Da Sander oppdaget at barnet hans ble født med funksjonshemning, skrev moren hans for elleve år siden en avslagssøknad. Sander så papiret selv da han leverte personlige journaler til helsesenteret. Sykepleieren rakte ham en mappe og ba ham følge etter. Telefonen ringte, hun løp bort og vinket ham mot helsesenteret og sa: «Du klarer deg selv». Hun tenkte ikke på at Sander, når han så sitt eget etternavn i mappen, ville åpne den og lese morens avslagssøknad.
I barnehjemmet venter alle barna på sine foreldre, men Sander sluttet å vente. Han sluttet også å gråte. Et tynt, metallisk skjold vokste rundt hjertet hans, beskyttende mot andres sår, ensomhet og mangel på kjærlighet.
Som i hvert barneheim fantes egne tradisjoner. På nyttårsaften skrev alle barna brev til Julenissen. Direktøren leverte brevene til sponsorer som prøvde å oppfylle ønskene så godt de kunne. Noen av brevene nådde også luftforsvarets rekrutteringskontor. Barna ba ofte om ett og ett mirakel: å finne sin far og mor. De som åpnet brevene, knekker hodet i forvirring over hvilke gaver de skulle gi.
En dag fikk flymekanikermajor Anders en slik henvendelse. Han la den i lommen på uniformen og bestemte seg for å lese den hjemme, sammen med ektefellen og datteren, før han bestemte hva han kunne kjøpe til barnet.
Om kvelden, da familien satte seg til bords, husket han brevet, åpnet det og leste høyt: «Kjære voksne, om dere kan, vennligst gi meg en bærbar PC. Ikke kast penger på leker eller klær. Alt vi trenger er her. På nett kan jeg finne venner og kanskje også ekte folk». Underskriften lå nederst: «Sander Ivle, 11 år».
«Det er utrolig», sa kona Marit, «hvilke smarte barn vi har i dag. På nett kan han jo finne alle han trenger». Datteren Åshild hevet brynet, leste brevet igjen og tenkte høyt. Faren la merke til at leppene hennes vaklet.
«Hva er det?», spurte han.
«Vet du, pappa», begynte hun, «han håper egentlig ikke på å finne sine foreldre. De finnes jo ikke. For ham er en PC bare en flukt fra ensomheten. Han skriver: finne venner eller ekte folk. Fremmede kan bli familie. La oss bruke sparepengene våre, kjøpe en PC og gi ham en gave».
Julaften i barnehjemmet fortsatte som vanlig. Det var et lite teaterstykke, så kom Julenissen med Snøfrøken og tente juletreet. Gjestene sponsorer og velgjørere delte ut gaver, og noen av barna fikk en helg hos familier.
Sander så som vanlig ingen andre komme for ham. Han var vant til at kun de vakre jentene fikk oppmerksomhet. Brevet han hadde skrevet, hadde han gjort som alle andre men i dag så han en pilot i uniform blant gjestene. Hjertet hans hamret, men han vendte blikket bort og trakk pusten.
Da han fikk en pose med godteri, vaklet han mot utgangen, haltende.
«Sander Ivle!», ropte han, og snudde seg.
Bak ham stod piloten. Sander frøs av overraskelse, usikker på hva han skulle gjøre.
«Hei, Sander», sa piloten med en varm stemme. «Vi har lest brevet ditt og vil gjerne gi deg en gave. Men først, la oss bli kjent. Jeg heter Andreas Volden, men du kan kalle meg onkel Andreas».
«Og jeg er tante Marit», la en vakker kvinne ved hans side til.
«Jeg er Åshild», smilte datteren. «Vi er like gamle som deg».
«Jeg heter Sander Obrestad», svarte gutten.
Åshild ville stille et spørsmål, men mannen rakte Sander en eske og sa: «Dette er fra oss. La oss gå til et rom hvor vi kan vise deg hvordan du bruker den bærbare pcen».
De gikk inn i et tomt lokale hvor barna pleide å gjøre lekser om kvelden. Åshild viste hvordan man slår på maskinen, logger inn, åpner nettleseren og opprettet en profil på «Koblingen». Andreas satt ved siden av og ga sporadisk råd. Sander følte varmen, styrken og beskyttelsen fra den nye familie.
