Uncategorized

Du tuller nå, Per? Si at det var en dårlig vits. Eller har jeg fått vann i ørene og hørt feil?

Uncategorized

Leiligheten ble kjøpt av min sønn: Svigermorens forklaring

Leiligheten ble kjøpt av sønnen min: Svigermor forkynner Jeg traff mannen min på universitetet.

Uncategorized

011

Skilsmisse på grunn av naboen: Hvorfor valgte du henne av alle kvinner i verden? Fra meg – og til henne, hvorfor? Karina tapte for Masha på alle fronter, men ikke engang Valerij kunne forklare valget sitt. “Hvordan kunne dette skje, Masha! Dere hadde det jo så fint sammen…” klaget både mor, søster og venninner da de fikk høre om den kommende skilsmissen. Men Masha nektet å bli værende med en utro ektemann, selv om venner og slekt prøvde å overtale henne til å tilgi ham. To barn, tjue års ekteskap, et hjem i orden og ingen åpenbare grunner – likevel dro mannen til naboen, styrt av drifter Masha aldri forstod. Nå må hun stå rakrygget mot et samfunn som vil hun skal tilgi og glemme, men hun nekter å la seg manipulere – verken av ham, familie, kollegaer eller gamle regler.

Skilsmisse på grunn av nabokjæresten Kan du bare forklare meg hvorfor du valgte henne av alle kvinner i verden?

