Uncategorized

Han kom hjem sent på kvelden og kastet straks seg i dusjen. Jeg fikk ikke engang sett ham ta av skoene

Uncategorized

014

– «Jeg må bo hos dere en stund», sa svigermor. Svaret fra Natasha sjokkerte henne

Jeg må bo hos dere en stund, sa svigermor bestemt. Svaret fra Ingrid slo henne helt ut. Hør, Ingrid

Uncategorized

026

Da Zoya kom hjem før tiden, overhørte hun samtalen mellom mannen og søsteren – og ble helt lamslått

Da Ragnhild låste seg inn hjemme tidligere enn hun pleide, hørte hun stemmer fra kjøkkenet som fikk henne

Uncategorized

036

Gaven fra Aska

Gaven fra Bamse Bamse, den store labradoren, ulte gjennom natten og lot ikke Sigrun få noen søvn.

Uncategorized

019

Det Eneste Livet

Den brennende varmen gnager Mia fra innsiden. Dette har skjedd før, men for femten dager siden fant hun

Uncategorized

014

— Nå skal Diana bo her, sa mannen da han kom hjem fra ferien.

Her vil nå bo Synnøve, erklærte Anders Nilsen da han kom tilbake fra ferien. Det var en merkedag.

Uncategorized

0198

Jeg ankom juleselskapet med gips på foten og en lydopptaker i lommen.

23. desember Jeg kom inn til julemiddagen med skinn på foten og en diktafon i lommen. Alle så på meg

Uncategorized

080

Onkel Vanjas Sønne.

Onkel Arnes falleferdige hytte ligger i utkanten av bygda, og nesten ingen i landsbyen går forbi den.

