Enda har vi noe ugjort i dette huset… Bestemor Valborg slet seg gjennom porten, stavret seg til døra, kjempet med den gamle rustne låsen, steg inn i det kalde, forlatte huset sitt og satte seg tungt på stolen ved den iskalde ovnen. Det luktet tomt og urørt. Hun hadde bare vært borte i tre måneder, men taket var allerede dekket av spindelvev, den gamle stolen knirket klagende, vinden suste i pipa – huset tok imot henne med et surt spørsmål: Hvor har du vært, husmor, hvem har du etterlatt alt dette til?! Hvordan skal vi klare vinteren?! – Slapp av, kjære, vent litt, skal bare trekke pusten… Jeg fyrer snart, så blir det varmt… For bare ett år siden føk bestemor Valborg energisk rundt i det gamle huset: kalket, malte, bar inn vann. Hennes lille, lette skikkelse bøyde seg respektfullt foran ikonene, svingte over grytene, fløy ut i hagen, rakk både å plante, luke og vanne. Huset levde med henne; gulvplankene knirket lystig under de lette stegene, dører og vinduer åpnet seg villig for de slitne små hendene, ovnen bakte ivrig boller. De hadde det godt sammen – Valborg og hennes gamle hus. Hun ble tidlig enke. Oppdro tre barn, alle fikk utdanning, alle fant sin plass i livet. En sønn er langdistansekaptein, en annen offiser, begge bor langt unna og sjelden på besøk. Bare yngstedatter Tamara ble boende på bygda, nå sjefagronom, jobber døgnet rundt, ser innom moren på søndager med hjemmebakte boller – og så går det en uke til neste gang. Redningen var barnebarnet, lille Solveig. Hun vokste i praksis opp hos bestemor. Og for et barnebarn! Vakker som dagen er lang – store grå øyne, hår som modent havre, tunge krøller med egen glans. Når hun satt opp håret ramlet det bølger over skuldrene – bygdas gutter ble stående som saltstøtter, måpte bokstavelig talt. Slank og rank, hvor kom den holdningen og skjønnheten fra, tro? Bestemor Valborg var pen som ung, men på bildene lignet hun mer på en budeie sammenlignet med Solveig – som en dronning. I tillegg var Solveig gløgg – ferdig utdannet agronom fra byen, flyttet tilbake til bygda og fikk jobb som økonom. Giftet seg med veterinær, og etter et kommunalt boligprogram for unge familier fikk de et splitter nytt murhus. Og for et hus! Et ordentlig, moderne hjem, et herskapshus etter datidens standard. Bestemor hadde hagen full av blomster og frukt – hos barnebarnet var det ikke tid til å så mye som tre potteplanter. Solveig var forsiktig av seg, vokst opp skjermet av bestemor mot trekk og tungt arbeid. Dessuten kom lille Vebjørn til verden – da var det slutt på både blomster og kjøkkenhage. Solveig ville ha bestemor til seg: kom, bo hos oss – stort hus, alt på stell, ingen vedfyring. Bestemor begynte å skrante, fylte åtti år, og da fikk ikke de ellers så lette bena lenger lyst til å bære henne. Hun lot seg overtale til slutt, flyttet inn hos barnebarnet. Hun bodde hos dem noen måneder, så kom beskjeden: – Bestemor, du skjønner at jeg er glad i deg! Men hvorfor sitter du bare der? Hele livet har du vært i farten, jobbet! Og jeg meldte meg på for å drive gård – trengte jo din hjelp… – Jeg klarer ikke lenger, jenta mi, beina orker ikke mer… jeg er blitt gammel… – Hm… Med én gang du flyttet til oss så ble du gammel, du… Snart ble bestemor pent sendt hjem igjen – til egen stue, og skuffelsen over at hun ikke kunne hjelpe barnebarnet slo henne helt ut. Nå gikk hun sakte rundt på gulvet, ikke lenger fordi hun ville, men fordi bena ikke kunne løpe mer. Å gå fra sengen til bordet var blitt en prestasjon, og til kirken var det blitt umulig. Sognepresten, far Bjørn, kom selv på besøk til sin trofaste kirkegjenger og tidligere hardtarbeidende medarbeider. Han så straks hva som trengtes. Bestemor satt ved bordet og skrev sine månedlige brev til sønnene. I huset var det kaldt: ovnen var dårlig fyrt, gulvet isende. På seg hadde hun en utvasket genser og et litt skittent tørkle – hun som alltid var både ryddig og ren, hadde nå nedslitte støvler på beina. Presten trakk pusten – her trengtes det hjelp. Kanskje nabokjerringa Anne kunne hjelpe? Hun bodde nært og var tjue år yngre enn bestemor Valborg. Han tok fram brød, pepperkaker, og halvparten av en stor, fortsatt varm fiske-pai (hilsen fra prestekona Alexandra), brettet opp ermene, tømte ovnen for aske, hentet flere