Hjertet til katten dunket tungt i brystet, tankene fløy i alle retninger, og sjelen gjorde vondt. Hva kunne ha skjedd som fikk matmor til å gi ham bort til fremmede, hvorfor forlot hun ham? Da Olesja fikk en helsvart britisk katt i innflyttingsgave, ble hun stående målløs i flere minutter… En liten sekundær ettromsleilighet som hun med nød og neppe hadde spart opp til, fremdeles uinnredet. Det var også andre problemer som krevde hennes oppmerksomhet. Og plutselig – en kattunge. Da sjokket hadde lagt seg, møtte hun blikket til det lille dynet med ravgule øyne, sukket, smilte og spurte han som hadde med seg gjesten: – Er det en hunnkatt eller hannkatt? – Hannkatt! – Da får du hete Barsik, – sa hun til kattungen. Den lille åpnet munnen og kvitterte lydig med et «Mjau»… ***** Det viste seg at britiske katter er svært harmoniske skapninger. Og nå har Olesja og Barsik levd tett sammen i tre år. Underveis har Olesja oppdaget at Barsik har en rørende sjel og et stort katteløvehjerte. Han tar gledelig imot matmor når hun kommer hjem fra jobb, varmer henne mens hun sover, og ser film sammen med henne trangt inntil siden hennes, fartende etter henne når hun vasker leiligheten. Livet ble fargerikt med en katt i hus. Det er godt å vite at noen venter på deg hjemme, noen du kan både le og gråte sammen med. Og viktigst – som forstår deg med ett blikk. Det burde vært en lykke, men… Nylig har Olesja merket vondt i høyre side. Først trodde hun bare hun hadde sovet rart eller strekt en muskel, deretter skyldte hun på fet mat. Da smertene tiltok, oppsøkte hun lege. Da legen meldte diagnosen og forklarte hva som ventet henne, gråt Olesja hele kvelden ned i puta. Barsik merket stemningen og la seg tett inntil og forsøkte å berolige matmor med melodiøse spinnelyder. Uten å merke det sovnet hun til Barsiks malende trøst. Morgenen etter, forsonet med skjebnen, bestemte hun seg for ikke å si noe til familien om sin sykdom, for å slippe medlidende blikk og klønete, omtenksomme forsøk på hjelp. Hun beholdt et snev av håp om at legene kunne hjelpe med behandling som kunne bedre tilstanden. Så igjen sto spørsmålet – hvor skulle katten ta veien? Innerst inne, etter å ha innsett at alt kunne ende tragisk, ville hun finne et nytt, godt hjem til Barsik. Hun la ut annonse på internett, der hun forklarte at hun ga bort en renraset britisk hannkatt til et godt hjem. Den første som ringte spurte om hvorfor hun ville gå fra en voksen katt, og Olesja, uten helt å forstå hvorfor, svarte at hun var gravid og hadde utviklet allergi mot kattehår under svangerskapet. Tre dager senere dro Barsik, med alt utstyr, til sine nye eiere, og Olesja ble lagt inn på sykehus… To dager senere ringte hun og spurte sine nye eiere om Barsik, og fikk til svar, etter mange unnskyldninger, at han hadde rømt allerede første kveld og ikke kunne finnes. Første impuls var å løpe fra sykehuset og lete etter katten. Hun ba til og med nattsykepleieren om å bli sluppet ut, men fikk streng beskjed om å vende tilbake til rommet. Romkameraten, som la merke til hennes uro, spurte hva som var galt. Olesja brøt ut i gråt og fortalte alt. – Vent litt med sorgen, jenta mi, sa den tynne eldre kvinnen. – I morgen kommer det en kjent spesialist fra Oslo. Jeg har også fått en dårlig diagnose, men sønnen min, som driver eget firma, ville ha meg til en annen klinikk, men jeg nektet. På et eller annet vis fikk han ordnet dette. Jeg kan spørre om denne legen også kan se på deg, kanskje det ikke er så galt, – sa hun og strøk Olesja vennlig over skulderen. **** Da Barsik kom ut av reiseburet, forsto han at han var i et fremmed hjem. En ukjent person rakte ut hånden for å klappe ham… Barsiks nerver brast, han slo ut med poten og pilte inn i et mørkt hjørne. – Pål, ikke rør ham ennå, la ham venne seg, – hørte Barsik en myk kvinnestemme, men det var ikke matmors stemme. Hjertet til katten dunket tungt i brystet, tankene fløy, og sjelen gjorde vondt. Hva kunne ha skjedd? Hvorfor ga matmor ham til fremmede – hvorfor forlot hun ham? Med ravgule øyne gjennomsøkte han rommet med et skremt blikk, og han oppdaget vinduet som stod åpent. Med et svart glimt for over gulvet og ut – hoppet han ut av vinduet! Til hans lykke var det bare andre etasje, og under vinduet var det velholdt gressplen. Her startet Barsiks