Uncategorized

012

– Jeg vil leve for meg selv og sove ut, sa mannen da han gikk Tre måneder – så lenge varte dette kaoset. Tre måneder med søvnløse netter, der lille Marius skrek så høyt at naboene banket i veggen. Tre måneder der Marina gikk rundt som en zombie med røde øyne og skjelvende hender. Og Igor ruslet rundt i leiligheten sur som en regnværsdag. – Vet du hvor sliten jeg ser ut på jobben? Jeg ser ut som en uteligger! – sa han en dag og så seg i speilet. – Posene under øynene når jo nesten til knærne. Marina sa ingenting. Hun matet sønnen, vugget ham, matet igjen. Runddans. Og Igor – mannen hennes – klaget bare i stedet for å støtte. – Kan ikke moren din hjelpe? – foreslo han en kveld etter dusjen, frisk og opplagt. – Jeg tenker å dra en uke til hytta med kompisen min. Marina stivnet med tåteflasken i hånda. – Jeg trenger virkelig ferie, Marina. Seriøst. – Igor begynte å pakke i treningsbagen. – Jeg har ikke sovet ordentlig på evigheter. Som om hun fikk sove? Øynene klistrer seg sammen, men så fort hun legger seg roper Marius igjen. Det er fjerde gangen denne natten. – Jeg har det også tøft, – hvisket Marina. – Ja, alle har det tøft, – sa Igor og stappet favorittskjorta ned i bagen. – Men jeg har et alvorlig ansvar på jobb. Kan ikke møte kunder med dette ansiktet. Da skjedde det noe rart. Marina så dem plutselig utenfra: Hun – i slitt morgenkåpe, bustete hår, med en skrikende baby i armene. Han – pakker bagen, rømmer fra dem. – Jeg vil leve for meg selv og sove ut, – mumlet Igor uten å se på henne. Døra smalt igjen. Marina sto midt i stua med den gråtende sønnen, og kjente alt rakne inni seg. En uke gikk. Så enda en. Igor ringte tre ganger – spurte hvordan det gikk. Stemmen var avmålt, som til en fjern bekjent. – Jeg kommer hjem i helga. Han kom ikke. – I morgen kommer jeg. Og igjen dukket han ikke opp. Marina vugget den skrikende babyen, skiftet bleier, lagde morsmelkerstatning. Sov i halvtimer mellom matingene. – Går det bra? – spurte venninna. – Ja, helt fint, – løy hun. Hvorfor løy hun? Hun skammet seg. Mannen hennes hadde forlatt henne – og hun var alene med en baby. Og så, på butikken, traff hun Igors kollega. – Hvor er mannen din? – spurte Lena. – Han jobber mye. – Typisk menn – så fort det blir barn, flykter de til jobben. – Lena bøyde seg fram: – Forresten, er Igor ofte på reise? Han viste bilder fra tur til Oslo – på seminar. Til Oslo? Når skjedde det? Marina husket at Igor ikke hadde ringt tre dager forrige uke. Han sa han var opptatt. Han løy. Han hadde vært i Oslo og kost seg. På lørdag kom Igor hjem. Med blomster. – Sorry at jeg har vært borte. Jobb, du vet. – Var du i Oslo? Han stivnet med buketten. – Hvem har sagt det? – Det er ikke viktig hvem. Hvorfor lyver du? – Lyver ikke. Ville ikke gjøre deg trist fordi jeg dro uten deg. Uten henne? Hun kunne jo ikke dra med en baby! – Igor, jeg trenger hjelp. Skjønner du? Jeg har ikke sovet på flere uker. – Vi får ansette en dagmamma. – Med hva? Du gir jo ikke penger. – Hvordan ikke? Jeg betaler jo husleie, strøm. – Og mat? Bleier? Medisiner? Han sa ingenting. Så: – Du kan vel begynne å jobbe? Halv stilling? Hvorfor sitte hjemme? Da kan vi ha dagmamma. Sitte hjemme. Som om hun slapper av! Da så Marina på Igor, med sønnen på armen – og skjønte at han faktisk ikke elsket henne. Aldri hadde gjort det. – Gå din vei. – Hva mener du? – Gå. Kom ikke tilbake før du vet om familien eller friheten din er viktigst. Igor tok nøklene og gikk. To dager senere sendte han: “Tenker på det.” Marina fikk ikke sove. Hun tenkte også. For første gang på flere måneder satt hun med bare egne tanker. Mor ringte: – Hvordan går det, vennen min? Igor ikke hjemme? – Han er på reise. Løy igjen. – Skal jeg komme og hjelpe? – Jeg klarer meg. Men moren kom selv. – Hvordan har dere det? – hun så seg rundt. – Kjære deg, se på deg selv! Marina så seg i speilet. Ja, hun så sliten ut. – Hvor er Igor? – Jobber. – Klokka åtte på kvelden? Marina svarte ikke. – Hva er det som skjer? Da brast Marina i gråt. Høyt og fortvilet, som et barn. – Han har dratt. Sier han vil leve for seg selv. Mor var stille. Så sa hun: – For en feiging. For en skikkelig feiging. Marina ble overrasket – aldri hadde moren snakket sånn. – Jeg har alltid tenkt at Igor var svak. Men så svak? – Men mamma, tenk om jeg tar feil? Kanskje jeg burde prøve å forstå ham? – Har du det ikke tøft nok selv? Av denne enkelheten skjønte Marina at hun hele tiden hadde tenkt på Igor. På hans slit og hans komfort. Seg selv glemte hun. – Hva skal jeg gjøre? – Leve. Uten han. Bedre å være alene enn med en sånn en. Igor kom tilbake på lørdag. Brun og utvilt – tydeligvis “tenkte” han på hytta. – Kan vi snakke? – Ja. De satte seg ved bordet: – Marina, jeg skjønner du har det tøft. Men jeg har det vanskelig også. Kanskje vi skal bli enige? Jeg kan hjelpe med penger, komme innom, men bor for meg selv foreløpig. – Hvor mye? – Hva? – Penger. Hvor mye? – Ti tusen i måneden, kanskje. Ti tusen. Til et barn, mat og medisiner. – Igor, dra til helvete. – Hva?! – Du hørte meg. Og ikke kom tilbake. – Marina, jeg prøver å være rimelig! – Rimelig? Du vil ha frihet? Hva med min frihet? Da kom Igor med en setning som avslørte alt: – Hva slags frihet har du? Du er jo mor! Marina så på ham: Der var den ekte Igor. Den evige egoisten som ser morsrollen som en livsdom. – I morgen søker jeg om barnebidrag. En fjerdedel av lønna. Det er loven. – Det gjør du ikke! – Jo, det gjør jeg. Han smalt døra. Men for første gang kjente Marina at hun kunne puste lettet ut. Marius gråt. Men nå visste hun at hun ville klare seg. Et år gikk. Igor prøvde å komme tilbake to ganger. – Skal vi prøve igjen, Marina? – For sent. Igor klaget på at hun hadde blitt kjølig. Lite troverdig. Marina fant dagmamma, fikk jobb som sykepleier. På jobben møtte hun legen Andreas. – Har du barn? – En sønn. – Hvor er faren? – Lever for seg selv. Hun presenterte dem. Andreas kom med lekebil til Marius. De lekte og lo sammen. Ofte var alle tre på tur i parken. Igor fikk vite det. Han ringte: – Barnet er bare ett år gammelt, og du henger med andre menn?! – Hva forventet du? At jeg skulle vente på deg? – Men du er jo mor! – Ja. Og? Han ringte ikke mer. Andreas var annerledes. Da Marius ble syk, kom han med én gang. Når hun var utslitt, tok han dem med til hytta. Nå er Marius to år. Kaller Andreas for “onkel”. Husker ikke Igor. Igor har fått seg ny kone. Betaler bidrag. Marina er ikke sint. Nå lever hun også endelig for seg selv. Og det føles fantastisk.

