Uncategorized

Natalia, du har vært borte i fem år – du bryr deg ikke om hvordan jeg lever eller hva som skjer med meg

Kjære dagbok, Det har nå gått fem år, Ingrid. Fem år uten at du har vært her, uten at du egentlig bryr

Skjegget grått, men sjelen vakker “Du har løyet for meg hele tiden! Jeg avslutter vår kontakt. Veldig skuffet over kvinner. Hvordan kunne du late som og lyve så lenge? Jeg ville gifte meg med deg, men nå er alt ødelagt. Det går ikke an å bygge familieliv på løgn og mistillit. Farvel. Ikke skriv til meg mer. Jeg svarer ikke. Din tidligere gentleman.” Slikt brev fikk jeg fra en engelskmann. Connor og jeg hadde skrevet sammen i nesten ett år. Alt lå til rette for et møte hjemme hos ham – i Sheffield. Men ak… Det ble ikke noe av. …Jeg var førti-ni år den gangen. For lengst skilt fra mannen min. Med barn og barnebarn. Jeg ønsket bare å føle meg som kvinne igjen, før årene løp helt ifra meg. Barna hadde sine liv og bekymringer. Jeg kunne ikke sitte innestengt og bare mimre om gamle dager. Til slutt blir man helt sur, begynner å strikke kilometer med sokker, brodere laken i kryss-sting. Mine venninner var gift, bundet til hjem og familie. Jeg hadde sett nøye gjennom alle mulige “kandidater” på jobben, men ingen passet. Så, etter tips fra en kollega, tok jeg mot til meg og sjekket ut en datingside. Det kunne da ikke skade. Jeg fylte ut en grundig profil. Beskrev meg selv på en fordelaktig måte og la ved et heldig bilde. Så satt jeg der og ventet på et lite mirakel. Jeg trengte ikke å kaste meg selv etter ensomme menn med frierbrev. Jeg holdt stilen. Etter et par uker dukket en e-post opp – den eneste. Spent åpnet jeg den fra min skriveplass i Bodø. Så… En engelskmann, 59 år, forretningsmann, skilt, to voksne sønner. Bildet viste en blankpolert, flott gentleman foran et imponerende treetasjes hus. Han ville bli kjent! Kanskje ville han til og med fri til meg. Nå var lykken nær. Bare å gripe sjansen og skrive et smart svar… Av glede begynte jeg nesten å nynne folkeviser. Jeg hadde mest lyst å svare “jeg sier ja, kommer når som helst, vi kan gifte oss i Sheffield eller hvordan dere nå gjør det i England!” Allikevel skrev jeg at jeg måtte tenke meg nøye om, altså spille litt kostbar. Kandidater var det mange av, så jeg rakk ikke svare alle. Håpet det var greit, Connor. Connor svarte høflig og forståelsesfullt. Så klart, en slik kvinne fanger oppmerksomheten til mange, også hans. Jeg vokste flere centimeter av engelskmannens komplimenter. Vår brevveksling ble ærlig og nær. Det føltes som vi var skapt for hverandre. Hvorfor måtte vi fødes og leve i hvert vårt land? Connor kalte meg “Min mystiske rose”, jeg han “Min gentleman”. Jeg ble så vant til de ømme brevene at jeg ikke kunne forestille meg livet uten dem. I tankene var jeg allerede gift med engelskmannen, bodde i det romslige huset hans og nøt late samtaler om morgenen med den kjære ektefellen min. Alt gikk min vei. Jo mer vi lærte hverandre å kjenne, jo nærere knyttet sjelene våre seg. Jeg fortalte barn og barnebarn at jeg snart reiser fra dem, overlater leiligheten til dem og sier opp jobben. Barna (en sønn og en datter) forsøkte taktfullt å hente meg ned på jorda: -Mamma, vi kjenner deg ikke igjen! Snart pensjonist, og så skal du gifte deg? Dette er galskap. Hvem vil ha deg? Din gentleman er snart bare støv; blodtrykket går opp og ned, og han må sikkert på do sju ganger om natta… Vil du ende som hushjelp og sykepleier for en engelskmann? Etter hvert sitter du der med en sur, mumlende gubbe. Ikke storm avgårde for å gjøre britene til lags, mamma. Barna fikk ikke bestemme. Jeg ville bli en ekte lady! Jeg byttet garderobe, frisyre, manerer – var klar for avreise og ventet bare på visum. Da fikk jeg et lite pent brev fra Connor… “Du er ikke en ‘mystisk rose’, bare en vanlig løgner. Ikke skriv, jeg svarer ikke.” Jeg skjønte ingenting. Når og hvordan hadde jeg løyet? Tankene fór rundt som en vill hesteflokk. Jeg skrev likevel til Connor. Ventet forgjeves på svar i et halvt år. Ingenting kom. Da jeg nesten hadde gitt opp og bestemt meg for ikke å overlate leiligheten til barna, kom omsider en beskjed fra “Min gentleman”: -“Min mystiske rose, tilgi meg! Jeg lå lenge på sykehus og tok farvel med livet. Alt var ille og uforutsigbart. Jeg ville ikke uroe deg. Ba sønnen min, Oliver, følge opp brevvekslingen vår. Ba ham være høflig med deg. Men han sier du plutselig avsluttet kontakten. Hvorfor? Jeg er frisk igjen, og vil gjerne ta imot deg som min kone i mitt hjem. Jeg leste brevet flere ganger – så rant tårene. Hva skulle jeg svare? Det ble klart; Oliver ville ikke at faren skulle gifte seg. Det var Connor sin sønn som beskyldte meg urettferdig for løgn. Etter å ha tenkt og vært trist litt, bestemte jeg meg for ikke å svare Connor. Hva om jeg drar til Sheffield? Og Oliver, så fort anledningen byr seg, putter gift i havregrøten min eller hvisker løgner om meg. Connor vil så klart tro sønnen før meg, og vipps står jeg på gata, drevet ut av “dronningens palass”. Trenger jeg virkelig dette styret? La familie ordne opp selv. …Barnebarna mine skal snart begynne på skolen. De må pugge lesing og matte litt. Dessuten skulle jeg ut på hytta: plante tomater, slå gresset, vanne blomster… Eget hjem er alltid best. Jeg får ta en pause fra nettdating. Det stjeler for mye energi, og livet forsvinner nesten mens man holder på. -Hei, nabokjærringa! Trodde ikke du kom hit mer, du har ikke vært her på lenge. For mye å gjøre, eller har du giftet deg, hæ? – Hytte-naboen min, Nikolai, holdt nesten ikke avstand, nysgjerrig som alltid. -Hei, Nikolai! Vet du, jeg har savnet deg. Og du – har du ikke giftet deg ennå? Kan du hjelpe meg å hugge litt ved? Du får te hos meg i kveld, det er så mye som må gjøres, du aner ikke – jeg var kjempeglad for å se Nikolai igjen, kunne klappet ham på skulderen av glede. -Kjære Anette, hvordan kunne jeg gifte meg når bruden min ikke har vist seg på et år? – flørtet Nikolai. -Hva mener du? – Jeg skjønte jo, men måtte spille litt kostbar selv. -Gift deg med meg da, Anette. Hvorfor vente? Vi kjenner jo hverandre ut og inn… Som folk sier: gammelt tre knirker, men det lever. Sånn er det – skjegget grått, men sjelen er vakker. …Nikolai og jeg har vært lykkelige gift i sju år…

