For pengene ble jeg “yngre”. Etter mange år fant mannen min ut sannheten, og vi ble skilt.
Jeg er nå blitt 67 år. Hele livet mitt har fulgt samme rutiner. I 42 år jobbet jeg i bank samme pult
Lars, hvor har det blitt av bananene? spør jeg mannen min. Jeg spiste dem, jeg hadde bare så lyst på
Har jeg begynt å irritere min egen ektemann? Åtte år hadde alt vært så bra, men på det niende året begynte
Helt siden jeg var en liten jente, fikk jeg høre av foreldrene mine at ingen trengte meg, og at jeg ikke
Kjære dagbok, Det har nå gått fem år, Ingrid. Fem år uten at du har vært her, uten at du egentlig bryr
Har du virkelig tenkt deg godt om, Maren Johansdatter? stemmen til bussjåføren, en eldre mann bak rattet
Hvordan vi tok en pause fra hverandre Ja, vi fant ut at det ville være best slik. Vi bestemte oss rolig
Skulle du vel! Beileren trodde han kunne flytte inn i min leilighet og leve for mine penger.
Jeg advarer deg for siste gang: Hvis du ikke bytter bankettsal, nekter jeg å gifte meg med deg! To uker igjen til bryllupet – hun satt med invitasjonene i hånden og turte ikke signere dem…🤨
– Hva har slått ned i deg nå igjen, Lise? – spurte forloveden hennes oppgitt.
– Jeg har en dårlig følelse!
– Klart det, – smilte han, – man gifter seg jo ikke hver dag. Nerver, det går over. Alt ordner seg, jeg lover deg!
– Hvordan kan du love noe du ikke aner noe om? Er det virkelig så vanskelig å høre på meg? Skal vi leve sånn, hvis du allerede nå ikke kan gå meg i møte?!
– Vi er da ikke så rike at vi kan kaste bort penger, kjære, – ble han fornærmet, – jeg har jo allerede bestilt pynt og mat, og betalt forskudd. Avbestiller vi, får vi ikke tilbake pengene.
– Det er ikke det viktigste, bare tro meg.
– Nei, jeg nekter å tro på slikt tullet. Det er ufornuftig. Og dessuten: Da blir det ingen bryllupsreise på oss. Kan du nå forklare meg hva som foregår?
– Greit, hør da. Ikke si at sånt ikke skjer. Selv om du ikke tror på det – betyr det ikke at det ikke finnes.
– Jeg lover, – beroliget kjæresten henne.
– På jobben min har det nylig kommet en merkelig kollega, Alva. Hun er veldig lukket, snakker ikke med noen, går bare i mørke klær. En dag kom hun bort til meg og sa:
– Hilsen fra bestemor Tora.
– Hva? – utbrøt jeg overrasket, bestemor Tora har jo vært borte i tre år nå.
– Vil du høre hva hun vil advare deg om? – spurte hun, – men først etter jobb.
Jeg gikk med på det.
Dette fortalte hun meg:
– Det var for lenge siden. Da bygget de en ny restaurant med stor bankettsal her i byen.
Sivert, som var sjåfør på byggeplassen, tjente bra. Han fridde til Guro, og ba henne feire bryllupet i restauranten. Hun sa lykkelig ja, hun var fra ei lita bygd og fattig familie – ingen av dem hadde vært i restaurant før, så dette var stort.
Alt var vakkert på bryllupsdagen. Guro strålte i hvit kjole og slør, og Sivert så ut som en ordentlig kjekkas.
Etter vielsen dro følge og gjester til restauranten. Alle lot seg imponere av salen – bare en eldre kvinne ristet på hodet:
– Så for en gangs skyld er det kunstige blomster i bryllupet og ikke ekte… Dette lover ikke godt.
Men ingen brydde seg, alt mulig var kunstig på den tiden – stoffer, servise, ja, alt.
Men bukettene fra gjestene var ekte, og de ble satt i vaser ved brudeparets plass.
Så, midt i festen, skulle brudeparet danse brudevalsen. Da de kom tilbake til bordet, hadde roserbuketten foran Guro visnet helt.
Servitørene tok den bort, og festen fortsatte. Men snart ble Guro dårlig, kastet opp og svimte av.
Man åpnet vinduene – kanskje det var for tett luft, tenkte de. Men Guro ble bare verre. Gjestene begynte å hviske.
– Bruden er kanskje gravid…
– Håper bare hun ikke er syk – graviditet går jo over, lo noen.
– Jeg så blod på kjolen hennes, sa en slektning til foreldrene.
Men foreldrene fant ingenting da de undersøkte.
Plutselig gikk ryktene om at noen hadde sett en merkelig sortkledd kvinne i døren. De lette, men fant aldri noen fremmed gjest.
Første bryllupsnatt ble et mareritt. Det føltes som om noen usynlig var til stede hele tiden. De hørte lyder, rasling, skritt – Sivert følte seg overvåket.
Dagen etter var panikken stor.
På den tiden var det sjelden med bryllupsreise – folk dro tilbake på jobb. Men før helgen gikk, døde Sivert. Han kjørte utfor med bilen, selv om både vei og vær var bra og han var erfaren sjåfør. Ingen forsto hvordan det kunne skje.
Guro sørget tungt, visnet bort. Det aller verste var at hun forsvant sporløst året etter. De lette, men hun var borte for godt.
– Skrekkelig fortelling, – sa Andreas, – men hva har dette oss med å gjøre?
– Masse, – gråt nesten Lise, – for dette bryllupet var nettopp i den salen du har bestilt!
– Jeg skjønner fortsatt ikke – hva har vi med dem å gjøre? Folk opplever mye rart…
– De sier restauranten er bygget på en gammel gravlund. Salen ligger nøyaktig der hvor det angivelig lå en grav til ei brud som tok sitt liv noen dager etter bryllupet. Hun oppdaget mannen i utroskap… Forstår du nå?
– Nei! Jeg tror ikke på spøkelser!
– Hennes urolige sjel hevner seg. Brudgommen forsvinner like etter bryllupet, og bruden – etter et år. En dag skjer det igjen. Hva om det er oss denne gangen? Kanskje bryllupet vårt er forbannet nå? Det er ikke tilfeldig at bestemor advarte meg fra den andre siden!
– Jeg tror ikke på forbannelser, – Andreas var lei av bryllupsdramaet, – vil du ikke gifte deg med meg, gifter jeg meg med Lone i stedet. – Lone var Lises bestevenninne. – Skriv under på invitasjonene, ellers… Jeg lover deg, jeg holder ord.
Etter å ha nølt litt til, sa Lise bryllupet fra seg. Andreas’ trussel om å gifte seg med venninnen gjorde henne både urolig og trist.
Og han holdt ord. Venninnen viste seg som forræder og sa ja.
Så, under en uke senere, skjedde det: Andreas mistet livet i en MC-ulykke – bremsene sviktet.
Lise ble livredd for Lone, selv om hun ikke kunne tilgi henne. Hun ville spørre Alva fra jobben om hvordan man kunne hjelpe sin tidligere venninne – hennes tid skulle komme om et år.
Men Alva hadde sluttet. Adressen hennes stemte ikke.
Ifølge ryktene skjedde byens grusomste bryllup på 70-tallet. Ingen dokumentasjon finnes, men alle lokale kjenner historien… 😏🌿🥀✨✨ Siste advarsel, om du ikke bytter selskapslokale, nekter jeg å gifte meg med deg, sa Anniken, bryllupet
