På kanten av denne sommeren Da Danna jobbet på biblioteket, syntes hun livet hennes var kjedelig – knapt noen besøkende lenger, de fleste satt jo bare på internett. Hun flyttet bøker frem og tilbake på hyllene, tørket støv; den eneste oppturen var alle de utallige bøkene hun rakk å lese: romantiske, filosofiske… Men da hun fylte tretti, innså hun plutselig at all denne romantikken hadde passert henne forbi. Hun var i en alder der det var på tide å stifte familie, utseendet var ganske alminnelig, jobben lite lønnet. Å bytte arbeid hadde ikke slått henne – hun trivdes jo der. Til biblioteket kom kun studenter, av og til noen skoleelever eller pensjonister. Nylig ble det arrangert en faglig konkurranse i fylket, og til sin store overraskelse vant Danna hovedpremien – en betalt to ukers tur til sjøen. – Fantastisk. Dit må jeg bare dra! fortalte hun begeistret til venninnen og moren – på min lønn hadde jeg aldri fått til noe slikt, og nå faller det bare rett i fanget! Sommeren gikk mot slutten. Danna gikk langs stranden på et nesten øde sted; de fleste satt på kafeene, for havet var ekstra urolig denne dagen. Dette var hennes tredje dag ved sjøen, og hun ville gå alene langs stranden, tenke og dagdrømme litt. Plutselig fikk hun øye på hvordan en bølge dro en gutt av brygga og ut i sjøen. Utrolig nok reagerte hun uten å tenke, kastet seg uti, heldigvis var det ikke langt fra land. Hun var ingen toppsvømmer, men å holde seg flytende hadde hun kunnet siden barndommen. Bølgene hjalp først til med å få gutten nærmere land, for så igjen å trekke ham utover. Til slutt klarte Danna å få ham nesten til stranden, hvor hun sto med vann til brystet og tenkte bare på å klare å holde seg oppreist. Til slutt gikk det. I det våte, klistrete kjole sto hun og så på gutten og ble overrasket. – Han er knapt mer enn fjorten, en storvokst tenåring, til og med høyere enn meg, tenkte hun og spurte: – Hvorfor i all verden badet du i det været her? Gutten reiste seg, takket henne og gikk ustødig bort – uten å si mer. Danna trakk bare lett på skuldrene og så ham etter. Neste morgen våknet hun smilende. Det var nydelig vær, sola strålte, og ute mot havet så hun det glitre og rulle rolig – som om det unnskyldte gårsdagens uro. Etter frokost gikk hun til stranden, fant seg til rette i sola. Utpå ettermiddagen tok hun en spasertur og snublet innom skytebanen i parken – hun hadde vært god til å skyte fra tiden på skolen og universitetet. Første skuddet bommet, men andre traff blink. – Se, sånn skyter du, gutten min! hørte hun en mannsstemme bak seg. Danna snudde seg, overrasket, og så gårsdagens badegjest. Gutten ble synlig nervøs – han også kjente henne igjen, men hun forsto raskt at faren skjønte ingenting om episoden i vannet. Han smilte vennlig og spurte: – Kanskje du kan vise et lite lynkurs i skyting? Verken jeg eller Jevgenij her er noen eksperter, det er nesten flaut. Etterpå gikk de sammen i parken, satt på kafe og åt iskrem, tok pariserhjulet sammen. Danna tenkte at gutten sikkert ventet på moren, men begge oppførte seg rolig, og det virket ikke som de ventet noen. Han, faren, presenterte seg som Anton – en interessant samtalepartner som visste mye, og Danna likte ham straks bedre og bedre. – Har du vært her lenge? spurte Anton. – Nei, første uka nå, har en uke igjen. – Hvor er du fra? Det viste seg at både far og sønn bodde i samme by som Danna. Alle tre lo. – Utrolig, ikke sant? I byen møtes vi aldri, men