Synnøve levde, som man pleier å si, på den slappe linjen, og vandret nedover den grå, slitte gata i en liten by utenfor Oslo med hode bøyd og blikket festet i skoene. Hvor skulle hun vise seg frem, om det ikke var for å telle sine egne fortjenester og de var ikke mange. Utseendet hennes var helt gjennomsnittlig.
Einar, mannen hennes, klagde ofte over at alt med Synnøve var helt vanlig. Hun la aldri merke til at han en gang hadde gjort noe spesielt; hun hadde helt glemt det for lenge siden.
Før i universitetet var Synnøve en av de første skjønnhetene på høyskolegangen: slank, vakker, med fine trekk, selv om skuldrene var litt brede takket være bestemor Marit, som kom fra en liten landsby og hadde sterke, grove armer. Arvingen av slike generasjoner kunne ikke unngå å få en liten robusthet i blodet.
Fetterne hennes, som var intellektuelle, hadde alltid hatt en utdannelse i ingeniørfag eller litteratur, og de hadde så klart brukt sine evner på å forme den lille jenta. Neseborene var ikke som Marits, skuldrene var litt rundere, og beina var ikke ment for gummistøvler eller tradisjonelle vafler de var bylige og elegante.
Resultatet: foreldreklærte Synnøve ble pen, reservert og stille og det var jo også noe å være glad for. Bestemor Marit kunne tidvis åpne munnen og gi så mange bemerkninger at ørene nesten krøllet seg sammen. Synnøve sin mor, Olga, hadde i starten prøvd på samme måte da hun giftet seg med Synnøves far, Frode. Etter hvert ble hun mer forsiktig, men boet deres i en pen blokk med fiken i hvelvet og akademikernaboer; et lite feiltrinn og man ble kastet ut på trappen.
Olga sank ned, og Synnøve ble enda stillere.
Vær tålmodig med datteren! ropte bestemor Marit, som kom på besøk med gamle, matte støvler som knapt lyste lenger. Du, lille Synnøve, er en tom stepp! Hvor vinden blåser, skal du også gå! Hvor har hele gjengen vår av forsvunnet? Møt sønnen din, Vet du hvor han er?
Frode trakk på skuldrene og holdt seg unna Marits hvitluktige hvitløk og hvitkål, og gikk inn på kontoret sitt mens Olga laget te på kjøkkenet og lyttet til Synnøves daglige sladder.
Bestemor Marit var aldri i hast. Først hadde hun en grundig oppsummering av landsbynyheter, der hun klikket på dukken og fortalte om naboenes krangler. Så kom hageavsnittet med avlinger hennes egen og nabojordens. Til slutt ropte hun høyt gjennom kjøkkendøren, og Synnøve, som stod bak en glassluke, kom forsiktig frem.
Synnøve så tvilende på moren, som snudde seg bort. Frode hilste ikke på svigermoren, selv om hennes sylteagurker hadde en viss «spesialitet». Han ba Synnøve holde kontakten med bestemor Marit på et minimum. Så måtte Olga sende Synnøve opp på rommet sitt. På den andre siden hadde Olga ofte hjulpet Synnøve med den nyfødte babyen, og da Synnøve ble syk med lungebetennelse, kom Kari Vlasova (en gammelt venninne) og tok med barnet i en vinterkåpe på sjefens bil.
Frode ropte senere at han ikke burde ha sluppet henne inn, men Olga beroliget ham. På landet, med god mat, kom Synnøve raskt seg. Hun rullet seg frem som en liten, sterk kule mot bestemor Marit, la hodet på brystet og sukket lettet: Jeg har savnet deg. Frode ristet bare på hånden, såret seg i munn, og så på svigermoren med et skeptisk blikk.
Bestemor Marit hadde en slags kraft en selvsikker, kraftig autoritet som kunne lyse opp et rom som en spotlightskive, og sånn en Synnøve kunne ikke la være å tenke på det hun vanligvis skjulte. Dette gjorde at svigersønnen holdt seg unna.
Hvorfor hilser du meg ikke? Jeg ga dere fine pengegaver til bryllupet! klaget bestemor Marit høyt mens hun satt hos datteren, og ga Synnøve en stor sjokolade Freia Melkesjokolade.
Synnøve nikket høflig, men spiste ikke sjokoladen, la den på bordet i stedet.
Hva, spis den, lille venn! prøvde bestemor, men Olga stoppet henne.
Frode tillater ingen søtsaker før middag. Det er sånn vi gjør her, sa hun rolig.
Det hadde kanskje sånn effekt på Marit at hun rødmet, men hjemme var likevel en mann, og det ga trygghet. Olga ble aldri husmor på egen hånd; hun så seg alltid over skulderen, og når gjester kom, dekket hun bordet, smilte og nikket. Det var lite å si til henne, hun var alltid der, i hjemmets slagmark, uten de smarte samtalene.