Uncategorized

Nøkkel nummer 13 Han ringte om morgenen og sa det som om det var den enkleste ting i verden: — Kan du stikke innom? Må løfte opp en sykkel her. Orker ikke styre med det alene. Ordene «stikke innom» og «orker ikke» traff uvant. Vanligvis sa far «må gjøre» og «fikser det selv». Den voksne sønnen, med grått ved tinningen, tok seg i å lete etter baktanker i invitasjonen, som i gamle samtaler. Men det fantes ingen skjult agenda, bare en kort forespørsel, og det gjorde ham brydd. Han kom til lunsj, tok trappene opp til tredje etasje og ble stående et øyeblikk mens nøkkelen gikk rundt i låsen. Døren åpnet seg straks, som om faren hadde ventet rett bak. — Kom inn. Ta av deg skoene, sa far og trakk til side. I gangen var alt på sin faste plass: teppe, skoskap, pent stablede aviser. Faren så ut som alltid, bare skuldrene var blitt smalere, og hendene skalv litt da han rettet på ermet. — Hvor står sykkelen? spurte sønnen for å slippe å spørre om noe annet. — På balkongen. Satte den der så den ikke var i veien. Tenkte jeg skulle ta en titt selv, men… — Far vinket bare og gikk foran. Balkongen var innglasset, men kald, med esker og glass. Sykkelen sto inntil veggen, tildekket med et gammelt laken. Faren løftet lakenet varsomt, som om han åpnet noe viktig, og strøk over rammen. — Din, sa han. — Husker du? Kjøpte til bursdagen din. Sønnen husket. Husket hvordan han syklet på gårdsplassen, falt, og hvordan far løftet ham opp i stillhet, børstet sand av knærne og sjekket kjedet. Far roste sjelden, men så alltid på tingene som om de var levende, og han måtte ta ansvar for dem. — Dekkene har sluppet luft, bemerket sønnen. — Det også. Og navet lager lyd, bakbremsen tar ikke. Syklet på den i går og tror hjertet mitt stoppet et øyeblikk, smilte far, men det ble kort. De bar sykkelen inn til det faren kalte «verkstedet» — ikke et eget rom, bare et hjørne i stua: et bord ved vinduet, matte, lampe, en verktøykasse. På veggen hang tenger, skrutrekkere, nøkler, alt organisert. Sønnen registrerte det automatisk, som alltid: Far holdt orden der han kunne. — Finner du nøkkel nummer tretten? spurte far. Sønnen åpnet kassen. Nøklene lå i rekker, men nummer tretten var ikke der. — Her er tolv, fjorten… tretteneren mangler. Far hevet brynene. — Hvordan da? Den pleier jo alltid… — Han tidde, som om han ikke ville si «alltid». Sønnen lette gjennom verktøyene, trakk ut en skuff. Der lå gamle muttere, skiver, teipruller, sandpapir. Nøkkelen lå under en pakke gummihansker. — Her er den, sa sønnen. Far tok nøkkelen, kjente vekten i hånden. — Da har jeg vel selv lagt den dit. Hukommelsen, smilte han skjevt. — Jaja, ta sykkelen hit. Sønnen vippet sykkelen over på siden, la en fille under pedalen. Far satte seg ned, langsomt, forsiktig, som om knærne kunne svikte. Sønnen lot som han ikke så det. — Vi tar av hjulet først, sa far. — Hold, så løsner jeg mutrene. Far grep nøkkelen, vred om. Mutteren satt, far spente seg, leppene ble tynne. Sønnen tok over, løsnet — og mutteren ga etter. — Jeg kunne gjort det selv, protesterte far. — Jeg bare… — Jeg vet. Hold godt nå. De jobbet tause, snakket kort: «Hold», «ikke dra», «her», «vær forsiktig med skiven». Sønnen syntes det var lettere slik. Når ordene er begrenset til oppgaven, slipper han å tolke mening bak dem. Hjulet ble lagt på gulvet. Far tok frem pumpen, sjekket slangen. Pumpen var gammel, håndtaket blankslitt. — Slangen er sikkert bare tørr. Ikke hull, sa far. Sønnen ville spørre hvordan han visste det, men lot være. Far snakket alltid sikkert, selv om han tvilte. Mens far pumpet, så sønnen på bremsen. Klossene var slitt, vaieren rustet. — Denne vaieren må byttes, sa han. — Vaieren… Far stanset, tørket hånden på buksa. — Det finnes en reserve et sted. Han rotet i skapet under bordet, tok ut en boks, så en til. Alt var sortert med små lapper. Sønnen så ikke bare orden, men et forsøk på å holde tiden fast. Så lenge alt er merket og lagt på plass, glir ingenting ut av kontroll. — Ser den ikke, sa far oppgitt og smalt igjen boksen. — Kanskje i boden? foreslo sønnen. — I boden er det kaos, sa far, som om han tilsto noe alvorlig. Sønnen smilte. — Hos deg? Kaos? Det vil jeg se. Far gryntet, men det glinset takknemlig i blikket for spøken. — Gå og sjekk du. Jeg pumper videre. Boden var liten og tettpakket med esker. Sønnen skrudde på lyset, flyttet bæreposer. På øverste hylle fant han en vaier rullet i avispapir. — Fant den! ropte han. — Så fint! vislet far. — Hva sa jeg. Sønnen rakte over vaieren. Far kikket, vred på den, sjekket endene. — Fin vaier. Må bare finne endehylser. Han fant små metallhatter i en boks. — Da skrur vi av bremsen, sa far. Sønnen holdt rammen, far løsnet festene. Fars fingre var tørre, litt sprukne, neglene kortklipte. Sønnen husket at de virket sterke og uknuselige da han var liten. Nå hadde de en annen styrke: utholdende, økonomisk. — Hvorfor ser du sånn på meg? spurte far, uten å se opp. — Bare tenker på at du husker alt. Far fnyste. — Det sitter. Men hvor jeg legger nøklene? Det er glemt. Artig, kanskje? Sønnen ville si «ikke artig», men skjønte