Her vil nå bo Synnøve, erklærte Anders Nilsen da han kom tilbake fra ferien.
Det var en merkedag.
Anders hadde vært borte i to uker; han hadde dratt ned til Kristiansand for å ta en pause fra alt, som han selv hadde sagt. Fra jobben, fra byen, og kanskje også fra Marit. Marit hadde ikke tatt ham ille opp. En sliten mann trengte hvile, så hun lot ham få ro.
Mens han var borte, ble huset holdt i orden. Marit ryddet, vasket vinduene, ryddet i skapene og feide balkongen. Hun ville at hjemmet skulle være varmt og koselig når han kom tilbake.
Døren smalt igjen.
Anders? ropte Marit fra kjøkkenet mens hun tørket hendene på forkleet.
Han stod i gangen, solbrun og avslappet, med en kuffert og en pose fulle av suvenirer. Et svakt smil lekte på leppene hans, men noe var annerledes.
Hei, sa han mens han tok av seg joggeskoene.
Hvordan var turen? spurte Marit og gikk nærmere. Hun ville gi ham en klem, men han vandret allerede inn i stua.
Fantastisk, svarte han fra døråpningen. Sol, sjø og nye bekjentskaper.
Marit skrudde av komfyren og ropte på mannen.
Han satte seg ved bordet og spiste stille, blikket festet til tallerkenen.
Hva er i veien? spurte hun forsiktig. Er det noe som har skjedd?
Anders la bestikket fra seg, så på henne og sa:
Marit, her vil nå bo Synnøve.
Marit stod som frosset.
Hva?
Synnøve. Jeg møtte henne i Kristiansand. Hun er i en vanskelig situasjon, uten tak over hodet. Jeg har invitert henne til å bo hos oss midlertidig.
Du Marit klarte ikke å formulere ordet du inviterer en fremmed kvinne inn i vår leilighet?
Hun er ikke en fremmed, svarte Anders rolig. Vi har blitt venner. Hun er en god person. Du vil forstå når du møter henne.
Jeg skal forstå?
Marit, ikke gjør det vanskelig. Det er bare midlertidig! En til to uker, maks en måned, til hun får jobb og kan finne eget sted.
Marit så på mannen hun hadde levd med i syv år, mannen som lovet å stå ved hennes side. Han hadde nettopp sagt at en ukjent kvinne skulle flytte inn. Og hun skulle bare akseptere det.
Når kommer hun? spurte hun lavt.
I morgen, tidlig.
Marit reiste seg fra bordet, hentet oppvasken og tørket hendene. En kald, mørk bølge rykket i henne.
Synnøve ankom klokken ti om morgenen. To kofferter og en stor skulderveske fulle av klær, solbrun hud, glansfullt hår ned til skuldrene, et hvitt smil og en gullkjede rundt halsen.
Marit stod i gangen og så på hvordan Anders tok av seg jakken hennes, ordnet klærne hennes med omsorg og smilte.
Kom inn, gjør deg komfortabel, sa Anders. Marit, dette er Synnøve.
Hei! strakte Synnøve frem hånden. Et fast, selvsikkert håndtrykk. Takk for at dere tar imot meg. Jeg blir bare kort tid.
Marit nikket i stillhet. Ingen hadde spurt henne.
Rommet er her, åpnet Anders døren til et lite rom ved siden av stuen. Sofaen kan brettes ut, sengetøyet er rent. Si ifra om du trenger noe.
Å, alt er perfekt! svarte Synnøve mens hun så seg omkring. Kan jeg henge opp et bilde senere? For stemningen.
Marit kjente en knyping i magen.
Selvfølgelig, sa Anders. Føl deg som hjemme.
Synnøve begynte straks å oppføre seg som om hun bodde der lenge.
Fra første dag stod hun opp før Marit, gikk i korte shorts og topp, lagde kaffe og satte seg ved bordet sammen med Anders. De pratet, lo, delte historier.
Marit kom inn, og samtalen stilnet.
God morgen, sa Synnøve med et smil. Har du noe imot at jeg bruker kaffetrakteren din? Den er jo så god!
Marit nikket stille og gikk på jobb.
