Den forsvunnede sønnen
Liv oppdro sønnen sin alene. Etter at hun oppdaget at ektemannen var en nattugle, skilte hun seg fra ham kort tid etter fødselen. Det var faren, Arne, som både passet på barnet og bidro økonomisk. Liv kunne ikke forestille seg hvordan hun skulle klare seg uten ham.
Etter skilsmissen var pengene knappe, og eksmannen betalte ingen barnebidrag. Liv måtte derfor finne seg et arbeid. En morgen, da hun skulle på jobb, sukket Arne og sa:
Da må du gå på jobb. Jeg holder meg med Leif. Du skal ikke bekymre deg.
Dermed tilbrakte Leif mesteparten av tiden med bestefaren. Liv ble litt sjalu; gutten var så veldig knyttet til Arne, mens hun i jobben nesten ikke fikk tid til ham.
En morgen før hun skulle på jobb hoppet Leif opp tidlig og ropte glad:
Bestefar, skal vi gå ut for å plukke sopp i dag, eller?
Liv snudde seg mot Arne og spurte:
Er du sikker, pappa? Hvor skal dere gå denne gangen?
Til Rognskog, det sies at det er mange kantareller der.
Arne hadde alltid elsket både sopp og fiske, og han hadde fra barnsben lært Leif å sette kurs mot skog og vann.
Liv var ikke imot, så hun sa bare:
Bare ikke bli for sent, okay?
Når vi har plukket nok, tar vi to bøtter med sopp og drar hjem, eller Leif? blunket bestefaren.
De tok bussen til endestasjonen, og derfra begynte de å gå. Rognskog lå rett utenfor byen, så selv en syvåring klarte å følge med.
Snart stoppet en bil ved siden av dem.
Hei, Arne! Hvor skal du i dag, på sopptur igjen?
Bak rattet var Lars, en gammel bekjent av Arne. Arne svarte:
Ja, jeg har hørt at kantarellene er i mengder.
Kantareller i Rognskog? De er allerede plukket. Du bør heller dra mot Torhaug, der er det bedre. Jeg er på vei der, vil du ha en kjøretur?
Vær så snill, hvis det går.
Lars satte Arne og Leif av ved Torhaugsskogen og avtalte at de skulle prøve å komme tilbake med turister, og om det ikke gikk, så skulle de ringe Lars, som ville hente dem.
Leif vandret lystig gjennom skogen, han elsket å være sammen med bestefaren. Arne forklarte alt, og var aldri for sliten til å svare på de utallige spørsmålene en sjuåring har. For Leif var Arne en helt som visste alt.
Det var virkelig masse sopp. Da de hadde gått dypere inn, svingte Arne plutselig armene og falt.
Leif ble først ikke redd. Han gikk bort til bestefaren og spurte:
Bestefar, snublet du?
Arne svarte ikke og rørte seg ikke. Nå ble gutten redd. Med all sin kraft prøvde han å snu Arne på ryggen, men han rørte seg fortsatt ikke. Leif ropte:
Bestefar, stå opp! Kom igjen, du må reise deg! Jeg blir redd!
Om kvelden kom Liv hjem og fant ingen spor av sønnen og bestefaren. Hun ringte Arne, men telefonen var uten dekning.
Hvor er de? Er de fortsatt i skogen? tenkte hun, og begynte å bli bekymret.
Etter en time gikk bekymringen over i panikk, og to timer senere satt hun i politistasjonen og ropte desperat etter hjelp. Politimannen, som også følte medfølelse, ropte straks etter frivillige.
Frivillige kom raskt. Innen to timer var første gruppe, sammen med Liv som nektet å vente hjemme, og noen politibetjenter, i gang med å lete i Rognskog.
Leif gråt høyt da han så bestefaren ligge stille. Han mumlet til seg selv:
Ro deg, lille venn, husk hva bestefar lærte. Ikke mist hodet i vanskelige situasjoner. Ta deg sammen!
Han klappet seg i ansiktet, og rolig fortsatte han:
Jeg må sjekke om han puster.