farefulle reise hjemover… ***** Spesialisten kom til Olesja i form av en vennlig kvinne litt over førti. Hun presenterte seg som Marie Paulsen, studerte Olesjas behandlingsjournal grundig og ba henne legge seg på benken, vri seg på venstre side. Marie undersøkte lenge, banket, spurte hvor det gjorde vondt, hvordan smerten føltes. Så leste hun journalen igjen og gjentok flere undersøkelser på avansert utstyr. Olesja ventet ikke noe godt. Tilbake på rommet lå romkameraten på sengen. – Hva sa de, jenta mi? – spurte hun. – Ikke noe ennå, sa de de skulle komme inn igjen. – Slik er det… Jeg var mindre heldig, hun bekreftet min diagnose, sa kvinnen sørgmodig. – Jeg er veldig lei meg, og takk for alt, – svarte Olesja, usikker på hva hun kunne si til noen som vet hun snart skal dø. En halv time senere kom Marie Paulsen inn igjen, sammen med flere leger. – Olesja, jeg har gode nyheter til deg. Sykdommen din kan behandles. Jeg har allerede satt opp en behandlingsplan – ligg to uker, følg kurset, så blir du frisk, – sa hun smilende til Olesja. Da legene gikk, sa romkameraten: – Utmerket! Jeg er glad for å få gjort en siste god gjerning før jeg reiser. Vær lykkelig, jenta mi, – la hun til. ***** Barsik hadde ingen ledestjerne, og han visste ikke en gang om slike. Han gikk bare hjem etter kattens instinkter. Veien hjem var full av spennende eventyr og krevende prøvelser. Uten å kjenne gatene, ble den noble briten på ett døgn til en villkatt med skarpe instinkter. Han unngikk bråkete gater og veier, løp, krøp, fløy over bakken (det føltes sånn da han unnslapp hunder), klatret opp i trær og nærmet seg målet sitt. I en av de små, rolige bakgårdene, der han søkte ly for trafikken, møtte han ansikt til ansikt med en erfaren gatekatt. Han gjenkjente Barsik som fremmed umiddelbart, og med et høyt mjau kastet han seg mot briten. Men Barsik, forvandlet fra aristokrat til desperat slåsskjempe, vek ikke unna. Slåsskampen var kort. Sjefskatten måtte flykte med en flik av øret igjen som minne. Det kunne ikke vært annerledes – sjefskatten ville bare vise hvem som var herre, men Barsik var på vei hjem og ingenting kunne stoppe ham. Eventyret hjem fortsatte. Med minner om fjerne forfedre, lærte Barsik å sove i trær, og valgte ut passende greiner for en kattelur. Å, fy, men Barsik lærte å spise fra søppel og stjele fra andre gårdskatter som ble matet av snille naboer. En dag møtte han en flokk gatehunder. De jaget ham opp i et spinkelt tre, bjeffet og prøvde å få tak i ham, hoppet og dultet mot stammen. Folk som kom til på oppstyret jaget vekk hundene. En dame bestemte seg for å ta Barsik med seg hjem og lokket ham med en bit god pølse. Sult og redsel gjorde ham tam – han lot seg klappe og løfte. Men… Etter å ha hvilt og spist, husket Barsik plutselig målet – han stakk ut i oppgangen etter kvinnen og smatt ut døra akkurat i tide, videre mot sitt endelige mål… ***** Da Olesja endelig fikk reise hjem fra sykehuset, svirret ordene fra romkameraten i hodet hennes: vær lykkelig, jenta mi. Hun var naturligvis lettet over å få vite at hun var frisk likevel. Men hjertet hennes verket for Barsik. Hun kunne ikke forestille seg å bo i en tom leilighet der ingen ventet på henne. Så fort hun kom hjem, kontaktet hun de nye eierne og ba om adressen deres. Vel fremme fikk hun vite hvordan Barsik hadde stukket av, og bestemte seg for å følge sporene hans. Alle sa det var umulig, to uker var gått, og en innekatt ville neppe klare seg på gata, men Olesja nektet å tro det. Hun gikk til fots gjennom hver bakgård, undersøkte skutere og garasjer, prøvde å tenke som en katt som aldri har vært utendørs. Hun ropte etter Barsik, gløttet inn i mørke kjellervinduer. Nær hjemmet innså hun at katten var borte. Det var usannsynlig at en hjemmekatt fant veien, dit hun selv hadde brukt to timer med avstikkere. Da hun med tålmodige steg nærmet seg eget portrom, var hun trist, tårene presset seg fram, sjelen var tung og vond. Gjennom tåresløret fikk hun øye på en svart katt som kom i mot henne på fortauet. «En svart katt» – glimt i hodet hennes. Olesja stoppet opp, kikket nærmere, og forsto. Hun spratt av gårde og ropte «Barsik!». Men katten løp ikke mot henne – han hadde ikke krefter, satte seg ned og, lykkelig og sliten, kvitterte med sitt kattete mjau: «Jeg kom meg hjem!»

