Uncategorized

Kusinen til mannen min kom på besøk. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg tror virkelig ikke det har forandret

Han forlot meg alene ved det dekket bordet og løp til garasjen for å feire med kompisene – En historie om ti års ekteskap, kalde middager og en ny start

Forlot meg alene ved det dekkede bordet og løp ut for å feire kameratene i garasjen Skal du virkelig gå nå?

Uncategorized

036

To menn på nakken – En historie om Aline, egen bolig, innpåslitne slektninger og veien til å sette grenser

Nå er det nok! Velg: enten meg, eller broren din og hans flokk med damer! Du har jammen blitt frimodig.

Uncategorized

031

Alt som skjer, skjer til det beste Inger Viktoria – mor til Vilde – formet datteren etter sitt eget bilde, og Vilde adlød i alt. Moren anså seg som en sterk og vellykket kvinne, og krevde derfor alltid at datteren fulgte hennes råd til punkt og prikke. – Vilde, – sa Inger Viktoria strengt – om du skal oppnå like mye som meg i livet, må du gå akkurat den veien jeg viser deg, ikke ta et steg til siden. Har du forstått og tatt det til deg for livet? – Ja, mamma, – svarte datteren. Vilde elsket sin mor, og prøvde derfor alltid å lytte til henne og ville ikke skuffe henne. Moren ønsket seg en perfekt datter. Men jo eldre Vilde ble, desto mindre lyktes hun. Barn er jo barn, og Vilde sølte, rev og ødela ting, ramlet og slo seg. Men hun var flink på skolen, hun visste at om hun fikk en firer, ville det være en katastrofe for moren hennes. – Vilde, dette er skam. Hvordan kunne du få en firer, respekterer du ikke oss? Ikke lag skandale, og rett opp med en gang. – Ja, mamma, – svarte datteren pliktoppfyllende, men prøvde å forklare – mamma, det var bare en gang, det var et uhell … – Det spiller ingen rolle, datter … Du må være bedre og smartere enn alle andre. Vilde ble lei seg, men rettet opp karakteren fort. Hun gikk ut av videregående med toppkarakterer, noe annet var uaktuelt. Inger Viktoria var fornøyd da datteren lett kom inn på universitetet. – Flott, datter, jeg er stolt av deg, – selv moren sa det en gang – du må fortsette slik videre. Inger Viktoria drev egen byggevirksomhet – ikke akkurat kvinneyrke – men hun ledet og styrte bedriften så effektivt at enkelte mannlige forretningsmenn lot seg imponere. Hun var aldri i tvil om at datteren, etter endte studier, skulle begynne hos henne. Vilde ønsket å komme ut av morens skygge, puste fritt, hun ville talle til en annen by for å studere, men det var forgjeves. – Du skal være under mitt oppsyn og min kontroll – sa moren strengt – hvilken annen by? Vi har universitet her, så bli her. Vilde kunne naturligvis ikke protestere. På tredje året ble Vilde skikkelig forelsket. Hun hadde hatt noen dater før, ofte i hemmelighet, men det var ikke så alvorlig. Gaute, med sjarmerende smil og blå øyne, vant hennes hjerte. Han gikk i en parallell klasse på tredje året. Vilde klarte alltid toppkarakterer, Gaute slet mer, spesielt med større oppgaver. En dag stoppet han henne i gangen: – Vilde, kan du hjelpe meg med prosjektoppgaven? Jeg er helt fortapt … – Ja, det kan jeg, – svarte hun glad, for hun likte Gaute. Siden skrev Vilde stadig oppgaver for ham, og han kvitterte med kjærlighet og godhet. De dro på kino, kafé, gikk turer. Inger Viktoria skjønte noe var på gang og spurte rett ut. – Er du forelsket, datter? – Hvorfor spør du? – undret Vilde. – Det står skrevet i panna di … Presenter ham for meg, jeg må vite hvem denne «karakteren» er. Vilde inviterte Gaute hjem, foreldrene møtte ham, og Inger Viktoria var overraskende mild. Da gutten gikk, sa moren: – Hvilken kjærlighet, Vilde? Han bare utnytter deg, det er alt. Ikke spesielt smart, ingenting å snakke om, hva ser du i ham? – Det stemmer ikke, mamma, – protesterte Vilde for første gang. – Gaute er målbevisst, han er kunnskapsrik, interessert i historie. Du skremte ham med intelligensen din, men ikke alle må være sånn, og han er ung. – Du, han passer ikke for deg, – fastslo moren. Vilde satte foten ned. – Unnskyld, mamma, men uansett hva du sier om Gaute, vil jeg fortsette å være sammen med ham og elske ham. Inger Viktoria så forbauset på datteren og slo kors med hånda. – En dag forstår du, Gaute er bare en grå mus. Vilde insisterte på sitt, og etter endte studier giftet hun seg med Gaute. Hun gledet seg over at moren tok feil. Livet viste at «middels» studenter ofte kommer lengst, blir mer vellykkede enn toppstudentene. Slik gikk det også