Bestefar, nå! ropte den krumme, innpakket i en altfor lang frakk, Sondre, mens han tråkket på stedet og med den andre hånden famlet på leppene sine.
Ivar Tormodsen kastet et skråblikk på barnebarnet, trakk stramt den rødsvart rutete sjaldelen rundt halsen, en lang, ullen, slitte, med sløyfe på kantene.
Den sløyfen havnet alltid i ansiktet på Sondre når bestefaren bøyde seg ned og mumlet noe til gutten.
Nå hadde de tunge ulltrådene klødd den røde, frostkulede kinnflaten hans.
Sondre rynket pannen, gned seg i kinnene med fingrene, og så såret på Ivar Tormodsen med et nesten bedende blikk.
Nå! brølte han, som om han slo i et dult. Hva? Du sier «ek», ja? Si «JEG VIL HA», så forstår du! og så med de innrammede, røde årer i øynene på barnebarnet.
Øynene deres var nesten speilbilder av hverandre, som to kopier: en liten i den andre.
Men Ivar Tormodsen hadde sett så mye at han ikke ville se mer, han lot aldri tårene trille, kun streng stahet brant i blikket. Sondres øyne så bare huset og barnehagen, av og til tok bestefaren ham med på en øl på «venner», som han kalte sine kompisar. De øynene til gutten trillet ofte i stillhet, så lavt at bestefaren ikke ble sint.
Ek mumlet guttens lille stemme.
Det er nå du sier, gutten! brølte bestefaren.
Ek, ek
De kunne ha sittet der uendelig, mens snøen fortsatte å falle, og de ble dekket av et hvitt teppe som om de var to fremmede i samme slekt, om ikke en kvinne, Ingrid Nilsen, servitør på kantinen «Alle til tallerken», hadde stoppet opp ved dem og tent opp lys fra en liten lanterne på høyre side av de uheldige samtalepartene.
Å, Vebjørn, er du det? ropte Ingrid, hostet høyt. Og hvilken sjal, far! Rød, som julenissen selv!
Ja, den har jeg hatt lenge, så hvorfor kødde du? mumlet Ivar, rettet seg opp og presset nesen mot Ingrids brede skuldre.
Å, slapp av. Du har blitt så gneldrep, kom deg ikke i veien. Har du igjen fått en ny gutt? Er ikke Lise ute med sønnen sin? nikket Ingrid mot Sondre.
Lise er på oppdrag nå, spyttet Ivar. Hun er borte hele denne måneden, så han har blitt igjen med meg. han trakk pusten tungt. Jeg har ikke sett ham på en stund. Han har en annen, friskere sønn. Skjønner du, gutten? han så på barnebarnet med et lite smil som ikke nådde øynene. Sondre trakk på skuldrene. Jeg forstår ikke. Kanskje det er best sånn.
Om det er bra eller ei, er ikke vår sak. Hva krangler dere om? spurte Ingrid mens hun pustet inn duften av suppe, kjøttboller og noe søtt. Sondre husket ikke hva det var, men magen hans rumlet igjen.
Vet du, i hagen får han ikke spist, barnevern har tatt ham, Gøye, ungkvinnen, sier hun at hun vender seg bort, men han holder fast og protesterer. Jeg tar ham med hjem. Hjemme blir han ikke mettet med brød, men med smuler! Han jamrer «ek, ek». La ham lære å si «jeg vil ha», så kjøper jeg et brød. Det er mitt siste ord! sa Ivar og trakk brynene sammen.
Ingrid så på ham et øyeblikk, klemte armene mot siden og bet seg i leppen, før hun plutselig klappet lett på Ivars rygg, så han nesten falt og nesten mistet balansen.
Her er mitt siste ord. Jeg gir ikke en sulten gutt så lite. Han er ingen funksjonshemmet, han har bare en forsinkelse, så han vil klare seg. Klarer du, Sondre? nikket hun.
Gutten så bort på henne med de små øynene, og kjente en knute i magen.
Kom så, vi går til kantinen. Jeg har fri i dag, Lise tar over. Men vi krangler ikke, det er plass til alle ved komfyren! Kom nå, min venn! ropte hun med en stemme som om hun ledet et regiment av soldater.
Ingen tid for det. Vi må hjem! svarede Ivar og trakk seg tilbake.
Han ville ikke gå rundt i andres rom, tiden var for kort.
Det var bedre å ta heisen opp til åttende etasje, trykke på knappene med fingeren, telle. Sondre ville rive opp armen, men Ivar skrek at barnebarnet måtte vokse opp med ansvar.