Hjertet til katten dunket tungt i brystet, tankene fløy hit og dit, og sjelen verket. Hva kunne ha skjedd, siden matmor ga ham bort til fremmede? Hvorfor forlot hun ham?

Da Ingrid flyttet inn i sin nye leilighet i Oslo, fikk hun en kullsvart britisk korthår i innflytningsgave. Hun ble stående sjokkert noen øyeblikk…

Den beskjedne, brukte ettroms leiligheten hun med møye hadde spart til, var fortsatt knapt innredet. Det var mye annet i livet som krevde oppmerksomhet.

Og nå, en kattunge. Da hun kom seg etter overraskelsen, så hun inn i de ravgule øynene til den vesle skapningen, pustet tungt ut, smilte og spurte gjesten som hadde gitt henne gaven:

Er det hann- eller hunnkatt?

Hannkatt!

Okay, da blir du Sølve, sa hun til kattungen.

Han åpnet den lille munnen og skranglet lydløst frem et «Mjau»…
*****
Det viste seg at britiske katter var behagelige skapninger å bo med. Nå hadde Ingrid og Sølve bodd sammen i tre år, og i løpet av samlivet oppdaget hun at Sølve hadde et rørende sinn og et stort hjerte.

Han møtte henne alltid med glede når hun kom hjem fra jobben, varmet henne om natten, så film med henne tett inntil, og fulgte etter henne under husarbeidet som om han var en hale.

Livet med katten fylte dagene med farger. Det var godt å vite at noen ventet hjemme, noen å le og gråte med. Og best av alt var at han skjønte henne uten ord.

Man skulle tro hun bare kunne leve og være glad, men…

I det siste hadde Ingrid begynt å merke smerter i høyre side. Først trodde hun det bare var en spent muskel, så skyldte hun på fet mat. Da smerten tiltok, oppsøkte hun lege.

Da legen ga henne diagnosen og forklarte hva som ventet, gråt Ingrid hele kvelden inn i puten. Sølve merket tristheten hennes, smøg seg inntil henne og malte trøstende melodier.

Uten å merke det falt hun til ro og sovnet til lyden av hans malende sang. Neste morgen, da hun hadde forsonet seg med skjebnen, bestemte hun seg for ikke å si noe til familien, for å slippe medlidende blikk og hjelpetilbud hun ikke ønsket.

Dessuten hadde hun et lite håp om at legene skulle klare å hjelpe henne. Hun fikk tilbud om behandling som kanskje ville gjøre henne bedre.

