Uncategorized

Enda har vi noe ugjort i dette huset… Bestemor Valborg slet seg gjennom porten, stavret seg til døra, kjempet med den gamle rustne låsen, steg inn i det kalde, forlatte huset sitt og satte seg tungt på stolen ved den iskalde ovnen. Det luktet tomt og urørt. Hun hadde bare vært borte i tre måneder, men taket var allerede dekket av spindelvev, den gamle stolen knirket klagende, vinden suste i pipa – huset tok imot henne med et surt spørsmål: Hvor har du vært, husmor, hvem har du etterlatt alt dette til?! Hvordan skal vi klare vinteren?! – Slapp av, kjære, vent litt, skal bare trekke pusten… Jeg fyrer snart, så blir det varmt… For bare ett år siden føk bestemor Valborg energisk rundt i det gamle huset: kalket, malte, bar inn vann. Hennes lille, lette skikkelse bøyde seg respektfullt foran ikonene, svingte over grytene, fløy ut i hagen, rakk både å plante, luke og vanne. Huset levde med henne; gulvplankene knirket lystig under de lette stegene, dører og vinduer åpnet seg villig for de slitne små hendene, ovnen bakte ivrig boller. De hadde det godt sammen – Valborg og hennes gamle hus. Hun ble tidlig enke. Oppdro tre barn, alle fikk utdanning, alle fant sin plass i livet. En sønn er langdistansekaptein, en annen offiser, begge bor langt unna og sjelden på besøk. Bare yngstedatter Tamara ble boende på bygda, nå sjefagronom, jobber døgnet rundt, ser innom moren på søndager med hjemmebakte boller – og så går det en uke til neste gang. Redningen var barnebarnet, lille Solveig. Hun vokste i praksis opp hos bestemor. Og for et barnebarn! Vakker som dagen er lang – store grå øyne, hår som modent havre, tunge krøller med egen glans. Når hun satt opp håret ramlet det bølger over skuldrene – bygdas gutter ble stående som saltstøtter, måpte bokstavelig talt. Slank og rank, hvor kom den holdningen og skjønnheten fra, tro? Bestemor Valborg var pen som ung, men på bildene lignet hun mer på en budeie sammenlignet med Solveig – som en dronning. I tillegg var Solveig gløgg – ferdig utdannet agronom fra byen, flyttet tilbake til bygda og fikk jobb som økonom. Giftet seg med veterinær, og etter et kommunalt boligprogram for unge familier fikk de et splitter nytt murhus. Og for et hus! Et ordentlig, moderne hjem, et herskapshus etter datidens standard. Bestemor hadde hagen full av blomster og frukt – hos barnebarnet var det ikke tid til å så mye som tre potteplanter. Solveig var forsiktig av seg, vokst opp skjermet av bestemor mot trekk og tungt arbeid. Dessuten kom lille Vebjørn til verden – da var det slutt på både blomster og kjøkkenhage. Solveig ville ha bestemor til seg: kom, bo hos oss – stort hus, alt på stell, ingen vedfyring. Bestemor begynte å skrante, fylte åtti år, og da fikk ikke de ellers så lette bena lenger lyst til å bære henne. Hun lot seg overtale til slutt, flyttet inn hos barnebarnet. Hun bodde hos dem noen måneder, så kom beskjeden: – Bestemor, du skjønner at jeg er glad i deg! Men hvorfor sitter du bare der? Hele livet har du vært i farten, jobbet! Og jeg meldte meg på for å drive gård – trengte jo din hjelp… – Jeg klarer ikke lenger, jenta mi, beina orker ikke mer… jeg er blitt gammel… – Hm… Med én gang du flyttet til oss så ble du gammel, du… Snart ble bestemor pent sendt hjem igjen – til egen stue, og skuffelsen over at hun ikke kunne hjelpe barnebarnet slo henne helt ut. Nå gikk hun sakte rundt på gulvet, ikke lenger fordi hun ville, men fordi bena ikke kunne løpe mer. Å gå fra sengen til bordet var blitt en prestasjon, og til kirken var det blitt umulig. Sognepresten, far Bjørn, kom selv på besøk til sin trofaste kirkegjenger og tidligere hardtarbeidende medarbeider. Han så straks hva som trengtes. Bestemor satt ved bordet og skrev sine månedlige brev til sønnene. I huset var det kaldt: ovnen var dårlig fyrt, gulvet isende. På seg hadde hun en utvasket genser og et litt skittent tørkle – hun som alltid var både ryddig og ren, hadde nå nedslitte støvler på beina. Presten trakk pusten – her trengtes det hjelp. Kanskje nabokjerringa Anne kunne hjelpe? Hun bodde nært og var tjue år yngre enn bestemor Valborg. Han tok fram brød, pepperkaker, og halvparten av en stor, fortsatt varm fiske-pai (hilsen fra prestekona Alexandra), brettet opp ermene, tømte ovnen for aske, hentet