at far ikke spøkte. Han var redd. — Helt vanlig, sa sønnen. — Skjer med meg også. Far nikket alvorlig, som om han godtok det som et frikort for å være ufullkommen. Da bremsen var demontert, manglet det en fjær. Far kikket lenge på det tomme hullet, løftet blikket. — Jeg rotet med det i går. Kan ha mistet fjæra. Letet på gulvet, fant ingen. — Vi ser en gang til, sa sønnen. De gikk ned på knær, følte over gulvet, sjekket bak bordet. Sønnen fant fjæren ved gulvlisten, under en stol. — Her! Far tok fjæren, så nøye på den. — Takk og lov. Trodde nesten… — han fullførte ikke. Sønnen skjønte at far nesten sa «trodde jeg hadde mistet det helt». Men han sa det ikke. — Vil du ha te? spurte far plutselig, som om te kunne fylle tomrommet. — Gjerne. På kjøkkenet satte far vann over, tok fram to kopper. Sønnen satte seg ved bordet, fulgte farens bevegelser mellom komfyr og skap. Bevegelsene var de samme, bare litt langsommere. Far helte te, satte frem kake. — Spis. Du er blitt tynn. Sønnen ville protestere, at det bare var jakken, men sa ingenting. Alt far la i omsorg var pakket inn i slike setninger. — Hvordan går det på jobben? spurte far. — Greit. — Så la han til for å fylle stillheten: — Prosjektet ble avsluttet, nå har jeg fått et nytt. — Det viktigste er at de betaler i tide. Sønnen smilte skjevt. — Alltid pengene. — Hva skulle jeg ellers snakke om? Følelser, kanskje? Far så rett på ham. Det knep til i sønnens bryst. Han hadde ikke ventet at faren selv skulle bruke det ordet. — Jeg vet ikke, svarte han ærlig. Far tidde, grep koppen med begge hender. — Jeg tenker noen ganger at du kommer bare av plikt. Avsjekket og rett hjem. Sønnen satte koppen ned. Den brente, men han trakk ikke hånden vekk. — Tror du det er lett å komme hit? spurte han. — Her føles alt som om jeg er liten igjen. Og du vet best. Faren smilte svakt, men uten bitterhet. — Jeg tror vel fortsatt det. Gammel vane. — Dessuten, pustet sønnen ut, — du har aldri spurt hvordan jeg har det. På ordentlig. Far så på tekoppen, som om svaret lå der. — Jeg har vært redd for å spørre. For hvis man spør, må man høre. Og jeg… — han så opp. — Jeg får det ikke alltid til. Sønnen kjente det løsne i brystet. Ordene var enkle, men betydde mye. Faren sa ikke «unnskyld», forklarte ikke, bare innrømmet at han ikke kunne. Det var mer sant enn pene taler. — Jeg kan heller ikke, sa sønnen. Far nikket. — Da får vi begynne å lære. Gjennom sykkelen, smilte han litt skjevt. De drakk opp teen og gikk tilbake til stua. Sykkelen lå der fortsatt, hjulet ved siden av, vaieren på bordet. Far gikk i gang igjen. — Sånn, du trer vaieren, jeg monterer klossene. Sønnen tredd vaieren, festet den. Fingrene var ikke like raske som farens, og han ble irritert på seg selv. Far så det. — Ikke stress. Dette handler ikke om styrke, men tålmodighet. Sønnen så opp. — Mener du vaieren? — Jeg mener alt, svarte far og snudde seg bort, som om han hadde sagt for mye. De stilte klossene, strammet mutrene. Far trykket flere ganger på bremsehåndtaket, kjente mekanismen. — Mye bedre. Sønnen pumpet opp dekket helt, sjekket at det holdt. Sammen satte de hjulet tilbake, skrudde fast. Far ba om nøkkel nummer tretten, og sønnen rakte ham den. Den lå godt i farens hånd, en kjent forlengelse. — Ferdig, sa far da han var klar. — Må teste nå. De bar sykkelen ut i bakgården. Far holdt i styret, sønnen ved siden av. Det var stille, bare naboen sto med en pose ved inngangsdøra og nikket til dem. — Sett deg på, ta en runde, sa far. — Jeg? — Hvem ellers. Jeg er ingen akrobat lenger. Sønnen satte seg. Setet var lavt, som før, knærne opp. Han trillet noen runder rundt bedet, bremset. Sykkelen stoppet rolig. — Fungerte, sa han og gikk av. Far tok sykkelen, trillet forsiktig, stoppet og satte foten i bakken. — Bra. Da var det verd tiden. Sønnen så på far og skjønte: det handlet ikke om sykkelen. Det handlet om å bli spurt. — Ta med deg det her verktøysettet, sa far plutselig og pekte på verktøyene de hadde brukt. — Jeg har det jeg trenger. Du får mer bruk for det. Du fikser jo ting selv uansett. Sønnen ville protestere, men skjønte at det var slik faren sa «jeg er glad i deg». Ikke med ord, men med handling. — Ok, jeg tar det. Bare ikke gi fra deg nøkkel nummer tretten. Den styrer alt. Far smilte. — Nå skal jeg i hvert fall legge den på plass. De gikk opp igjen. I gangen tok sønnen jakken. Far hastet ikke. — Kommer du innom neste uke? spurte han i forbifarten. — Skapdøra på loftet knirker. Skulle smurt den, men hendene klarer det ikke. Han sa det rolig, uten å unnskylde. Sønnen hørte ikke klage, men en invitasjon. — Jeg kommer. Men ring først, så jeg ikke kommer løpende i all hast. Far nikket, og idet han lukket døren la han til, lavt: — Takk for at du kom. Sønnen gikk ned trappa med noen av farens nøkler og skrutrekkere i en fille. De var tunge, men ikke en byrde. Ute snudde han seg mot vinduet i tredje. Gardinet beveget seg svakt — som om faren sto der. Han vinket ikke. Han gikk bare til bilen, viss på at han nå kunne komme, ikke bare «for å hjelpe», men for noe som endelig var blitt viktig for dem begge.