Så dukket spørsmålet opp: Hva skulle hun gjøre med katten? I det stille hadde hun akseptert at sykdommen kanskje ville ende alt, så hun bestemte seg for å finne Sølve et nytt hjem hos gode folk.

Hun la ut en annonse på nettet, der hun oppga at hun ga bort en renraset katt til et trygt hjem.

Første interessent som ringte, spurte hvorfor hun ville gi bort en voksen katt. Ingrid, uten helt å vite selv hvorfor, svarte at hun var gravid og hadde fått allergi mot kattehår.

Tre dager senere forlot Sølve hjemmet sitt i bærebur, med alt utstyr, til sine nye eiere, mens Ingrid ble innlagt på sykehus…

To dager senere ringte hun for å høre hvordan det gikk med Sølve. Etter mange unnskyldninger svarte de nye eierne at katten hadde rømt den samme kvelden og at de ikke klarte å finne ham.

Første impulsen hennes var å løpe ut av sykehuset for å lete etter ham. Hun ba til og med nattevakten om å slippe henne ut, men sykepleieren nektet og sendte henne strengt tilbake på rommet.

Romvenninnen, en eldre, tynn dame, la merke til Ingrids uro og spurte hva som hadde skjedd. Ingrid, i gråt, fortalte alt.

Ikke gi opp håpet, jente, sa den gamle damen. I morgen kommer en av landets beste fra Rikshospitalet til avdelingen. Jeg har også fått et dårlig svar, men sønnen min, han driver bedrift, ville få meg overført til privatsykehus, men jeg nektet.

Hvordan han ordnet det, aner jeg ikke, men han fikk det til. Jeg skal spørre om denne spesialisten kan se på deg også kanskje er det ikke så alvorlig likevel, sa hun trøstende, og strøk Ingrid på skulderen.
****
Sølve, katten, krøp ut av buret og innså at han var i et fremmed hjem. Plutselig strakte en ukjent hånd seg for å klappe ham…

Nervene til katten tålte ikke mer, han slo ut med poten mot hånden og smatt inn i et mørkt hjørne.

Pål, ikke rør ham, la ham få venne seg til stedet, lød en mild kvinnestemme. Men det var ikke hans matmor.

Hjertet hans dunket hardt, tankene fløy, og han forsto ikke hvorfor Ingrid hadde gitt ham bort. Han lette med de gule katteøynene, og fikk øye på et åpent vindu. Etter et svart glimt spurtet han ut gjennom rommet og spratt ut!

Heldigvis var det bare andre etasje, og under vinduet fant han en velstelt plen. Slik begynte hjemveien til Sølve…

*****
Spesialisten viste seg å være en vennlig, kvinne i førtiårene. Hun het Maria Paulsen, og undersøkte sykdomsforløpet nøye, ba Ingrid legge seg ned og vende seg på venstre side.

Hun kjente, trykket, spurte om smerten og styrken på den. Studerte journalen igjen. Gjentok noen undersøkelser med medisinsk utstyr.

Ingrid forventet ikke gode nyheter. Hun trakk seg tilbake til rommet hvor romvenninnen lå klar.

Hva sa de til deg, jente? spurte hun.

Ingenting ennå, de skulle komme tilbake til rommet senere.

Jeg var mindre heldig, diagnosen min er bekreftet, sa hun sørgmodig.

Jeg er lei meg på dine vegne, og takk for alt, svarte Ingrid, usikker på hvordan hun kunne trøste en som visste hun snart skulle gå bort.

En halvtime senere kom Maria Paulsen inn med et team på slep.

Ingrid, jeg har gode nyheter! Sykdommen din kan behandles jeg har allerede satt opp et behandlingsopplegg. To uker her, så kommer du til å bli frisk, sa hun med et varmt smil.

Da legene gikk ut, sa romvenninnen:

Se der så fint! Jeg er glad for at jeg kunne gjøre deg en god gjerning før jeg selv må si farvel. Vær lykkelig, kjære deg.
*****
Sølve hadde ingen ledestjerne, men fulgte bare kattens instinkt hjemover. Veien tilbake var full av fare og morsomme episoder.

Han kjente ikke gatene; på en dag ble den noble briten forvandlet til en vill jeger med skarpe sanser.

