Home

Uncategorized

Uncategorized
011
– La henne reise alene. Kanskje noen kidnapper henne der borte, – mumlet svigermor misfornøyd En klam kveld rett før ferien skulle egentlig være fylt med forventning og hyggelig travelhet. Men i leiligheten til Anton og Alice var luften tett av uro. Midt på stuegulvet sto Svetlana Leonidovna – svigermor – som en uroens monolitt. Hun holdt fjernkontrollen hardt i hånden. – Jeg sier nei! Har dere mistet vettet?! – stemmen hennes, vant til å kommandere et helt lærerrom (hun var pensjonert lærer), klang av stål. På TV-skjermen sto bildet frosset – programlederens mørke blikk mot et kart over Sørøst-Asia, røde piler av fare tegnet over hele skjermen. Alice pakket koffertene med en ro som sto i kontrast til den anspente stemningen. Hun visste hvordan dette ville utspille seg. Anton prøvde å si noe, med ansiktet til en som hadde vært gjennom dette mange ganger før. – Mamma, nå får det holde! Du overdriver. Vi skal jo til et vanlig hotell, på en trygg pakkereise … – Overdriver?! – Svetlana Leonidovna fektet med armene, fjernkontrollen var nær å treffe veggen. – Anton, du burde åpne øynene dine! Hun drar deg med i døden! I Thailand … der selger annenhver person levende varer! Hun sender deg ut for å kjøpe øl, og du kommer aldri tilbake! De tar nyrene dine, leveren, alt – og sender hjem i en kjølebag! Og henne … – hun pekte dramatisk på Alice, – henne selger de som slave eller kaster på et bordell! Jeg så reportasje på TV! Alice sluttet å brette klærne i kofferten. Hun så rolig og forundret på svigermor, og holdt en pause Anton aldri kunne ha klart. – Svetlana Leonidovna, – stemmen til Alice var lav, men tydelig. – Tror du virkelig det? At hver thai er en mafioso og lever-tyv? – Vær ikke frekk! Du har ingen motargumenter! Den slags viser de på TV hele tiden! Folk reiser ut, og familien får reservedeler i en colaboks hjem! Anton strøk seg over ansiktet. – Mamma, det er programmer for folk med pensjonistkort og lite action i livet. De prøver bare å skremme dere så dere blir sittende og se. Det er millioner av turister … – Og tusenvis blir borte for alltid! – avbrøt Svetlana Leonidovna. – Alice, har du kanskje allerede kjøpt billetter? Kommer ikke til å avbestille, vel? – Jeg har kjøpt. Jeg avbestiller ikke, – svarte Alice rolig. – Vi har spart i to år for denne turen. Jeg har lest omtaler, sjekket forum, bestilt gjennom solid turoperatør. Vi skal ikke ut og ralle i slummen på natta. Vi skal på utflukter, ligge på stranden i Pattaya, spise tom yum … – Blir sikkert matforgiftet, Gud vet hva de putter i suppene sine – mumlet svigermor. – Anton, vær så snill, bruk hodet! La henne reise alene hvis hun absolutt må. Det er hennes risiko. Du blir igjen levende og frisk, det kjenner jeg som mor. Luften ble tung og stillheten trykket. Da sa Alice det som kanskje hadde bygget seg opp i mange år. – Greit, – hun smekket kofferten igjen. – Du har rett, Svetlana Leonidovna. Risiko er en æresak. Jeg reiser alene. – Alice! Hva er det du sier? – utbrøt Anton. – Du hørte hva mamma sa. Morshjertet kjenner faresignalene. Jeg kan ikke ta ansvaret for dine nyrer og din lever. Enda mindre utsette deg for fare for å havne i slavehandel. Bli hjemme. Drikk te med mamma og se konspirasjonsprogrammer sammen. Jeg … – iskalde smil – jeg drar til helvetet, alene. Svetlana Leonidovna så plutselig både triumferende og forvirret ut. Hun hadde vunnet, men uventet mot fra svigerdatteren slo henne litt ut. – Riktig, – svarte hun, litt mer dempet. – Du vil jo selv. Anton forsøkte å protestere, men Alice var bestemt. Natten før avreise lå de rygg mot rygg i taushet. – Kanskje du ombestemmer deg? – spurte Anton. – Nei! – svarte Alice kort. ***** Flyet landet i Bangkok. Som et teppe av varm krydderlukt pakket luften henne inn. Redd? Nei. Bare trøtt og nysgjerrig. Første dagene fulgte hun planen, gikk gatelangs der folk smilte, opplevde storslåtte templer, spiste fantastisk gatemat. Ingen prøvde engang å rappe lommeboka, langt mindre kidnappe henne. Blide selgere smilte og prutet på ti