Du er min ungdoms feiltrinn Jenta ble mor som 16-åring, og barnets far var også bare 16. Uten å gå inn på alle detaljer om skandalen, endte forholdet raskt etter fødselen. Da jenta innså at gutten ikke trengte henne eller sønnen, mistet hun umiddelbart interessen for barnet. Sønnen ble oppdratt av besteforeldrene, altså hennes egne foreldre. Da jenta fylte 18, flyttet hun til en nærliggende by med en ny kjæreste. Hun ringte ikke, skrev ikke, og foreldrene hennes lette ikke etter kontakt. Det var mange vanskelige spørsmål – hvordan kunne hun forlate sitt barn? Det var både skam og sorg over å ha oppdratt noen som gjorde slik. Besteforeldrene oppdro barnebarnet. Gutten ser på dem som sine foreldre den dag i dag, og er utrolig takknemlig for barndommen, utdannelsen, alt han har fått. Da gutten ble 18 skulle kusina hans gifte seg. Hele familien var samlet til bryllup, også hans biologiske mor. Hun hadde da vært gift tre ganger og hadde fått en ny datter. Den eldste datteren var ti, den yngste halvannet år. Gutten gledet seg til å møte moren og de to søstrene, og selvfølgelig spørre: “Mamma, hvorfor forlot du meg?” Selv om besteforeldrene hadde vært fantastiske, savnet og husket han alltid moren sin. Han hadde bare bevart ett eneste bilde av henne, etter at bestefaren brant resten. Moren satt og skravlet med en slektning, stolt over sine flotte døtre. – Og jeg da, hva med meg, mamma? – spurte han. – Du? Du er bare et ungdoms feiltrinn. Faren din hadde rett, jeg burde tatt abort – svarte hun likegyldig og snudde seg bort. … Sju år senere, mens han bodde i en romslig toroms leilighet med kone og sønn (takket være besteforeldrene og svigerforeldrene), ringte telefonen fra et ukjent nummer. – Hei, sønn, det er moren din. Onkelen din ga meg nummeret ditt. Hør, jeg vet du bor nær universitetet der søsteren din skal begynne. Kan hun bo hos deg litt? Hun er jo familie. Hun trives ikke på studenthjemmet, og det er dyrt å leie. Mannen min har forlatt meg, det er tøft – en datter er student, en går på skole, og den yngste begynner snart i barnehagen – sa hun. – Du har ringt feil, – svarte han og la på. Så løftet han sønnen opp og sa: – Skal vi gjøre oss klare til å besøke mamma og deretter til mormor og morfar? – Og i helgen reiser vi alle sammen til hytta, sant? – spurte den lille gutten. – Selvfølgelig, familie-tradisjonene må holdes i hevd! … Noen slektninger kritiserte gutten og mente han burde ha hjulpet søsteren sin. Men han mener at han kun skylder besteforeldrene – ikke en fremmed kvinne som bare ser ham som en feil.

Du er min ungdoms feiltrinn.

Jenta fikk barn da hun var bare 16 år gammel. Gutten, faren til barnet, var også 16. La oss hoppe over alle detaljer rundt skandalen, men like etter fødselen gikk de raskt hver til sitt. Da jenta skjønte at gutten ikke brydde seg om henne eller sønnen, mistet hun straks all interesse for barnet sitt. Sønnen vokste opp hos besteforeldrene, altså hennes foreldre.

Da jenta hadde fylt 18, flyttet hun til Oslo sammen med en ny, ung mann. Hun sluttet å ringe og skrive hjem. Foreldrene hennes oppsøkte henne ikke, det var mye skuffelse og uforståelse hvordan kunne hun forlate sitt eget barn? Skam og smerte, at de hadde oppdratt noen som henne.

De oppdro barnebarnet. Gutten regner fortsatt besteforeldrene som sine rette foreldre. Han er utrolig takknemlig for barndommen, for utdannelsen, for alt.

Da gutten fylte 18, skulle kusinen hans gifte seg. På bryllupet kom hele slekta, også hans biologiske mor. Nå var hun gift for tredje gang og hadde fått enda en datter.

Den eldste var ti år, den yngste bare halvannet. Gutten var spent og nysgjerrig, han ville hilse på moren, bli kjent med søstrene sine. Han hadde så lyst til å spørre: «Mamma, hvorfor forlot du meg?»

Besteforeldrene hans var fantastiske, men likevel savnet og husket han moren. Han hadde til og med tatt vare på det eneste bildet som var igjen av henne. Bestefaren hadde brent resten. Moren satt og snakket med en slektning, og skrøt av de flotte døtrene sine.

Hva med meg da, mamma? spurte han.

Du? Du er et tabbe fra ungdommen. Faren din hadde rett, jeg skulle ha tatt abort, svarte hun likegyldig, og snudde seg bort.

… Syv år senere, når han bodde i en koselig toroms leilighet sammen med kona og sønnen, takket være besteforeldrene og svigerforeldrene, ringte telefonen. Ukjent nummer.

Hei, gutten min, onkel ga meg nummeret ditt. Det er mora di. Hør her, jeg vet du bor nær universitetet der søstera di studerer. Kan hun bo hos deg en stund? Hun er jo familie. Hun liker ikke studenthjemmet, det er dyrt å leie, mannen min dro sin vei, jeg sliter, en datter studerer, en går på skole, den yngste skal snart i barnehage, sa hun.

Da har du nok ringt feil nummer, svarte han, og la på.

Han gikk bort til sønnen sin, løftet ham opp og sa:

Skal vi ordne oss og besøke mamma, og så dra til bestemor og bestefar?

Og til helga drar vi på landet sammen, ikke sant? spurte den lille gutten.

Selvsagt, man skal ikke bryte familie-tradisjoner!

… Noen i familien var kritiske til gutten, mente han burde ha hjulpet søsteren. Men han mener at det bare er bestemor og bestefar han skylder noe ikke en fremmed dame som ser på ham som en bommert.