lass ved og stablet i kroken, fyrte i ovnen, bar inn vann og satte gryta på. – Kjære deg, sønn min! Nei, jeg mener, kjære far – kan du hjelpe meg med adressene på konvoluttene? Jeg skriver så stygt at posten ikke finner fram! Presten skrev adressene, skummet gjennom de ustøe linjene på brevet og stusset over de store, skjelvende bokstavene: «Jeg har det riktig godt, kjære sønn. Alt jeg trenger, takk Gud!» Likevel var brevene fulle av blekkflekker – og flekkene tydeligvis salte. Anne tok seg av bestemor, presten sørget for jevnlig nattverd og sjelesorg, og mannen til Anne, gamle sjømannen onkel Per, tilbød motorløft opp til kirken på høytidsdager. Sakte men sikkert gikk livet videre. Barnebarnet var ikke å se, og etter etpar år ble hun alvorlig syk. Solveig hadde lenge hatt mageplager, men avskrev det på den gamle magen. Så var det kreft i lungene. Hva som forårsaket det, vet ingen, men Solveig sloknet på et halvt år. Ektemannen hennes sørget så dypt at han ble boende på graven; satt og drakk, sov på kirkegården, våknet og gikk på polet igjen. Fireåringen, lille Vebjørn, ble overlatt til sin egen skjebne – skitten, snørrete og sulten. Tamara tok ham til seg, men hadde egentlig ikke tid; vaktplanen og gården krevde alt, så Vebjørn ble gjort klar for barnehjemmet i kommunen. Barnehjemmet hadde bra rykte; moderne leder, god mat, og barna kunne besøkes i helgene. Ikke ideelt, men Tamara så ingen annen utvei med lange dager på jobben og pensjonisttilværelsen langt unna. Da dukket bestemor Valborg opp hos datteren i sidevogna på onkel Pers gamle Ural og tok styringen: – Jeg tar Vebjørn med meg. – Mor, du kan jo knapt gå, hvordan skal du klare småtten? Han må ha mat og rene klær! – Så lenge jeg lever, skal ikke Vebjørn på barnehjem, svarte bestemor bestemt. Tamara ble stille, overrasket over den ellers så milde mors stahet, og pakket guttens klær. Onkel Per kjørte både gammel og ung hjem, bar dem nærmest inn og ned i stua. Naboene ristet på hodet: – Trivelig gammel dame, men nå har hun visst gått fra vettet; hun trenger jo hjelp selv, og så tar hun til seg et lite barn… det er ikke en kattunge dette… Etter søndagsgudstjeneste dro far Bjørn hjem til bestemor med dårlige anelser – måtte han hente ut en sulten og forkommen Vebjørn? Men inne var det lunt, ovnen dura. Vebjørn lå på sofaen, ren og fornøyd med eventyrplate på grammofonen. Og den såkalt gamle og syke bestemor Valborg suste rundt i stua; smurte brett til boller, knadde deig, pisket egg i ostekrem. De once-uttjente beina gikk lett og kvikt igjen – nesten som før. – Far Bjørn, kjære! Jeg har laget vaniljeboller… vent litt, jeg skal sende noen varme til prestekona Alexandra og lille Kjetil… Presten gikk hjem i ren forundring, og fortalte konen hva han hadde sett. Alexandra ble tankefull, tok en tykk, blå skrivebok fra bokhylla, bladde opp og leste: «Gamle Gunhild hadde levd sitt liv. Alt var forbi, alle drømmer, følelser og håp – alt hvilte under den snødekte, tause gravhaugen. Tiden var kommet, der ingen sykdom, sorg eller sukk finnes… Natten sto Gunhild lenge og ba foran ikonene, la seg og sa: Hent presten – jeg skal dø nå. Ansiktet hennes ble hvitt som snøen ute. Presten ble tilkalt, Gunhild både skrifta og fikk nattverd, og lå et døgn, tok hverken mat eller drikke. Så smalt døra opp: trekkfulle kulde, barneskrik. – Shh, det er bestemor som dør her. – Kan ikke stenge munnen på spedbarn, hun ble nettopp født, vet ikke at man ikke skal gråte… Barnebarnet kom hjem fra fødeavdelingen med en liten rød baby. Hele huset var tomt, bare den døende gamle og den ferske moren var igjen. Den døende reiste seg, fikk blikket tilbake, satte nakne føtter i gulvet og lette etter tøflene. Da familien kom hjem senere, forventet de stillhet, men fant Gunhild friskere enn før. Hun hadde bestemt seg for å leve og vagget nå rundt med et tilfreds barnebarn på armen, mens den utmattede moren hvilte». Så lukket Alexandra boka, smilte og sa: – Min oldemor, Vera Gunhildsdatter, var så glad i meg at hun ikke kunne tillate seg å dø. Hun sa som i sangen: «Og å dø, det er for tidlig – jeg har ennå saker ugjort i dette huset!» Hun levde ti år til – og hjalp mamma – din svigermor, med å oppdra meg, sitt kjære oldebarn. Presten smilte tilbake til konen sin.