baht. Hun la ut bilde i felleschatten med Anton og … med Svetlana Leonidovna (hun hadde insistert): Alice gliser med fruktshake foran turkist hav. Tekst: “Alle organer intakt. Ingen har forsøkt å selge meg. Gir beskjed!” Anton sendte hjerter. Svetlana Leonidovna leste – og forble taus. Så dro Alice nordover, til Chiang Mai. Og der, på et lite familiegjestehus, underviste husvertinnen Nók henne i ekte pad thai. Nók var gammel thaidame – og forbløffende lik Svetlana Leonidovna. Hun var like bekymret for datteren i Seoul. – Hun er alene der, det er kaldt, folk smiler ikke, maten er rar, – klagde Nók og rørte kraftfullt i nudlene. – På fjernsynet ser jeg bare radioaktiv luft og sure fjes! Alice så på det bekymrede ansiktet og begynte å le med tårer i øynene. Nók stirret uforstående. Alice viste henne bilder, forklarte på tegnspråk og engelsk om Svetlana Leonidovna, tv-skrekken, organer og slavemarked. Nók lo ringende som en bjelle. – Å, disse mødrene! – utbrøt hun. – Overalt like! Vi frykter det vi ikke kjenner. Fjernsynet sprer bare tull, også her! Den kvelden ringte Alice ikke Anton, men Svetlana Leonidovna på videosamtale. Svigermor så trøtt og stram ut. – Ja vel? Lever du fortsatt? – var det første hun sa. – Føler meg fin, alle organer helt ok. Se selv. Alice rettet kameraet mot verandaen. Med brett i hendene med søt te og frukt kom Nók ut, smilte bredt til russisk eleganse på skjermen. – Hei! – ropte Nók. – Dama di er flink! Ikke vær redd, jeg passer på henne. Ingen slaveri! – og klemte Alice rundt skuldrene. Svetlana Leonidovna sa ingenting. Hun kikket vekselsvis på thaidamen og den rolig solbrente svigerdatteren. – Og … og organene? – hvisket svigermor, nå uten overbevisning. – Alt på plass, – smilte Alice. – Og matlysten er tilbake. Her er helt nydelig, og folkene er hyggelige. Nók sier at hun bekymrer seg over datteren i Sør-Korea fordi TV-en er så negativ. Lang pause. – Gi henne telefonen, – ba Svetlana Leonidovna. – Hun … Nók. Alice gjorde det. De to kvinnene – verdenshav og kulturkløfter mellom dem – snakket ti minutter. De forsto ikke ordene, men de forsto innholdet. Nók nikket og lo, Svetlana Leonidovna ble mykere i trekkene for hvert minutt. Til slutt prøvde hun til og med å smile. Det så klossete ut, men var ikke fryktens maske lenger. Etter samtalen kom det melding fra Anton: “Mamma har akkurat skrudd av TV-en. Hun sa: ‘Nå har jeg fått nok panikk’, og spurte når du kommer hjem”. Alice svarte ikke med det samme. Hun så på stjernene over Chiang Mai, tok nytt bilde: To kvinner, hun og Nók, klemmer og smiler. Sendte det i chatten. Tekst: “Funnet en alliert. Prøver paragliding i morgen. Alle organer på plass. Klem”. Returen var lett. På Gardermoen ventet Anton, og litt bak ham sto Svetlana Leonidovna med en bukett rare, fargerike asters. Hun løp ikke mot henne, men hun laget ingen scene. Hun rakte frem blomstene. – Vel, lever du da? – Som du ser. Ingen nye eiere heller … – Nå ja, – mumlet svigermor og viftet av. – Fortell hvordan det var … Hvordan har hun det, Nók? På vei hjem fortalte Alice om templer, mat, menneskers vennlighet og rare episoder. Svetlana Leonidovna lyttet og spurte noen ganger. TV-en i stua sto stille. I den sorte skjermen speilet tre mennesker: En mann som holder rundt kona, og en svigermor som bestemte seg for å se verden – ikke gjennom TV-skrekk, men gjennom virkelighetens øyne til en som var i “helvetet” og kom hjem hel og … lykkelig. Senere den kvelden, over te, sa Svetlana Leonidovna lavt, som for å prøve det ut: – Kanskje jeg blir med neste år … hvis dere har lyst? Men ikke til de aller villeste stedene … Anton og Alice vekslet blikk og smilte. Men noen dager senere sto Svetlana Leonidovna, rød i kinnene og ivrig, på døren: – Jeg blir ikke med! Alice, du hadde bare flaks! De fant akkurat en gjeng med bortførte der nede. Ikke snakk om at jeg drar! – Som du vil, – svarte Alice rolig. – Anton, du har heller ingenting der å gjøre. Man kan oppleve mye fint i Norge, – erklærte Svetlana Leonidovna. Sønnen ristet på hodet og lot være å krangle.