Sondre stilnet, så begynte han igjen å mumle sitt «ek». Han var en stum gutt
Slik gikk de. Ingrid så på dem med et tungt hjerte.
Hun ville ta vare på noen. Det spilte ingen rolle hvem. Varmt, mettende, kjærlig. Ikke Ivar, han var ikke hennes type! Men Sondre, den redde gutten
Vinteren stoppet aldri. Lise fløy fra oppdrag til oppdrag, bestefaren tok fortsatt Sondre med til hagen, klaget over hatten, tok på den med rystende hender. De gikk sammen, den røde sjalen blafret som et fyrtårn i den snødekte byen. Ingrid så på dem fra kantinen.
En dag, i en ekstra hard periode for bestefaren og barnebarnet, klarte hun ikke mer og trakk dem inn i kantinen.
Jeg sier nei! Hjem, Sondre! brølte Ivar mens han rakte hånden til tanten. Men han forsto at de hadde nådd et endepunkt. Videre var mørket og fortvilelsen. Sondre lette etter moren, sniffet etter jakken hennes ved inngangen, men fant bare faren sin, som han var redd for.
Den kjærligheten din er dum! skrek den slitne Ivar. Du trenger ikke moren! Hun sitter på en restaurant, drikker, men du må slå deg sammen
Da han tenkte på all den smerten, gikk han med på å besøke Ingrid på jobben.
Så bra, Vetle! Hva har du hjemme? Jeg har eplekake! Kom!
Kantinen «Alle til tallerken» var fylt til randen. Billig, men mettende, som hjemme. Maten var enkel: suppe, kjøttgryte, grovt brød, salat, kompot. Av og til risotto. Ingrid hadde lært dette av sin første kjæreste, lagde det i en gryte, men det smakte alltid som «wow».
Hvordan går det, folkens! ropte Ingrid når folk takket henne.
Slik var det. Hun lagde som om hun ville servere en stor familie med røde, fyldige barn og en hardt arbeidende mann. Han kunne drikke en liten snaps, spise salt sild, snakke politikk, synge sanger. Hun ville ha tre barn, kjønn var uten betydning, bare et varmt liv som drakk hele melken fra hennes bryst, smilte med en latterløs munn. Hun skulle lage grøt, kompot, suppe men det ble aldri slik hun ønsket.
Hvorfor Ingrid var alene, visste ingen. Hun bodde, og det var alt. Det finnes få kvinner som henne på jordens moder
De som så dem i kantinen nikket og bøyde hodet.
Kom inn, Sondre, den sultne gutten! åpnet Ingrid døren til et lite rom med to bord, en seng og et skap. Hvorfor frykter dere? Er dere kalde? Her er en suppe! Kom, sett deg. Her er en liten stol for deg, som en bjørn, for den minste. For bestefaren også. Jeg Jeg står her som en hest, gestikulerte hun med en knyttneve, og forsvant bak døren.
Ivar trakk på seg klærne motvillig. Han hadde feber i flere dager, knoklene hans verket, han ville bare ligge hjemme med te og syltetøy, spise et rundstykke og sove. Men så kom Sondre
Da Lise fødte Sondre, hadde hun straks forstått at noe var galt.
Fell han ned? spurte Ivar. Så du ikke?
Nei, jeg ville ikke komme ut. Jeg skulle egentlig ikke ha blitt mor, men nå må jeg leve med ham, klaget Lise.
Slapp av! Det går bra, alt blir fint! Sondre! ropte mannen som sto ved barnesengen.
Lise innså at hun hadde født for seg selv, og at løftet om «alt blir bra» aldri kom. Hun gråt og husket faren.
Lise? Hva skjer? spurte Ivar over telefonen.
De hadde ikke snakket på halvannet år etter en krangel på Lises bursdag. Hun hadde kastet ham ut av feiringen og sagt at han sto i veien for livet hennes. Han flyttet til en leilighet som foreldrene hadde etterlatt, og hans egen mor var død for lenge siden. En dag måtte hun gå i en trapp med nye sko, og falt.
Den kvelden skulle de gå på teater til «Nøtteknekten» i Kongens gate, men ambulansen kom, og Lise ble igjen hjemme mens moren hennes ble fjernet fra leiligheten. Billetter ble kastet.
Siden da hatet Ivar «Nøtteknekten», og Lise hatet faren som aldri lot henne gå inn i slottet i Oslo.
Lise! Forstår du ikke? Moren er død! hvisket faren, med en slitt slips.