Vi har da fortsatt ting å gjøre hjemme

Bestemor Ingrid åpnet porten med møye, subbet sakte bort til døra, knotet lenge med det gamle, rustne låset, og kom seg til slutt inn i sitt uoppvarmede, gamle hus. Hun sank ned på en stol ved den kalde ovnen.

Det luktet tomt i stua. Hun hadde bare vært borte i tre måneder, men likevel hadde spindelvevet rukket å legge seg i krokene, den slitte stolen jamret under henne, vinden raste i pipa huset møtte henne strengt: Hvor har du vært, kjerring? Hvem har du overlatt oss til? Hvordan skal vi klare vinteren nå?

Snart, snart, kjære venn, vent litt, la meg puste ut så skal jeg tenne opp, så vi får varme i veggene

Bare ett år tilbake gikk bestemor Ingrid lett og smidig rundt i huset: hvitkalte, pusset, hentet vann. Den lille, lette skikkelsen hennes bøyde seg for ikonene, styrte med grytene, eller fløy ut i hagen for å så, luke eller vanne.

Og huset gledet seg med henne, knirket livlig under hennes raske skritt, dører og vinduer åpnet seg med en gang hun rørte ved dem, ovnen bakte luftige boller. Alt var godt mellom Ingrid og hennes gamle hus.

Hun mistet mannen tidlig. Oppdro tre barn alene og fikk dem vel ut i verden. Den ene sønnen skipskaptein, den andre offiser og oberst, begge bor langt unna og kommer sjelden på besøk.

Bare yngstedatteren, Marit, ble værende i bygda som sjefagronom. Hun har nesten aldri fri stikker innom moren kun på søndager, byr på nybakte boller så sees de ikke på en uke.

Trøsten ble barnebarnet Silje. Hun vokste nærmest opp under bestemorens vinger.

Og for en jente hun ble! Vakker! Store, grå øyne, hår som modent havre opp til livet, krøllete og glansfullt et eget lys skinte fra henne. Satt hun det i hestehale, falt det tunge håret i bølger over skuldrene guttene i bygda mistet helt munn og mæle. Slank, rank hvor kom sånn holdning og vakkerhet fra hos en bondejente?

Bestemor Ingrid hadde selv vært pen som ung, men sammenlignet med Silje gjetergutt og dronning

Klok var hun også. Gikk på landbrukshøyskolen i byen og vendte hjem som økonom. Giftet seg med dyrelege, og de fikk tildelt nytt hus gjennom boligordningen for unge familier.

Hvilket hus det var! Solid, i tegl nærmest en liten villa, ikke bare et hus.