Jeg vil leve litt for meg selv og få sove ut, sa mannen min da han dro Tre måneder så lenge varte dette kaoset.

Uncategorized

018

I går sa jeg opp jobben min – uten søknad, uten to ukers varsel. Jeg satt kaken på bordet, tok vesken og gikk ut av datterens hus. Min «arbeidsgiver» var min egen datter Oksana, og lønnen, trodde jeg, var kjærlighet. Men i går forsto jeg at i vår families økonomi har min kjærlighet ingen verdi sammenlignet med et splitter nytt nettbrett. Jeg heter Anna, er 64 år, pensjonist og tidligere sykepleier med beskjeden pensjon i en norsk småby. I praksis fungerer jeg som sjåfør, kokk, vaskehjelp, hjemmelærer, psykolog og fast «akuttmottak» for to barnebarn: Max (9) og Daniel (7). Jeg er det man kaller «landsbyen» – husker du ordtaket «hele landsbyen oppdrar barnet»? I dagens Norge er den «landsbyen» ofte én sliten bestemor på kaffe og Paracet. Oksana jobber med markedsføring, ektemannen André med økonomi. De er gode folk, sa jeg til meg selv, men de er alltid slitne, har ikke råd til barnehage, skolen er krevende, og fritidsaktiviteter enda vanskeligere. Da Max ble født, ba de meg: «Mamma, vi har ikke råd til barnevakt og stoler bare på deg.» Jeg sa ja – ville ikke være til byrde, ville være til støtte. Hverdagen min startet 05.45, grøtkoking, skolelevering og vasking av gulv jeg ikke selv har skitnet til. Ukentlig kjøring til engelskkurs, fotball og lekser. Jeg er «nei-bestemor». Bestemor med rutiner. Men så har vi også Svetlana – Andrés mor. Hun bor i moderne leilighet ved sjøen, nysminket, ny bil, reiser og luksus. Hun ser barnebarna to ganger i året, vet ikke om Max sin allergi eller hvordan man trøster Daniel etter mattetrøbbel, og har aldri vasket barnesetet etter spy. Svetlana er «ja-bestemor». I går fylte Max ni år. Jeg hadde spart lenge og strikket et tungt teppe hele vinteren i hans favorittfarger – og bakt kake fra bunnen. Men klokken 16:15 kom Svetlana inn som en storm, med poser og gaver. «Jeg visste ikke hva dere likte, så jeg kjøpte det nyeste!» – to eksklusive nettbrett til barna. «Ingen regler i dag!» Guttene glemte kake og gjester – og foreldrene glødet. Da jeg ville gi Max teppet og kaken, sa han: «Ikke nå, bestemor. Jeg må klare dette nivået på nettbrettet. Hvorfor er du alltid så kjedelig? Alt du gir er mat og klær.» Jeg så på Oksana, ventet at hun skulle si noe. Hun lo nervøst: «Mamma, ikke ta deg nær. Han er bare et barn. Selvfølgelig er nettbrett mer spennende. Svetlana er ‘den morsomme bestemoren’. Og du er… hverdagsbestemoren.» Hverdagsbestemor – som hverdagsservise. Nødvendig, men usynlig. «Jeg skulle ønske Svetlana bodde her», sa Daniel. Da brast noe i meg. Jeg la teppet på bordet, tok av meg forkleet: «Oksana. Nå er jeg ferdig.» «Med hva? Skal du kutte kaken?» «Nei. Ferdig.» Jeg tok vesken: «Jeg er ikke et apparat du kan slå av eller på. Jeg er din mor.» «Mamma, hvor skal du? Jeg har presentasjon i morgen! Hvem henter barna?» «Vet ikke», sa jeg. «Selg nettbrettet. Eller la ‘den morsomme bestemoren’ hjelpe.» «Mamma, vi trenger deg!» Jeg stoppet. «Der er problemet. Dere trenger meg, men ser meg ikke.» Jeg gikk ut. I dag stod jeg opp ni, kokte kaffe og satt på trappen. For første gang på mange år gjorde ikke ryggen vondt. Jeg elsker barnebarna mine, men jeg skal ikke lenger være gratis hushjelp skjult bak ordet ‘familie’. Kjærlighet er ikke selvutslettelse. Og bestemor er ikke en ressurs. Vil de ha rutine-bestemor, må de respektere rutinene. Men nå… Kanskje jeg melder meg på dans. Slik gjør visst de «morsomme bestemødrene».

Jeg sa opp i går. Uten en søknad. Uten to ukers varsel. Jeg satte bare kakefatet på bordet, tok veska