Min egen mor kaster meg ut av leiligheten fordi stefaren min er viktigere for henne!
Jeg bodde sammen med pappa frem til jeg var fem år gammel, og det var den lykkeligste tiden i barndommen min. Da han døde, sluttet mamma å bry seg om meg og begynte å leve sitt eget liv. Da jeg ble åtte, fikk jeg en stefar som forsøkte å kontrollere både meg og mamma, og livet mitt forandret seg fullstendig.
Vi levde etter timeplanen til stefaren min, han delte ut alle husarbeidsoppgaver, men gjorde selv ingenting fordi han var så sliten etter jobb. Mamma tvang meg til å gjøre alt han ville, fordi hun var redd for at han skulle bli sint og det skulle bli krangel mellom dem.
Da jeg ble tenåring, begynte jeg å gjøre opprør fordi jeg kom hjem fra skolen og måtte lage mat, rydde, vaske stefars bil og alt annet de fant på, mens det forelskede paret bare satt foran TV-en. Etterpå fikk jeg et klask og en lang tale om hvor utakknemlig jeg var, når de ga meg så mye.
Bortsett fra et tak over hodet og mat som jeg jobbet for gjennom husarbeid fikk jeg ingenting. Hvis jeg ville gå på et kurs, en privatundervisning eller på treningssenter, lo de bare av meg og sa at jeg først måtte lære å tjene mine egne penger. Sjelden fikk jeg klær fra dem. Når de først kjøpte det til meg, minnet de meg på det i flere uker etterpå…
Da jeg fylte 18 år og var ferdig med videregående, sa mamma at jeg nå måtte finne min egen leilighet. Jeg burde ikke gå på universitetet, men i stedet finne en jobb med en gang, for jeg kunne ikke bo der lenger.
Vi kommer fra en liten by, og det er vanskelig å finne arbeid der. Egentlig ville jeg ikke jobbe hele dagen; jeg håpet fortsatt at foreldrene mine ville ombestemme seg og støtte meg hvis de så at jeg studerte på egenhånd. Men mamma presset stadig mer på, så de tre siste månedene før eksamen jobbet jeg som servitør fra ti til tolv timer per dag, tjente lite og fikk nesten ikke tips. Det holdt såvidt til husleie for to måneder, og jeg ante ikke hva jeg skulle spise for. På grunn av alle vaktene mistet jeg mange viktige timer på skolen, fikk dårlige karakterer og kom ikke inn på noe statlig universitet. Jeg hadde heller ingen til å betale studieavgiften min.
Jeg sa opp servitørjobben ved sommeren, og prøvde å finne en bedre betalt jobb fordi mamma og stefaren min spurte stadig når jeg endelig skulle flytte. Til slutt kastet de meg ut
Jeg forsøkte å jobbe i en dagligvarebutikk, men etter noen dager ble jeg syk av rengjøringsmidlene. Da jeg ville komme tilbake, hadde de allerede funnet en ny jente. Tiden gikk, jeg prøvde ulike jobber, men klarte ikke å forsørge meg selv.
Midt på sommeren hadde jeg bursdag, og tanta mi kom på besøk. Jeg hadde ikke sagt noe til noen, men da hun spurte hva som foregikk, klarte jeg ikke lenger holde det inne og begynte å gråte og fortelle alt. Den samme dagen hjalp hun meg å pakke sakene mine og tok meg med hjem til seg. Jeg hadde oppfylt foreldrenes ønske og flyttet bort fra dem, så det ble lettere med en gang.
Tanta mi hjalp meg å finne jobb i byen, jeg begynte å jobbe i en bokhandel der jeg kunne studere samtidig. Da jeg tok opp fag og besto eksamen året etter, kom jeg inn på et statlig universitet på egenhånd. Tanta mi var der hele veien, hun lot meg aldri være alene med de tunge tankene, heller ikke da foreldrene mine igjen sa hvor utakknemlig og slem jeg var.
Tiden gikk, jeg ble ferdig med studiene, og nå har jeg en god jobb. I dag er jeg evig takknemlig for at tanta mi ikke forlot meg i de tunge stundene jeg støtter henne, tar henne med på fine ferier og sørger for at hun har det bra.