Det eneste: Rundt bestemors gamle hus blomstret det og bugnet av trær, men ved barnebarnets nye hus hadde lite rukket å vokse tre tuster med gress var alt. Silje, om hun var bondejente, hadde aldri helt fått grønne fingre bestemor hadde alltid skjermet henne for kaldtrekk og tungt arbeid.

Så fikk hun sønnen sitt, lille Marius. Da var det ingen tid til hage eller bed.

Silje begynte å be bestemora til seg: Kom nå, bli boende hos oss huset er stort, moderne, ovnen trenger ingen fyring.

Men bestemor Ingrid begynte å skrante, fylte åtti som om sykdommen ventet på runde tall. De lette beina var ikke så lette lenger. Hun lot seg overtale av Silje.

Ingrid bodde hos dem et par måneder. Så en dag hørte hun:

Bestemor, jeg elsker deg! Men hvorfor sitter du sånn? Du har jobbet hele livet, alltid vært på bena! Og jeg trenger deg skal ordne hus og hage her, trenger hjelp

Jeg klarer det ikke lenger, jenta mi. Beina mine vil ikke, jeg har blitt gammel

Hm så fort du kom hit, ble du gammel”

Bestemora, som ikke klarte leve opp til forventningene, ble sendt hjem igjen.

Hun ble dårligere enn noen gang skuffelsen over ikke å strekke til for Silje lå tungt i henne. Beina subbet sakte; en tur fra seng til bord var et strev, til kirken var det utenkelig.

Da kom presten, far Bjørn, på besøk til sin trofaste kirkegjenger. Med et blikk forsto han: her trengs hjelp. Han hadde med seg brød, pepperkaker, og en hel, nybakt fiskepai hilsen fra prestefruen Solveig.

Han brette opp ermene, tømte aske av ovnen, bar inn ved tre ganger for å vare noen dager, hentet vann og satte over tekjele. Ovnen knitret snart vennlig.

Gode, snille sønn! Eh, jeg mener kjære far Bjørn! Hjelp meg å skrive adressene på konvolutten, vil du? Min rabling er ulestelig

Han skrev adressene, gløttet over brevene. Øverst, med store, skjelvende bokstaver, sto: «Jeg har det fantastisk, kjære sønn. Har alt jeg trenger, Gud være takk!»

Men arkene om bestemors gode liv var fulle av flekker og de så mistenkelig salte ut.

Anna, nabokona, tok til slutt ansvaret for bestemor Ingrid. Far Bjørn kom stadig for å snakke, og på helligdagene kom Annas mann, onkel Per, sjøulk med anker på armene, med motorsykkelen og tok Ingrid med til kirken. Sakte fikk livet igjen mening.

Silje kom ikke lenger. Et par år gikk. Så ble hun alvorlig syk. Hun hadde lenge hatt problemer med magen, trodde det var det gamle magesåret. Men det var lungekreft. Hun visnet bort på et halvt år.

Ektemannen ble knust, drakk seg sønder sammen på graven hennes. Fireårige Marius ruslet skitten, snørrete og sulten rundt. Ingen trengte ham.

Da tok Marit ham til seg, men med sitt krevende agronomliv hadde hun lite tid Marius var på vei til å ende i barnehjemmet.

Barnehjemmet var kjent for god ledelse og trygge rammer mat nok, barna kunne være hjemme i helgene. Men det var ikke det livet Marit ville, bare det hun måtte.

Så rullet oldemor Ingrid og onkel Per opp foran døra med motorsykkelen. Per, i stripete genser med havfruer og ankre, så barsk ut. Bestemor Ingrid sa kort:

Jeg tar Marius til meg.

Mor, du klarer knapt å gå, hvordan skal du da ta deg av en guttunge? Han må vaskes, kles, mates!

Så lenge jeg lever, havner ikke Marius på barnehjem, sa hun bestemt.

Marit ble stum bestemoras styrke gjorde inntrykk og pakket sammen barnebarnets eiendeler.

Onkel Per kjørte både gammel og liten hjem. Mange i bygda ristet på hodet: “Stakkars Ingrid, snill kvinne, men nå må hun ha blitt sprø trenger hjelp selv, og drar i hus et barn! Dette er ikke en kattunge, han trenger omsorg!”