Synnøve tok etter moren: Ikke gjør en stor scene av det.
Etter en stund ble bestemor Kari Vlasova lei av å besøke svigersønnens hus; alt irriterte henne. Etter noen krangler sluttet hun å komme. Av og til ringte hun når Frode var borte, og hun hørte Synnøve si: Hvordan går det, kjære? Du kommer aldri på besøk
Synnøve svarte: Alt bra, bestemor. Jeg studerer på universitetet, i dag er fri, mamma er på legekontoret, far jobber. Alt var tilsynelatende normalt.
Faren, som var hodet i familien, var velutdannet, mens moren fortsatt tygget solsikkefrø i fanget. Dette irriterte faren, som ba om mer kultivert spising. Da moren nektet, ble hun sendt på balkongen. Sitt der hvis du ikke forstår at det er ekkelt, ropte han, og hun satt på balkongen i en pysjamas, spyttet på skallene, og så på sine slappe ben.
Olga hadde studert til lærer, ble oppdaget av Frode på en dansefest i Kulturparken. De forelsket seg, fikk Synnøve som resultat, og giftet seg. Foreldrene hans ble overrasket, men så på ekteskapet som en sammenslåing av urbant og bygdet, en edel handling. Med Olgas bakgrunn som lærer, ble hun godt plassert.
Synnøve gikk videre, tok lærerutdanningen, men har ennå ikke jobbet, akkurat som moren. Hun giftet seg med Einar, en litt enklere mann enn faren, men også fra intellektuell bakgrunn. På den tiden var stiliserte folk med fargerike klær mest i vinden.
Einar var mer tradisjonell: han leste klassikere, filosofiske tekster på to sider, og ble ansett som en ansvarlig, beskjeden person. Frode godkjente ekteskapet. Synnøve var også fornøyd med å bli hjemme.
Etter vielsen flyttet Synnøve inn i den tre-roms leiligheten hvor Einar bodde med foreldrene sine. Einar hadde en eldre søster som hadde flyttet til Sverige for lenge siden.
Foreldrene til Einar var eldre og hadde trukket seg tilbake fra aktivt arbeid. Svigermoren, Olga, overlod alt huslig ansvar til barnepiken, og ba sønnen ta med foreldrene på hytta.
Her får dere vokse som Gud vil. Ikke mer! Jeg vil ikke bo her, to husholdningskonger klarer ikke kjøkkenet, sa hun og dro.
Leiligheten var fylt med mørke tremøbler, hauger av sengetøy, håndklær i ulike farger, og en uendelig mengde krystall i ulike kvalitet. Lampene var matte, vinduene dekket med gardiner som skjulte nabolaget, så ingen så hvordan folk levde.
Synnøve ønsket nye gardiner og møbler, men alt dette var for dyrt for Einar, som allerede levde greit. Han hadde vokst opp med en mor som lagde grøt til ham hver morgen. Nå var det Synnøve som skulle ta seg av ham, la ham blomstre, og prøve å tilfredsstille ham på alle måter.
På helgene stod Einar opp tidlig, stekte egg i gamle underbukser, uten å bruke penger på nye ting. Synnøve, redd og trøtt, så på klokken, lurte på om hun skulle sove eller hjelpe ham. De satt mest hjemme. Einar gikk aldri på teater eller kino, for de måtte spare.
Synnøve trodde Einar var en hardtarbeidende sjef fordi han knipt på hver krone. Hun hadde lært seg at mannen bestemmer alt, og kvinnen bare må gå med på det. Sånn var livet hjemme.
Einar var intellektuell fra en enkel bakgrunn; foreldre hadde ikke høy utdanning, men var stolte av at sønnen skulle gjøre dem berømte. Han drømte om en avhandling, men manglet tid til å skrive den.
Hva er poenget med all denne sparsomheten? spurte bestemor Kari Vlasova, mens hun så på Einar. Synnøve har fått en fin leilighet i Oslo, og en bra jobb. Kvinner bør sikre seg en god plass, uansett hvor nedverdigende det kan høres ut. Sparsomhet er bare en familietradisjon.
Kari Vlasova var aldri sløsende med penger, men hun sørget for at Olga alltid hadde klær og sko. Hun tok opp lån fra naboene, men betalte alt ned til siste krone. Da Synnøve skulle på kostymskole, tok Kari henne med til en skredder, og de kjøpte den fineste kjolen hun noen gang hadde sett.
Etter dette snakket de aldri mer.
Synnøve og Einar levde sammen. Lidenskapen i Einar falmet raskt; de hyggelige omfavnelsene ble for mange, og han var ti år eldre enn henne, så romantikken ble sliten.
Synnøve tok alt for gitt: Mannen elsker meg, så alt er bra. Foreldrene hennes roste valget hennes. Resten av livet var som i bøker: en svak sus, et flørtende sukk, sommerfugler i magen og, la meg si det sånn, intimitet men det er ikke nødvendig for å klare seg.
