Den brennende varmen gnager Mia fra innsiden. Dette har skjedd før, men for femten dager siden fant hun en liten klump med lavendel som hadde blitt tråkket ned i den første, ganske forsiktige frosten.
Mia spiser den hele, tygger seg ned i den faste jorden til roten. Det letter henne så mye at hun nesten glemmer hvor vondt det var før. Nå opplever hun den samme brennende varmen igjen.
Den lille planten finnes ikke lenger, og selv om den kunne ha dempet den lammende varmen som brenner under cellene i magen hennes, kan den ikke hjelpe nå.
Hvem har sagt at en katt har ni liv? Hun har bare ett et lite, skjult, men varmt liv som omslutter de hun elsker med sine bølgende vibber. Dette livet kan ikke gjenfødes, men den kan gi det bort hvis hun ønsker det.
Mia klamrer seg fast med alle poter til sitt lille liv og vil ikke miste det i evigheten. Hun begynner å lete på gaten etter andre mennesker som allerede har mistet sine liv.
De ser ikke annerledes ut enn resten de går, snakker, spiser og sover som alle andre. Men det som holdt dem på jorden, har forsvunnet i evigheten, og med det har deres andre liv også opphørt. De som har mistet barn, kjære, foreldre eller venner, blir til «de andre».
De blir til tomme skall, som automater, uten mer enn evnen til å snakke og spise. Folk ser dem ikke, men katter merker dem og unngår dem. Katter har ingen plass ved de andres side.
Nå begynner Mia selv å søke møter med dem. Hun går til et travelt torget i Oslo, setter seg like ved busstoppet, lar seg gå i bakgrunnen og observerer. Rundt henne er varme, levende mennesker med sine gleder og problemer. Mia venter lenge, og akkurat når hun nesten gir opp, kjenner hun en kulde som treffer den oppvarmede sjelen hennes.
En ung kvinne, vakker, uten å skille seg ut i mengden, går forbi. Hun bærer med seg et tomrom, en stillhet og en fortapt håp som har løst seg i henne. Mia hopper opp, lar seg ikke stoppe av smerte, og løper mot kvinnen.
Synne ser ikke hvordan katten plutselig har dukket opp rett under føttene hennes, med et skarpt rop og store, vakre øyne. Hun bøyer seg ned for å klappe, men katten vikler seg rundt håndleddet hennes, klatrer oppover armen og stopper ved skulderen. Den støtter nesen mot den lille hullet i skjorten og griper tak i klærne med klørne, fast bestemt på ikke å slippe taket.
De andre er likevel uinteressert. De foretrekker å ta med katten enn å kaste den bort på gaten. Synne gir etter, for hun har ingen styrke igjen. Mias krefter er også svinnende. Hvis Synne ville ha det, kunne hun lett ha skjøvet katten bort. To svake skapninger har funnet hverandre.
Om natten, uten motstand, krabber Mia under dynen til Synne. Den vet ikke hva den skal gjøre, men følger intuisjonen. Centimeter for centimeter legger den seg over den kalde kroppen. Den egen varmen presser den Mia må rekke å holde seg.
Den fjerde natten våkner Synne plutselig. En stemme fra et barn hun mistet ved fødselen, hvisker: «Jeg vil vente på deg, mamma men ikke nå. Hvor fint du slapp meg!»
Synne har glemt hvordan det er å puste tungt, kjenne frykt, anger eller medfølelse. Katten som ligger på magen hennes, stirrer intenst på henne med glødende øyne i mørket.
«Herregud, for en varm kropp», sier hun og stryker katten. «For en hard, varm mage. Åh, så vondt!». Katten stønner svakt.
Mia er sint og skuffet. Hun har nesten gitt bort sitt liv, men Synne våkner plutselig og begynner å kna den allerede såre magen. Smerten blir uunngåelig. Hun redder verken et andres liv eller sitt eget.
Hvem har sagt at en katt har ni liv? Den har bare ett, som den kan gi bort hvis den vil. Men Synne trenger ikke kattens liv.
«Det kunne vært noen timer til, men vi kunne ikke redde den».
Veterinæren Berit roer den gråtende kvinnen som har stormet klinikken i Oslo om natten med katten, og avbrutt den rolige vakten.
«Smerten vil avta, jeg holder øye med den, så kan dere hente den. Ikke rop mer dere er klare!»
Katten har ikke ni liv. Den har bare ett, som den kan gi bort dersom den ønsker det. Og om du vil, kan du også få livet tilbake det livet den delte med deg.
