Bestefar Det var sommer. Jeg gikk hjem fra trening en kveld da jeg så en gammel bestefar som hadde falt på asfalten og ikke klarte å reise seg. Alle forbipasserende styrte unna ham (de tenkte vel at han var full), mens han mumlet noe for seg selv og rakte ut hendene mot folk. Mamma lærte meg fra jeg var liten å hjelpe andre så godt jeg kan, så jeg gikk bort og spurte: “Trenger du hjelp?” Han klarte ikke å svare tydelig, bare mumlet og rakte hendene mot meg. En dame som gikk forbi, ba meg holde avstand: “Ser du ikke at han er full? Du kan bli smittet! Han er jo helt skitten. Ikke ta på ham!” Da jeg så nærmere oppdaget jeg at hendene hans var fulle av blod. Jeg ble redd, spurte hva som hadde skjedd, men fikk ikke noe fornuftig svar, bare at han plukket opp en pose med knuste ølflasker fra bakken og la flere glasskår oppi. Derfor var hendene hans blodige. Jeg begynte å tørke av hendene hans med våtservietter før jeg hjalp ham opp – jeg ville ikke få klærne fulle av blod… Etter å ha fått tørket hendene, hjalp jeg bestefar opp. Da jeg spurte etter adressen hans, svarte han ikke, bare mumlet og pekte hvilken vei vi skulle gå. Slik fulgte jeg ham til en blokk i samme gård. Han pekte på ringeklokken og viste to tall med fingrene – leilighetsnummeret hans, forsto jeg. Jeg ringte, og en bekymret kvinnestemme svarte. Bestefar mumlet igjen, og etter noen sekunder kom en kvinne og en mann løpende ut. De kastet seg over bestefar, sjekket at han var ok, og etter å ha takket meg, bar mannen ham inn, mens kvinnen spurte hvordan de kunne takke meg. Jeg sa det ikke var nødvendig, men kvinnen ba meg vente litt, og kom ut med en stor kurv bringebær: “Hjemmedyrket!”, sa hun stolt. Jeg takket, men ville ikke ta den imot. “Vær så snill, ta imot,” insisterte hun, “Vi ble jo fra oss av bekymring da vi kom hjem fra hytta og så at bestefar var borte.” Så fortalte hun hvorfor. Under krigen ble bestefar tatt til fange av tyskerne. For å hindre å røpe noe, han hadde en høy stilling, skadet han seg på tungen. Det ble infeksjon, og halvparten av tungen måtte amputeres. Nå kan han nesten ikke snakke, bare lage lyder. På lekeplassen vår drikker ungdommer øl om kveldene og slenger flasker overalt. Vi har klaget til politiet, men ingenting skjer. Barna finner glasskår, skjærer seg på hender og føtter. Etter at datteren vår Sonja skar seg, begynte bestefar å plukke glass hver kveld, selv om vi prøvde å stoppe ham – han er gammel og ustø. En gang ble han liggende fem timer ute etter et fall før vi fant ham, for ingen hjalp ham. Da vi kom hjem tenkte vi å lete, men så ringte du på. Tusen takk. Jeg ble målløs. Hun ga meg kurven, og jeg bøyde meg for henne (ja, jeg gjorde faktisk det – jeg fant ikke ord) og gikk hjemover. Halvveis brast jeg i gråt. Hvorfor er det slik i landet vårt? Hvorfor tenker vi bare på oss selv? Jeg vil si til alle: Ser du noen som har falt og ikke klarer å reise seg, ikke tro med én gang at vedkommende er full. Gå bort og spør! Kanskje den personen virkelig trenger din hjelp. Ungdom, la oss ikke glemme at vi er MENNESKER, ikke SVIN!