La henne reise alene, da. Kanskje noen stjeler henne der borte, mutret svigermor En trykkende kveld før
Intigue Life
Uncategorized
013
Mannen min forlot meg for en annen for fem år siden – nå ber han meg bli mor for sønnen hans. Mitt svar overrasket ham.
Jeg satte kaffekoppen på bordet og hørte telefonen vibrere på kjøkkenbenken. Ukjent nummer, men jeg kjente
Intigue Life
Uncategorized
039
Svigermor krevde at jeg skulle kalle henne mamma, og jeg forklarte henne forskjellen
12. november 2025 Kjære dagbok, I kveld sto vi ved familiespesialiteten igjen, og svigermoren, Kjersti
Intigue Life
Uncategorized
04
Tok fra svigermor et duplikat av nøklene etter å ha funnet henne sovende på sengen min
Det var lenge siden, men jeg husker tydelig den dagen da jeg tok en kopi av nøkkelen fra svigermoren
Intigue Life
Uncategorized
06
Satte både ektemann, svigermor og svigerinne på plass – Slik sto Lera opp mot presset hjemme og i familien
Hvor er middagen min, Ingrid? Jeg spurte deg, hvor er maten?! Ingrid snudde ikke engang på hodet mot
Intigue Life
Uncategorized
024
Jeg sluttet å stryke skjortene til mannen min etter at han kalte arbeidet mitt å bare sitte hjemme
Jeg sluttet å stryke for Sverre etter at han kalte arbeidet mitt «å sitte hjemme». Hva kunne du bli sliten
Intigue Life
Uncategorized
0132
Mannen min sa han dro på forretningsreise, men jeg så bilen hans stå foran bestevenninnens inngangsdør.
Jeg husker den dagen som om den hadde blitt malt i den gamle stuen i Lillestrøm, for ti år siden.
Intigue Life
Uncategorized
0218
Brudens mor plasserte meg på den verste bordet med et hånlig smil. “Lær deg hvor du hører hjemme,” sa hun.
