Kjærligheten som ikke skrytes av Anita kom ut av stua med ei bøtte full av grisefôr og gikk bistert forbi mannen sin, Geir, som for tredje dag på rad puslet med brønnen. Han hadde bestemt seg for å skjære ut pynteborder – det skulle liksom være pent, som om det ikke var annet å ta seg til! Kona styrer på med hus og dyr, mens han står der med stemjernet, full av spon, smiler til henne og ser på henne. Hva slags mann har Gud sendt henne? Han sier verken et kjærlig ord eller smeller neven i bordet, bare jobber stille, og av og til kommer han bort, ser henne i øynene og stryker henne over den tykke, lyse flette – det er alt av ømhet. Men hun lengter sånn etter «lille solstråle» og «vakre due»… Tankene hennes kretset om kvinnekår, og hun var nære ved å snuble over gamle Buster, hunden, da hun gikk ut. Geir var straks borte hos henne, tok henne imot og så strengt på bikkja: – Må du følge med, ikke gå i veien, du skader jo matmora. Buster la seg med skyldig blikk og tuslet til hundehuset. Igjen ble Anita slått av at dyra virkelig forstår mannen hennes. Hun hadde spurt Geir om det en gang, og han svarte enkelt: – Jeg er glad i dyr, og de er glad i meg tilbake. Anita drømte også om kjærlighet, om å bli båret i armene, om hviskende ord i øret, en liten blomst på puta om morgenen … Men Geir var gjerrig på ømhet, og hun begynte å lure på om han elsket henne i det hele tatt. – Gud velsigne, nabokona, – ropte naboen Vidar over gjerdet – Geir, driver du fremdeles og tuller med det brønnarbeidet? Hvem i all verden bryr seg om snirklete pynt? – Jeg vil at barna våre skal vokse opp til gode mennesker, og at de skal lære å se skjønnheten rundt seg. – Da må du først lage barn! – lo Vidar, og Anita ble flau og skyndte seg inn. Hun hadde ikke hastverk med barn, hun var jo ung og pen og ville leve litt mer for seg selv, og dessuten var Geir ikke akkurat noen ildsjel. Mens naboen – han var stilig! Høy, bredskuldret, Geir var for så vidt ikke verst han heller, men Vidar var jo skikkelig kjekk! Og hver gang hun traff ham ved tunet, snakket han så vakkert, som regn om sommeren: «Lille regndråpe, sola mi…» Hjertet hennes hoppet og beina ble myke, men hun løp alltid vekk, hun ville ikke høre på fristelsen. Hun hadde jo giftet seg og lovet troskap, foreldrene hadde levd sammen i kjærlighet så mange år og lært henne å ta vare på ekteskapet. Men hvorfor hadde hun da så lyst til å se ut vinduet og møte blikket til naboen? Neste morgen slapp Anita ut kua til beitet, og ved grinden støtte hun på Vidar: – Anita, solskinnet mitt, hvorfor unngår du meg? Er du redd? Jeg klarer ikke å få nok av deg, det går rundt i hodet mitt hver gang jeg ser deg. Kom til meg i morgen tidlig. Når mannen din drar på fisketur, så kom innom. Jeg skal vise deg hva ordentlig ømhet er – du blir lykkeligste kvinne på bygda. Anita rødmet, hjertet slo fort, men hun svarte ikke og gikk raskt forbi. – Jeg venter på deg, ropte han etter. Hele dagen tenkte hun på ham. Hun lengtet veldig etter kjærlighet og ømhet, og Vidar var så attraktiv, blikket hans så hett – men hun klarte ikke ta det siste steget. Men det var ennå tid til morgengry… Om kvelden fyrte Geir opp badstua. Han inviterte naboen også, og Vidar ble glad – da slapp han å fyre selv og bruke ved. Så satt de sammen i varmen, pisket seg med bjørkeris og stønnet fornøyd. Etterpå gikk de i forrommet for å slappe av. Anita hadde satt fram et karafell med heimbrent og litt snacks, men kom på at hun hadde glemt noen saltagurker i kjelleren. Hun gikk ned og hentet dem, og akkurat som hun ville gå inn til mennene, hørte hun samtalen deres gjennom den åpne døra og ble stående og lytte. – Du er håpløs, Geir, sa Vidar lavt, bli med, du vil ikke angre! Der er det så mange enker, de tar godt vare på deg, og for en skjønnhet, øyet får hvile! Ikke som kona di, den grå musa. – Nei, kamerat, svarte Geir lavt men bestemt. – Jeg vil ikke ha noen andre damer, tenker ikke på det engang. Kona mi er den fineste i hele verden, det finnes ikke noe vakrere – ikke en blomst eller bær kan måle seg. Når jeg ser på henne, ser jeg ikke sola, bare øynene hennes og den smekre kroppen. Kjærligheten til henne fyller meg, som elva som renner over om våren. Men jeg klarer ikke si alt jeg føler, ordene stokker seg – og hun blir lei seg for det. Jeg skjønner at hun er skuffet. Jeg er redd for å miste henne. For jeg kan ikke leve en dag uten henne, ikke ta et pust uten henne. Anita sto stille og lyttet, mens hjertet dundret og en tåre trillet ned kinnet. Så rettet hun seg opp, gikk inn til mennene og sa høyt: – Gå du, nabo, og trøst enkene – vi har viktigere ting å gjøre her hjemme. Det er fortsatt ingen som kan beundre all den utskjærte skjønnheten til Geir. Tilgi meg, kjære, for dumme tanker og blindhet – jeg har holdt lykken i hendene uten å skjønne det. Kom, vi har brukt altfor mye tid på feil ting … Neste morgen sto ikke Geir opp for å dra på fisketur.