med Gaute. Etter studiene fikk han en ettertraktet jobb, mens Vilde begynte hos sin mor. Gaute hadde leilighet, gitt av foreldrene under studietiden, så etter bryllupet var Vilde fornøyd over å være fri fra mors kontroll – trodde hun. Moren ansatte henne umiddelbart. En dag kom Gaute hjem og sa: — Vilde, jeg har blitt avdelingsleder nå, på prøve. Men jeg skal jobbe hardt og vise at jeg fortjener det. Og slik ble det. Etter tre måneder hadde han jobben fast. Gaute likte dårlig at kona med rødt diplom var under mors vinger. – Vilde, du oppnår aldri noe med å jobbe for moren din. Du må ut av hennes skygge, – klaget han. – Skal du alltid la henne styre? Hun kvesser deg ned, hun er en heks, og du er for svak. Det gjorde vondt å høre, men Vilde forsto at han hadde rett. Over tid ga Gaute seg med anklagene, men det hjalp ikke. Han ble mer og mer innesluttet, og etter hvert passet det Vilde bra – ingen kjeft. Det viktigste var at han fortsatt var der. Et år senere kom Gaute hjem en kveld og sa stille: – Jeg har møtt en annen, jeg elsker henne. Jeg forlater deg. Hun er ekte, i motsetning til deg … For første gang i livet mistet Vilde kontrollen. Hun ropte, bannet, knuste en tallerken og smelte mannens telefon i veggen, rev i stykker noen skjorter, så roet hun seg. Han så på alt dette og sa så: – Du hadde visst et temperament likevel. Synd jeg fant ut av det for sent, sa han og gikk. – Jeg hater deg! – sa hun, pakket sakene og flyttet ut. Vilde sa ingenting til moren, hun visste hva slags svar hun ville få. Hun klarte å holde det skjult i en måned, kanskje mer, men moren merket at noe var galt. – Vilde, hva har skjedd? Du ser trist ut, går rundt som en skygge. Er det problemer med mannen din? – Hvor tok du det fra? Jeg har ingen problemer med mannen, for jeg har ikke lenger noen mann. – Gud, det visste jeg. Han forlot deg altså. Når skjedde det? – I april. – Og du har bare tiet om det hele tiden? Vilde sukket. Hun avbrøt aldri moren, og lyttet stille til hennes raseri over både Gaute og henne selv. – Jeg advarte deg, i det minste skal du slippe å være hans hushjelp, og heldigvis fikk dere aldri barn. Fra nå av lytter du til rådene mine. Er du med? – Mamma, alt som skjer, skjer til det beste, – svarte Vilde plutselig, reiste seg og fortsatte: – Forresten, jeg jobber ikke for deg lenger, jeg har fått nok, – og hun gikk ut, mens Inger Viktoria sto igjen i villrede. Vilde bestemte seg for å dra langt bort fra moren. Nå visste hun at hun hver dag ville få høre tirader og formaninger, ikke få gå ett steg uten morens kontroll. Hun gikk uten mål, satte seg så på trikken, gikk av på sitt stopp – og falt idet foten traff et hull. Hun satte seg ned, stønnende av smerte. – Akkurat det jeg manglet nå, – tenkte hun. – Går det bra med deg? – spurte en ung mann som hadde gått forbi da trikken dro. Han hjalp henne opp. Vilde prøvde støtte vekten på foten – den verket. – Gjør det vondt? – spurte han vennlig. – Det gjør veldig vondt, – svarte hun med en grimase. – Ok, hold deg fast rundt nakken min, – sa han, løftet henne lett og bar henne bort til sin bil. – Vi må til legen, hva om det er brudd … – Jeg heter Jone, og du? – Vilde. På sykehuset viste det seg at det ikke var brudd, bare en kraftig forstuing. Hun fikk bandasjert foten og forklaringer på hva hun skulle gjøre videre. Jone ventet tålmodig og kjørte henne hjem. – Kan jeg få telefonnummeret ditt? – spurte han høflig – i tilfelle du trenger hjelp igjen. Vilde hadde ikke noe imot og ga ham nummeret sitt. Dagen etter ringte Jone: – Hva skal jeg ta med til deg, tenker det fortsatt ikke er helt bra med foten? – Kanskje juice og litt frukt, og jeg har ikke brød, – svarte hun. Like etter ringte det på døra, og Vilde hinket bort for å åpne. Jone kom inn med to bæreposer. – Åh herregud, ikke så mye!? – Vi skal feire at vi har møttes, hvis du ikke har noe imot det. Ikke bekymre deg, jeg hjelper deg, eller ordner alt selv. Kanskje vi kan si du til hverandre? Vilde lo hjertelig, hun hadde ingenting imot det – med Jone føltes alt lett og naturlig. Jone dekket bordet, varmet opp grillmat, helte juice i glassene. Ingen vin – han drakk ikke. Kvelden ble veldig hyggelig. Fire måneder senere giftet Vilde seg med Jone. Et år etter kom datteren Kaja til verden. Da folk spurte hvor hun hadde funnet en så flott mann, lo hun: – Han plukket meg opp på gata … Tror dere meg ikke? Spør ham selv … Takk for at du leste, abonnerte og støttet meg. Lykke til i livet!