Moren til bruden plasserte meg ved den mest uheldige bordet med et hånende smil. «Vet du hvor du hører
Intigue Life
Uncategorized
017
– Mamma er syk og skal bo hos oss, så du må ta vare på henne! – erklærte mannen til Sveta — Unnskyld, hva sa du? — Svetlana senket telefonen, der hun akkurat hadde sjekket jobbchatten. Sergej sto i døråpningen til kjøkkenet, med armene i kors. Han så ut som om han nettopp hadde kunngjort en beslutning det ikke var noen vits å diskutere. — Jeg sa at mamma skal bo hos oss en periode. Hun trenger hjelp hele tiden. Legen sa minst to-tre måneder, kanskje mer. Svetlana kjente en langsom, tung klem i brystet. — Når bestemte du dette? — spurte hun og prøvde å holde stemmen stødig. — Snakket med søsteren min i dag tidlig. Og med legen. Alt er bestemt allerede. — Altså, dere tre bestemte, og jeg skulle liksom bare få vite det og nikke? Sergej rynket pannen — ikke mye, mer som om han hadde ventet motstand, men likevel ble litt overrasket over at den kom. — Svet, du skjønner det jo. Det er moren min. Hvem andre skal ta henne inn? Søsteren min bor i Trondheim og har små barn og jobb… Vi har stor leilighet, og du er jo ofte hjemme… — Jeg jobber fem dager i uka, Sergej. Fra ni til sju, noen ganger senere. Det vet du også. — Og? — Han trakk på skuldrene. — Mamma er ikke krevende. Hun trenger bare noen som er til stede. Gi medisiner, varme mat, hjelpe til på do… Du klarer det. Svetlana stirret på mannen sin og kjente en merkelig nummenhet i brystet. Ikke sinne – ikke ennå. Bare denne dype, kjølige klarheten: han mener virkelig at dette er normalt. At jobben hennes, slitenheten, hennes fritid — alt det kommer i annen rekke sammenlignet med «mamma sitt behov». — Har du vurdert å ansette hjemmesykepleier? — spurte hun stille. Sergej trakk en grimase. — Du vet jo hva det koster. En skikkelig hjemmesykepleier — fra tretti-førti tusen i måneden. Hvor skal vi ta slike penger fra? — Har du vurdert å ta ferie uten lønn? Eller gå litt ned i stilling en periode? Han så på henne som om hun hadde foreslått han skulle hoppe fra taket. — Svetlana, jeg har en viktig stilling. Jeg får ikke fri i to–tre måneder. Og jeg er jo heller ikke helsepersonell. Jeg kan ikke stikke sprøyter, måle blodtrykk, passe på alt… — Kan jeg det, da? — spurte hun, fortsatt rolig. Sergej ble usikker. Det var tydelig at samtalen ikke gikk slik han hadde tenkt. — Men du er jo kvinne, — sa han til slutt med oppriktig overbevisning som nesten fikk Svetlana til å le. — Det ligger jo liksom i instinktet ditt. Du har alltid vært flinkere med syke. Hun nikket sakte – mest til seg selv. — Så det er instinktet, altså. — Ja… det, ja. Svetlana la telefonen fra seg på bordet. Hun så på hendene sine. Fingrene skalv litt. — Greit, — sa hun. — Da gjør vi sånn: Du tar ulønnet permisjon i to måneder. Jeg jobber som vanlig. Vi tar vare på moren din sammen. Jeg hjelper på kvelder og i helgene. Du på dagtid. Enig? Sergej åpnet munnen. Lukket den igjen. — Svet… mener du alvor? — Absolutt. — Men jeg sa jo — jeg får ikke fri! — Da tar vi inn hjemmesykepleier. Jeg kan ta halvparten av regningen. Eller seksti-førti hvis du syns lønna mi er mindre. Men jeg tar ikke alt ansvaret alene. Det skjer ikke. Det ble stille. Klokka på veggen tikket høyt og tydelig. Sergej kremtet. — Så du sier nei? — Nei, — svarte Svetlana og så på ham. — Jeg sier nei til å være gratis døgnvakt samtidig som jeg jobber fulltid, uten at noen engang spør meg først. Det er to forskjellige ting. Han så lenge på henne, nesten som om han forsøkte å forstå om hun tullet. — Men du skjønner at dette er min mamma? — spurte