Kattemannen unngikk travle veier, smatt over gress, spratt som svart lyn fra hunder, kastet seg opp i trær alltid på vei mot hjemmet sitt…

I en rolig bakgård møtte han en erfaren gatekatt. Den så straks at Sølve var fremmed, og gikk løs på ham med et høyt mjau! Men Sølve, som hadde reist seg fra aristokrat til kriger, vek ikke unna.

Slåsskampen var kort, og den lokale katten forsvant inn i en busk med et revet øre som minne.

Hva annet kunne han gjøre? Gatekatten ville vise hvem som var sjefen men Sølve skulle hjem, og ingenting kunne stoppe ham.

Veien hjem fortsatte. Sølve husket gamle katteforfedre og lærte å sove i trær helst der de var gode grener å hvile på.

Herre min hatt, tenkte han, han lærte også å spise fra søppel, og stjal litt mat fra andre katter som bodde i gårdene og ble matet av snille beboere.

En dag støtte han på en flokk med blandingshunder. De jaget ham opp i et svakt tre og prøvde å få tak i ham ved å bjeffe og dytte stammen.

Folk samlet seg på lyden og jaget vekk hundene. En av damene forsøkte å ta Sølve til seg, lokket ham med en skive god pølser.

Sulten og frykten tok over, han lot seg både klappe og løfte. Men etter å ha hvilt og fått mat i et varmt hjem, kom han på hvor han skulle, løp bak kvinnen ut døra og smatt gjennom en dør som akkurat gikk opp i oppgangen veien hjem var ikke over…
*****
Da Ingrid ble utskrevet fra sykehuset, dro hun straks hjem. Hun tenkte på ordene til den gamle damen Vær lykkelig, jente. Selvfølgelig var hun enormt lettet over at sykdommen ikke var så alvorlig.

Men hjertet hennes verket, det gjorde vondt for Sølve. Hvordan skulle hun klare å komme hjem til en tom leilighet ingen ventet på henne.

Så fort hun kom inn døren, ringte hun de tidligere eierne og ba om adressen. Da hun kom, fikk hun vite hvordan Sølve hadde rømt, og bestemte seg for å lete etter ham.

Folk sa det var umulig to uker hadde gått, en innekatt ville neppe ha overlevd på gaten, men hun nektet å tro det.

Hun gikk til fots, lette i bakgårder, parker, garasjer og prøvde å tenke som en katt som aldri hadde vært ute. Ropte og kikket inn i mørke kjellervindu.

Nær sitt eget hus innså hun at han var borte. En fremmed katt i byen det var umulig. Hun hadde selv gått i to timer med alle stopp.

Hun kom inn i sin bakgård med tunge skritt, tårene presset på, sjelen var fylt av sorg. Da, gjennom det blinde sløret i øynene, så hun at en svart katt nærmet seg henne fra fortauet.

En svart katt slo det henne. Hun stoppet opp og i det hun gransket ham, forstod hun. Hun spurtet mot ham og ropte: Sølve!

Men katten kom ikke løpende han hadde ikke krefter igjen. Han satte seg ned, glitrende av lykke, knep øynene sammen og mintes: Jeg fant veien hjem.Ingrid sank ned i knestående foran ham og strakte hendene ut, mens hennes egne tårer blandet seg med Sølves blanke snute. Forsiktig la hun armene rundt kattens slanke kropp, kjente den spinkle varmen, og hørte et svakt, men trofast malende ekko fra den lille krigeren som hadde funnet veien hjem til henne mot alle odds.

«Du er her,» hvisket hun, og hun visste med et dypt, stille klarsyn at han alltid ville være hennes like mye som hun hans, uansett hva livet bød på. Rundt dem lå byen som en spøkelsesverden av skritt og stemmer, men i bakgårdens lille ro satt de to, sammen, hele og hjemme.

Uten et ord reiste hun seg med Sølve trygt mot brystet. De gikk inn, og da døren lukket seg bak dem, var hjemmets fine stillhet fylt av kattens malende purr og menneskets lette, håpefulle latter. Livet hadde gitt dem begge en ny sjanse, og nå fantes det bare én fremtid sammen.