Nøkkel til 13 Han ringte tidlig en lørdag og sa det som om det var verdens mest hverdagslige ting: Svinger du innom?

Uncategorized

På kanten av denne sommeren Da Danna jobbet på biblioteket, syntes hun livet hennes var kjedelig – knapt noen besøkende lenger, de fleste satt jo bare på internett. Hun flyttet bøker frem og tilbake på hyllene, tørket støv; den eneste oppturen var alle de utallige bøkene hun rakk å lese: romantiske, filosofiske… Men da hun fylte tretti, innså hun plutselig at all denne romantikken hadde passert henne forbi. Hun var i en alder der det var på tide å stifte familie, utseendet var ganske alminnelig, jobben lite lønnet. Å bytte arbeid hadde ikke slått henne – hun trivdes jo der. Til biblioteket kom kun studenter, av og til noen skoleelever eller pensjonister. Nylig ble det arrangert en faglig konkurranse i fylket, og til sin store overraskelse vant Danna hovedpremien – en betalt to ukers tur til sjøen. – Fantastisk. Dit må jeg bare dra! fortalte hun begeistret til venninnen og moren – på min lønn hadde jeg aldri fått til noe slikt, og nå faller det bare rett i fanget! Sommeren gikk mot slutten. Danna gikk langs stranden på et nesten øde sted; de fleste satt på kafeene, for havet var ekstra urolig denne dagen. Dette var hennes tredje dag ved sjøen, og hun ville gå alene langs stranden, tenke og dagdrømme litt. Plutselig fikk hun øye på hvordan en bølge dro en gutt av brygga og ut i sjøen. Utrolig nok reagerte hun uten å tenke, kastet seg uti, heldigvis var det ikke langt fra land. Hun var ingen toppsvømmer, men å holde seg flytende hadde hun kunnet siden barndommen. Bølgene hjalp først til med å få gutten nærmere land, for så igjen å trekke ham utover. Til slutt klarte Danna å få ham nesten til stranden, hvor hun sto med vann til brystet og tenkte bare på å klare å holde seg oppreist. Til slutt gikk det. I det våte, klistrete kjole sto hun og så på gutten og ble overrasket. – Han er knapt mer enn fjorten, en storvokst tenåring, til og med høyere enn meg, tenkte hun og spurte: – Hvorfor i all verden badet du i det været her? Gutten reiste seg, takket henne og gikk ustødig bort – uten å si mer. Danna trakk bare lett på skuldrene og så ham etter. Neste morgen våknet hun smilende. Det var nydelig vær, sola strålte, og ute mot havet så hun det glitre og rulle rolig – som om det unnskyldte gårsdagens uro. Etter frokost gikk hun til stranden, fant seg til rette i sola. Utpå ettermiddagen tok hun en spasertur og snublet innom skytebanen i parken – hun hadde vært god til å skyte fra tiden på skolen og universitetet. Første skuddet bommet, men andre traff blink. – Se, sånn skyter du, gutten min! hørte hun en mannsstemme bak seg. Danna snudde seg, overrasket, og så gårsdagens badegjest. Gutten ble synlig nervøs – han også kjente henne igjen, men hun forsto raskt at faren skjønte ingenting om episoden i vannet. Han smilte vennlig og spurte: – Kanskje du kan vise et lite lynkurs i skyting? Verken jeg eller Jevgenij her er noen eksperter, det er nesten flaut. Etterpå gikk de sammen i parken, satt på kafe og åt iskrem, tok pariserhjulet sammen. Danna tenkte at gutten sikkert ventet på moren, men begge oppførte seg rolig, og det virket ikke som de ventet noen. Han, faren, presenterte seg som Anton – en interessant samtalepartner som visste mye, og Danna likte ham straks bedre og bedre. – Har du vært her lenge? spurte Anton. – Nei, første uka nå, har en uke igjen. – Hvor er du fra? Det viste seg at både far og sønn bodde i samme by som Danna. Alle tre lo. – Utrolig, ikke sant? I byen møtes vi aldri, men her… – smilte Anton. Gutten, Jevgenij, deltok også i samtalen, og virket nå trygg, kanskje han skjønte at Danna ikke ville sladre om gårsdagens hendelse. Da de skiltes utpå kvelden, fulgte Anton og sønnen Danna til hotellet. De avtalte å møtes neste dag på stranden. Neste morgen var Danna først på stranden, de to andre var nesten en time forsinket. – God morgen, hørte hun Anton si, – kan du tilgi oss, Danne? Vi sov rett og slett over! – Pappa, jeg går å bader, sa Jevgenij og løp mot vannet. Danna ropte plutselig: – Vent – du kan jo ikke svømme! – Hvem kan ikke svømme? undret faren, – Jevgenij er jo med på svømmelaget i klassen! Danna ble forvirret, hun syntes da virkelig gutten ikke kunne svømme dagen før. Eller… det måtte vel bare ha virket sånn. Det viste seg at guttene bodde på nabohotellet. Resten av feriedagene ble vidunderlige: de møttes om morgenen, dro på utflukter, skilte lag om kvelden. Danna ønsket å prate alene med Jevgenij; kanskje var det noe som plaget ham. Fornemmelsen forsvant ikke, men ble heller ikke bekreftet. En dag kom han alene bort: – Hei, pappa er syk, feber, sa han, – men jeg fikk lov til å gå hvis du passer på meg, smilte han, – håper det er greit. – Kan jeg få farens nummer? spurte Danna. – God morgen, svarte Anton, – eller kanskje ikke helt god… har fått feber. Pass på gutten min, han har lovet å høre etter deg. – Jeg skal passe på ham, og du må bare bli frisk, svarte Danna. – Han er jo snart voksen og fornuftig nok. Jeg stikker innom senere. Etter sjøbadet la Jevgenij seg på solsengen ved siden av Danna: – Du vet, du er en ekte venn, sa han plutselig og smilte. – Hvorfor sier du det? – Takk for at du ikke sa noe til pappa om det som skjedde… Jeg ble virkelig overrasket av bølgen og kom fort utpå. – Ingen årsak! sa Danna. – Men Jevgenij… hvor er egentlig moren din? Han ble stille, virket i tvil om han skulle fortelle, men bestemte seg og la ut: Anton jobbet mye, reiste av og til bort på kurs. Da var Jevgenij med moren, og alt virket som en lykkelig familie – men sannheten var annerledes, skyldtes moren, Marina. Faren fikk tilbud om kurs i Oslo, med løfte om opprykk og bedre lønn. Kona virket nærmest lettet da han reiste. To dager etter sa moren: – Vi får besøk av kollegaen min, Arne og datteren hans Kine. Jeg må jobbe med Arne på noen tegninger, du får underholde Kine – hun er litt eldre enn deg. Kine var både pågående og verdensvant. Etter tre uker fikk Jevgenij høre sannheten fra henne – at mens barna var ute av huset, hadde foreldrene “moro”, og at Kine egentlig bare holdt ham borte for å hjelpe foreldrene. Da faren kom hjem, skjønte Jevgenij at stemningen var kjølig. Alt kom for en dag i en krangel. Moren fortalte at hun hadde vært utro, flyttet ut dagen etter, og Jevgenij ble boende hos faren. Nå på solferie var det bare de to sammen. Etter stranden gikk Danna og Jevgenij innom hotellrommet til Anton med frukt. Han var bedre og lovet å komme på stranden neste dag. Tre dager senere skulle Anton og Jevgenij hjem, Danna hadde to dager igjen av ferien sin. Sommeren nærmet seg slutten. På kanten av denne sommeren tok de avskjed. Anton lovte å hente Danna på flyplassen, Jevgenij smilte. Danna la ingen nye planer, hun bare smilte henført mens hun leste Antons varme meldinger hvor han fortalte at han savnet henne og gledet seg til å se henne igjen. Snart flyttet hun inn hos Anton og Jevgenij – og ingen var så glad som sønnen: for faren, for seg, og for Danna.