Etter søndagsgudstjenesten dro far Bjørn innom for å sjekke forholdene.

Huset var varmt, ovnen veltfyrt. Marius satt fornøyd og lyttet til eventyrplate på et gammelt anlegg. Bestemor Ingrid bakte boller, rørte med fjær og slo egg i deigen. De gamle beina førte henne ledig gjennom stua som før sykdommen.

Kjære far Bjørn! Jeg baker boller vent, så får fru Solveig og lille Knut også med seg varme kaker

Far Bjørn dro hjem og fortalte alt til kona. Hun tenkte seg om, hentet frem sin gamle, blå dagbok og leste:

«Gamle Gjertrud hadde levd et langt liv. Alt var over drømmer, håp, følelser, alt hvilte under snø. Nå var tiden kommet for å dra dit man ikke lenger kjenner sykdom, sorg eller sukk…»

En februarkveld lå Gjertrud og ba så sa hun til familien: “Hent presten, nå skal jeg dø.” Ansiktet hennes ble hvitt som snøen ute.

Presten ble kalt, hun fikk avlat, og lå i et døgn uten mat eller vann. Bare svak pust tydet på liv.

Døra gikk opp grelt kaldt trekk, barnegråt.

Stille nå, bestemor skal dø.
Jeg kan ikke tette munnen på babyen, den forstår ikke at man ikke kan gråte.

Barnebarnet hadde kommet fra sykehuset med et nyfødt barn. Mor selv var enda ikke kommet seg, melken hadde ikke begynt å renne. Babyen skrek og forstyrret Gjertrud i dødsleiet.

Gjertrud løftet hodet, blikket samlet seg. Hun satte seg opp, fant tøflene. Da familien kom hjem, forventet å finne henne død, gikk hun rundt, friskere enn på lenge, og bar det fornøyde barnebarnet mens datteren hvilte på sofaen.

Solveig lukket dagboka, så på mannen og smilte:

Min oldemor Astrid elsket meg for mye til å dø da livet trengte henne hun sa med sangen: “Å dø, det er for tidlig vi har jo fortsatt ting å gjøre hjemme!”

Hun levde ti år til og hjalp min mor, din svigermor Ingeborg, å oppdra meg, sitt kjære oldebarn.

Og far Bjørn smilte igjen til sin kone.

Moralen er tydelig: Så lenge noen trenger din omsorg her i livet, får du nye krefter. Kjærlighet gir styrke, selv når alt virker mørkt.