Når hun kom hjem om kvelden, satt Synnøve i sofaen med beina på puta og så på TV.
Marit, kan du vaske denne genseren for meg? spurte hun.
Vaskemaskinen står der borte, svarte Marit kjølig. Du vasker den selv.
Synnøve så overrasket ut, smilet ble litt kaldere.
Greit, beklager.
Synnøve begynte også å lage mat. Hun fylte kjøkkenskapene med egne ingredienser, tok opp kjeler og satte på komfyren.
Anders, smak på dette! ropte hun mens hun serverte pasta à la Italia.
Marit stod i døråpningen og så mens Anders spiste og roste maten, uten å kaste et blikk på henne.
Marit, vil du smake? spurte Synnøve og rakte en skje.
Nei, takk, svarte Marit og gikk tilbake til soverommet.
Etter halvannen uke begynte nabolaget å snakke. Tanten Lise, som bodde i leiligheten over, stoppet Marit i oppgangen:
Så du har en ny gjest? En ung, vakker jente. Har mannen din tatt med seg fra ferien?
Marit svelget.
Hun bor midlertidig. En venninne.
En venninne, sier du, nikket Lise med et lurt smil. Sånn er det jo.
Marit følte at alle rundt henne hvisket, men ingen så rett i øynene hennes. På arbeidsplassen spurte en kollega: «Hvordan går det hjemme?» med en underliggende tone som fikk henne til å ville krype under bordet.
Hjemme tilbrakte Anders stadig mer tid med Synnøve. De så film sammen, satt på kjøkkenet til langt på natt og snakket om alt mulig.
Marit forsøkte å ta opp saken:
Anders, er ikke tiden inne? Du sa jo at det bare var midlertidig. Tre uker er gått.
Gi henne litt mer tid, Marit. Hun leter etter jobb og bolig. Vi kan ikke kaste henne på gaten.
Hva med meg? brøt hun ut. Dette er mitt hjem! Jeg ga deg leiligheten!
Du er for paranoid, avbrøt Anders. Synnøve er bare en venn. Du gjør det verre enn det er.
Marit skjønte at han enten ikke så problemet eller ikke ville se det.
En kveld kom hun hjem tidligere enn vanlig. Døren var stille. Hun gikk inn på kjøkkenet og så Anders og Synnøve stå ved vinduet, altfor nært, leende.
Plutselig la Anders armen sin på Synnøves skulder.
Marit frøs.
Hva skjer? spurte hun.
De snudde seg.
Å, Marit! Anders trakk armen tilbake. Du er tidlig i dag.
Hva skjer? gjentok hun.
Ingenting, vi bare snakket, svarte han irritert.
Synnøve stod stille og så ned på gulvet.
Marit gikk inn på soverommet, fylt av en ny beslutning.
Hun lå våken hele natten, så på taket, hørte Anders i badet, så ham senere legge seg ved siden av, men aldri klemme henne.
Neste morgen tok hun et fast valg.
Anders, sa hun mens han drakk kaffe på kjøkkenet. Vi må snakke tre sammen i kveld.
Han så opp:
Om hva?
Om alt. I kveld. Og du må fortelle det til Synnøve også.
Marit
Ikke krangle. Bare gjør som jeg sier.
Kvelden satt de alle tre ved bordet. Marit dekket.
Takk for at du inviterte meg, begynte Synnøve med et usikkert smil. Jeg hadde ikke forventet dette.
Jeg hadde heller ikke forventet så mye, avbrøt Marit. Men la oss snakke ærlig.
Hun så først på Anders, så på Synnøve.
Jeg vil stille ett rett spørsmål, og jeg vil ha et rett svar.
Hva mener du? begynte Anders.
Vær stille. Marits stemme var rolig, men fast. Synnøve, hvilken rolle har du her? Er du leietaker, en slektning, eller Anders andre kone?
Stilheten hvoretter.
Synnøve ble blekt. Anders stod med et glass i hånden.
Jeg begynte hun.
Svar ærlig, insisterte Marit. Jeg er lei av å late som. Jeg er lei av å høre dere hviske i krokene, av at du lager frokost til ham, bruker mine klær, min kjøkken, min leilighet, og later som om du er husmor her.