På kanten av denne sommeren Jeg jobber på biblioteket i Oslo, og må innrømme at livet mitt føltes ganske

Uncategorized

011

Jeg er 58 år og vet rett og slett ikke lenger hva jeg skal gjøre med nabokjerringa. Hun bor rett overfor oss og virker å ha som hovedoppgave å overvåke hvert eneste steg jeg tar – hun vet nøyaktig når budet kommer, om det er takeaway eller handel, hvor mange poser vi bærer inn og hvem som henter dem. Hun kommenterer til og med hvis det er forsinkelser, som om det var dagens viktigste nyhet. Men det stopper ikke der. Hun følger med på når jeg kaster søpla, hvor mange poser jeg tar ut og hvilken dag det skjer. Er det to poser én uke og tre den neste, skal det bemerkes. Skulle jeg en dag droppe søppeltur fordi det ikke har samlet seg nok, blir også det notert. En gang spurte hun meg direkte om jeg kastet mat, som om hun hadde rett til å vite det. Jeg stod bare og lurte på når søppelposene mine plutselig ble felleseie i nabolaget. Hunden min er et eget kapittel. Den er ikke stor og slett ikke aggressiv, men bjeffer hvis noen går forbi porten. Hver eneste bjeff gir henne grunn til å klage. Hun har kommet på døra for å si at “hunden din bjeffet mye” mens jeg var på jobb, og hun vet alltid nøyaktig når og hvor mye, og hvorfor hun tror det skjedde. Noen ganger føles det ut som om hun kjenner rytmen i huset vårt bedre enn jeg selv gjør. Mannen min slipper heller ikke unna. Kommer han hjem sent fra jobb, blir det neste dag bemerket: “I natt la dere dere seint” eller “Mannen din kom nesten hjem til midnatt”. Kommer han tidlig hjem, må hun nesten høre om han er syk eller har mistet jobben. Hun følger med på alt. Kommenterer alt. Ofte ikke direkte til oss, men gjennom andre naboer – og så kommer det tilbake til oss, forvrengt. Min seksten år gamle datter er også under lupen. Går hun ut med venner, teller naboen hvor mange som kommer inn og ut av huset. Kommer noen på besøk, noterer hun seg hvem det er, når de kom og når de gikk. Én gang sa hun til en annen nabo at “den jenta der er mye ute” – som om det var hennes barn. Jeg måtte til slutt konfrontere henne, fordi jeg kjente det som et stort overtramp. Det vanskeligste er at dette ikke er en dame som nettopp har flyttet inn. Hun har bodd her hele livet – akkurat som meg. Huset har jeg arvet etter mamma, Gud hvil hennes sjel, og jeg har ikke tenkt å flytte. Jeg elsker hjemmet mitt, historien min, plassen min. Problemet er ikke stedet – det er tvunget samvær med et menneske som ikke forstår grenser. I dag vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å overse henne, vært høflig, så mer bestemt – ingenting hjelper. Hun er der alltid, observerer, kommenterer, trekker sine slutninger. Så jeg spør: Hvordan takler du en slik nabo uten å miste roen, uten å skape stor konflikt, men også uten å la noen blande seg inn i ditt liv som om det var deres eget? Har dere noen råd?