Uten penger var livet tungt. Einar skjønte at Synnøves lønn også skulle gå inn i hans sparebøsse, så han presset på at hun skulle jobbe mer, utvikle kompetansen og dermed tjene mer. Synnøve begynte å jobbe på en folkeskole; hun elsket barna, men var sliten om kveldene, tok av seg skoene og satte seg ved kjøkkenbordet mens Einar lå i stua med en bok og ventet på middag.
Hun drømte bare om å få kvelden over, men Einar, med en liten snaps Gilde, begynte å filosofere. Han visste alt om hvordan man skulle styre skolen, hvordan man skulle behandle barn, og hvordan man skulle bygge hus. For ham var Synnøve bare et tomt sted: Hva gjør du som lærer? Hvorfor skal jeg ha en lærer, når jeg har en universitet?.
Når du får en fast stilling på Rv. 23 eller noe sånt, kan du også bli barnevakt! ropte han, mens han pekte på henne. Ingen ny jakke til deg, du får vente til høsten.
En dag kom Synnøve med en overraskelse: Jeg er gravid. Ikke gjør meg vondt! ropte hun. Einar frøs med munnen åpen, som om han aldri hadde tenkt på at barn kunne bli til.
Nei vi vi er ikke klare stotret han, mens han prøvde å regne alt på en gang. Dette er ikke tidspunktet. Du må ta en pause! Lag meg en kaffe, men kun en liten, så den holder en måned. Og i morgen skal du gå til rådgivning. Forstått?
Synnøve så på ham med et sårent blikk, og kvalte opp i hans mage. Einar ble sint, kastet henne på kjøkkenet, skrøt i badet med såpe, og rant.
Da han kom ut, var Synnøve borte. Alt frakker, støvler, en gammel kåpe lå på plass, bortsett fra Synnøve. Han stod og tenkte på nysgjerrige naboer som kikket inn gjennom gjerdene, men husket at han snart skulle bli doktorgradskandidat, så han lot være å banne.
De skilte seg raskt og stille. Synnøve tok med seg alt hun hadde, og Einar hjalp henne i det siste med å sette bagasjen i en drosje, mens han fortalte nysgjerrige naboer at de hadde en midlertidig pause med barn.
Senere satte han seg i den tomme leiligheten, helte en liten skvett av hjemmelaget brennevin med vann, slo på TV-en og så en værmelding den var like falsk som alt annet.
Synnøve fikk en liten gutt, Kåre, som ble født i tide. Bestemor Marit roste: Han er slank som en fiolin, akkurat som en spiller.
Olga satt med barnebarnet mens Frode lekte med leketøysbiler og soldater fra barnebølgen.
Han er kun et halvt år, lo Synnøve. Kjøp ham en leke, så sier du takk! svarte Frode, mens han stilte leker på bordet.
Kåre vokste med en livlig blanding av bestemor Marits strenge råd og morens kjærlige omsorg. Einar kom av og til, tråkket rundt i gangen mens Synnøve pakkete Kåre i et teppe, og så gikk han på en tur med barnevognen.
Ikke for lenge! ropte bestemor Marit. Ta på hatten, pass på ørene!
Einar mumlet om styrking, men så sluttet han å snakke, og fortsatte å bo hos foreldrene. Det ble slitsomt, med råd fra både far og bestemor, men også fra Kari Vlasova som insisterte på at alt måtte gå på føtter.
Hva skjer, bestemor? spurte Synnøve forsiktig. Jeg vil bare at alt skal gå bra for oss alle, svarte hun med et lite smil.
Kari nikket, tok en kopp te og sa: Vi har levd sammen i mange år, og vi har aldri tråkket ned hverandre. Det er ikke utdanning eller papirene som betyr noe, men hjertet. Så la oss holde sammen, selv om det føles som om vi går i sirkel.
Synnøve så på sin lille ring, den tynne forlovelsesringen Einar hadde kjøpt til en billig penge, og tok den av fingen. Hun lukket øynene, følte seg som et lite barn som drikker varm melk fra naboen, og tenkte at livet, så komplisert, likevel kunne være koselig.
Etter noen uker kom Einar tilbake for å hente Synnøve. Han ropte fra vinduet: Synnøve, pakk sammen, det er på tide å dra hjem! Bestemor Marit, rød i ansiktet, spurte: Er du blitt støvete av reisen?
Jeg har ikke kommet tilbake, svarte Einar. Hun sover. Vi blir her litt lenger.
Synnøve protesterte: Hvem vil bli gift igjen? Du er gal!
Bestemor Marit kastet ringen på bakken, den trillet ut i gresset. Einar bøyde seg, plukketOg så, med ringens glans som eneste minne om fortiden, gikk Synnøve rolig bort fra det kaotiske livet, klar til å skrive sitt eget kapittel sammen med Kåre ved sin side.
