Onkel Arnes falleferdige hytte ligger i utkanten av bygda, og nesten ingen i landsbyen går forbi den. Dette er lett å unngå: onkel Arne bor på kanten av skogen, så å si på den ytterste grensen. Han er stille og holder seg for seg selv.
Han ser også slik ut: krummete, sliten, med en skitten rutete skjorte og kamuflasjebukser med lapper. Håret er kruset, grått, kinnene er værslitte. Merkelig nok drikker onkel Arne aldri alkohol.
Tiårige Eirik er redd for onkel Arne. Moren hans, som sukker, sier:
Det var en gang en flink mann, med gullhender! Alle i bygda misunte Liv, hun trodde han var den beste mannen hun kunne få!
Faren nikker:
Da han dro på jakt for seks år siden, tok han helt av!
Da sønnen hans døde, mistet han helt forstanden! svarer moren.
Moren er venn med tante Liv, den tidligere kona til onkel Arne. Når hun kommer på besøk, sukker hun alltid:
Å, Kari, jeg savner ham, men jeg tåler ikke dette. Det er ikke nok at Tolik er død, også Arne har stukket meg i ryggen!
Hva onkel Arne egentlig har gjort, sier hun ikke, ikke engang til Eiriks mor, som er hennes beste venn. Tante Liv har selv kjempet med sorgen etter at hennes eneste tre år gamle sønn døde, men for onkel Arne var det et hardt slag.
Det svirrer rykter: at onkel Arne endelig har begynt å drikke, at han er skyld i barnets død og det påfølgende bruddet, og at folk har sett en merkelig skapning ved hytten en tynn, krypende person med gråaktig hud og lange slanke armer.
Fortell, hva har han gjort?
Du ga meg ikke noe valg, Kari, sukker tante Liv. Hun sier ikke mer.
Sommeren er varm og tørr i år. Eirik, Marius og Anton sykler for første gang alene til elva. De tilbringer hele dagene ved bredden: svømmer, fisker, og når de får mange fisk, tørker Eirik dem i solen. Om kvelden spiser de tørket abbor i stedet for nøtter, og før han legger seg, drikker Eirik flere glass vann.
Den korte veien til elva går forbi onkel Arnes jordstykke, dekket av villgress og ville lønntrær. Hytten er falleferdig: taket er grønt av mose, vinduene er avskallet. En misforstått satellittantenne på taket er det eneste som viser at noen fortsatt bor der.
Guttene kjenner til alle ryktene om onkel Arne og passer på å ikke se seg tilbake når de kjører forbi.
Eirik, har du hørt hva de sier om onkel Arne? spør Marius mens han kaster opp fisken.
De sier mange ting, alt fra dette til hint, svetter Eirik og tar en sandwich med spekemat ut av sekken.
Har du hørt om den grå personen? kaster Anton inn i samtalen mens han slenger en fet abbor i bøtta.
Ja, de sier at vi kan se grå eller grønne folk i skumringen! ler Marius.
Det er en overraskende fin dag, og guttene blir så oppslukt av fisket at de ikke merker at solen begynner å gå ned. Elveoverflaten speiler de røde skyene, sirisser begynner, og frosker synger nattens sanger.
Vi må rekke hjem, mamma blir bekymret, sier Eirik og ser på den flammende himmelen.
Mens de pakker sammen greiene, har solen allerede gått ned, og den varme sommerkvelden blir dyp. Plutselig hopper kjedet av Marius sykkel av.
Vent, Eirik, Anton, hold dere! roper Marius og hopper av sykkelen. Han bøyer seg for å fikse kjedet. En raslende lyd kommer fra buskene, grenene knaker.
Hørte dere det? hvisker Anton, nervøs.
Noe stort, mumler Eirik, rystet. Marius, hjelp meg, så må vi dra herfra.
Raslingen gjentar seg, nå nærmere. Guttene strever med kjedet, men klarer det så akkurat som en skikkelig skikkelse dukker opp fra buskene.
En tynn, gråaktig skapning, lik en menneske, med en liten skallet hode, omtrent like høy som en tiåring, og ekstremt lange, tynne armer med klør på endene, stirrer på dem med enorme sorte øyne. Den lager en knitrende lyd, viser frem små, spisse tenner, og i stedet for en nese har den to runde pustehull.
Mamma, hva er det?! skriker Marius, og guttene hopper på syklene og farer vekk, og glemmer bøtta med fisk på bakken.