58 år gammel, og jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med naboen min lenger. Hun bor tvers

Uncategorized

Du tjener vel masse penger, gjør du ikke? Søsteren til kona mi lånte penger og dro til Syden. Denne sommeren kom kona mi sin kjære lillesøster for å besøke oss. Jeg kalte henne kjæledeggen, for på alle familieselskaper snakker mor, far og slekt bare om henne – hun var kjempeflink på skolen, tok høyere utdanning, fikk seg jobb i sitt eget fagfelt, er hun ikke den perfekte datteren? Den eldste, derimot, fullførte ikke studiene og giftet seg tidlig. Det spilte likevel ingen rolle, for jeg var jo rimelig velstående, med egen bedrift. Jeg hadde leilighet, bil og god inntekt. Likevel var den “beste” datteren fortsatt den yngste, kona mi sin søster. Så denne sommeren kom søsteren til kona på besøk og spurte om å få låne penger, fordi hun ville ta opp boliglån og manglet egenkapital. For meg var det ingen stor sum, så jeg lånte henne pengene uten problemer. Hun sa at hun jobbet i det offentlige og skulle betale tilbake til avtalt tid. Så hun lånte pengene, lovet nærmest høytidelig å tilbakebetale alt månedlig. Men bare en uke etter dro hun til Syden! Ærlig talt ble jeg forvirret – hvordan hadde hun plutselig råd til ferie når hun ikke hadde penger til boliglån? Hun tok seg altså ferie, fortalte familien at hun hadde spart til reisen hele året, men det var én ting: boliglån hadde hun fortsatt ikke søkt om. Jeg spurte henne, og hun svarte bare at hun hadde ombestemt seg. Da ba jeg henne pent om å betale tilbake lånet, og da sa hun at hun ikke hadde penger, og at alt hadde gått med på ferien. Først da skjønte jeg at hun aldri hadde tenkt å kjøpe noen leilighet. Jeg ba henne høflig om å gjøre opp gjelden så fort som mulig, siden jeg tross alt hadde lånt henne til leilighetskjøp, ikke til strandferie. Svaret hennes såret meg virkelig: – Jeg skal tjene masse penger, du får vente litt, jeg har ikke penger nå. Hvordan tror du dette endte? Jo, nettopp – hun fortalte svigermor at jeg hadde krevd tilbake pengene før avtalen, og at slik behandler man ikke familie, så den yngste datteren ble engel på ny, mens vi plutselig ble familiens rike monstre!

En dagbokside fra juni: Jeg tenker ofte på hvordan familien ser på oss alle sammen, spesielt etter det

Uncategorized

024

Du klarer bare ikke å finne tonen med ham – Historien om Annes kamp for respekt i sin nye familie

Du klarer bare ikke å få ham til å høre på deg Jeg nekter å gjøre det der! Du bestemmer ikke over meg!

Uncategorized

Min egen mor kastet meg ut av leiligheten fordi stefaren min var viktigere for henne!

