Nå er det nok! Velg: enten meg, eller broren din og hans flokk med damer! Du har jammen blitt frimodig. Først hang du hele slekta di på meg, og nå kommer det tilfeldige jenter i tillegg? Dere har virkelig funnet en grei løsning, ser jeg!
Ingebjørg sto midt på soverommet, hele kroppen dirret. I hånden holdt hun ut noe med vemmelseet fremmed nylonstrømpebuksebein. For et øyeblikk siden hadde hun dratt det ut fra under sengen og skjønte straks: den var definitivt ikke hennes.
Kristoffer, i stedet for å beklage eller vise anger, snørte sammen ansiktet som om det var hun, Ingebjørg, som hadde dratt med seg en fremmed mann inn. Han vekslet nervøst mellom å trippe på gulvet og å sende flakkende blikk ut mot gangen.
Ingebjørg, ta det rolig nå. Du lager alltid storm i et vannglass, fnyset Kristoffer irritert. Det der er fra gjesten vår. Broren min, forresten din svoger. Han tok med ei jente én gang. Hva så?
Ingebjørg brydde seg ikke om det. Det var heller noe annet hun kjenteen klam, kald avsky. Som å tråkke i gjørme med de kjæreste skoene.
Hun så hvordan Kristoffer flakket med øynene, som om han lette etter støtte fra den som hadde gjort leiligheten deres til sitt reir det siste halve året. Men Odd, broren hans, rørte knapt en finger.
Dette er min leilighet, og jeg vil ikke ha fremmede folk her, presset Ingebjørg frem, knapt i stand til å holde igjen raseriet. Og broren din, forresten. Skaff deg din egen, og la hvem du vil bo der, selv en elg om du vil. Men denne må du gjøre klar for utflytting.
Nå var det Kristoffers tur til å se overrasket ut. Men hvorfor skulle han det, tenkte Ingebjørg. Det var bare en naturlig konsekvens.
Åh, Kris, skal vi bare stikke herfra da? Treig stemte Odd ut fra stua. Vi finner oss en billig hybel, mye mindre mas. Du vet hvordan det er lettere uten kvinnfolk på lasset.
Kristoffer lot til å få et klarsignal. Med overdreven styrte han en treningsbag ut av skapet og begynte å slenge i t-skjorter, jeans, ladere og undertøy.
Du kommer til å angre, Ingebjørg, mumlet han uten å se på henne. Hvem ellers skulle ville ha deg…
Da de gikk, smalt døra så glasset i vitrinebenken skranglet.
Ingebjørg ble stående igjen i den plutselig rungende stillheten. Hun sank ned på sengen, fremdeles med det forbannede nylonstrømpebeinet i hånden. Hvordan hadde det blitt sånn? Når forvandlet farmors to-roms til et vandrerhjem?
…Hun hadde møtt Kristoffer for to år siden. De var så ulike; hun var stille, sjenert, hadde vanskelig for å snakke med folk. Hanhøyrøstet, kjapp, alltid i bevegelse. Selv om begge var studenter, jobbet han allerede som taxisjåfør og beilet vakkertkom med sjokolade, leste dikt, tok henne på restaurant. For den pliktoppfyllende og beskjedne Ingebjørg var det eventyrlig.
Forslaget om å flytte sammen kom raskt, nesten mistenkelig fortetter bare et par måneder.
Jeg klarer meg ikke uten deg, vesla, hvisket han, og holdt henne tett. Vil sovne og våkne kun med deg.
Ingebjørg smeltet. Først et halvt år senere oppdaget hun tilfellet sannheten: Kristoffer hadde mistet leiehybelen på grunn av bråk, og trengte bare et sted å bo. Men hun tolket det på sitt vis. “Alle har vanskelige perioder. Bare tilfeldigheter,” sa hun til seg selv.
De levde stille og beskjedent i sitt lille univers. Om morgenen hastet Ingebjørg til forelesninger, senere til elever for å spe på økonomien. Også Kristoffer bidro litt til budsjettet. Men etter to år snek det seg inn en uønsket tredjemann.
Kristoffer, du sa at Odd kom for å studere. Kan han ikke bare bo hos oss litt mens han leter bolig? Dere er jo brødre foreslo Ingebjørg en dag.
Den gangen ante hun ikke hvor mye Odd skulle like seg der. Først kom han annenhver dag, så hver kveld, og så ble han værende. Ingebjørg, oppdratt til å være gjestfri, vasket etter to voksne menn, laget mat, redde opp, renset klær. Alt alene. Lite visste hun også at Odd helt ville glemme prosjektet sitt om universitet.
Odd, skulle ikke du vært student nå? Får du ikke hybel da? spurte hun etter tre måneders husfellesskap.
Jeg kom ikke inn, svarte han giddeløst. Søker igjen til høsten.
Ingebjørg ble stiv av skrekk. Hun ante allerede at Odd ikke kom til å flytte. Hvorfor skulle han? Han hadde hele stua for seg selv, fikk servert mat, alt ordnet for seg. Han kunne sove lenge, scrolle på mobilen, henge med kompiser om kveldene.
Det ble verre da Kristoffer plutselig sa opp jobb i sportsbutikken.
Sjefen er håpløs, konstaterte han. Kravene er for mange, og lønna som en trell. Du får ikke bekymre deg, jeg tar noen turer med taxien i mellomtiden og leter etter noe bedre.
Naturligvis dro det ut med jobbsøkingen. Han jobbet maks én dag i uka. Nå lå det to voksne menn på Ingebjørgs sofa hele dagen. Begge levde på henne.
