ta Barsik med seg hjem og lokket ham med en bit god pølse. Sult og redsel gjorde ham tam – han lot seg klappe og løfte. Men… Etter å ha hvilt og spist, husket Barsik plutselig målet – han stakk ut i oppgangen etter kvinnen og smatt ut døra akkurat i tide, videre mot sitt endelige mål… ***** Da Olesja endelig fikk reise hjem fra sykehuset, svirret ordene fra romkameraten i hodet hennes: vær lykkelig, jenta mi. Hun var naturligvis lettet over å få vite at hun var frisk likevel. Men hjertet hennes verket for Barsik. Hun kunne ikke forestille seg å bo i en tom leilighet der ingen ventet på henne. Så fort hun kom hjem, kontaktet hun de nye eierne og ba om adressen deres. Vel fremme fikk hun vite hvordan Barsik hadde stukket av, og bestemte seg for å følge sporene hans. Alle sa det var umulig, to uker var gått, og en innekatt ville neppe klare seg på gata, men Olesja nektet å tro det. Hun gikk til fots gjennom hver bakgård, undersøkte skutere og garasjer, prøvde å tenke som en katt som aldri har vært utendørs. Hun ropte etter Barsik, gløttet inn i mørke kjellervinduer. Nær hjemmet innså hun at katten var borte. Det var usannsynlig at en hjemmekatt fant veien, dit hun selv hadde brukt to timer med avstikkere. Da hun med tålmodige steg nærmet seg eget portrom, var hun trist, tårene presset seg fram, sjelen var tung og vond. Gjennom tåresløret fikk hun øye på en svart katt som kom i mot henne på fortauet. «En svart katt» – glimt i hodet hennes. Olesja stoppet opp, kikket nærmere, og forsto. Hun spratt av gårde og ropte «Barsik!». Men katten løp ikke mot henne – han hadde ikke krefter, satte seg ned og, lykkelig og sliten, kvitterte med sitt kattete mjau: «Jeg kom meg hjem!»

Hjertet til katten dunket tungt i brystet, tankene fløy hit og dit, og sjelen verket. Hva kunne ha skjedd

Uncategorized

016

– Ja, nå har hun der Nastja virkelig blitt høy på pæra! Sier de ikke sant, penger ødelegger folk! – Jeg ante ikke hva det handlet om, eller hva jeg hadde gjort for å såre andre Jeg hadde en gang et lykkelig ekteskap med mann og to barn, men alt falt sammen den dagen min kjære omkom i en bilulykke. Sorgen var uutholdelig, men mamma minte meg på at jeg måtte holde ut for barnas skyld. Jeg tok meg sammen, jobbet hardt og dro til utlandet da barna ble store – først til Polen, så til England – alt for å sikre dem en god fremtid, alene uten støtte. Jeg klarte meg etter hvert, sendte penger hjem, kjøpte hvert sitt leilighet til barna og pusset opp min egen. Jeg var stolt! Planen var å vende hjem til Ukraina, men for et år siden møtte jeg en mann – en ukrainer som har bodd i England i 20 år. Vi fant tonen, og jeg følte dette kunne bli noe. Men jeg var usikker, for Artur kunne ikke flytte til Ukraina, og jeg savnet hjemlandet. Nå, nylig, kom jeg tilbake – møtte barna og foreldre først, men svigerforeldrene rakk jeg ikke besøke. Så kom min venninne, som jobber i butikk, og fortalte meg: – Svigermor er skikkelig sur på deg! – Hvor har du hørt det? – Hørte henne snakke med noen, og hun sa du er blitt høy på pæra og ødelagt av penger. Også at du ikke har hjulpet dem med penger. Det gjorde vondt å høre, for jeg har oppdratt to barn alene og gjort alt for dem. Hadde ingen mulighet til å hjelpe svigerforeldrene med penger. Måtte jo ha litt til meg selv også! Etter dette ville jeg ikke besøke dem, men jeg samlet mot, handlet matvarer og dro likevel. Atmosfæren var god, men den samtalen tynget meg hele tiden. Til slutt sa jeg: – Forstår dere at jeg ikke har hatt det lett disse årene? Jeg har gjort alt for barna, hadde ingen som støttet meg. – Vi har også vært uten støtte. Alle har barn som hjelper, men vi står alene. Du burde kommet tilbake og hjulpet oss. Svigermor fikk meg til å føle skyld. Jeg turte ikke si at jeg har kjæreste i England. Gikk derfra lei meg. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Må jeg virkelig hjelpe foreldrene til min avdøde mann? Orker ikke mer!

Nå har den derre Åsne blitt skikkelig høy på pæra! Folk har rett, penger forandrer virkelig folk!

Uncategorized

033

Mannen i mine drømmer forlot kona si for meg, men jeg hadde aldri forestilt meg hvordan alt ville ende.

Kjære dagbok, 12. november 2025 Drømmen om et liv med Solveig har tatt meg fra alt jeg trodde jeg visste