– Jeg vil leve for meg selv og sove ut, sa mannen da han gikk Tre måneder – så lenge varte dette kaoset. Tre måneder med søvnløse netter, der lille Marius skrek så høyt at naboene banket i veggen. Tre måneder der Marina gikk rundt som en zombie med røde øyne og skjelvende hender. Og Igor ruslet rundt i leiligheten sur som en regnværsdag. – Vet du hvor sliten jeg ser ut på jobben? Jeg ser ut som en uteligger! – sa han en dag og så seg i speilet. – Posene under øynene når jo nesten til knærne. Marina sa ingenting. Hun matet sønnen, vugget ham, matet igjen. Runddans. Og Igor – mannen hennes – klaget bare i stedet for å støtte. – Kan ikke moren din hjelpe? – foreslo han en kveld etter dusjen, frisk og opplagt. – Jeg tenker å dra en uke til hytta med kompisen min. Marina stivnet med tåteflasken i hånda. – Jeg trenger virkelig ferie, Marina. Seriøst. – Igor begynte å pakke i treningsbagen. – Jeg har ikke sovet ordentlig på evigheter. Som om hun fikk sove? Øynene klistrer seg sammen, men så fort hun legger seg roper Marius igjen. Det er fjerde gangen denne natten. – Jeg har det også tøft, – hvisket Marina. – Ja, alle har det tøft, – sa Igor og stappet favorittskjorta ned i bagen. – Men jeg har et alvorlig ansvar på jobb. Kan ikke møte kunder med dette ansiktet. Da skjedde det noe rart. Marina så dem plutselig utenfra: Hun – i slitt morgenkåpe, bustete hår, med en skrikende baby i armene. Han – pakker bagen, rømmer fra dem. – Jeg vil leve for meg selv og sove ut, – mumlet Igor uten å se på henne. Døra smalt igjen. Marina sto midt i stua med den gråtende sønnen, og kjente alt rakne inni seg. En uke gikk. Så enda en. Igor ringte tre ganger – spurte hvordan det gikk. Stemmen var avmålt, som til en fjern bekjent. – Jeg kommer hjem i helga. Han kom ikke. – I morgen kommer jeg. Og igjen dukket han ikke opp. Marina vugget den skrikende babyen, skiftet bleier, lagde morsmelkerstatning. Sov i halvtimer mellom matingene. – Går det bra? – spurte venninna. – Ja, helt fint, – løy hun. Hvorfor løy hun? Hun skammet seg. Mannen hennes hadde forlatt henne – og hun var alene med en baby. Og så, på butikken, traff hun Igors kollega. – Hvor er mannen din? – spurte Lena. – Han jobber mye. – Typisk menn – så fort det blir barn, flykter de til jobben. – Lena bøyde seg fram: – Forresten, er Igor ofte på reise? Han viste bilder fra tur til Oslo – på seminar. Til Oslo? Når skjedde det? Marina husket at Igor ikke hadde ringt tre dager forrige uke. Han sa han var opptatt. Han løy. Han hadde vært i Oslo og kost seg. På lørdag kom Igor hjem. Med blomster. – Sorry at jeg har vært borte. Jobb, du vet. – Var du i Oslo? Han stivnet med buketten. – Hvem har sagt det? – Det er ikke viktig hvem. Hvorfor lyver du? – Lyver ikke. Ville ikke gjøre deg trist fordi jeg dro uten deg. Uten henne? Hun kunne jo ikke dra med en baby! – Igor, jeg trenger hjelp. Skjønner du? Jeg har ikke sovet på flere uker. – Vi får ansette en dagmamma. – Med hva? Du gir jo ikke penger. – Hvordan ikke? Jeg betaler jo husleie, strøm. – Og mat? Bleier? Medisiner? Han sa ingenting. Så: – Du kan vel begynne å jobbe? Halv stilling? Hvorfor sitte hjemme? Da kan vi ha dagmamma. Sitte hjemme. Som om hun slapper av! Da så Marina på Igor, med sønnen på armen – og skjønte at han faktisk ikke elsket henne. Aldri hadde gjort det. – Gå din vei. – Hva mener du? – Gå. Kom ikke tilbake før du vet om familien eller friheten din er viktigst. Igor tok nøklene og gikk. To dager senere sendte han: “Tenker på det.” Marina fikk ikke sove. Hun tenkte også. For første gang på flere måneder satt hun med bare egne tanker. Mor ringte: – Hvordan går det, vennen min? Igor ikke hjemme? – Han er på reise. Løy igjen. – Skal jeg komme og hjelpe? – Jeg klarer meg. Men moren kom selv. – Hvordan har dere det? – hun så seg rundt. – Kjære deg, se på deg selv! Marina så seg i speilet. Ja, hun så sliten ut. – Hvor er Igor? – Jobber. – Klokka åtte på kvelden? Marina svarte ikke. – Hva er det som skjer? Da brast Marina i gråt. Høyt og fortvilet, som et barn. – Han har dratt. Sier han vil leve for seg selv. Mor var stille. Så sa hun: – For en feiging. For en skikkelig feiging. Marina ble overrasket – aldri hadde moren snakket sånn. – Jeg har alltid tenkt at Igor var svak. Men så svak? – Men mamma, tenk om jeg tar feil? Kanskje jeg burde prøve å forstå ham? – Har du det ikke tøft nok selv? Av denne enkelheten skjønte Marina at hun hele tiden hadde tenkt på Igor. På hans slit og hans komfort. Seg selv glemte hun. – Hva skal jeg gjøre? – Leve. Uten han. Bedre å være alene enn med en sånn en. Igor kom tilbake på lørdag. Brun og utvilt – tydeligvis “tenkte” han på hytta. – Kan vi snakke? – Ja. De satte seg ved bordet: – Marina, jeg skjønner du har det tøft. Men jeg har det vanskelig også. Kanskje vi skal bli enige? Jeg kan hjelpe med penger, komme innom, men bor for meg selv foreløpig. – Hvor mye? – Hva? – Penger. Hvor mye? – Ti tusen i måneden, kanskje. Ti tusen. Til et barn, mat og medisiner. – Igor, dra til helvete. – Hva?! – Du hørte meg. Og ikke kom tilbake. – Marina, jeg prøver å være rimelig! – Rimelig? Du vil ha frihet? Hva med min frihet? Da kom Igor med en setning som avslørte alt: – Hva slags frihet har du? Du er jo mor! Marina så på ham: Der var den ekte Igor. Den evige egoisten som ser morsrollen som en livsdom. – I morgen søker jeg om barnebidrag. En fjerdedel av lønna. Det er loven. – Det gjør du ikke! – Jo, det gjør jeg. Han smalt døra. Men for første gang kjente Marina at hun kunne puste lettet ut. Marius gråt. Men nå visste hun at hun ville klare seg. Et år gikk. Igor prøvde å komme tilbake to ganger. – Skal vi prøve igjen, Marina? – For sent. Igor klaget på at hun hadde blitt kjølig. Lite troverdig. Marina fant dagmamma, fikk jobb som sykepleier. På jobben møtte hun legen Andreas. – Har du barn? – En sønn. – Hvor er faren? – Lever for seg selv. Hun presenterte dem. Andreas kom med lekebil til Marius. De lekte og lo sammen. Ofte var alle tre på tur i parken. Igor fikk vite det. Han ringte: – Barnet er bare ett år gammelt, og du henger med andre menn?! – Hva forventet du? At jeg skulle vente på deg? – Men du er jo mor! – Ja. Og? Han ringte ikke mer. Andreas var annerledes. Da Marius ble syk, kom han med én gang. Når hun var utslitt, tok han dem med til hytta. Nå er Marius to år. Kaller Andreas for “onkel”. Husker ikke Igor. Igor har fått seg ny kone. Betaler bidrag. Marina er ikke sint. Nå lever hun også endelig for seg selv. Og det føles fantastisk.