Rate article
Intigue Life
Enda har vi noe ugjort i dette huset… Bestemor Valborg slet seg gjennom porten, stavret seg til døra, kjempet med den gamle rustne låsen, steg inn i det kalde, forlatte huset sitt og satte seg tungt på stolen ved den iskalde ovnen. Det luktet tomt og urørt. Hun hadde bare vært borte i tre måneder, men taket var allerede dekket av spindelvev, den gamle stolen knirket klagende, vinden suste i pipa – huset tok imot henne med et surt spørsmål: Hvor har du vært, husmor, hvem har du etterlatt alt dette til?! Hvordan skal vi klare vinteren?! – Slapp av, kjære, vent litt, skal bare trekke pusten… Jeg fyrer snart, så blir det varmt… For bare ett år siden føk bestemor Valborg energisk rundt i det gamle huset: kalket, malte, bar inn vann. Hennes lille, lette skikkelse bøyde seg respektfullt foran ikonene, svingte over grytene, fløy ut i hagen, rakk både å plante, luke og vanne. Huset levde med henne; gulvplankene knirket lystig under de lette stegene, dører og vinduer åpnet seg villig for de slitne små hendene, ovnen bakte ivrig boller. De hadde det godt sammen – Valborg og hennes gamle hus. Hun ble tidlig enke. Oppdro tre barn, alle fikk utdanning, alle fant sin plass i livet. En sønn er langdistansekaptein, en annen offiser, begge bor langt unna og sjelden på besøk. Bare yngstedatter Tamara ble boende på bygda, nå sjefagronom, jobber døgnet rundt, ser innom moren på søndager med hjemmebakte boller – og så går det en uke til neste gang. Redningen var barnebarnet, lille Solveig. Hun vokste i praksis opp hos bestemor. Og for et barnebarn! Vakker som dagen er lang – store grå øyne, hår som modent havre, tunge krøller med egen glans. Når hun satt opp håret ramlet det bølger over skuldrene – bygdas gutter ble stående som saltstøtter, måpte bokstavelig talt. Slank og rank, hvor kom den holdningen og skjønnheten fra, tro? Bestemor Valborg var pen som ung, men på bildene lignet hun mer på en budeie sammenlignet med Solveig – som en dronning. I tillegg var Solveig gløgg – ferdig utdannet agronom fra byen, flyttet tilbake til bygda og fikk jobb som økonom. Giftet seg med veterinær, og etter et kommunalt boligprogram for unge familier fikk de et splitter nytt murhus. Og for et hus! Et ordentlig, moderne hjem, et herskapshus etter datidens standard. Bestemor hadde hagen full av blomster og frukt – hos barnebarnet var det ikke tid til å så mye som tre potteplanter. Solveig var forsiktig av seg, vokst opp skjermet av bestemor mot trekk og tungt arbeid. Dessuten kom lille Vebjørn til verden – da var det slutt på både blomster og kjøkkenhage. Solveig ville ha bestemor til seg: kom, bo hos oss – stort hus, alt på stell, ingen vedfyring. Bestemor begynte å skrante, fylte åtti år, og da fikk ikke de ellers så lette bena lenger lyst til å bære henne. Hun lot seg overtale til slutt, flyttet inn hos barnebarnet. Hun bodde hos dem noen måneder, så kom beskjeden: – Bestemor, du skjønner at jeg er glad i deg! Men hvorfor sitter du bare der? Hele livet har du vært i farten, jobbet! Og jeg meldte meg på for å drive gård – trengte jo din hjelp… – Jeg klarer ikke lenger, jenta mi, beina orker ikke mer… jeg er blitt gammel… – Hm… Med én gang du flyttet til oss så ble du gammel, du… Snart ble bestemor pent sendt hjem igjen – til egen stue, og skuffelsen over at hun ikke kunne hjelpe barnebarnet slo henne helt ut. Nå gikk hun sakte rundt på gulvet, ikke lenger fordi hun ville, men fordi bena ikke kunne løpe mer. Å gå fra sengen til bordet var blitt en prestasjon, og til kirken var det blitt umulig. Sognepresten, far Bjørn, kom selv på besøk til sin trofaste kirkegjenger og tidligere hardtarbeidende medarbeider. Han så straks hva som trengtes. Bestemor satt ved bordet og skrev sine månedlige brev til sønnene. I huset var det kaldt: ovnen var dårlig fyrt, gulvet isende. På seg hadde hun en utvasket genser og et litt skittent tørkle – hun som alltid var både ryddig og ren, hadde nå nedslitte støvler på beina. Presten trakk pusten – her trengtes det hjelp. Kanskje nabokjerringa Anne kunne hjelpe? Hun bodde nært og var tjue år yngre enn bestemor Valborg. Han tok fram brød, pepperkaker, og halvparten av en stor, fortsatt varm fiske-pai (hilsen fra prestekona Alexandra), brettet opp ermene, tømte ovnen for