Bestefar

Det var sommer. Jeg gikk hjem fra fotballtrening en kveld. På fortauet så jeg en gammel bestefar som hadde falt, og han klarte ikke å reise seg opp igjen. Folk som gikk forbi, bøyde av, sikkert fordi de trodde han var full. Han mumlet usammenhengende og rakte hendene ut mot folk. Mamma har alltid lært meg at jeg skal hjelpe så godt jeg kan, så jeg gikk bort til ham og spurte: «Trenger du hjelp?» Han svarte bare med uforståelige lyder og strakte armene mot meg.

En kvinne som gikk forbi, rynket på nesen og sa: «Ikke gå bort til ham, du ser vel at han er full! Du kan bli smittet av noe, og han er jo helt skitten, du skitner bare til klærne dine.» Da jeg kikket nærmere, så jeg at bestefar hadde blod på hendene. Jeg kjente et stikk av frykt inni meg. Jeg spurte hva som hadde skjedd, men fikk bare mumling til svar, og han plukket opp en plastpose som lå ved siden av ham. I posen var det tomme ølflasker som hadde knust. Han samlet opp noen glasskår og la dem i posen. Det var derfor han hadde blodige hender.

Jeg begynte å tørke av blodet med våtservietter, for det siste jeg ville, var å få masse blod på klærne mine når jeg skulle hjelpe ham opp. Etter at hendene var rene, hjalp jeg ham opp. Jeg spurte hvor han bodde, men han svarte bare med flere utydelige lyder og begynte å peke. Så jeg fulgte etter ham mot et blokkområde i nærheten. Han pekte på en porttelefon og viste meg to tall med fingrene. Jeg skjønte at dette var leilighetsnummeret hans. Jeg ringte på, og straks svarte en stresset kvinnestemme.

Bestefar mumlet litt til, og noen sekunder senere kom ei dame og en mann løpende ut. De kastet seg over bestefar og sjekket at det gikk bra med ham. Mannen takket meg, løftet bestefar opp og bar ham inn i oppgangen. Damen ble stående igjen, og hun insisterte på å få takket meg. Jeg ville ikke ha noe, men hun ba meg pent om å vente, som om hun kom på noe hun hadde glemt. Hun løp inn og kom tilbake med en stor kurv med bringebær. «Egne fra hagen!» sa hun stolt. Jeg prøvde å takke nei, men hun presset den på meg. «Ta den nå. Da vi kom hjem fra hytta og bestefar var borte, ble vi fra oss av bekymring.»

Så fortalte hun meg hvorfor bestefar var som han var. Under krigen ble han tatt til fange av tyskerne. For at han ikke skulle røpe noen hemmeligheter han hadde en viktig stilling skadet han tungen. Det var ikke akkurat renslighet i fangeleiren, så tungen måtte opereres bort etterpå. Siden har han nesten ikke kunnet snakke, bare laget lyder. Det har vært mye bråk på lekeplassen vår på kveldene, ungdommer som drikker øl og slenger fra seg flasker. Vi har klaget til politiet mange ganger, men de gjør lite. Barna får glasskår i hender og føtter. Etter at datteren hennes, Ingrid, kuttet foten sin, har bestefar gått og samlet glasskår hver dag, men han er jo gammel og ustø. Vi har prøvd å holde ham inne og til og med gjemt nøklene, men han sniker seg likevel ut. En gang falt han, og lå fem timer på bakken før jeg kom hjem fra jobb. Ingen hjalp ham. Da bestemte vi oss for å begynne å lete, og så ringte du plutselig på døren. Tusen takk.»

Etter denne historien ble jeg helt matt. Damen presset kurven i hendene mine, og jeg bukket ja, jeg bukket, for jeg klarte ikke å si et ord og ruslet hjemover. Halvveis hjemme begynte jeg å gråte. Hvorfor er det sånn i Norge nå? Hvorfor tenker vi så mye på oss selv? Jeg vil sende ut et rop til alle: Hvis du ser et menneske ligger og ikke kommer seg opp, tenk deg om før du dømmer! Gå bort og hjelp, kanskje du er den som kan gjøre en forskjell! Spesielt til oss unge: Ikke glem at vi er MENNESKER ikke griser.