Marit, ro deg ned, prøvde Anders å gripe inn.
Nei! Marit slo med håndflaten på bordet. Glassene klirret. Jeg har tålt dette i en måned!
Synnøve senket blikket.
Jeg ville ikke begynte hun.
Ikke ville hva?! Marit lente seg frem. Ikke bo her? Ikke ta min plass?!
Jeg tar ikke din plass, protesterte Synnøve.
Jo, gjør du!
Synnøve så opp, møtte Marits blikk og sa:
Vil du ha sannheten? Da får du den. Anders og jeg har hatt et forhold siden Kristiansand. Jeg kom hit fordi han elsker meg.
Ordene hang i luften som is.
Marit følte at alt brast inni seg.
Hun så på Anders:
Er det sant?
Anders så ned på tallerkenen, mumlet:
Ja. Det er sant.
Marit lente seg tilbake, hendene skalv, hjertet hamret så hardt at det føltes som om det skulle hoppe ut av brystet.
Så har du løyet meg i en måned? At hun bare var en venn? At jeg kompliserer ting?
Jeg ville ikke såre deg.
Ikke ville du?! hun lo bittert, nesten hysterisk. Du førte din elskerinne inn i vårt hjem, tvang meg til å dele taket, og så later du som om du ikke ville såre meg!
Marit, jeg ber om unnskyldning.
Hold kjeft. hun reiste seg. Bare hold kjeft.
Synnøve reiste seg også:
Marit, jeg forstår at du har vondt.
Du forstår ingenting! ropte Marit. Du har sovet i min leilighet, spist fra mitt bestikk, later som om du er offer, men du
Hun lot setningen henge, snudde seg og gikk mot soverommet.
Anders fulgte etter:
La oss snakke rolig.
Snakke? Marit åpnet skapet, begynte å ta ut klærne sine. Nå skal vi snakke. Ta med deg tingene dine. Og hennes også. Gå!
Marit, du kan ikke
Jeg kan! hun kastet skjorten hans på gulvet. Dette er min leilighet, jeg kjøpte den før ekteskapet. Jeg bestemmer hvem som får bo her!
Men
Ingen men! Marit så på ham med hat, smerte og forakt. Du har sviktet meg. Nå må du gå.
Anders stod målløs, uten svar.
Marit
Jeg sa: gå!
Han begynte sakte å pakke sammen. Synnøve stod i døråpningen og så på.
Etter en halvtime var de ute, med kofferter, pose og et uhengende bilde Synnøve aldri fikk henge opp.
Den første uka satt Marit nesten aldri utenfor leiligheten. Hun lå i sengen, stirret i taket, gråt. Etter hvert sluttet hun å gråte, men tomheten var så tung at selv pusten ble en anstrengelse.
Anders ringte, sendte meldinger, men hun svarte ikke. Synnøve prøvde også å kontakte henne, ba om tilgivelse, men Marit blokkerte nummeret.
En morgen så hun seg i speilet: bleke øyne, blåmerker under, krøllete hår. Hun tenkte: «Nok er nok».
Hun tok en dusj, kledde på seg, lagde kaffe, åpnet vinduet og lot den friske fjellufta strømme inn. Så begynte hun et nytt kapittel.
Om en måned kom papirer for skilsmisse. Marit signerte uten anger. Leiligheten forble hennes hun hadde kjøpt den før ekteskapet, og Anders hadde ingen rett til den.
Anders prøvde å møte henne, å snakke, men hun avslo.
Vi har ingenting å snakke om, skrev hun. Du har gjort ditt valg. Lev ditt liv.
Senere fikk hun vite at Anders og Synnøve hadde flyttet sammen i en liten leilighet, men lykken forsvant etter et halvt år, og Synnøve flyttet til en annen by. Anders ble igjen alene.
Marit lærte å leve for seg selv. Hun reiste, oppdaget landet, og for første gang på lenge følte hun at livet tilhørte henne.
Var det skremmende å være alene? Ja. Men hun angret ikke på at hun valgte sin egen vei.