Å få økonomien til å gå opp ble bare verre. Maten forsvant som dugg for solen. Pannen med kjøttkaker, ment for to dager, ble slukt på én kveld. Husleie og strøm steg. Ingen av karene løftet en finger.
Sliten etter dagens slit, kom Ingebjørg hjem til hauger med oppvask. Skittenklær lå slengt på baderomsgulvet, hybelkaniner krøllet seg i hjørnene.
Da hun første gang lot irritasjonen slippe ut, stirret Kristoffer på henne med ekte forbauselse.
Ingebjørg, hvorfor slår du deg vrang nå? Kan du ikke unne ham en suppetallerken? Han er bare ny i byen, sliter med omstilling. Vær litt myk, du er tross alt kvinne.
Hver gang fikk hun rollen som gnierkvinne som klager på maten deres. Og hun bet tennene sammen, stilte seg ved ovnen, renset doen etter dem, tiet, redd for at selv et skjørt hjem skulle rase i stykker. Hun tenkte: “Sånne faser har alle.”
Men da hun kom hjem og fant en billig rødvinsflaske med tre brukte glass, stivnet hun. Da nylonstrømpen dukket opp, var det slutt på tålmodigheten.
Første natta alene i leiligheten var urolig. Stillheten var merkelig trykkende. Ingen snorking fra Odd i stua, ingen TV-mumling, ingen slepende tøfler på kjøkkenet.
Men neste morgen var frykten erstattet med lettelse. Ingebjørg åpnet kjøleskapet. Osten fra i går lå urørt. Juicekartongen var full. Ingen hadde drukket melk rett fra kartongen, ingen hadde etterlatt smuler og skitten kniv på bordet. Nå var hun sjef i sitt helt private kongerike.
Utover kvelden snek savnet seg inn. Hun dro til venninnen sin, Siri, for å prate ut.
Du er naiv, Ingebjørg, sa Siri vennlig. De to sjekker sikkert opp en ny dame allerede. Kanskje til og med henne som besøkte dem. Og hvem vet egentlig, kanskje det var Kristoffer som inviterte henne, ikke Odd.
Tror du Kristoffer var utro?
Hva spiller det for rolle nå? Begge utnyttet deg så godt de kunne. Vær glad for at en eller annen fjols lot igjen sånn et tydelig tegnellers hadde du fortsatt forsørget de to.
Vel hjemme kastet Ingebjørg seg ut i en utrenskning. Ikke bare en vask, men en avskjed med alt det gamle. Hun fjernet glemte sokker, papirbiter, tomme røykpakker Alt som minnet om “leiren”, ut med søppelet. Gaver også. Hun skiftet sengetøyet, skrubbet gulvet med klorin, og fikk endelig ro.
I slutten av måneden gikk hun gjennom økonomien og ble overrasket: hun kunne jammen spare litt av lønna.
Ett og et halvt år gikk.
Ingebjørg endret seg. Hun fikk jobb på en privatskole, lærte seg å si “nei”, og sluttet å prøve å gjøre alle til lags. Og så dukket Lars opp i livet hennes. Ingeniør, fem år eldre og med sin egen riktignok belånte leilighet.
Denne gang tok hun det sakte. I et halvt år vurderte hun Lars før hun gikk med på å flytte sammen. De ble enige om å bo hos henne; leiligheten hennes lå nærmere sentrum. Lars begynte å leie ut sin for å betale ned lånet kjappere.
Alt gikk fint, inntil en kveld da Lars la fra seg telefonen og sa:
Du, Ingebjørg, mamma ringte. Hun må til undersøkelser. Der oppe i bygda er det umulig. Hun må komme hit en ukes tid, kanskje to. Hva syns du?
Det gikk iskaldt gjennom Ingebjørg. Minnene blinket forbi: Odds sløve utstrakte kropp i sofaen, snorking gjennom veggen, følelsen av å være fremmed i sitt eget hjem Hjertet hamret.
Hun så på Lars, som ventet. Det var som om framtiden sto på spill. Skulle hun tie? Bli overkjørt for kjærlighet? Bli tilpasset for alle, bortsett fra seg selv?
Ingebjørg trakk pusten, prøvde å roe hjertet.
Lars, sa hun med ro i stemmen. Jeg har stor respekt for moren din, men jeg har et prinsipp: Ingen overnattingsgjester her. Verken fra din eller min side. Vårt hjem er vores festning, bare vårt. Ikke bli lei deg, okei? Jeg har bare litt sånne rare greier for meg.
Stillheten falt. Ingebjørg krympet seg og var forberedt på beskyldninger, krangel, dører som smeller. Hun gjorde seg klar for kamp.
Men Lars bare hevet øyenbrynene, smilte og nikket.
Helt greit, svarte han rolig og snudde seg til mobilen. Skjønner deg godt. Ingen vits i at alle skal bo oppå hverandre. I verste fall finner jeg et sted ved sykehuset for henne. Da får alle det komfortabelt.
Ingebjørg sto nærmest lamslått. Hun slapp ut et stønn av lettelse.
Er du helt sikker på at du ikke er sur?
Lars så overrasket på henne, la fra seg mobilen, tok henne i armene.
Nei, hvorfor være sur? Alle har rett til sine egne grenser. Vi finner alltids en løsning eller kompromiss.
Ingebjørg smilte og lente seg inntil ham. Hun hadde lært å si “nei.” Nå hadde hun også funnet en som respekterte det. Fra nå av fikk bare de som tørket av seg på matta komme innbåde i hjemmet og i hjertet.