han, og stemmen bar et snev av fornærmet voksen mann som for første gang forventes å ta ansvar for en gammel forelder. — Jeg vet det, — svarte Svetlana stille. — Derfor foreslår jeg løsninger som gjør at alle beholder både ansikt og helse. Inkludert moren din. Sergej snudde brått og gikk ut av kjøkkenet. Døren gikk igjen — ikke hardt, men merkbart. Svetlana ble sittende ved bordet og stirret på den kalde teen i koppen sin. Én tanke surret rundt i hodet: rolig, avklart: «Nå. Nå begynner det.» Hun visste dette bare var starten. Hun visste at han nå kom til å ringe søsteren. Og moren. Og så søsteren igjen. Snart, kanskje om en times tid, ville svigermor stå på døren, for hun bodde bare ti minutters gange unna og «fikk likevel alt med seg». Hun visste det ville komme en høylytt diskusjon. At hun ville kalles kald, utakknemlig, egoistisk – en kvinne som har «glemt hva familie betyr». Men plutselig skjønte hun noe viktig. Hun skulle ikke lenger be om unnskyldning for å trenge mer enn fire timers søvn. For jobben sin. Og at hun også har rett til et liv som ikke bare er sykepleie i eget hjem. Hun gikk bort til vinduet og åpnet. Kaldt, vått og friskt luft strømmet inn sammen med lukten av asfalt og fjerne bål. Svetlana trakk pusten dypt. «La dem si hva de vil, — tenkte hun. — Det viktigste er at jeg har sagt mitt første “nei”.» Og det «nei» ljomet mer enn noe annet hun hadde sagt på tolv års ekteskap. Neste morgen våknet hun til lyden av en forsiktig nøkkel i døra. Knirkende trinn. Stilnet hoste. Hun ble liggende, lyttet til kjente lyder i gangen: kåpe som ble hengt opp, veske som ble satt fra seg. Samme ritualet, men alt føltes annerledes. Som begynnelsen på en krig uten advarsel. — Sergej… — Tamara Ivanovna sin stemme var svak, men fortsatt kommanderende. — Er du hjemme? Sergej hadde tydeligvis ikke sovet. Svarte med litt for mye energi: — Er hjemme, mamma. Kom inn på kjøkkenet, jeg har satt på tevannet. Svetlana lukket øynene. «Han sa ikke engang at hun kom i dag. Han bare gjorde det». Hun tvang seg opp, tok på morgenkåpen og gikk ut. Tamara Ivanovna stod liten og lut i gangen i den gamle, blå kåpa. I hånden medisiner og termos. Hun smilte til svigerdatteren, svakt og litt overlegent. — God morgen, Svetlana. Unnskyld at jeg kommer så tidlig. Legen sa det var best å flytte med en gang. Svetlana nikket. — God morgen, Tamara Ivanovna. Sergej kom ut fra kjøkkenet med brett — te, knekkebrød, medisin. — Mamma, legg deg i stua. Jeg har reid opp til deg. — Hvem skal pakke ut sakene mine? — Tamara Ivanovna så på svigerdatteren. — Svetlana, du hjelper meg? Svetlana kjente det banket i tinningene. — Selvfølgelig, — svarte hun. — Etter jobb. — Etter jobb? — Tamara Ivanovna fikk en spissere stemme. — Hvem skal være med meg i dag? Sergej hostet. — Jeg skal på jobb i dag, mamma. Men jeg kommer hjem til lunsj. Svetlana… — han så på kona, — kan du ta fri i dag? Svetlana så lenge på ham. — Jeg har prosjektpresentasjon for kunde i dag. Kan ikke avlyse. — Og etterpå? — Tamara Ivanovna tok av kåpa. — Etter presentasjonen kan du vel? — Da kommer jeg hjem som vanlig. Rundt sju-halv åtte. Det ble stille. Tamara Ivanovna sank sammen på en puff i gangen. — Da blir jeg alene hele dagen? Sergej så bedende på kona. Svetlana svarte rolig og saklig: — Tamara Ivanovna, jeg lager mat for hele dagen i dag tidlig. Legger medisiner frem med klokkeslett. Alt er merket. Om det skjer noe, ring meg. Jeg tar telefonen, selv under presentasjonen. Tamara Ivanovna strammet leppen. — Hvis jeg faller? Eller tar feil medisin? — Da ringer du legevakt. Det er bedre enn å vente på