Min egen mor kaster meg ut av leiligheten fordi stefaren min er viktigere for henne! Jeg bodde sammen

Uncategorized

Jeg tror kjærligheten er borte – Du er den vakreste jenta på hele fakultetet, sa han den gangen, mens han rakte henne en bukett markblomster fra torget ved Nationaltheatret. Anna lo da hun tok imot blomstene. Det luktet sommer og noe udefinerbart riktig. Dimitrij sto foran henne med blikket til en mann som visste akkurat hva han ville ha. Og det var henne. Deres første date var i Frognerparken. Dimitrij hadde pakket med pledd, termos med te og hjemmelagde brødskiver som moren hans hadde smurt. De satt i gresset til det ble mørkt. Anna husket hvordan han lo mens hodet gikk bakover. Hvordan han strøk hånda hennes, som om det var tilfeldig, hvordan han så på henne – som om hun var det eneste mennesket i hele Oslo. Tre måneder senere tok han henne med på kino for å se en fransk komedie hun ikke forsto, men hun lo sammen med ham. Etter et halvår – introduserte han henne for foreldrene sine. Etter et år – spurte han om hun ville flytte inn hos ham. – Vi sover jo sammen hver natt uansett, sa Dimitrij mens han strøk fingrene gjennom håret hennes. – Hvorfor betale for to leiligheter? Anna sa ja. Ikke på grunn av pengene. Bare fordi verden fikk mening når han var der. Hybel-leiligheten deres luktet borsjtsj på søndager og nystrøket sengetøy. Anna lærte seg å lage favorittkarbonadene hans – med hvitløk og dill, akkurat som moren hans gjorde det. Om kveldene leste Dimitrij høyt fra magasiner om næringsliv og økonomi. Han drømte om å starte for seg selv. Anna lyttet, lent mot hånden, og trodde på hvert ord. De la planer. Først – spare til egenkapital. Så – egen leilighet. Så bil. Barn, selvfølgelig. To stykker – en gutt og en jente. – Vi har god tid, forsikret Dimitrij og kysset henne på hodet. Anna nikket. Sammen med ham følte hun seg uslåelig. …Femten år sammen, fylt av ting, vaner, og ritualer. Leilighet i et godt strøk, med utsikt mot et grøntområde. Tjue års boliglån, som de betalte ned ekstra fort og droppet både ferie og restaurantbesøk for å få til. Sølvgrå Toyota på parkeringsplassen – Dimitrij valgte den selv, prutet selv, polerte panseret hver lørdag. De var stolte. De hadde fått til alt på egenhånd. Uten arv, uten kontakter, uten flaks. Bare hardt arbeid, sparing og tålmodighet. Anna klaget aldri. Ikke når hun var så sliten at hun duppet av på t-banen og våknet på endestasjonen. Ikke når hun ville slippe alt og reise til Syden. De var et team. Det var sånn Dimitrij sa det, og Anna trodde ham. Hans velvære kom alltid først. Anna hadde internalisert den regelen. Dårlig dag på jobb? Hun lagde middag, helte opp te, og lyttet. Krangel med sjefen? Hun strøk ham over håret og hvisket at det ordner seg. Utrygg på seg selv? Hun visste hva hun skulle si for å bygge ham opp. – Du er min havn, min trygghet, sa Dimitrij da. Anna smilte. Kan man ønske seg noe større enn å være noens havn? Vanskelige perioder kom. Første gang – fem år ut i forholdet. Selskapet Dimitrij jobbet for gikk konkurs. Han satt hjemme med jobbannonser i flere måneder, mer og mer nedfor for hver dag. Andre gang – verre. Kollegaer satte ham fast med papirene, og han ikke bare mistet jobben – han ble skyldig i store summer. De måtte selge bilen for å få gjort opp. Anna klandret ham aldri. Ikke ett ord, ikke ett blikk. Hun tok ekstraoppdrag, jobbet netter, sparte inn på seg selv. Alt hun brydde seg om, var hvordan han hadde det. Om han orket mer. Om han ikke mistet troen på seg selv. …Dimitrij kom seg på beina igjen. Fant en ny jobb, enda bedre enn før. De kjøpte ny bil – samme sølvgrå Toyota. Livet var i rute igjen. I fjor satt de på kjøkkenet, og Anna turte endelig si det hun hadde tenkt på lenge: – Kanskje det er på tide? Jeg er ikke tjue lenger. Hvis vi skal vente mer… Dimitrij nikket alvorlig. – Vi får begynne å forberede oss. Anna holdt pusten. År med venting, utsettelser, og drømming. Nå var øyeblikket kommet. Hun hadde sett det for seg tusen ganger. Små hender som grep om hennes. Lukten av barn. Første skritt i stua. Dimitrij som leste eventyr før leggetid. Barnet. Deres barn. Endelig. Endringene kom med én gang. Anna la om alt – kosthold, rutiner, trening. Bestilte legesjekk, tok prøver, startet på