aske, hentet flere lass ved og stablet i kroken, fyrte i ovnen, bar inn vann og satte gryta på. – Kjære deg, sønn min! Nei, jeg mener, kjære far – kan du hjelpe meg med adressene på konvoluttene? Jeg skriver så stygt at posten ikke finner fram! Presten skrev adressene, skummet gjennom de ustøe linjene på brevet og stusset over de store, skjelvende bokstavene: «Jeg har det riktig godt, kjære sønn. Alt jeg trenger, takk Gud!» Likevel var brevene fulle av blekkflekker – og flekkene tydeligvis salte. Anne tok seg av bestemor, presten sørget for jevnlig nattverd og sjelesorg, og mannen til Anne, gamle sjømannen onkel Per, tilbød motorløft opp til kirken på høytidsdager. Sakte men sikkert gikk livet videre. Barnebarnet var ikke å se, og etter etpar år ble hun alvorlig syk. Solveig hadde lenge hatt mageplager, men avskrev det på den gamle magen. Så var det kreft i lungene. Hva som forårsaket det, vet ingen, men Solveig sloknet på et halvt år. Ektemannen hennes sørget så dypt at han ble boende på graven; satt og drakk, sov på kirkegården, våknet og gikk på polet igjen. Fireåringen, lille Vebjørn, ble overlatt til sin egen skjebne – skitten, snørrete og sulten. Tamara tok ham til seg, men hadde egentlig ikke tid; vaktplanen og gården krevde alt, så Vebjørn ble gjort klar for barnehjemmet i kommunen. Barnehjemmet hadde bra rykte; moderne leder, god mat, og barna kunne besøkes i helgene. Ikke ideelt, men Tamara så ingen annen utvei med lange dager på jobben og pensjonisttilværelsen langt unna. Da dukket bestemor Valborg opp hos datteren i sidevogna på onkel Pers gamle Ural og tok styringen: – Jeg tar Vebjørn med meg. – Mor, du kan jo knapt gå, hvordan skal du klare småtten? Han må ha mat og rene klær! – Så lenge jeg lever, skal ikke Vebjørn på barnehjem, svarte bestemor bestemt. Tamara ble stille, overrasket over den ellers så milde mors stahet, og pakket guttens klær. Onkel Per kjørte både gammel og ung hjem, bar dem nærmest inn og ned i stua. Naboene ristet på hodet: – Trivelig gammel dame, men nå har hun visst gått fra vettet; hun trenger jo hjelp selv, og så tar hun til seg et lite barn… det er ikke en kattunge dette… Etter søndagsgudstjeneste dro far Bjørn hjem til bestemor med dårlige anelser – måtte han hente ut en sulten og forkommen Vebjørn? Men inne var det lunt, ovnen dura. Vebjørn lå på sofaen, ren og fornøyd med eventyrplate på grammofonen. Og den såkalt gamle og syke bestemor Valborg suste rundt i stua; smurte brett til boller, knadde deig, pisket egg i ostekrem. De once-uttjente beina gikk lett og kvikt igjen – nesten som før. – Far Bjørn, kjære! Jeg har laget vaniljeboller… vent litt, jeg skal sende noen varme til prestekona Alexandra og lille Kjetil… Presten gikk hjem i ren forundring, og fortalte konen hva han hadde sett. Alexandra ble tankefull, tok en tykk, blå skrivebok fra bokhylla, bladde opp og leste: «Gamle Gunhild hadde levd sitt liv. Alt var forbi, alle drømmer, følelser og håp – alt hvilte under den snødekte, tause gravhaugen. Tiden var kommet, der ingen sykdom, sorg eller sukk finnes… Natten sto Gunhild lenge og ba foran ikonene, la seg og sa: Hent presten – jeg skal dø nå. Ansiktet hennes ble hvitt som snøen ute. Presten ble tilkalt, Gunhild både skrifta og fikk nattverd, og lå et døgn, tok hverken mat eller drikke. Så smalt døra opp: trekkfulle kulde, barneskrik. – Shh, det er bestemor som dør her. – Kan ikke stenge munnen på spedbarn, hun ble nettopp født, vet ikke at man ikke skal gråte… Barnebarnet kom hjem fra fødeavdelingen med en liten rød baby. Hele huset var tomt, bare den døende gamle og den ferske moren var igjen. Den døende reiste seg, fikk blikket tilbake, satte nakne føtter i gulvet og lette etter tøflene. Da familien kom hjem senere, forventet de stillhet, men fant Gunhild friskere enn før. Hun hadde bestemt seg for å leve og vagget nå rundt med et tilfreds barnebarn på armen, mens den utmattede moren hvilte». Så lukket Alexandra boka, smilte og sa: – Min oldemor, Vera Gunhildsdatter, var så glad i meg at hun ikke kunne tillate seg å dø. Hun sa som i sangen: «Og å dø, det er for tidlig – jeg har ennå saker ugjort i dette huset!» Hun levde ti år til – og hjalp mamma – din svigermor, med å oppdra meg, sitt kjære oldebarn. Presten smilte tilbake til konen sin.