Jentene lo som en korall, men gutten merket at hun ikke var en svimmel liten jente; hun var teknisk dyktig og gikk på fotballtrening. Da de skiltes, omfavnet kvinnen ham. Duften av hennes parfyme kriblet i nesen og fylte øynene. Sander stod et øyeblikk stille, holdt pusten, så slapp han den og gikk nedover korridoren uten å snu seg.
«Vi kommer tilbake», ropte Åshild.
Sanderes liv endret seg radikalt. Han brydde seg ikke lenger om kallenavn og lot seg ikke påvirke av de andre barna. På internett fant han masse nyttig informasjon. Han ble fascinert av fly, leste om Antonov8 som første store transportfly og Antonov25 som en videreutvikling.
I helgene kom onkel Andreas og Åshild på besøk. De gikk på sirkus, spilte i arkader, spiste iskrem. Sander var alltid sjenert, nektet å la dem betale for alt.
En dag ble han kalt inn på rektors kontor. Der stod tante Marit. Hjertet hans slo hardt, halsen tørket.
«Sander», sa rektoren. «Marit Nikolaisen ber om å få slippe deg ut i to dager med henne. Er du enig, så gir jeg deg fri».
«Sander, i dag er Luftfartsdagen. Onkel Andreas har et stort arrangement. Vil du bli med?»
Sander nikket begeistret, uten å finne ord.
«Da er alt i orden», sa kvinnen og signerte papiret.
Sammen forlot han kontoret, hånd i hånd med Marit. Først stoppet de i en stor klesbutikk. De kjøpte jeans og en skjorte. Da de så de slitte joggeskoene hans, førte Marit ham til skobutikken. Størrelsene hans var ulike, så de måtte prøve flere modeller.
«Det går bra», sa hun. «Etter feiringen drar vi til en ortopedisk klinikk og lager spesialskotøyer med en justerbar såle. Da vil du nesten ikke lenger haltet, og ingen vil merke forskjellen.»
Deretter gikk de til en frisørsalong, hentet Åshild hjemme og dro videre. Sander trådte for første gang utenfor barnehjemmets porte. Han hadde aldri sett et vanlig hjem før, og den varme, trygge lukten av familie omsluttet ham. Han satte seg forsiktig på kanten av sofaen, så seg rundt. Rett foran ham stod et stort akvarium med fargerike fisker noe han bare hadde sett på TV.
«Jeg er klar», sa Åshild. «Kom igjen, Sander, mamma kommer snart etter oss.»
De tok heisen ned, gikk mot bilen. Ved sandkassen sto en liten gutt og så seg omkring. Da han så dem, ropte han:
«Kjære mann, kjære bestefar!»
«Vent litt», sa Åshild og gikk bort til ham. I samme øyeblikk snudde Sander seg og så gutten falle i sandkassen.
«Hva skjer?», spurte han mens han lå i sanden. «Jeg lo bare.»
«Latteren din må du spare til et annet sted», svarte jenta.
Flyplassen var pyntet i fargerike lys. Der møtte dem onkel Andreas, som tok dem med for å vise sin flymaskin. Da Sander så den massive sølvklare flyet på nært hold, fikk han pusten tatt fra seg. Hans sjel ble truffet av kraften i maskinen. Så begynte luftshowet. Folk vinket, ropte av begeistring. Da Andreas fly dukket opp, viftet Åshild og ropte:
«Pappa flyr! Pappa!»
Sander hoppet oppi det samme, ropte:
«Pappa! Se, pappa flyr!»
Han merket ikke at jenta stilnet og så på moren, som tørket tårene.
Kvelden etter middagen satte Andreas seg ved siden av Sander, la armen rundt skuldrene hans og sa:
«Vi tror at alle skal ha en familie. Bare i en familie kan man lære å elske, beskytte og bli elsket. Vil du være en del av vår familie?»
Et knyttent knyte strammet seg rundt halsen på Sander, han kjente at pusten ble kort. Han støttet seg mot mannen og hvisket:
«Far, jeg har ventet på deg så lenge.»
En måned senere forlot Sander barnehjemmet. Han steg forsiktig ned fra trappen, holdt onkel Andreas hånd, nesten uten å halte, og gikk mot utgangen. Ved porten stoppet de. Sander så tilbake, vinket til de andre barna og de ansatte på verandaen.
«Vi går nå over den linjen som markerer et nytt liv for deg», sa faren. «Glem alt det vonde her, men husk de som hjalp deg å overleve. Vær alltid takknemlig for dem som har stått ved din side.»
