Dette er ikke mine barn, vil du hjelpe søsteren din, så gjør det men ikke på min bekostning.
Regnet tikket på vinduskarmen i den lille leiligheten vi leier i Oslo. Jeg, Anders, så på hvordan dråpene
Mamma, hva har du sagt til kona mi? Hun var på vei til å pakke sakene sine. Jeg fortalte henne sannheten.
Vet du, dette var sånn skikkelig sur høst. Regnet trommet på vinduet dag ut og dag inn, så monotont at
Bestefar, nå! ropte den krumme, innpakket i en altfor lang frakk, Sondre, mens han tråkket på stedet
Villa Berg lå stille for det meste av dagene ren, kald og dyr. Jonas Berg, en millionær i alltid skreddersydd
Jeg fikk sønnen min til å skille seg – og angret bittert…
– Svigerdatteren min kom i går igjen med barnebarnet mitt for å overnatte i helgen, – klaget min nabo, Liv, da vi møttes i trappeoppgangen. – Jeg får ikke i barnet noe mat! “Mamma har sagt at prinsesser ikke spiser så mye!” – sier hun, spiser to skjeer, og det er det! Hun er jo grønn av sult, nesten selvlysende!
Liv mislikte Oksana, kona til sønnen hennes Andreas, med én gang de møttes. Rett og slett fordi Oksana var hele sju år eldre enn sønnen. Han – kun en gutt, nettopp ferdig med videregående.
– Han hadde jo ikke vært borti kvinner før henne! – sa Liv indignert. – Ikke rart han falt pladask! Hun forførte ham med sin erfaring, og så var det gjort!
Men Oksana var vakker og glitrende. Hun tok vare på figuren, kledde seg med stil, gjorde karriere. At sønnen til naboen min ble stormforelsket i henne, syntes jeg ikke var merkelig. Det ligger jo i menns natur: de elsker med øynene. Og her var det jo virkelig noe å se på.
Hun holdt streng diett og tenkte hele tiden på sunn mat. Derfor lærte hun også datteren å spise med måte, ikke småspise, og bry seg om helse og kropp.
Allerede etter noen måneders bekjentskap ble Oksana gravid. Kanskje i trass mot sin kommende svigermor, som prøvde å ødelegge forholdet deres så godt hun kunne, kanskje bare fordi hun ville gifte seg, eller bare ved en tilfeldighet – uansett, det spilte ingen rolle. For Andreas hadde bestemt seg: han skulle gifte seg med Oksana. Da var han akkurat fylt 18, hun var 25.
Etter å ha fått vitnemålet sitt, startet Andreas på teknisk skole. Han kombinerte studier med jobb – de flyttet for seg selv og han måtte forsørge sin lille familie. Først leide de leilighet, senere kjøpte de et lite rom i bokollektiv.
De var lykkelige, men svigermor ga seg ikke: fant stadig nye ting å kritisere svigerdatteren for – maten, skjortene, klærne til ungen. Hun hadde visst ikke én eneste kvalitet, kun feil og mangler. Slik hakket hun på henne, og klaget til sønnen sin…
Til sist kuttet Oksana ned på kontakten med sin svigermor til et absolutt minimum. Hun selv begynte å følge datteren til barnehage, turn, sjakkskole. Det gikk i ett: fra jobb til barnehage, videre til fritidsaktiviteter… Og hun måtte selv rekke trening, manikyr, frisør… Hjemme var hun sjelden, sjeldnere enn hun ønsket.
Andreas kom hjem – tom leilighet: datter i aktivitet, kona enten sammen med henne, eller opptatt med sitt.
En kveld banket naboen, Maria – en enslig 38-årig alenemor med to tenåringer – på døren. På felleskjøkkenet hadde det sprutet vann fra springen – hun ba Andreas fikse det før det fløt ut til naboene under.
Andreas var praktisk anlagt, skrudde av vannet og fikset lekkasjen. Mens han ordnet på kjøkkenet, lagde Maria middag – pasta og kjøttkaker. Som takk bød hun på en tallerken til Andreas – som takket ja med glede. Oksana stekte jo aldri kjøttkaker, og i det siste rakk hun knapt å lage mat hjemme – hun hadde ikke tid.
Fra den dagen inviterte Maria Andreas ofte på middag – mens kona og datteren var ute, tilbragte de kvelder sammen på felleskjøkkenet over samtaler, hjemmelagde dumplings og kaker. Og plutselig, en kveld, tentes gnisten – de merket ikke engang selv hvor nære de ble, før de forstod at de ikke kunne klare seg uten de lune stundene sammen.
I bokollektivet er livet synlig for alle, mange nysgjerrige øyne og ører. Noen fortalte Oksana at ektemannen besøkte naboen litt for ofte.
Det ble et voldsomt oppgjør, hele etasjen fikk det med seg. Oksana, stolt som hun var, kastet ektemannen ut – pakket tingene og satte dem i gangen.
Det var for sent å dra til foreldrene, ingensteds å gå – men Maria tok ham imot med åpne armer.
Oksana og Andreas’ datter var da 6 år. Andreas var 25. Oksana 32. Maria 39.
Liv, min nabo, ble først jublende glad da hun hørte sønnen hadde forlatt kona. Men da hun fikk vite at han forlot kona til fordel for en kvinne med to barn, som var 14 år eldre, ble hun plutselig taus…
For meg var dette uventet og merkelig. I årevis hadde hun kvernet på Oksana for aldersforskjellen, men var nå plutselig stille og aksepterende. Eller innså hun kanskje sitt eget nederlag?
Historien om skilsmissen mellom Oksana og Andreas skjedde ikke i går, men for 15 år siden. Alle disse årene har Andreas vært med sin andre kone, Maria. De har ingen felles barn. Men de lever som sjelvenner. Tross aldersforskjellen: nå er han 40, Maria 54. Liv tar dem imot hos seg, ingen sure miner – alt er fredelig og idyllisk. Og jeg ser at Andreas faktisk er lykkelig.
Hva tror du – er lykke mulig selv om kvinnen er eldst? Svigerdatteren min kom igjen med barnebarnet mitt til helga, klagde naboen min, Ingrid, til meg en dag
Synnøve levde, som man pleier å si, på den slappe linjen, og vandret nedover den grå, slitte gata i en
Jeg orker ikke mer av moren din! Jeg leverer inn skilsmissepapirer, og det er det! Døra gikk opp akkurat
Det var liv og røre på gata i dag, som vanlig om våren når folk i byen endelig får kjenne den milde solen
