Kusinen til mannen min kom på besøk.
Kall meg gjerne gammeldags, men jeg tror virkelig ikke det har forandret seg så mye, selv om folk påstår det.
Moren min satt aldri meg ned og sa: «Når du drar til slektninger, så tar du med gaver.» Hun glemte visst den leksa. Allikevel har det festet seg i ryggmargen min, som om det var stilt inn fra fabrikk. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Kanskje det stammer fra alle romanene, gamle filmer og teaterstykker jeg har pløyd gjennom.
Nå på lørdag kom kusinen til mannen min på besøk. Hun hadde ikke akkurat reservert seg inn for gøy det var begravelse til onkelen hennes på tapetet, og ikke engang fra vår side av familien.
Vi visste selvfølgelig om besøket på forhånd og sa at de kunne overnatte hos oss, så de slapp å stresse med hotell og sånt.
Sent på kvelden dumpet kusinen inn, sammen med sønnen og svigerdatteren. Jeg slang sammen middag stekte opp et helt brett med kjøtt, lagde salater, hele pakka. Vi skålte for gjensynets glede, det var lenge siden sist vi hadde sett hverandre. Etterpå fikk jeg tildelt rollen som nattevakt og stappet dem under dynene, og morgenen etter disket jeg opp med frokost brødskiver, te og kaffe, alt etter norsk standard.
Etter frokosten dro de i begravelsen. Kom tilbake for å slappe av litt, før ferden gikk videre hjemover.
Alt burde egentlig vært greit. Men de dukket altså opp helt tomhendte ikke så mye som en flaske vin til vertskapet.
Faren til mannen min fred være med hans minne var faktisk fadderen til den kusinen. Nå bor hans kone, og dermed svigermor, sammen med oss. Denne biten vet kusinen svært godt om. Altså, vi har det ikke trangt økonomisk, men hadde det ikke vært på sin plass med en liten eske Freia-konfekt til den eldste? Hun satt faktisk og gløttet ut vinduet hele lørdagen, i forventning. Ble så rørt at hun måtte tørke bort en tåre.
Jeg hadde i alle fall aldri kommet tomhendt ikke en gang hvis jeg var blakk.
Først og fremst hadde jeg selvfølgelig tatt med alkohol ikke bare én flaske til kaffen, men kanskje et par ekstra for sikkerhets skyld. Alle barn og eldre hadde fått litt smågodt, kanskje en koselig suvenir til hver også. Jeg hadde jo brukt litt tid på å vurdere hva som kunne passe til folket under taket.
Og jeg hadde selvklart tatt med eget sengetøy, for det minste man kan gjøre er å ikke lage mer bry for vertskapet.
Det er ikke akkurat snakk om folk som mangler penger. Hadde de vært fattige, skal jeg ærlig innrømme jeg ikke hadde brydd meg det minste. Problemet er at denne kusinen dukker opp her ytterst sjelden, men uansett er sekken alltid like tom. Sist hun var her var det fordi hun kom på jobboppdrag dumpet inn søndag kveld og satte nesen hjem mandag morgen. Tomhendt da også.
Hun skravlet ellers varmt om hvor mye fisk de dro opp hjemme, hvilke arter og i hvilke mengder. Jeg skulle jammen ønske hun hadde tatt med seg minst én, så jeg så det med egne øyne.
For all del jeg har ingen problemer med å servere mat til folk som kommer på besøk. Men det gir meg en litt dårlig smak i munnen å alltid være den som bare gir. Det føles littja, utnyttende, rett og slett.
Og sånn er det visst hver eneste gangKvelden etter at de hadde reist, ryddet jeg stille sammen koppene på kjøkkenet. Svigermor satt fortsatt i stua og strøk over duken som om det kunne mane fram noen glemte gaver. Jeg tok med et krus te bort til henne. Hun så opp, smilte takknemlig, og sa: «Det er godt jeg har deg.»
Det ble stille et øyeblikk, bare lyden av regn mot rutene. Jeg kjente fremdeles irritasjonen sitre ikke for gavene, men fordi noen ganger virker det som om det bare er forventet at vi skal gi, uten at noen merker det når de ikke gir noe tilbake. Og likevel satt vi der, sammen, rundt bordet vårt, med varme kopper, mat i boden og latter gjemt i veggene.
Noen ganger, tenkte jeg, er det viktigste ikke hva folk tar med seg under armen, men hva de legger igjen i rommet etterpå og hva vi selv velger å fylle det med. Jeg så på svigermor, gamle, kloke øyne, og kjente en ubestemmelig ro.
Neste gang, sa jeg inni meg, skal jeg spørre kusinen rett ut om hun kan ta med fisk neste gang hun kommer. Kanskje det er på tide å være litt mindre høflig, og litt mer tydelig. Kanskje det også er en slags gave, det å vise hvor listen egentlig ligger.
Midt i mine egne tanker hørte jeg svigermor humre lavt. «Det blir ikke julekort i år, men kanskje jeg kan sende henne oppskriften på sildesalat i stedet?» Hun blunket konspiratorisk til meg.
Jeg lo, og tenkte at akkurat slike øyeblikk, de kan ingen komme tomhendt til.