Eirik snur seg kort, ser skapningen tumle kløvende mot bøtta, stikke inn i den og dra fisken ut med klørne. Så hører han onkel Arnes stemme, og skapningen vender seg mot ham, lager en lyd som ligner menneskelig tale og mumler mot hytten.
Før de går hver til sitt, avtaler guttene å aldri mer sykle forbi onkel Arnes hytte. Naturligvis får hver av dem en god reprimande hjemme for å komme for sent.
Kjøkkenet dufter av nybakte pannekaker, og moren nynner lavt. Eirik lytter ved døren. Moren er ikke så sint, så han tør gå ut, for duften lokker ham bort fra frykten.
Døren slår opp: faren, som jobber som vakt på en gård, kommer hjem fra nattskiftet.
Hei, Kari, sover Eirik ennå? roper han.
Ja, Mikkel, hva skjer? Hvorfor er du så redd? svarer mamma rolig.
De fant Sondre på elva. Noen rev ham i stykker, et monster.
Å, herregud! utbryter Kari.
Politiet er på saken, de avhører vitner. Noen fisket over natten, hørte skrik. De sier de så en skygge, en tynn, grå person som lignet et barn.
Eiriks hjerte banker vilt. Det er akkurat den skapningen de så ved onkel Arnes hytte i går! Han tenker seg om og bestemmer seg for å fortelle alt til foreldrene.
Han går ut fra rommet og roper:
Mamma, pappa! Vi så den tynne personen ved onkel Arnes hytte i går. Det var ikke et menneske, men noe skremmende.
Hendelsene eskalerer raskt. Faren ringer til Antons og Marius foreldre, som varsler resten av bygda. Snart har nesten hele landsbyen samlet seg ved onkel Arnes hytte. Folk bestemmer seg for å handle umiddelbart.
Etter at de voksne har dratt, kommer Marius og Anton løpende. Guttene, drevet av nysgjerrighet, følger etter de voksne. Når de nærmer seg hytten, hører de rasende skrik fra onkel Arnes eiendom, så etterfulgt av en dyp, hjelpeløs stønning.
Ingen ser de to guttene som har kommet nærmere. Alle samles rundt en blodig flekk i en gjørmete grop. Det er vanlig menneskeblod. Over den kneler onkel Arne, tårer som strømmer nedover ansiktet.
Sønn! Min sønn!!! Hvorfor gjorde du dette?
Hva? Han har tatt den lille Sondre! sier faren, sliten.
Det kunne han ikke gjort selv! Sondre provoserte ham. Jeg fant ham på jaktturen, så plutselig hørte jeg noen gråte. Jeg så en hule, og fra den kom et rop. Jeg trodde barnet var tapt Da jeg så ham, var han liten som Tolik. Han flyktet fra et likt vesen, men begge var fanget sammen. Jeg så mor og far i den lille kroppen. Han kom til meg, gråt, strakte de tynne hendene Jeg holdt ham, han klemte meg, skrek. Han forsto alt, så på TV, så på fantasier, på barnebøker. Han kunne bare si søtt. Han var som en tenåring, akkurat som din Eirik, Mikkel!
Arne, dette er et monster! roper tante Liv, som kommer til stedet. Hvorfor lot du det bli? Kanskje slektningene hadde funnet det?
Se! ler onkel Arne. Vi mennesker er de egentlige monstrene! Vi har hugget ned skogene, forgiftet elvene, kastet søppel i havet! Det finnes ingen urørt jord igjen. Hvor skal de gjemme seg? Alt er mennesker, mennesker, mennesker! Hva er igjen for dem? Ingenting! Hvorfor ble deres foreldre slått?
Alle ser på onkel Arne, som gråter over sin sønn. Skapningen ligger på bakken, armene strukket ut, de svarte øynene stirrer opp i himmelen.
La meg begrave den, hvis dere ikke er dyr, ber onkel Arne og tørker tårene fra den rynkete kinnet.
Eirik føler plutselig medfølelse med onkel Arne og den lille gutten. Han synes synd på Sondre, som ble revet i stykker av skapningens klør. Alle er ofre. Var noen skyldige i at det endte slik? Eirik angrer et øyeblikk på at han fortalte alt til foreldrene.
Ingen får lov til å begrave monsteret. Politiet kommer, driver folk bort, og i bygda dukker militære i uniform opp og befaler alle å tie, ellers risikerer de fengsel. Hvor de tar den underlige kroppen, vet ingen. Onkel Arne dør noen måneder senere, uten å ha levd ett år etter monsterets død. Hytten hans faller helt sammen og blir dekket av ugjennomtrengelig kratt.