SKJEGGET ER GRÅTT, MEN SJELEN ER VAKKER «Du har bare løyet til meg! Jeg avslutter her med vår korrespondanse.

Uncategorized

022

Etter en utmattende nattevakt slet Tatjana seg hjem gjennom sørpete vintergater – og oppdaget plutselig en fremmed foran seg. Han påsto han var blitt ranet, kastet av toget og sto nå bløt, forfrossen og uten eiendeler igjen. Uten overskudd, men styrt av sin pleierplikt, tar Tatjana ham med hjem for å hjelpe – til morens store forskrekkelse. Hun aner ikke at denne tilfeldige, ulykkelige natten skal endre livet hennes for alltid… En varm fortelling om medmenneskelighet, tillit og uventet kjærlighet i norske vinterlandskap.

Etter nattevakten var jeg så sliten at beina nesten ikke bar meg hjemover. Plussgradene hadde kommet

Uncategorized

013

Gutten som alltid besøkte mammaen sin. En gripende fortelling inspirert av virkelige hendelser.

Gutten som alltid besøkte moren sin. En historie inspirert av virkelige hendelser. En gutt som het Sigurd

Uncategorized

011

Gå, og kom aldri tilbake – En tårevåt farvel mellom Mikhail og Bertha: en gripende historie om kjærlighet, svik og troskap fra en liten norsk bygd, der en lojal hunds dramatiske reise gjennom tap, savn og nye vennskap til slutt fører til gjenforening etter syv lange år

Gå din vei og aldri kom tilbake Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel med tårer i øynene. Gå, og ikke kom tilbake!

Uncategorized

047

Gå din vei og aldri kom tilbake Gå vekk, hører du? hvisket Mikkel med tårer i øynene. Gå, og ikke kom tilbake!

