Vi bor sammen, jeg og moren min. Mamma er 86 år gammel.
Alt har gått så merkelig til. Jeg fikk aldri gifte meg, og barn har jeg ikke fått. Livet mitt har slingret seg gjennom rare stier. Nå er jeg 57 år. For litt siden hadde jeg bursdag. Bare jeg og mamma feiret, med en liten kake på kjøkkenet vårt i Oslo. Ingen kom, for jeg har ingen å invitere. Ingen venninner, og vi har ingen andre slektninger heller, verken på mors eller fars side.
Vi bor sammen og holder hverandre oppe. Mamma, 86, hun er som et gammelt tre som står gjennom alle stormer. Jeg tenker ofte på hva jeg skal gjøre når hun en dag ikke er her lenger. Men hun klarer seg overraskende bra! Selv om hun sakte mister styrken, gir hun ikke opp. Hun tar på seg kåpen og går alene ut i parkene, hvor fuglene synger og alt føles så drømmeaktig uvirkelig.
Jeg er pensjonist, men jobber ennå, fordi pensjonen vår noen få tusen kroner i måneden strekker ikke til et vanlig liv i Norge. Allikevel mister jeg ikke motet. Jeg gleder meg over å ha min kjære mamma hos meg. Mange andre har det så mye verre; noen mangler både tak over hodet, familie og penger.
Men jeg og mamma lever stille og rolig. Om kveldene drikker vi te med tynne sitronskiver, sitter i sofaen og strikker under varme lamper, ser våre favorittfilmer og norske serier på TV. I helgene baker jeg sukkerbrød og vi inviterer naboene våre fra etasjen over. De kommer inn, setter seg, og forteller om sine slektninger, fjerne og nære. Jeg gleder meg over lykken til dem det går godt for, og ber om at alle sorger må holde seg borte fra oss.
Slik har drømmelivet vårt blitt. Jeg ønsker bare at dette livet skal vare lengst mulig, for meg og mammaEn kveld når våren banker på vinduene, sitter jeg og mamma og ser ut over bakgården hvor lyset henger lavt. Hun smiler mot meg, og jeg merker hvordan tiden liksom stanser akkurat her, mellom oss. Jeg kjenner en slags takknemlighet som vokser i brystet for alle de små øyeblikkene, for latteren hennes, for varmen i hendene hennes når hun stryker meg over håret og sier: «Det kommer til å gå bra, jenta mi. Vi har hverandre.»
Ute svømmer himmelen i rosafargen, og fuglene synger godnatt. Livet er kanskje ikke som jeg drømte om da jeg var ung, men jeg ser nå at det er vakkert likevel som en liten hage som blomstrer i midten av byen, skjult for de fleste.
Og mens vi sitter der, med te og strikketøy, tenker jeg: Kanskje det er akkurat dette som er lykke å være sammen og passe på hverandre, en dag av gangen. Jeg legger hånden over mammas og hun klemmer min tilbake.
Så slår jeg av lyset, og natten kommer stille inn. Hjertet mitt er varmt, og jeg vet at i morgen vil solen skinne, fuglene vil synge, og vi vil være to sammen, enda en dag.