Det var den største frykten hva om han ikke gjorde det?
Leif la hodet på Arnes bryst. Brystet løftet seg svakt, men tydelig.
Han puster! jublet han. Jeg må bare sitte her og vente til han våkner.
Leif prøvde å ringe mor, men det var ingen signal. Så han ble sittende og vente.
Kvelden kom.
Mens han satt, kom alle Arnes råd om overlevelse i skogen tilbake i minnet.
Natten kommer, og hvis bestefar ikke våkner, vil han fryse på den kalde bakken. Jeg må gjøre noe!
Leif tok en lighter fra sekken, samlet tørre kvister og tente et bål. Det tok litt tid, men flammen vokste.
Nå trenger vi ved før mørket blir for dypt. Jeg må samle nok for hele natten.
Han hakket av grener fra grantrærne og la dem rundt bestefaren.
Du skal ikke fryse, bestefar. Jeg legger flere greiner på deg, så vi holder varmen, akkurat som du lærte meg.
Natten var skremmende. Skogens lyder fikk ham til å kvele av frykt. Han lå tett inntil bestefars varme side, dekket seg med en poncho.
Når bålet begynte å dytte, løftet Leif seg og la på mer ved.
Jeg husker, bestefar, bålet må ikke slokne. Jeg husker.
Om morgenen drakk han litt te fra en termos, og helte resten i Arnes munn, løftet forsiktig hodet hans.
Vi trenger vann, uten det går vi ikke.
Nær skogkanten så han en liten bekk.
Men hva om jeg finner bekk, men mister veien tilbake?
Han så et busk med røde bær.
Ulvebær, de må man ikke spise, men de kan brukes til annet. Leif fylte termosen med bær og gikk mot bekken, etterlot seg spor av røde perler.
Søkene etter de savnede i Rognskog fortsatte tredje dag. Skogen ble gjennomsøkt flere ganger. Fra byen kom nye frivillige etter hvert som historien spredte seg.
Leif og Arne var som forsvunnet i vannet.
Liv, som hadde sovet knapt noen timer på tre dager, med svarte ringer under øynene, løp fra en gruppe frivillige til en annen, bad om at søket skulle fortsette. Hun unngikk hele skogen selv, men frykten for barna ga henne styrke.
På fjerde dag begynte de frivillige å se på den fortvilede moren med medfølelse. En av dem, modig nok til å snakke, sa:
Statistikk viser at etter tre dager i skogen er sjansene for å finne levende personer små. Vi har lett overalt, men bak skogen er det et sump, kanskje vi bør lete der.
Nei! ropte Liv. Arne kjente terrenget godt, han ville aldri ha tatt Leif til en sump! De er i live, jeg vet det! Vi må lete videre.
På femte dag kom Liv ut av skogen med en sliten gang. En bil bremset plutselig, og en mann steg ut Anders, en nær bekjent av Arnes far.
Liv, hva skjer her? spurte han mens han så på de frivillige.
Da Anders hørte historien, ble han blek.
Jeg skjønner Ja, for fem dager siden kjørte jeg dem til Torhaugsskogen.
Kom hit, kom hit alle! ropte Liv.
Etter noen timer vandret en ung studentfrivillig i en gruppe gjennom Torhaugsskogen. En svak røyk luktet, og han fulgte den. Ved en knapt glødende leirbål lå to figurer dekket av poncho.
Han ropte lavt:
Leif!
Til hans store overraskelse begynte en av figurene gutten å bevege seg.
Det tok dere lang tid. Bestefar har kommet til bevissthet flere ganger, jeg har gitt ham vann og brød. Han lever, men er bevisstløs, sa Leif med svak stemme.
Den sårede gutten så på sin sårede mor som ble tatt med på ambulanse.
Bestefar, du må leve! Du skal lære meg mer, hvisket Leif.
Historien viser at selv i de mørkeste stundene, kan mot, tålmodighet og kjærlighet lyse opp veien. Å holde roen, hjelpe hverandre og aldri gi opp, er den største læren vi kan ta med oss.