meg gjennom byen. Sergej åpnet munnen, lukket den. Tamara Ivanovna så på sønnen. — Sergej, hørte du det? — Mamma, — svarte han lavt, — Svetlana har rett. Vi er ingen leger. Er det alvorlig, må du ringe legevakt. Svetlana ble faktisk overrasket. Det var første gang på syv år han sa «Svetlana har rett». Tamara Ivanovna reiste seg sakte. — Jaja, — sa hun. — Hvis det er bestemt… så er det sånn. Hun gikk inn i stua, dro posen etter seg. Døren lukket seg stille. Sergej snudde seg til kona. — Du kunne vel bare… — Nei, — avbrøt Svetlana. — Det kunne jeg ikke. Og kommer ikke til å gjøre det. Hun gikk på kjøkkenet, helte vann i et glass og drakk. Sergej kom etter. — Svet… jeg skjønner at det er slitsomt. Men det er jo mammaen min. — Jeg vet det. — Og hun er virkelig syk. — Jeg tror på det. — Så hvorfor… Svetlana snudde seg mot ham. — Fordi hvis jeg sier ja nå og tar alt, så blir det standarden. For alltid. Forstår du det? Han sa ingenting. — Jeg elsker deg, — sa hun. — Men jeg vil ikke miste familien fordi én person bestemmer at en annen ikke har rett til eget liv. Sergej senket hodet. — Jeg… jeg skal snakke med søsteren min igjen. Kanskje hun kan komme i helgene i det minste. — Det hadde vært bra. Han så opp. — Du er ikke sint på meg? Svetlana smilte, for første gang på lenge. — Jeg er allerede sint. Men jeg vil ikke la det vare evig. Han nikket. — Jeg skal prøve… å gjøre det bedre. Svetlana så på klokka. — Jeg må dra. Presentasjonen er om to timer. Hun gikk på soverommet. Sergej ble stående på kjøkkenet og stirre i tekoppen sin. Dagen gikk bedre enn ventet. Presentasjonen ble en suksess. Og på kontoret fikk hun ros og tilbud om bonus for raskt arbeid. På T-banen hjem sendte hun en melding til Sergej: «Hvordan går det med mamma?» Svaret kom raskt: «Hun sover. Jeg har vært hjemme siden tre. Laget middag. Vi venter på deg.» Svetlana så ut i det mørke vinduet i vogna. «Vi venter på deg.» En setning som ikke hadde hørtes så hjemmekjær ut på lenge. Hjemme ventet de virkelig på henne. Salat, ovnsbakt fisk, poteter på bordet. Tamara Ivanovna satt i stolen med en bok, la den bort da hun så svigerdatteren. — Svetlana, du kom. — Her er jeg. — Sett deg og spis. Sergej ordnet alt selv. Til og med vasket opp. Svetlana så på mannen. Han trakk på skuldrene, som om det ikke var noe. Hun satte seg. Tamara Ivanovna hostet. — Jeg har tenkt… kanskje vi burde få tak i hjemmesykepleier. I hvert fall på dagtid. Det er jo ikke bra at Sergej må stresse og ta fri fra jobb… Svetlana så forsiktig opp. — Det ville vært fornuftig. — Jeg ringer søsteren, — sa Sergej. — Vi spleiser. Hun lover å vurdere det. Tamara Ivanovna sukket. — Hadde aldri trodd jeg skulle oppleve at en fremmed måtte hjelpe meg med alt mulig… — Ingen er fremmede, mamma, — sa Sergej stille. — Vi er familie. Bare… nå må vi lære oss grensene våre. Svetlana så på svigermor. Hun nikket etter en stund. — Det er vel på tide å lære. Da ringte telefonen til Tamara Ivanovna. — Søsteren din… Nina. Sergej tok røret. — Hei… Ja mamma… Ja, hjemme… Du, vi trenger hjelp. Ikke bare penger. Kom i helgen. La oss prate sammen. Han la på. Så på Svetlana. — Hun kommer. Svetlana nikket rolig. — Bra. Hun skjønte plutselig at nå var hun ikke lenger redd for å komme hjem. Ikke fordi alt var blitt stille. Men fordi det endelig begynte å bli lyttet hjemme. Tre uker gikk. Tamara Ivanovna hostet ikke så mye lenger. Medisinene virket, beina hovnet mindre, hun gikk noen ganger selv på kjøkkenet. Viktigst av alt: Det var roligere i leiligheten. Ikke trykkende og stille fordi ingen torde prate, men den voksne freden til folk som lærer