Alt som skjer, skjer til det beste Ingrid Vikernes moren til Linnea hadde alltid formet datteren etter

Uncategorized

0185

Da hun fikk vite at barnet var født med en funksjonsnedsettelse, skrev moren en «fraskrivelse» for elleve år siden. Denne erklæringen så Sanja selv da hun leverte personlige dokumenter til helsesasjonen.

Da Sander oppdaget at barnet hans ble født med funksjonshemning, skrev moren hans for elleve år siden

Uncategorized

072

DEN FORSVUNNE SØNEN

Den forsvunnede sønnen Liv oppdro sønnen sin alene. Etter at hun oppdaget at ektemannen var en nattugle

Uncategorized

014

Vi møter feil folk, gifter oss med feil – En livsvandring gjennom kvinneliv, drømmer og skjebnevalg i Norge

Ikke de riktige vi møter, ikke de rette vi gifter oss med Livets vei er ikke lett å gå, og man slipper

Uncategorized

017

«Jeg prøvde mitt beste, men rakk det ikke!»: En kvinne ble innlagt på sykehus, og jeg tok inn katten hennes fra gata

Jeg går hjem sent på kvelden, helt utslitt i dager som dette virker det som om alle pasientene i byen

Uncategorized

0216

Da mannen min foreslo å gi bort vårt eget soverom til foreldrene hans hver eneste høytid – og la oss sove på gulvet «Du skjønner vel at pappa har vond rygg? Han kan ikke sove på sofaen, den er altfor dårlig for ryggen hans. Og mamma får ikke sove når det er bråk eller lys, og i stua lyser gatelyset rett inn. Det er tross alt bare snakk om én uke, klarer vi ikke det?» Marina sto der med sleiven i hånden, hadde helt glemt suppa som rant tilbake i gryta mens hun sakte begynte å fatte hva mannen akkurat hadde sagt. Hun snudde seg til Sergej, som satt ved kjøkkenbordet og tvang seg til ikke å møte blikket hennes mens han stirret på voksduken. «Vent nå litt, Sergej. La meg bare se om jeg forstår. Foreldrene dine skal bo her hos oss i hele jule- og nyttårsferien, altså fra tredve til åttende. Det har vi snakket om. Men nå vil du at vi skal overlate soverommet vårt til dem – vår seng, med den dyre ortopediske madrassen vi brukte to måneder på å velge ut – og så skal vi selv sove på gulvet i stua?» «Ja, altså…» Sergej løftet blikket, skuldrene tunge av skyld, men med et streif av trass. «Det er tross alt foreldrene mine. Litt gjestfrihet og respekt for de eldre må vi da klare. Jeg kan jo ikke legge pappa på den gamle sovesofaen, han får ikke sove der.» «Nei, jeg vet sofaen er umulig å sove på, det er jo derfor vi ikke bruker den selv. Men du har visst glemt noe vesentlig, Sergej. Jeg har også en utslitt rygg. Du husker kanskje prolapsen etter ulykken? Og jeg må dessuten rett på jobb etter ferien, midt i årsoppgjøret.» «Kan vi ikke droppe dette nå?» svarte Sergej, som om han fikk tannverk. «Jeg har ordnet det. Vi får låne en stor, oppblåsbar madrass hos Valter. Den er nesten som en seng. Legger vi den på gulvet i stua, blir det nesten litt romantisk, som da vi var på telttur som unge.» «Romantikk? På stuegulvet? Som 38-åringer?» Marina la sleiven forsiktig fra seg og kjente irritasjonen koke langsomt opp. «Sergej, dette er ikke telttur, det er vårt hjem. Soverommet er det eneste stedet jeg kan lade opp. Moren din står opp klokka seks og starter kjøkkenslaget. Skal vi våkne med henne hver dag fordi