flere lass ved og stablet i kroken, fyrte i ovnen, bar inn vann og satte gryta på. – Kjære deg, sønn min! Nei, jeg mener, kjære far – kan du hjelpe meg med adressene på konvoluttene? Jeg skriver så stygt at posten ikke finner fram! Presten skrev adressene, skummet gjennom de ustøe linjene på brevet og stusset over de store, skjelvende bokstavene: «Jeg har det riktig godt, kjære sønn. Alt jeg trenger, takk Gud!» Likevel var brevene fulle av blekkflekker – og flekkene tydeligvis salte. Anne tok seg av bestemor, presten sørget for jevnlig nattverd og sjelesorg, og mannen til Anne, gamle sjømannen onkel Per, tilbød motorløft opp til kirken på høytidsdager. Sakte men sikkert gikk livet videre. Barnebarnet var ikke å se, og etter etpar år ble hun alvorlig syk. Solveig hadde lenge hatt mageplager, men avskrev det på den gamle magen. Så var det kreft i lungene. Hva som forårsaket det, vet ingen, men Solveig sloknet på et halvt år. Ektemannen hennes sørget så dypt at han ble boende på graven; satt og drakk, sov på kirkegården, våknet og gikk på polet igjen. Fireåringen, lille Vebjørn, ble overlatt til sin egen skjebne – skitten, snørrete og sulten. Tamara tok ham til seg, men hadde egentlig ikke tid; vaktplanen og gården krevde alt, så Vebjørn ble gjort klar for barnehjemmet i kommunen. Barnehjemmet hadde bra rykte; moderne leder, god mat, og barna kunne besøkes i helgene. Ikke ideelt, men Tamara så ingen annen utvei med lange dager på jobben og pensjonisttilværelsen langt unna. Da dukket bestemor Valborg opp hos datteren i sidevogna på onkel Pers gamle Ural og tok styringen: – Jeg tar Vebjørn med meg. – Mor, du kan jo knapt gå, hvordan skal du klare småtten? Han må ha mat og rene klær! – Så lenge jeg lever, skal ikke Vebjørn på barnehjem, svarte bestemor bestemt. Tamara ble stille, overrasket over den ellers så milde mors stahet, og pakket guttens klær. Onkel Per kjørte både gammel og ung hjem, bar dem nærmest inn og ned i stua. Naboene ristet på hodet: – Trivelig gammel dame, men nå har hun visst gått fra vettet; hun trenger jo hjelp selv, og så tar hun til seg et lite barn… det er ikke en kattunge dette… Etter søndagsgudstjeneste dro far Bjørn hjem til bestemor med dårlige anelser – måtte han hente ut en sulten og forkommen Vebjørn? Men inne var det lunt, ovnen dura. Vebjørn lå på sofaen, ren og fornøyd med eventyrplate på grammofonen. Og den såkalt gamle og syke bestemor Valborg suste rundt i stua; smurte brett til boller, knadde deig, pisket egg i ostekrem. De once-uttjente beina gikk lett og kvikt igjen – nesten som før. – Far Bjørn, kjære! Jeg har laget vaniljeboller… vent litt, jeg skal sende noen varme til prestekona Alexandra og lille Kjetil… Presten gikk hjem i ren forundring, og fortalte konen hva han hadde sett. Alexandra ble tankefull, tok en tykk, blå skrivebok fra bokhylla, bladde opp og leste: «Gamle Gunhild hadde levd sitt liv. Alt var forbi, alle drømmer, følelser og håp – alt hvilte under den snødekte, tause gravhaugen. Tiden var kommet, der ingen sykdom, sorg eller sukk finnes… Natten sto Gunhild lenge og ba foran ikonene, la seg og sa: Hent presten – jeg skal dø nå. Ansiktet hennes ble hvitt som snøen ute. Presten ble tilkalt, Gunhild både skrifta og fikk nattverd, og lå et døgn, tok hverken mat eller drikke. Så smalt døra opp: trekkfulle kulde, barneskrik. – Shh, det er bestemor som dør her. – Kan ikke stenge munnen på spedbarn, hun ble nettopp født, vet ikke at man ikke skal gråte… Barnebarnet kom hjem fra fødeavdelingen med en liten rød baby. Hele huset var tomt, bare den døende gamle og den ferske moren var igjen. Den døende reiste seg, fikk blikket tilbake, satte nakne føtter i gulvet og lette etter tøflene. Da familien kom hjem senere, forventet de stillhet, men fant Gunhild friskere enn før. Hun hadde bestemt seg for å leve og vagget nå rundt med et tilfreds barnebarn på armen, mens den utmattede moren hvilte». Så lukket Alexandra boka, smilte og sa: – Min oldemor, Vera Gunhildsdatter, var så glad i meg at hun ikke kunne tillate seg å dø. Hun sa som i sangen: «Og å dø, det er for tidlig – jeg har ennå saker ugjort i dette huset!» Hun levde ti år til – og hjalp mamma – din svigermor, med å oppdra meg, sitt kjære oldebarn. Presten smilte tilbake til konen sin.