her… – smilte Anton. Gutten, Jevgenij, deltok også i samtalen, og virket nå trygg, kanskje han skjønte at Danna ikke ville sladre om gårsdagens hendelse. Da de skiltes utpå kvelden, fulgte Anton og sønnen Danna til hotellet. De avtalte å møtes neste dag på stranden. Neste morgen var Danna først på stranden, de to andre var nesten en time forsinket. – God morgen, hørte hun Anton si, – kan du tilgi oss, Danne? Vi sov rett og slett over! – Pappa, jeg går å bader, sa Jevgenij og løp mot vannet. Danna ropte plutselig: – Vent – du kan jo ikke svømme! – Hvem kan ikke svømme? undret faren, – Jevgenij er jo med på svømmelaget i klassen! Danna ble forvirret, hun syntes da virkelig gutten ikke kunne svømme dagen før. Eller… det måtte vel bare ha virket sånn. Det viste seg at guttene bodde på nabohotellet. Resten av feriedagene ble vidunderlige: de møttes om morgenen, dro på utflukter, skilte lag om kvelden. Danna ønsket å prate alene med Jevgenij; kanskje var det noe som plaget ham. Fornemmelsen forsvant ikke, men ble heller ikke bekreftet. En dag kom han alene bort: – Hei, pappa er syk, feber, sa han, – men jeg fikk lov til å gå hvis du passer på meg, smilte han, – håper det er greit. – Kan jeg få farens nummer? spurte Danna. – God morgen, svarte Anton, – eller kanskje ikke helt god… har fått feber. Pass på gutten min, han har lovet å høre etter deg. – Jeg skal passe på ham, og du må bare bli frisk, svarte Danna. – Han er jo snart voksen og fornuftig nok. Jeg stikker innom senere. Etter sjøbadet la Jevgenij seg på solsengen ved siden av Danna: – Du vet, du er en ekte venn, sa han plutselig og smilte. – Hvorfor sier du det? – Takk for at du ikke sa noe til pappa om det som skjedde… Jeg ble virkelig overrasket av bølgen og kom fort utpå. – Ingen årsak! sa Danna. – Men Jevgenij… hvor er egentlig moren din? Han ble stille, virket i tvil om han skulle fortelle, men bestemte seg og la ut: Anton jobbet mye, reiste av og til bort på kurs. Da var Jevgenij med moren, og alt virket som en lykkelig familie – men sannheten var annerledes, skyldtes moren, Marina. Faren fikk tilbud om kurs i Oslo, med løfte om opprykk og bedre lønn. Kona virket nærmest lettet da han reiste. To dager etter sa moren: – Vi får besøk av kollegaen min, Arne og datteren hans Kine. Jeg må jobbe med Arne på noen tegninger, du får underholde Kine – hun er litt eldre enn deg. Kine var både pågående og verdensvant. Etter tre uker fikk Jevgenij høre sannheten fra henne – at mens barna var ute av huset, hadde foreldrene “moro”, og at Kine egentlig bare holdt ham borte for å hjelpe foreldrene. Da faren kom hjem, skjønte Jevgenij at stemningen var kjølig. Alt kom for en dag i en krangel. Moren fortalte at hun hadde vært utro, flyttet ut dagen etter, og Jevgenij ble boende hos faren. Nå på solferie var det bare de to sammen. Etter stranden gikk Danna og Jevgenij innom hotellrommet til Anton med frukt. Han var bedre og lovet å komme på stranden neste dag. Tre dager senere skulle Anton og Jevgenij hjem, Danna hadde to dager igjen av ferien sin. Sommeren nærmet seg slutten. På kanten av denne sommeren tok de avskjed. Anton lovte å hente Danna på flyplassen, Jevgenij smilte. Danna la ingen nye planer, hun bare smilte henført mens hun leste Antons varme meldinger hvor han fortalte at han savnet henne og gledet seg til å se henne igjen. Snart flyttet hun inn hos Anton og Jevgenij – og ingen var så glad som sønnen: for faren, for seg, og for Danna.