Men Lise var kald som is, aldri følelsesmessig, alltid den som krevde alt. Hun ville at Sondre skulle leve opp til sine standarder. Men han klarte det ikke. Lise hadde aldri fortalt noen, men hun var skyldig i at Sondre ble født så. Hun ville ikke ha ham, så den lille krøp i magen hennes, og hun ropte i smerte. Sondre ble født på gulvet, uten skrik.
Nå, flere år senere, kunne han ikke engang rope i leken «krig», han bare mumlet lavt.
Da Lise endelig innså at sønnen ikke ville bli hennes stolthet, avkjølte hun ham og prøvde å legge press på bestefaren.
Lise hadde ofte oppdrag, og Ivar tok barnebarnet med seg hjem. Om morgenen før jobb tok han ham til hagen, på ettermiddagen vasket han ham, kammat ham, stekte egg til to. De spiste i stillhet, klirret med gaffel. Ivar drakk en liten øl, og en lærer i ham våknet.
Etter oppvasken satte han seg med den slappe Sondre på sofaen, klemte ham og så «Ungdom» på TV. Sondre kjedet seg med portrettene, men Ivar pekte med lille finger og spurte om han kunne gjenta ordene.
Sondre prøvde. Først så han på bestefars lepper, rørte dem, så prøvde han å si noe. Men han blandet seg, Ivar ble irritert, tidsskriftet fløy av bordet, og Sondre gikk til sengs.
Elsket Ivar gutten? Han visste ikke. Kanskje han likte ham, men forsto ham ikke. Han visste ikke hvordan han skulle hjelpe.
Kom nå, gutte! Ta skjeen! ropte Ingrid mens hun bar en brett full av tallerkener.
Sondre snudde seg og begynte å gråte.
I hagen sto Guro, en eldre dame, og trykket hardt på munnen hans for å få ham til å ta suppe. Han vred seg, Guro ba om å slippe ham.
Det ble ikke som planlagt.
Ingrid satte seg ved siden av ham på en krakk, pustet dypt og begynte å spise. Ivar, som hadde jobbet i en bussdepot i kulden, følte varmen fra lukten av laurbærblad og sylteagurk.
Vi har kjent hverandre i tretti år, ikke sant? begynte Ingrid, vendt mot Sondre. Du er tretti år gammel nå, ikke? Alt har skjedd vi har kranglet, gjort opp, og han kalte meg til bryllup, ja, ja! nikket hun mens hun lot en skje med suppe gli inn i Sondres munn. Smaker det? Jeg sier alltid: spis med glede, Sondre. Ikke spis uten smak. Livet skal være en glede.
Hvorfor skulle jeg bli glad når jeg er alene, uten mor, og jeg ikke forstår hvordan jeg skal ta vare på ham? spurte Sondre. Kanskje jeg trenger medisiner, men Lise vil ikke ha at noen stiller en diagnose. Det gjør livet vondt! protesterte Ivar.
Glede kommer fra alle steder. Uten den er livet trist, svarte Ingrid bestemt. Jeg vet det. Du må være glad. Bitt deg i leppen og lev.
Sondre åpnet munnen som en liten spurv, rakte hånden mot skjeen, tok den, og strøk forsiktig Ingrids skulder.
Å, Sondre, beklager, jeg ble distrahert, sa hun mens hun fylte skålen med mer suppe.
Suppen var snart borte, så kom kjøttkake med saftig kjøttsaus, potetmos, og Guro laget morsomme ansikter på tallerkenen, som Sondre så på.
Deretter kom te. Ingrid serverte en eplekake, den samme hun pleide å ta med til venner, og hun kysset Vennas (Vebjørns) kone før hun satte seg på en solid krakk, fylt med varme og glede.
Ivar elsket hennes kaker. Hans kone bakte ikke, så han tok imot Ingrids kaker med takknemlighet og var ikke sjalu på hennes vennskap med ham.
Han likte også at Ingrid sang.
Den dype stemmen hennes fylte rommet, kom fra dypet av hjertet, og fikk både ham og Sondre til å nynne med.
Etter hvert stilnet de, men gutten mumlet siste linjen av en sang om en hest som galopperer over en rapsåker.
Han var som den hesten,Sondre, med tårevåte øyne og et nyfunnet mot i brystet, løftet blikket mot bestefaren, nikket bestemt og ropte: Jeg skal klare meg, bestefar, og en dag vil jeg også kunne gå ved siden av deg gjennom snøen.