Vi har da fortsatt ting å gjøre hjemme Bestemor Ingrid åpnet porten med møye, subbet sakte bort til døra

Uncategorized

028

Kjærligheten som ikke skrytes av Anita kom ut av stua med ei bøtte full av grisefôr og gikk bistert forbi mannen sin, Geir, som for tredje dag på rad puslet med brønnen. Han hadde bestemt seg for å skjære ut pynteborder – det skulle liksom være pent, som om det ikke var annet å ta seg til! Kona styrer på med hus og dyr, mens han står der med stemjernet, full av spon, smiler til henne og ser på henne. Hva slags mann har Gud sendt henne? Han sier verken et kjærlig ord eller smeller neven i bordet, bare jobber stille, og av og til kommer han bort, ser henne i øynene og stryker henne over den tykke, lyse flette – det er alt av ømhet. Men hun lengter sånn etter «lille solstråle» og «vakre due»… Tankene hennes kretset om kvinnekår, og hun var nære ved å snuble over gamle Buster, hunden, da hun gikk ut. Geir var straks borte hos henne, tok henne imot og så strengt på bikkja: – Må du følge med, ikke gå i veien, du skader jo matmora. Buster la seg med skyldig blikk og tuslet til hundehuset. Igjen ble Anita slått av at dyra virkelig forstår mannen hennes. Hun hadde spurt Geir om det en gang, og han svarte enkelt: – Jeg er glad i dyr, og de er glad i meg tilbake. Anita drømte også om kjærlighet, om å bli båret i armene, om hviskende ord i øret, en liten blomst på puta om morgenen … Men Geir var gjerrig på ømhet, og hun begynte å lure på om han elsket henne i det hele tatt. – Gud velsigne, nabokona, – ropte naboen Vidar over gjerdet – Geir, driver du fremdeles og tuller med det brønnarbeidet? Hvem i all verden bryr seg om snirklete pynt? – Jeg vil at barna våre skal vokse opp til gode mennesker, og at de skal lære å se skjønnheten rundt seg. – Da må du først lage barn! – lo Vidar, og Anita ble flau og skyndte seg inn. Hun hadde ikke hastverk med barn, hun var jo ung og pen og ville leve litt mer for seg selv, og dessuten var Geir ikke akkurat noen ildsjel. Mens naboen – han var stilig! Høy, bredskuldret, Geir var for så vidt ikke verst han heller, men Vidar var jo skikkelig kjekk! Og hver gang hun traff ham ved tunet, snakket han så vakkert, som regn om sommeren: «Lille regndråpe, sola mi…» Hjertet hennes hoppet og beina ble myke, men hun løp alltid vekk, hun ville ikke høre på fristelsen. Hun hadde jo giftet seg og lovet troskap, foreldrene hadde levd sammen i kjærlighet så mange år og lært henne å ta vare på ekteskapet. Men hvorfor hadde hun da så lyst til å se ut vinduet og møte blikket til naboen? Neste morgen slapp Anita ut kua til beitet, og ved grinden støtte hun på Vidar: – Anita, solskinnet mitt, hvorfor unngår du meg? Er du redd? Jeg klarer ikke å få nok av deg, det går rundt i hodet mitt hver gang jeg ser deg. Kom til meg i morgen tidlig. Når mannen din drar på fisketur, så kom innom. Jeg skal vise deg hva ordentlig ømhet er – du blir lykkeligste kvinne på bygda. Anita rødmet, hjertet slo fort, men hun svarte ikke og gikk raskt forbi. – Jeg venter på deg, ropte han etter. Hele dagen tenkte hun på ham. Hun lengtet veldig etter kjærlighet og ømhet, og Vidar var så attraktiv, blikket hans så hett – men hun klarte ikke ta det siste steget. Men det var ennå tid til morgengry… Om kvelden fyrte Geir opp badstua. Han inviterte naboen også, og Vidar ble glad – da slapp han å fyre selv og bruke ved. Så satt de sammen i varmen, pisket seg med bjørkeris og stønnet fornøyd. Etterpå gikk de i forrommet for å slappe av. Anita hadde satt fram et karafell med heimbrent og litt snacks, men kom på at hun hadde glemt noen saltagurker i kjelleren. Hun gikk ned og hentet dem, og akkurat som hun ville gå inn til mennene, hørte hun samtalen deres gjennom den åpne døra og ble stående og lytte. – Du er håpløs, Geir, sa Vidar lavt, bli med, du vil ikke angre! Der er det så mange enker, de tar godt vare på deg, og for en skjønnhet, øyet får hvile! Ikke som kona di, den grå musa. – Nei, kamerat, svarte Geir lavt men bestemt. – Jeg vil ikke ha noen andre damer, tenker ikke på det engang. Kona mi er den fineste i hele verden, det finnes ikke noe vakrere – ikke en blomst eller bær kan måle seg. Når jeg ser på henne, ser jeg ikke sola, bare øynene hennes og den smekre kroppen. Kjærligheten til henne fyller meg, som elva som renner over om våren. Men jeg klarer ikke si alt jeg føler, ordene stokker seg – og hun blir lei seg for det. Jeg skjønner at hun er skuffet. Jeg er redd for å miste henne. For jeg kan ikke leve en dag uten henne, ikke ta et pust uten henne. Anita sto stille og lyttet, mens hjertet dundret og en tåre trillet ned kinnet. Så rettet hun seg opp, gikk inn til mennene og sa høyt: – Gå du, nabo, og trøst enkene – vi har viktigere ting å gjøre her hjemme. Det er fortsatt ingen som kan beundre all den utskjærte skjønnheten til Geir. Tilgi meg, kjære, for dumme tanker og blindhet – jeg har holdt lykken i hendene uten å skjønne det. Kom, vi har brukt altfor mye tid på feil ting … Neste morgen sto ikke Geir opp for å dra på fisketur.