På kanten av denne sommeren

Jeg jobber på biblioteket i Oslo, og må innrømme at livet mitt føltes ganske ensformig. Folk kommer ikke like ofte lenger, de sitter helst på nettet. Jeg flytter mest bøker rundt på hyllene, tørker litt støv her og der. Den ene gode tingen med jobben min er alle bøkene jeg har fått lest alt fra romantikk til filosofi. Men da jeg nærmet meg førti, slo det meg plutselig at all denne kjærligheten jeg har lest om, den har bare glidd forbi meg.

Alder har jeg jo, det er på tide å få seg familie. Jeg ser helt alminnelig ut, og lønnen er ikke stort å skryte av. Jeg har aldri vurdert å bytte jobb, jeg har trivdes greit. Det er stort sett studenter, av og til noen skoleelever eller pensjonister som kommer innom.

For en tid tilbake ble det arrangert en yrkeskonkurranse på fylkesnivå. Jeg, som ikke egentlig forventet noe, vant av alle ting førstepremien: en ferie på to uker ved Sørlandskysten, med alt betalt.

Fantastisk! Jeg drar, sa jeg glad til venninnen min og mamma, på min lønn hadde det aldri blitt en slik tur, men nå kom lykken på besøk!

Sommeren nærmet seg slutten. Jeg gikk alene langs en rolig strand, de fleste satt inne på kaféene, for sjøen var uvanlig opprørt denne dagen. Det var min tredje dag ved havet, og jeg hadde bare lyst til å rusle alene og tenke litt.

Plutselig fikk jeg øye på en gutt som ble skylt utover av en stor bølge fra brygga. Uten å tenke meg om, løp jeg ut i vannet. Det var heldigvis ikke så langt ut, og selv om svømmekunnskapene mine ikke er de beste, har jeg alltid kunnet holde meg flytende.

Bølgene hjalp til å dra ham inn, men dro ham ut igjen like raskt. Jeg slet meg frem, vannet stod til brystet, og jeg tenkte bare på å holde meg på bena. Til slutt fikk jeg dratt ham i land.

Kjolen min klistret seg rundt kroppen, og jeg så overrasket på ham.

Han er jo bare en tenåring, kanskje fjorten, men storvokst til og med litt høyere enn meg! tenkte jeg og spurte: Hva gjorde du ute i vannet i dag, da?

Gutten reiste seg opp, sa takk, og vinglet av gårde. Jeg trakk på skuldrene og så etter ham. Neste morgen våknet jeg på hotellet, smilende. Været var strålende, solen skinte, havet var rolig og blått. Det så virkelig ut som havet ba om unnskyldning for gårsdagen.

Etter frokost gikk jeg ned på stranden og la meg til rette i sola. Ut på ettermiddagen ruslet jeg rundt og fant et lite skytebåk i parken. På skolen var jeg ganske god til å skyte, men første skudd gikk bom. Andre satt derimot midt i blinken.

Se, sønn, slik skal det gjøres, hørte jeg en mannsstemme bak meg. Jeg snudde meg det var gutten fra i går.

Jeg så et glimt av frykt i øynene hans; han kjente meg igjen. Jeg skjønte at faren ikke visste noe om gårsdagens hendelse. Jeg ga ham et lite smil.

Kanskje du vil vise oss hvordan det skal gjøres? spurte den vennlige mannen, høy og blid. Sønnen min, Joakim, får det ikke helt til. Og jeg er ikke mye bedre, sa han leende.

Vi kom raskt i kontakt, gikk en tur sammen etterpå, satt på kafé og spiste is, og kjørte pariserhjulet. Jeg trodde hele tiden at Joakims mor snart ville dukke opp, men både far og sønn så ut til å trives, de ventet ikke på noen.

Mannen presenterte seg som Andreas. Vi hadde mye å prate om, og jeg la fort merke til at jeg likte han mer og mer for hvert minutt.

Er du ofte her på ferie, Stine?
Nei, det er første uka, og jeg har enda en til gode.
Hvor er du fra, om jeg kan spørre?

Det viste seg at far og sønn bodde i samme by som meg, Bergen. Vi lo alle sammen over dette tilfeldig møtet.

Sånt skjer ikke meningen å møtes hjemme, men her går vi på hverandre, lo Andreas. Det var tydelig at han likte mitt rolige vesen.

Joakim falt raskt til ro, han skjønte at jeg ikke kom til å fortelle faren om det som skjedde på brygga. Vi skiltes sent på kvelden etter at Andreas og Joakim fulgte meg til hotellet og avtalte å møtes på stranden neste dag.

Jeg kom først neste morgen, men de var nesten en time forsinket.

God morgen, Stine, sa Andreas, unnskyld oss! Vi glemte rett og slett å sette på vekkerklokken og forsov oss, sa han og slo seg ned ved siden av meg.

Pappa, jeg går og bader! ropte Joakim, og løp til vannet.

Men jeg ropte plutselig:
Stopp! Kan du egentlig ikke svømme?

Hva? sa Andreas overrasket, han er jo på svømmelaget på skolen.

Jeg ble stum av undring jeg var jo sikker på at han slet i vannet sist. Men, kanskje det bare var innbilning.