seg å bli enige. Lørdag kom Nina fra Trondheim. Hun kom bærende på to store bager og den lille datteren, med unnskyldende smil. — Hei mamma… Hei, Svetlana, Sergej… Beklager at det tok tid. Tamara Ivanovna, i stolen ved vinduet, snudde seg rolig. — Du kom til slutt. — Klart jeg kom, — Nina satte posene ned, ga jenta til Sergej og gikk bort. — Jeg lovet, jo. Svetlana sto i kjøkkendøren og betraktet dem. Nina satte seg på huk foran moren. — Mamma, jeg og Sergej pratet lenge i går. Vi tenkte dette: Hun tok fram et papir. — Dette er stillingsannonse. Hjelpepleier med erfaring. Kommer ni til sju på ukedager. Helgene bytter vi på selv. Tamara Ivanovna tok arket med skjelvende hender. Leste. Så på sønnen. — Og pengene? — Vi deler på tre — sa Sergej rolig. — Jeg, Nina og Svetlana. Likt. — Likt… — Tamara Ivanovna smakte på ordet. Nina nikket. — Vi klarer ikke slutte jobben vår. Og du trenger hjelp hele tiden. Da må vi faktisk betale for det. Svetlana snakket for første gang i samtalen: — Vi har allerede snakket med damen. Hun heter Olga, 58 år, tjue års erfaring fra pleie av gamle. Kommer i morgen for å hilse på. Tamara Ivanovna var stille. Så så hun rett på svigerdatteren. — Svetlana… du kunne bare sagt «nei» og dratt. Mange ville gjort det. Svetlana trakk på skuldrene. — Kunne. Men da ville alle tapt. Først og fremst du. Tamara Ivanovna så ned. — Jeg har tenkt mye på disse tre ukene. Når jeg var alene om dagen. Jeg har alltid trodd at er jeg mor, så skal alle… — hun lette etter ordene —… tilpasse seg meg. Men nå må jeg visst lære meg å tilpasse meg. Nina tok hendene hennes. — Ingen tvinger deg til det, mamma. Vi må bare leve så alle får puste. Tamara Ivanovna så på datteren, sønnen, så på Svetlana. — Unnskyld meg, Svetlana — sa hun, stille, nesten uhørlig — Jeg trodde jeg kunne… forlange. Svetlana merket en slags lettelse i brystet. — Jeg tilgir deg, Tamara Ivanovna. Hun smilte svakt — første gang uten snev av overlegenhet. — Da… la oss hilse på denne Olga deres. Siden det er bestemt at jeg ikke lenger er sjefen her. Sergej lo lett, for første gang på uker. — Ikke sjef og ikke gud. Bare mammaen vår. Som vi alle er glade i. Og kan være gode mot – på en skikkelig måte. Senere, da Nina og datteren dro til stasjonen, Tamara Ivanovna sov, satt Svetlana og Sergej på kjøkkenet med hver sitt glass vin. — Vet du, — sa han, — jeg trodde faktisk du kom til å dra. Svetlana så overrasket opp. — Helt sant? — Ja. Da du sa «nei» den kvelden… jeg tenkte «nå er det slutt». At du pakker og sier: «Ordne opp selv». Hun snurret glasset. — Jeg tenkte faktisk på det. Helt ærlig. — Hva fikk deg til å bli? Svetlana var lenge stille. — Jeg skjønte at hvis jeg drar nå, får jeg aldri vite om du kan bli en mann som virkelig tar ansvar. Sergej så ned. — Jeg har lært mye på disse ukene. Lærer ennå. — Jeg ser det. Han så på henne. — Takk for at du ga meg en sjanse. Svetlana smilte, mykt og uten bitterhet. — Takk for at du tok sjansen. De skålte — stille, nesten høytidelig. Utenfor falt vinterens første snø. Store flak dekket asfalten med et mykt, hvitt teppe. På rommet til Tamara Ivanovna lyste en liten nattlampe. Og i soverommet til Sergej og Svetlana luktet det endelig ikke lenger bare medisiner og uro — men hjem. Deres hjem.
Mamma mi er syk og skal bo hos oss en stund. Du må hjelpe til med å ta vare på henne, sa Rune bestemt.
Intigue Life
Uncategorized
010
– Du kom for sent hjem fra jobb igjen? – glefset han sjalu. – Nå skjønner jeg alt.
Er du sen hjem igjen fra jobben? glefset han, sjalu. Nå skjønner jeg alt. Er du sen igjen? ropte han
Intigue Life
© 2026 Intigue Life