Kjærlighet som ikke vises Jeg kom ut av stua med en full bøtte svinefôr og gikk irritert forbi mannen

Uncategorized

0116

Du er min ungdoms feiltrinn Jenta ble mor som 16-åring, og barnets far var også bare 16. Uten å gå inn på alle detaljer om skandalen, endte forholdet raskt etter fødselen. Da jenta innså at gutten ikke trengte henne eller sønnen, mistet hun umiddelbart interessen for barnet. Sønnen ble oppdratt av besteforeldrene, altså hennes egne foreldre. Da jenta fylte 18, flyttet hun til en nærliggende by med en ny kjæreste. Hun ringte ikke, skrev ikke, og foreldrene hennes lette ikke etter kontakt. Det var mange vanskelige spørsmål – hvordan kunne hun forlate sitt barn? Det var både skam og sorg over å ha oppdratt noen som gjorde slik. Besteforeldrene oppdro barnebarnet. Gutten ser på dem som sine foreldre den dag i dag, og er utrolig takknemlig for barndommen, utdannelsen, alt han har fått. Da gutten ble 18 skulle kusina hans gifte seg. Hele familien var samlet til bryllup, også hans biologiske mor. Hun hadde da vært gift tre ganger og hadde fått en ny datter. Den eldste datteren var ti, den yngste halvannet år. Gutten gledet seg til å møte moren og de to søstrene, og selvfølgelig spørre: “Mamma, hvorfor forlot du meg?” Selv om besteforeldrene hadde vært fantastiske, savnet og husket han alltid moren sin. Han hadde bare bevart ett eneste bilde av henne, etter at bestefaren brant resten. Moren satt og skravlet med en slektning, stolt over sine flotte døtre. – Og jeg da, hva med meg, mamma? – spurte han. – Du? Du er bare et ungdoms feiltrinn. Faren din hadde rett, jeg burde tatt abort – svarte hun likegyldig og snudde seg bort. … Sju år senere, mens han bodde i en romslig toroms leilighet med kone og sønn (takket være besteforeldrene og svigerforeldrene), ringte telefonen fra et ukjent nummer. – Hei, sønn, det er moren din. Onkelen din ga meg nummeret ditt. Hør, jeg vet du bor nær universitetet der søsteren din skal begynne. Kan hun bo hos deg litt? Hun er jo familie. Hun trives ikke på studenthjemmet, og det er dyrt å leie. Mannen min har forlatt meg, det er tøft – en datter er student, en går på skole, og den yngste begynner snart i barnehagen – sa hun. – Du har ringt feil, – svarte han og la på. Så løftet han sønnen opp og sa: – Skal vi gjøre oss klare til å besøke mamma og deretter til mormor og morfar? – Og i helgen reiser vi alle sammen til hytta, sant? – spurte den lille gutten. – Selvfølgelig, familie-tradisjonene må holdes i hevd! … Noen slektninger kritiserte gutten og mente han burde ha hjulpet søsteren sin. Men han mener at han kun skylder besteforeldrene – ikke en fremmed kvinne som bare ser ham som en feil.