stua og kjøkkenet bare er delt av ei bue?» «Jeg skal si til henne at hun ikke må bråke,» forsøkte Sergej seg, men med liten overbevisning. «De har allerede kjøpt billetter. De kommer jo for å treffe barnebarna. Jeg har lovet mamma at de skulle få det komfortabelt. Du vil vel ikke være egoistisk?» «Så du avtalte alt dette uten å spørre meg,» sa Marina. «Du bestemmer over vårt soverom og min komfort uten å spørre.» «Jeg mente bare godt! Jeg vil bare at foreldrene mine skal ha det greit. De er tross alt gamle!» Det hele endte i en krangel. Marina gikk på badet og ble sittende der og stirret på speilbildet sitt lenge. Hun elsket mannen sin, likte den lille, koselige – om enn gjeldsbelastede – leiligheten sin. Men besøk av svigermor hadde alltid vært et mareritt. Uken før besøket føltes som en evakuering. Marina måtte tømme halvparten av garderoben og stue kosmetikk og eiendeler vekk fra soverommet. «Alt får plass,» insisterte Sergej, i det han pumpet luft i den enorme blå madrassen. «Se, hvor spretten den er! Jeg har prøvd selv – himmel!» Marina så skeptisk på madrassen, som luktet ny plast og stengte for halve stua. «Sengetøyet sklir av og det blir kaldt fra gulvet,» bemerket hun. «Vi legger pledd under,» foreslo Sergej. Den tredevte desember, presis klokka syv, ringte det på døra. Svigerforeldrene ankom. Galina, i en enorm revepels, fylte opp hele gangen. «Endelig framme! Morsom tur… skjønner du, Marina, du ser blek ut? Sover du dårlig, eller er du syk? Vitya, vær forsiktig med kofferten, det er sylteagurker oppi der!» Første natt ble et mareritt. Oppblåsbare «komfortkongen» var et torturinstrument. Én liten bevegelse, og den andre hoppet som på trampoline. Gummien knirket, lakenet surret seg sammen og kulden trakk opp fra parketten. Marina lå og glante i taket mens ryggen brant. Døra gikk opp og igjen til alle døgnets tider, og lys og lyder vekket dem hele tiden. Morgenen etter sto Marina opp og følte at hun hadde blitt banket opp. Svigermor strålte: «For en god natt! Endelig ro og mørke. Men madrassen… litt hard? Vitya har fått vondt i siden. Dere kunne kjøpt en mykere altså.» Marina sa ikke et ord. Da hun fant ut at svigermor hadde brukt hennes dyre ansiktskrem til svigerfarens tørre hæler, smalt det. Etter enda en krangel pakket Marina kofferten, booket inn på et luksushotell og forlot leiligheten med et smil. Hun koste seg i spahotell og våknet uthvilt, og ryggen hennes sluttet endelig å verke. Meldinger og telefoner fra Sergej rant inn: «Unnskyld, jeg skjønner nå». Først da foreldrene dro, kom hun hjem igjen. Soveplassen var byttet tilbake, Sergej lovte å aldri be henne om å sove på gulvet igjen, og gummikongen av en madrass var destruert for godt. Marina var endelig hjemme – og denne gangen var grensene hennes respektert. Hva ville du gjort om du var i Marinas sko? Del dine tanker i kommentarfeltet!

Du skjønner vel at pappa har vondt i ryggen? Han kan slett ikke ligge på sofaen, ryggen hans takler det ikke.

Uncategorized

014

Hun sluttet å snakke med mannen etter oppførselen hans i bursdagsselskapet – først da ble han virkelig redd

Skal vi ta et glass for bursdagsbarnet! Førtifem og fortsatt på topp, eller i vårt tilfelle kanskje mer