Har jeg begynt å irritere min egen ektemann?
Åtte år hadde alt vært så bra, men på det niende året begynte alt å irritere Jon, til og med kanskje aller mest meg, Ingrid.
Han sluttet å komme hjem tidlig, spiste middag stille og uten å se på meg, så åpnet han laptopen og satt og spilte skytespill til langt på natt. Og hvis han først så på meg, var det med det samme uttrykket folk har når de har vond tannpine fra topp til tå. Stadig oftere mumlet han tørt at han kom til å sove hos moren sin i natt.
En kveld orket jeg ikke mer. Jeg ringte svigermor:
Bente Karlsen, er Jon hos deg nå?
Hun lo søtt og svarte med sukkersøt stemme:
En god kone, Ingrid, vet alltid hvor mannen hennes er.
Jeg hadde til og med kjøpt boka «Hvordan holde på mannen?», og forsøkte litt nervøst å forklare til kassadamen at den egentlig var til en venninne. Hun ga meg et blikk fullt av medlidenhet.
Senere slo det meg at hele konseptet var rart. Hvor mange menn måtte man ha lykkes å holde på for å kunne skrive en hel bok om det? Og hvor får man nye menn fra å holde på, om alle gamle forblir?
Hundrevis av sider med råd, om hjemmets hygge, sexy undertøy og å engasjere seg i mannens interesser. Jeg lærte meg endelig å bake gjærdeig, men Jon lot seg ikke lokke av lukt av nybakte boller. Kanskje jeg skulle bakt i sexy undertøy? Eller gått til svigermor i det der han visstnok bodde for tiden.
Å leve gjennom hans interesser gikk heller ikke etter planen: første gang jeg prøvde spillet hans, klarte jeg forbi det nivået han hadde stått fast på i en uke. Det gjorde ikke stemningen særlig bedre.
En dag skulle jeg kjøpe vintersko, men dro hjem med en lubben valp for de samme pengene. Da jeg så på ham, skjønte jeg at jeg alltid hadde drømt om å ha en ordentlig hund ikke noe småtteri. En dame, som kalte seg oppdretter, sa:
Du har erfaring med hund? Ikke det, nei. Dette er en gyllen retriever.
På min kommentar om at han ikke så så veldig gyllen ut, smilte hun overbærende:
Den blir, du vet, veldig populær rase, foreldrene er begge mestere, alle papirer er i orden, jeg gir den nesten bort.
Hun sa summen.
Jeg hadde ikke så mye med meg, men hun samtykket i det jeg hadde.
Noen må jo bli glad når du kommer inn døra. Sko vil aldri logre med halen, se deg i øynene og bære tøflene dine i munnen.
Samme kveld kom Jon hjem:
Hva i all verden er det der?
Gyllen retriever, sier jeg stamtavle og det hele.
I papirene sto det amerikansk bulldog. Telefonnummeret til oppdretteren førte til et entreprenørfirma, hvor folk svarte rimelig grovt da jeg nevnte både retrievere og bulldoger.
Har du øyne eller? Hvor, sier meg, er det her noen retriever eller bulldog? Hva betalte du? Hvor mye?! Du må da være helt uten vett!
Valpen likte ikke kranglingen og begynte å knurre. Men det hørtes bare ut som hyling før en stor dam av tiss dekket gulvet.
Herregud, med hvem er det jeg lever! ropte Jon opp i taket og gikk inn til PC-en igjen. Ansiktet hans så ut som det var meg han skulle skyte og likte det.
Morgenen etter hadde valpen raskt funnet seg til rette. I løpet av natten klarte han å gjøre fra seg i Jons dyreste joggesko og tygge halve lærskoen hans.
Da sa det stopp.
Alt ved meg var plutselig uutholdelig: fjeset mitt, klærne mine, tankene mine, til og med det at jeg tjente dobbelt så mye som ham. For å ydmyke ham enda mer. Og jeg hadde ikke unger.
Jon, det var jo du som ikke ville ha barn, hvisket jeg spakt.
For hvilke barn kan vel en idiot få? De blir jo like tullinger som deg! Se på deg hvem skulle ville ha deg?
Valpen hørte på et øyeblikk, vagget så bort og prøvde å bite Jon i ankelen.
Og jeg, jeg svelget tårene for de barna jeg aldri fikk, mens Jon pakket tingene sine i kofferten.
Tretti år. Livet er over. Punktum finale.
Det var ingen vits i noe mer. Men det kunne man jo ikke forklare til valpen. Nå lå han der, med mine sokker i kjeften og så ut som verdens mest sultne og vanstelte hund. Han brydde seg ingenting om mitt hjertesorg og håpløshet, han ville bare spise, drikke, bli kost med og høre hvor flott han var.
Valpen, som jeg kalte Birk, vokste fort, men til noen vokterhund ble han aldri, uansett hvor stor han så ut. Han logret og slikket, bet aldri.
På kveldene gikk jeg tur med Birk til det ble sent. En desemberkveld gravde de opp veier mellom blokkene. Snø og regn om hverandre, alt var sølete, og Birk falt ned i et dypt hull. Han begynte å hyle, og jeg, ute av meg av redsel, hoppet etter heldigvis uten å brekke noe. Hullet var både bratt og glatt, og klokken nærmet seg midnatt. Mobilen lå hjemme.
Først var det pinlig å rope på hjelp, men etter mange mislykkede forsøk på å komme meg opp, skrek jeg for full hals. Til slutt kom to unge gutter i svart bort til hullet. I det svake lyset så de ut som de kom rett fra sin egen begravelse. De valgte likevel å ringe brannvesenet og bli der til de kom, og spøkte med hverandre mens vi ventet.
Først trakk de opp Birk, som i ekstase slikket alle sammen, inkludert de svartkledde. Så fikk de dratt ut meg, og jeg var så kald at jeg ikke brydde meg om noe.
Den sure brannmesteren skjellte ut den håpløse hunden, den dumme damen, late folk i kommunen og de tomsete gravearbeiderne. Regjeringen fikk sitt også. Birk hadde aldri hørt slike ord før, men var lykkelig og prøvde å slikke nesa hans og klarte å puffe til ham så han begynte å blø neseblod.
Klokka ett den natta så situasjonen slik ut: en skitten, men lykkelig Birk, en gjennomvåt og iskald Ingrid, møkkete brannmenn sammen med de svartkledde gutta og en blødende brannsjef.
Du burde lære monsteret ditt litt folkeskikk, damen, sa den sårede.
Jeg gjør det, men han er nok en hard nøtt å knekke.
Akkurat som meg, kommenterte en av gutta, og lo rått.
Jeg bor der borte, vil dere komme inn og vaske dere? klapret jeg ut mellom tennene.
Gå nå bare, sa kollegaene til den fornærmede sjefen, før du begynner å ligne på Hannibal Lecter.
Jeg får kanskje grave meg min egen grop, ellers får jeg aldri noen mann, sa venninnen min senere.
P.S. Ungene mine ble ikke genier. Helt vanlige, artige og smarte barn. Både Andreas og Kaja. Da de gikk i første klasse skulle de fortelle om familien sin.
Pappa redder verden! Og mamma jobber med datamaskin! ropte Andreas stolt.
Mens stille Kaja la til:
Og hunden vår kan se på TV!
