Helt siden jeg var en liten jente, fikk jeg høre av foreldrene mine at ingen trengte meg, og at jeg ikke dugde til noe.
Man sier jo gjerne at familien står deg nærmest, særlig moren. Det er jo hun som har båret deg frem i ni måneder, født deg, våket gjennom utallige netter, og ofret alt for at barnet skal ha det godt.
Sånn er det vel kanskje for mange, men ikke for meg. Moren min og jeg har alltid vært helt forskjellige mennesker. Vi har aldri funnet tonen. Hun har aldri støttet meg i noe jeg har gjort. Med en gang jeg tente på en idé, slukket hun gløden min med sin negative innstilling.
I hennes øyne var jeg et dumt og uintelligent barn, en som ikke fikk til noen ting, og aldri kom til å klare det heller. Jeg forsto aldri hvorfor hun behandlet meg sånn. Men straks hun trengte noe da ba hun meg om hjelp med én gang. Ja da, datteren som angivelig ikke kan noe som helst. Heldigvis hadde jeg i det minste en far som elsket meg og oppmuntret meg.
Jeg bestemte meg derfor for å flytte fra hjembyen min til Oslo på jakt etter et bedre liv og min egen lykke. Da moren min hørte om det, fikk hun fullstendig hysteri. Hun sa mye rart det var tydelig at det viktigste for henne var å beholde den nyttige slaven. Men jeg ga meg ikke for hennes press og gjorde alt på min egen måte.
Og nå er jeg her. Jeg bor i Oslo, har min egen romslige leilighet, driver firma, har to barn og en fantastisk mann. Mamma sa alltid at jeg ikke ville klare noe. Men jeg klarte det, og det kan alle andre også gjøre bare man klarer å holde for ørene for alt negativt, og tør å tro på seg selv!
