Ikke de riktige vi møter, ikke de rette vi gifter oss med
Livets vei er ikke lett å gå, og man slipper ikke unna skjebnen. Alle har sin skjebne, sin egen sannhet i livet. Synnøve vokste opp i en kvinneflokk, men det var ikke akkurat et rike. De bodde bare i sitt eget hus. Hage, ved, vann fra brønnen, dyr og evig arbeid som aldri tok slutt.
Bestemor Tora hadde bodd lenge alene på landet, hadde blitt enke altfor tidlig. Datteren hennes, Ingrid, var også alene, mannen forlot henne da Synnøve var to år gammel. Så var de tre; et kvinnevelde. Fra barndommen av kunne Synnøve melke kuer, luke bedene i grønnsakshagen og etter hvert også koke enkel mat.
Tora var godt over femti da hun en kveld, sliten etter en lang dag på gården, sa:
Ingrid, jenta mi, jeg er så drittlei alt sammen…
Hva er det, mamma? spurte Ingrid, og Synnøve kom løpende.
Nei, det er bare blitt for mye, det er bare slit og møkk, møkk jeg må måke kveld etter kveld. Skal vi ikke ha rett til et annet slags liv? spurte hun og la de grove, slitne hendene sine i fanget.
Og hva foreslår du egentlig, mamma?
La oss flytte til byen, selge alt vi har her. Jeg har spart opp litt penger gjennom livet, vi kan kjøpe oss en leilighet der.
Bestemor, jeg er enig! utbrøt Synnøve og hoppet i været. Jeg vil, jeg vil til byen!
Slik ble det. Storebror Olav bodde allerede i Oslo, så de dro dit og fikk bo hos ham.
Dere skal få hver deres seng her, så får vi se til at dere finner dere en leilighet etter hvert, sa kona hans, som ordnet og ordnet rundt dem.
Familien var tålmodig og vennlig, og etter en stund fant Ingrid og Olav en egen leilighet, så de flyttet inn.
Vi burde få pusset opp her, sa Tora og kikket seg rundt, men alle oppsparte kroner gikk med til dette stedet. Men det får bli senere, med tid og stunder.
Ja, mamma. Forresten, jeg har fått jobbe på bakeriet, begynner i morgen, sa Ingrid. Synnøve må begynne på skolen, sommerferien er jo snart over. Det er en skole rett i nærheten, jeg passerer den på vei til jobben.
Vi skal nok ordne det, sa Tora, Synnøve og jeg kan gå sammen. Det blir nok lite tid til slikt for deg fremover.
Synnøve begynte i sjette klasse på den nye skolen. Hun gledet seg og forsikret bestemor:
Jeg har så lyst til å gå i byskolen, jeg skal virkelig jobbe hardt, jeg lover!
Da Ingrid kom hjem etter sin første dag på jobb, kom moren med nyheter:
Jeg har fått jobb som vaskedame på skolen hvor Synnøve skal gå. Jeg klarer vel å jobbe litt til, vi trenger pengene.
Men mamma da, du får jo pensjon.
Nei, bare la meg jobbe så lenge jeg kan. Dessuten får jeg passe litt ekstra på Synnøve også, hun er jo ny der…
Tiden gikk sin gang. Tora trivdes som vaskedame, selv om det var slitsomt. Ingrid jobbet, Synnøve gjorde det helt greit på skolen.
Men etter åttende klasse sluttet Synnøve, hun følte hun måtte hjelpe mor og bestemor. Da hun en dag gikk forbi et gatekjøkken, så hun et skilt: Oppvaskhjelp søkes. Hun gikk rett inn og fikk jobben med én gang.
Hun jobbet pliktoppfyllende, hjalp til på kjøkkenet, skrelte poteter, vikarierte for kokken og rørte i grytene. Hun fant seg en venninnegjeng, og sammen begynte de å gå på dans.
Mamma, jeg skal på klubb og danse. Kommer hjem litt sent.
Pass deg da, Synnøve, svarte bestemor, ikke stol på guttene. Bruk hodet!
Slapp av, bestemor. Jeg er ikke lenger noe barn.
Det var på dansen hun traff Runar. Han bad henne opp, og steg for steg tynget han ned ved siden av henne hele kvelden.
Jeg følger deg hjem, sa han, og hun kunne ikke si nei.
De begynte å treffes, og snart sa Runar:
Synna, jeg skal i forsvaret, venter du på meg? Jeg skal skrive brev.
Ja, jeg skal svare, lovte Synnøve.