Du er min ungdoms feiltrinn. Jenta fikk barn da hun var bare 16 år gammel. Gutten, faren til barnet

Uncategorized

014

Kvinne mistenkte ektemannen for utroskap og hyret en privatdetektiv – men da hun kom til adressen detektiven sendte henne, ble hun sjokkert over det grusomme synet som ventet

1. februar Jeg har aldri tenkt at jeg skulle måtte skrive ned dette, men det føles nødvendig.

Uncategorized

Natten da en far kom hjem… og et ekteskap tok slutt på grunn av en hvisket sannhet

Villaen fremstår rolig utenfra, vinduene lyser varmt i skumringen over Oslo sentrum. Men idet jeg trår

Uncategorized

012

De ydmyket faren min på bryllupet mitt foran 500 gjester… og samme dag oppdaget jeg hvem han virkelig var

De ydmyket faren min på bryllupsdagen min foran 500 gjester og samme dag oppdaget jeg hvem han egentlig

Uncategorized

014

Vi bor sammen, bare meg og mamma – hun er 86 år gammel, og jeg fylte nettopp 57. Jeg har aldri giftet meg og har ingen barn eller slektninger. Vårt rolige liv består av hverandre, te om kveldene, strikking, favorittserier og koselige helger med hjemmebakte kaker og hyggelige nabobesøk – jeg håper denne tiden med mamma varer lenge ennå.

Vi bor sammen, jeg og moren min. Mamma er 86 år gammel. Alt har gått så merkelig til. Jeg fikk aldri

Uncategorized

015

Jeg giftet meg med mannen jeg vokste opp sammen med på et barnehjem, og morgenen etter bryllupet banket en fremmed på døren vår. Han fortalte meg at det fantes noe jeg ikke visste om min ektemann.

Jeg giftet meg med mannen jeg vokste opp sammen med på et barnehjem, og morgenen etter bryllupet banket

