Mannen nøt en fri dag og sov dypt, men plutselig ringte dørklokken med en lyd som virket å komme fra en fjern fortid, som om veggene hvisket. Hvem kunne ha kommet så tidlig? Han åpnet døren, og der sto en gammel kvinne han ikke kjente. Hun så redd ut, øynene danset som skygger mot vinterlyset.
Hvem er det du ser etter? spurte mannen, stemmen hans var fortsatt fanget i drømmens tåke.
Sønnen min, gjenkjenner du ikke din egen mor?
Mor? Kom inndu! Stammet han, som om ordene var skjult i snøen.
Han husket godt den dagen mora ble tatt fra ham, og han ble etterlatt på barnehjemmet i Bergen. År etter år ventet han, speidet ut av vinduet, håpet at hun skulle komme og ta ham med hjem, men til slutt slapp smerten taket. Gutten fullførte skolen og studerte ved universitetet i Oslo, startet sin egen lille bedrift, og da noen spurte om foreldrene hans, svarte han alltid at de var døde. Han lærte seg å leve alene, stole bare på seg selv, og ingen kunne gjette at han hadde vokst opp på barnehjem han var selvsikker, selvstendig og velstående. Ingenting ved ham røpet fortiden.
Kvinnen selv husket ikke engang nøyaktig når hun mistet retten til barnet sitt. I ungdommen drakk hun så mye at hjernen gikk i svart, og inne i fyllerusen ble alt visket. Hun satt også tidvis i fengsel, og bak murene tenkte hun på sin førstefødte ikke fordi hun hadde elsket ham, men fordi hun syntes synd på ham.
Da hun fikk sin andre sønn, kom morsfølelsen plutselig over henne som en storm over fjellet. Hun var villig til å gå gjennom ild for den yngste, men den eldste var glemt, ute av sinn. Alt hun gjorde, var for den yngste bare han skulle være lykkelig.
Den yngste gutten vokste opp og ble som sin mor. Han skrenset gjennom barnevernsinstitusjoner, og allerede som femtenåring fikk han sin første dom, på prøvetid. Snart kom den andre dommen, og så fengselsstraff. Moren forsøkte å redde ham fra cellen, for hun visste hvordan livet bak murene var. Da hun hørte at hennes eldste sønn hadde klart seg, begynte hun straks å lete etter ham.
Og nå satt hun i hans stue, gråt så tårene rant nedover kinnet som regn mot rutene, og strakte forsiktig hånden mot ham. Hun fortalte om letingen, om hvordan hun ba til Gud for hans helse og håpet å finne ham hver eneste dag. Han lyttet og trodde henne på en måte. Men langt inne hvisket det noe om å holde avstand. Likevel skaffet han henne en liten leilighet, ga henne noen tusenlapper og sa hun kunne regne med hjelp fra ham. Samtidig bestemte han seg for å observere henne nøye, forsøke å finne ut om hun virkelig hadde gode hensikter.
Før jul gikk mannen tilbake til barnehjemmet på Nordnes, stedet der han vokste opp, med poser fulle av leker og mat. En eldre ansatt kom bort til ham.
Moren din lette etter adressen din, sa hun lavt.
Takk for at du hjalp henne.
Men vær forsiktig. Hun prøver bare å redde den yngste sønnen. Hun vil ha pengene dine ikke stol på henne! Hun har aldri elsket deg, hun gjør det ikke nå heller.
Har jeg en bror? spurte han, stemmen hans dirret.
Ja, det må du spørre henne om selv.
En klump satte seg fast i halsen hans, det ble vanskelig å puste, som om luften var fylt med isblomster. Han kunne ikke tro at moren igjen var ute etter å svikte ham. Men han overvant frykten og gikk til henne for å få vite sannheten. Hun forventet ikke et slikt oppgjør og unnlot å røpe noe om den yngste, redd for at han ikke ville hjelpe.
Men så, noen dager etter, ble mannen brutalt overfalt. Han ble slått av fremmede, som om de var figurer fra et mareritt. Disse mennene sa senere til politiet at det var hans egen mor som hadde leiet dem hun ville drepe den eldste sønnen, arve pengene, og gi den yngste et bekymringsløst liv.
I retten viste hun anger, ba sønnen om tilgivelse, men han var alene med tankene sine.
Jeg har levd uten mor før, og jeg kommer til å leve uten henne nå, hvisket han gjennom tårene, stemmen hans ekkoet som vind gjennom Oslo-natten.