Hun fulgte ham på toget til Setermoen, skrev trofast, og han svarte henne. Ett år senere kom han hjem på perm. Hun ventet på ham.
Hei Synnøve, har du planer om å gifte deg? spøkte Runar.
Jeg har jo lovt å vente, så jeg venter.
Jaja, svarte han, men stemmen hans var flat, øynene glidde vekk.
Permen fløy avgårde, og Runar reiste igjen. Brevene ble færre og kortere. Så ble det helt stille.
Tiden gikk, han skulle snart dimittere. Hun hørte ikke engang at han var kommet hjem. På dansen var han aldri å se. Synnøve spurte venninnene:
Hva har skjedd med Runar? Han er vel hjemme nå?
Gå og se, fnyste én, kanskje blir du møtt av kona hans. Du er naiv, Synnøve. Runar giftet seg i militæret, han har tatt med kona si hjem, derfor ser du ham ikke.
Er det sant? Men jeg ventet jo på ham…
Du ventet, men han gjorde det ikke.
En regntung kveld gikk Synnøve gjennom parken. Der satt Runar på en benk, som i gamle dager.
Hei, Synnøve! ropte han og spratt opp.
Hun gikk forbi. Han prøvde å stoppe henne.
Vent, Synna. Unnskyld. Jeg gjorde noe dumt. Jeg savner deg, tenker på deg hele tiden. Jeg elsker ikke kona, men hun venter barn. Kan ikke du…
Hun så ham rett inn i øynene.
Hva vil du egentlig? At vi bare skal møtes i smug mens du lever et annet liv? Nei takk. Du valgte henne, nå må du leve med det. Lykke til, Runar, uten meg.
Hun forsvant uten å se seg tilbake.
Synnøve jobbet videre, og en dag spurte restaurantsjefen:
Synnøve, du er flink på kjøkkenet. Har du lyst til å ta kokkekurs i Akershus? Vi trenger en kokk.
Ja, kjempegjerne! Mat er morro!
Så stod Synnøve, moderne kledd, spent på perrongen og ventet på lokaltoget mot Lillestrøm. Mens hun stod der, kom en gjeng gutter syngende forbi. En av dem, i uniform, løp bort til henne.
Skal vi bli kjent? Jeg heter Mads, hva med deg?
Synnøve, svarte hun litt fortumlet.
Venter du på toget? Han pekte, hun nikket.
Toget kom, gutten løp for å ta igjen vennene, men idet hun fant plass i en vogn, stod han igjen foran henne.
Der er du! Du, lite tid jeg er bare hjemme på perm fra militæret. Men du gjorde inntrykk på meg. Skal vi utveksle adresser? Så kan vi skrive.
Jeg skal på kokkekurs, sa hun nølende.
De snakket hele veien, ble enige om å skrive, og delte adresser. Synnøve regnet ikke med noe mer, hun hadde sett Runar vende hjem med kone. Men Mads var grei og lovet ingenting han ikke kunne holde. Skrive kunne hun alltids gjøre.
Bestemor Tora sier alltid: ikke de riktige vi møter, ikke de rette vi gifter oss med… hvem vet, tenkte Synnøve.
Knappe året senere kom Mads hjem fra militæret, og fant Synnøve. De gledet seg over å se hverandre, hun skjønte at på ham kunne hun stole.
Går det tid, så går det. Nå var Synnøve gift med Mads, jobbet som kokk på restaurant, og han jobbet på fabrikken. Hun elsket orden, alt pent plassert, vasket, strøket og ferdig laget mat. Tvillingguttene deres gikk i barnehage, alltid rene og velkledde.
Men hjemme var det evig krig om rotet. Mads slengte fra seg alt overalt. Hun kjeftet, plukket, plasserte på plass. Men så skjønte hun:
Jeg må bruke sjarm og kløkt, ikke kjeft.
Hun sang for ham, var blid, lærte ham gradvis å være ryddig. Snart hang arbeidsklærne hans i entreen, verktøyet havnet i garasjen, han sopte ute selv. Til og med i boden var det orden. Synnøve var fornøyd.
Jeg møtte faktisk den rette, mot bestemor Toras ord, tenkte hun nå.
Så levde Synnøve og Mads trygt og godt nesten hele livet, til den dagen han ikke kom hjem fra jobb. Hjertet stoppet ingen var forberedt, men slik er skjebnen. Synnøve sørget.
Nå lever hun alene, akkurat som bestemor Tora, akkurat som moren Ingrid. Barna og barnebarna besøker henne. Fra skjebnen kommer ingen unna.