vitaminer. Karriere skjøv hun til side, selv om hun nå faktisk stod på trappene til opprykk. – Er du sikker? spurte sjefen over brillene. – Sånne sjanser er sjeldne. Anna var sikker. Opprykket innebar mye reising, fleksitid, stress. Ikke ideelt for graviditet. – Jeg søker meg til filialen, sa hun. Sjefen trakk på skuldrene. Filialen lå et kvarter unna. Jobben – monoton og uten framtidsutsikter, men hun kunne gå hjem klokk’ seks og glemme alt om jobben i helgene. Anna tilpasset seg lett. Nye kolleger var hyggelige, men ikke særlig ambisiøse. Hun laget matpakker, gikk tur i lunsjen, la seg tidlig. Alt for det kommende barnet. Alt for familien. Kulda snek seg inn umerkelig. Først la ikke Anna merke til noe. Dimitrij jobbet mye, var sliten. Sånt skjer. Men han sluttet å spørre hvordan dagen hennes hadde vært. Sluttet å holde rundt henne før de sovnet. Sluttet å se på henne slik han gjorde før, da han sa at hun var den vakreste jenta på hele fakultetet. Det ble stille hjemme. Feil type stillhet. Før kunne de snakke i timevis – om jobben, om rare ting, om planer. Nå satt Dimitrij med mobilen hele kvelden. Svarte kort på spørsmål. La seg til å sove, vendt mot veggen. Anna lå ved siden av, stirret i taket. Mellom dem – en avgrunn på en halvmeter. Nærhet forsvant helt. To uker, tre, en måned – Anna sluttet å telle. Han hadde alltid en unnskyldning: – Jeg er sliten. Vi tar det i morgen. Morgendagen kom aldri. Hun spurte rett ut. En kveld, etter å ha samlet mot, stilte hun seg foran ham på vei til badet. – Hva er det som skjer? Vær ærlig. Dimitrij stirret forbi henne. Utover dørkarmen. – Det er ingenting. – Ikke sant. – Du overdriver. Det går over. Han gikk rundt henne, låste seg inn på badet. Vannet begynte å renne. Anna ble stående i gangen, hånda presset mot brystet. Det gjorde vondt. Murrende, konstant. Hun holdt ut enda en måned. Så spurte Anna rett ut: – Elsker du meg? Pause. En lang, skremmende pause. – Jeg … vet ikke hva jeg føler for deg. Anna satte seg på sofaen. – Vet ikke? Dimitrij så henne endelig i øynene. Der var det ingenting. Bare forvirring. Ikke glimt av gnisten fra femten år siden. – Jeg tror kjærligheten har forsvunnet. For lenge siden. Jeg sa ingenting fordi jeg ikke ville såre deg. Anna hadde levd i uvisshet i flere måneder. Tolkede blikk, analyserte ord, lette etter forklaringer. Kanskje det var problemer på jobben. Kanskje midtlivskrise. Kanskje bare langvarig dårlig stemning. Men – han sluttet å elske henne. Og han sa ingenting mens hun planla deres fremtid, ofret egen karriere, gjorde kroppen klar for morsrollen. Løsningen kom plutselig. Ikke mer «kanskje det går seg til», «det ordner seg», «vi får vente litt». Nok. – Jeg søker skilsmisse. Dimitrij ble blek. Anna så at strupen hans rykket. – Vent. Ikke så brått. Vi kan prøve… – Prøve? – Kanskje et barn vil endre alt. Folk sier unger gjør forholdet sterkere. Anna lo, bittert. – Barn gjør bare vondt verre. Du elsker meg ikke. Hvorfor skulle vi få barn? Slik at vi kan skilles med spedbarn på slep? Dimitrij tidde. Han hadde ingen svar. Anna flyttet samme dag. Pakket det viktigste, tok inn hos en venninne. Søkte skilsmisse uka etter, da hendene sluttet å skjelve. Delingen av alt ville ta tid. Leilighet, bil, femten års felles liv. Advokaten pratet om takst, prosentandeler, forhandlinger. Anna nikket, skrev ned, prøvde å ikke tenke på at livet deres nå ble målt i kvadratmeter og hestekrefter. Snart fant hun seg en liten leilighet. Anna lærte seg å leve alene. Lage én porsjon mat. Se serier uten kommentarer. Sove på hele senga. Om natta kom savnet. Hun lå med ansiktet i puta og husket. Markblomstene fra torget. Piknikpleddet i Frognerparken. Latteren hans, hendene hans, stemmen hans som hvisket «du er min havn». Det gjorde forferdelig vondt. Femten år kaster man ikke ut av hjertet som gamle klær. Men gjennom smerten kom noe annet. Lettelse. Riktighet. Hun rakk det i tide. Stoppet før hun bandt seg til en mann som ikke elsket henne lenger. Før hun ble sittende fast i et meningsløst ekteskap for «familiens skyld». 32 år. Hele livet foran seg. Redd? Livredd. Men hun kommer til å klare det. Hun har rett og slett ikke noe valg.

Jeg tror kjærligheten har forsvunnet Du er den vakreste jenta på hele fakultetet, sa han den gangen