De bodde på nabohotellet. Resten av ferien ble som et eventyr; vi møttes hver morgen på stranden, dro på utflukter og lo mye sammen. Jeg hadde et ønske om å snakke med Joakim, for noe virket som om det plaget ham. Men kanskje var det bare i hodet mitt.

En dag kom Joakim alene på stranden.
Hei, pappa er syk og har feber, sa han. Jeg spurte om jeg kunne gå ut, så lenge du passet på meg. Håper det er greit!
Kan jeg få nummeret hans så jeg kan ringe og høre hvordan det går? Han ga det til meg med en gang.

God morgen, svarte Andreas i telefonen, jeg har fått feber. Kan du passe på gutten min? Han har lovet å høre på alt du sier.

Det skal jeg, lovte jeg, bli frisk, så ser vi deg snart!

Etter badingen slengte Joakim seg på solsengen ved siden av meg.

Du er virkelig en venn, Stine, sa han plutselig.
Hvordan det?
Jeg er takknemlig for at du ikke fortalte pappa om det som skjedde, sa han litt beskjemmet. Det var virkelig bølgen som dro meg ut, og jeg ble litt satt ut.

Det går bra, svarte jeg og nølte litt, Joakim, hvor er moren din? Hvorfor er dere to alene her?

Han tenkte seg om, og trakk på skuldrene før han fortalte alt.

Andreas reiser av og til på jobbturer og da bor Joakim med moren, Marianne. Familien virket lykkelig, men det var visst bare fasade, særlig på grunn av henne.

En gang sa Andreas til Marianne:
Jeg sendes på kurs i Trondheim tre uker, og hvis det går fint kan jeg bli forfremmet. Lønna blir mye bedre

Han syntes det så ut som hun ble glad. Noen dager etter at han dro, sa Marianne til sønnen:
Vi får besøk i dag av en kollega, Øystein, og datteren hans, Sigrid. Du får holde Sigrid selskap mens vi jobber litt.

Sigrid var energisk og selvbevisst, og etter litt i Joakims rom spurte hun:
Skal vi gå ut i Frognerparken og finne på noe?

Marianne stakk en tusenlapp i hånden på sønnen:
Bare gå ut, du må jo by en jente på is! Det hadde hun aldri gjort før.

Joakim og Sigrid hang sammen noen timer hun var eldre og forsto mer om livet enn ham, selv om han var høyere.

Før Andreas skulle komme hjem, sa Sigrid:
Godt faren din kommer hjem, å dra deg rundt har blitt litt slitsomt. Vi har avtalt, pappa og jeg, at jeg skulle holde deg borte mens våre foreldre hadde det moro men jeg gidder ikke mer.

Joakim syntes ikke det var noe morsomt at hun snakket sånn om foreldrene, men det var ikke til å misforstå. Da faren kom hjem, var stemningen rar og moren brydde seg ikke lenger.

Han visste ikke om han skulle holde på hemmeligheten eller fortelle det. Så, en kveld hørte han moren si:

Ja, jeg har vært utro hva har du tenkt å gjøre med det?
Ingenting, svarte faren. Jeg søker om skilsmisse, og Joakim blir hos meg. Han betyr jo likevel ikke noe for deg?
Det passer meg utmerket, svarte moren. Jeg skal få en ny familie.

Joakim gikk stille inn på rommet sitt, og hørte hvordan moren pakket sakene sine neste dag. Faren sa:

Du får selv velge om du vil ha kontakt med moren din. Jeg elsker deg, og vi klarer oss sammen.

Den sommerdagen, etter stranden, besøkte jeg og Joakim Andreas med litt frukt. Han var i godt humør og sa han håpet å være frisk til neste dag.

Tre dager etter måtte Andreas og Joakim hjem til Bergen. Jeg hadde to dager igjen alene. Sommeren bleknet. På kanten av denne sommeren tok vi farvel. Andreas lovet å hente meg på flyplassen, og Joakim smilte.

Jeg lot være å lage store planer, men jeg smilte lykkelig, og leste igjen og igjen de varme meldingene Andreas sendte: at han allerede savnet meg og gledet seg til å se meg igjen. Og ganske raskt flyttet jeg inn hos Andreas og Joakim. Det virket som Joakim gledet seg aller mest for faren, for seg selv og for meg.

Denne sommeren lærte jeg at selv når livet ser ut som det står helt stille, kan det snu på et øyeblikk og at det aldri er for sent å slippe nye mennesker inn i livet sitt.