Uncategorized

015

Bestemor, dette er en luksusrestaurant. Vi må be deg om å gå…” Ordene ble sagt lavt, men tydelig. Tydelig nok til at alle rundt hørte. Den eldre damen stoppet midt i restauranten, fortsatt med hånden på dørhåndtaket. Den varme luften traff henne etter kulden ute, og et øyeblikk trodde hun at det var riktig å gå inn. — Jeg… har ikke kommet for å spise… sa hun lavt. — Ville bare varme meg litt… til trikken kommer… Kelneren så raskt på henne fra topp til tå. Slitt kåpe, utslitte sko, en tøypose trykket mot brystet. — Jeg forstår, bestemor, men dette er en luksusrestaurant. Vi har gjester. Vi kan ikke slippe inn hvem som helst. Flere blikk løftet seg fra tallerknene. Noen nysgjerrige. Andre irriterte. Den eldre damen nikket, flau. — Ja… ja… unnskyld… jeg visste ikke… Hun løy ikke. Hun visste faktisk ikke hva «luksusrestaurant» betydde. Hun visste bare hva kulden i kroppen betyr. Hun tok et steg bakover. Så enda ett. — Vent litt… mumlet hun, mest til seg selv. — Vil bare trekke pusten… Kelneren kom nærmere. — Vennligst, du må gå nå. I et hjørne hvisket to kvinner: — Sånn kan man ikke ha det… — Det ødelegger hele stemningen… Den eldre damen klemte vesken hardere. Oppi den var det et brød, et glass suppe og et gammelt skjerf. Ting ingen der inne brydde seg om. — Jeg vil ikke være til bry… sa hun lavt. — Jeg drar… Akkurat da lød en stemme fra et bord ved vinduet: — Hun går ingen steder. Kelneren snudde seg brått. — Unnskyld? En kvinne på rundt 40 reiste seg. Elegant, rolig, men med et blikk som ikke tillot motargumenter. — Damen blir. — Ved mitt bord. Den eldre damen ble redd. — Nei… det trengs ikke… jeg… — Jo, det gjør det, svarte kvinnen vennlig. — Ingen fortjener å bli kastet ut som en gjenstand. Kelneren forsøkte seg: — Men reglene… — Reglene er til for mennesker, ikke mot dem, avbrøt kvinnen. — Gi henne en kopp varm te. Stillheten senket seg over lokalet. Den gamle damen ble fulgt til et bord. Hun fikk stolen trukket ut. Fikk teen servert. Hendene hennes skalv da hun tok koppen. — Takk… hvisket hun. — Det er lenge siden jeg har sittet et sånt sted… Kvinnen smilte sørgmodig. — Det er ikke stedet som betyr noe. — Men hvilke mennesker som er der. Den eldre damen hvilte litt. Drakk teen. Varmet seg. Bare det. Da hun reiste seg for å gå, kom kvinnen bort og la noe i hånden hennes. Ikke penger. En sammenbrettet lapp. — Her er en adresse, sa hun lavt. — Det er en liten kafé. Min. Den eldre damen så på lappen, forsto ikke helt. — Jeg… har ikke råd til kaffe, vennen. Kvinnen smilte. — Det trenger du ikke. Du kan alltid komme innom for noe varmt eller hvis du føler deg ensom. Døren vil alltid være åpen. Den eldre damen løftet blikket, som om ørene hennes ikke var vant til godhet lenger. — Vi har varm te, suppe til lunsj… og stoler ingen jager deg fra, sa kvinnen. Den eldre damen holdt lappen med begge hender. — Jeg er alene, sa hun nesten uhørlig. Ofte… altfor alene. — Da skal du ikke trenge å være det mer, svarte kvinnen enkelt. Døren er åpen. Hver dag. De stod en stund overfor hverandre. Uten store ord. Uten tomme løfter. Bare to kvinner som visste hva kulde er. Den utenpå. Og den inni. Den eldre damen gikk sakte ut, med litt fastere skritt enn da hun kom inn. Kelneren ble stående og se på døren, tause lærdom i blikket. For noen ganger handler et varmt sted ikke om luksus. Men om hvem som møter deg når du kommer inn. Kjenner du en slik hjelpeløs eldre? Vi lever kanskje ikke i gamle dager lenger, men godhet bør aldri forsvinne. Hvis du er enig, del gjerne videre.🙏

Mormor, dette er en eksklusiv restaurant. Vi må dessverre be deg gå ut… Ordene ble sagt lavt, men

Uncategorized

023

Mannen nøt en fridag og sov, men plutselig ringte det på døren – Hvem kunne komme så tidlig? Da mannen åpnet, sto en ukjent eldre kvinne og så redd ut. Da hun sa: “Kjenner du ikke igjen din egen mor?”, husket han dagen hun ble tatt fra ham, alle årene alene i barnehjem, og hvordan han bygde seg opp til å bli sterk, vellykket og selvstendig. Moren, som mistet foreldreretten etter rus og fengsel, hadde aldri elsket ham, men fant omsorg for sin yngste sønn – som selv havnet i trøbbel og fengsel. Nå i nød søkte hun opp den eldste, men tok han egentlig imot henne med åpne armer, eller gjorde han det bare for å observere hennes hensikter? Da han nærmet seg barnehjemmet før jul, fikk han vite av sin gamle kontakt at moren kun ville redde sin yngste og trengte penger – og at han hadde en bror. Kort tid etter ble han brutalt overfalt. Da gjerningsmennene ble tatt, tilsto de at moren hadde sendt dem for å ta livet av ham og sikre arv til yngstesønnen. I retten bad moren om tilgivelse, men sønnen svarte med tårer: “Jeg har klart meg uten en mor før, og det skal jeg gjøre nå!”

Mannen nøt en fri dag og sov dypt, men plutselig ringte dørklokken med en lyd som virket å komme fra