Uncategorized

013

Bestefar Det var sommer. Jeg gikk hjem fra trening en kveld da jeg så en gammel bestefar som hadde falt på asfalten og ikke klarte å reise seg. Alle forbipasserende styrte unna ham (de tenkte vel at han var full), mens han mumlet noe for seg selv og rakte ut hendene mot folk. Mamma lærte meg fra jeg var liten å hjelpe andre så godt jeg kan, så jeg gikk bort og spurte: “Trenger du hjelp?” Han klarte ikke å svare tydelig, bare mumlet og rakte hendene mot meg. En dame som gikk forbi, ba meg holde avstand: “Ser du ikke at han er full? Du kan bli smittet! Han er jo helt skitten. Ikke ta på ham!” Da jeg så nærmere oppdaget jeg at hendene hans var fulle av blod. Jeg ble redd, spurte hva som hadde skjedd, men fikk ikke noe fornuftig svar, bare at han plukket opp en pose med knuste ølflasker fra bakken og la flere glasskår oppi. Derfor var hendene hans blodige. Jeg begynte å tørke av hendene hans med våtservietter før jeg hjalp ham opp – jeg ville ikke få klærne fulle av blod… Etter å ha fått tørket hendene, hjalp jeg bestefar opp. Da jeg spurte etter adressen hans, svarte han ikke, bare mumlet og pekte hvilken vei vi skulle gå. Slik fulgte jeg ham til en blokk i samme gård. Han pekte på ringeklokken og viste to tall med fingrene – leilighetsnummeret hans, forsto jeg. Jeg ringte, og en bekymret kvinnestemme svarte. Bestefar mumlet igjen, og etter noen sekunder kom en kvinne og en mann løpende ut. De kastet seg over bestefar, sjekket at han var ok, og etter å ha takket meg, bar mannen ham inn, mens kvinnen spurte hvordan de kunne takke meg. Jeg sa det ikke var nødvendig, men kvinnen ba meg vente litt, og kom ut med en stor kurv bringebær: “Hjemmedyrket!”, sa hun stolt. Jeg takket, men ville ikke ta den imot. “Vær så snill, ta imot,” insisterte hun, “Vi ble jo fra oss av bekymring da vi kom hjem fra hytta og så at bestefar var borte.” Så fortalte hun hvorfor. Under krigen ble bestefar tatt til fange av tyskerne. For å hindre å røpe noe, han hadde en høy stilling, skadet han seg på tungen. Det ble infeksjon, og halvparten av tungen måtte amputeres. Nå kan han nesten ikke snakke, bare lage lyder. På lekeplassen vår drikker ungdommer øl om kveldene og slenger flasker overalt. Vi har klaget til politiet, men ingenting skjer. Barna finner glasskår, skjærer seg på hender og føtter. Etter at datteren vår Sonja skar seg, begynte bestefar å plukke glass hver kveld, selv om vi prøvde å stoppe ham – han er gammel og ustø. En gang ble han liggende fem timer ute etter et fall før vi fant ham, for ingen hjalp ham. Da vi kom hjem tenkte vi å lete, men så ringte du på. Tusen takk. Jeg ble målløs. Hun ga meg kurven, og jeg bøyde meg for henne (ja, jeg gjorde faktisk det – jeg fant ikke ord) og gikk hjemover. Halvveis brast jeg i gråt. Hvorfor er det slik i landet vårt? Hvorfor tenker vi bare på oss selv? Jeg vil si til alle: Ser du noen som har falt og ikke klarer å reise seg, ikke tro med én gang at vedkommende er full. Gå bort og spør! Kanskje den personen virkelig trenger din hjelp. Ungdom, la oss ikke glemme at vi er MENNESKER, ikke SVIN!

Bestefar Det var sommer. Jeg gikk hjem fra fotballtrening en kveld. På fortauet så jeg en gammel bestefar

Uncategorized

013

Forloveden min forlot meg med nyfødte trillinger og et brev – ni år senere banket hun på døren min på nyttårsaften.

Forloveden min forlot meg, og lot meg tilbake med nyfødte trillinger og en lapp ni år senere banker hun

Uncategorized

011

Da jeg kom hjem, utbrøt plutselig naboen: «Det roper en mann i huset ditt hver eneste dag, han har begynt å gå alle på nervene» – men hvordan er det mulig, når jeg bor alene? Neste dag holdt jeg meg hjemme og gjemte meg under sengen. Klokken 11:20 låste en ukjent mann seg inn med egen nøkkel – det som skjedde da, fikk blodet mitt til å fryse til is.

Det var for mange år siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det var i går. Så snart jeg kom hjem

Uncategorized

011

VELG: HUNDEN DIN ELLER MEG! JEG ORKER IKKE MER HUNDELUKT! — SA MANNEN. HUN VALGTE MANNEN, KJØRTE HUNDEN UT I SKOGEN… OG SAMME KVELD SA HAN AT HAN DRAR TIL EN ANNEN

15. oktober Det hender man står overfor de vanskeligste valgene i livet, der man ikke ser noen vei tilbake etterpå.