Uncategorized

For noen måneder siden begynte jeg å lage innhold i sosiale medier – ikke fordi jeg vil bli kjent, ikke fordi jeg søker oppmerksomhet, men fordi jeg synes det er hyggelig. Jeg liker å filme oppskrifter, vise små øyeblikk fra hverdagen med datteren min, fra hjemmet vårt. Ingenting regissert, ingenting profesjonelt – bare hverdagsvideoer fra kjøkkenet eller stuen mens jeg gjør mine ting. Helt fra starten begynte mannen min å synes dette var ubehagelig. Først kom det små kommentarer: Hvorfor gjør jeg dette? Hvem skal se på meg? Hvorfor må jeg legge ut videoer? Jeg sa at det bare var avkobling for meg, at jeg ikke var ute etter noe spesielt, men han forsto det ikke slik. En dag sa han rett ut at jeg la ut videoer for å få oppmerksomhet fra andre menn, at jeg ville bli sett eller likt. Jeg ble helt stum, for jeg forstår ikke hvor han får det fra. Videoene mine handler om mat, matpakka til datteren min, en oppskrift jeg fikk til. Jeg legger ikke ut bilder i bikini, jeg danser ikke, jeg viser ikke frem kroppen min. Det mest absurde er at jeg har 99 følgere – ni og nitti – og de fleste er familie, kusiner, tanter, venner fra skolen. Jeg viste ham profilen min, viste ham kommentarene, men han mente fortsatt at det ikke handlet om antall følgere, men om intensjonen. At jeg “søker noe”. Så begynte diskusjonene. Hver gang jeg tok opp telefonen for å filme, så han på meg med skepsis. Hvis jeg la ut en video, spurte han hvem som hadde sett den. Hvis noen la igjen en emoji, mente han det var flørting. En gang ba han meg vise frem meldingene mine, selv om jeg ikke hadde noen. Han sa at det var respektløst mot ham som ektemann. Det endte med at jeg ikke kunne filme i fred. Jeg vurderte alt to ganger før jeg delte noe og følte meg konstant overvåket. Det som startet som en hobby, ble en kilde til stress. Han sier at jeg har forandret meg, at jeg vil “vise meg frem,” men jeg føler bare at alt blir misforstått. Nå poster jeg sjeldnere – ikke fordi jeg vil, men fordi alt jeg legger ut blir en ny grunn til krangel. Hva skal jeg gjøre?

For noen måneder siden begynte jeg å lage små klipp til sosiale medier egentlig ikke fordi jeg ville

Uncategorized

029

Brevet som aldri kom frem

Du, jeg må bare fortelle deg om noe som skjedde nylig, sånn på min måte. Dette er nesten som å sitte

Uncategorized

09

For noen måneder siden begynte jeg å lage innhold i sosiale medier – ikke fordi jeg vil bli kjent, ikke fordi jeg søker oppmerksomhet, men fordi jeg synes det er hyggelig. Jeg liker å filme oppskrifter, vise små øyeblikk fra hverdagen med datteren min, fra hjemmet vårt. Ingenting regissert, ingenting profesjonelt – bare hverdagsvideoer fra kjøkkenet eller stuen mens jeg gjør mine ting. Helt fra starten begynte mannen min å synes dette var ubehagelig. Først kom det små kommentarer: Hvorfor gjør jeg dette? Hvem skal se på meg? Hvorfor må jeg legge ut videoer? Jeg sa at det bare var avkobling for meg, at jeg ikke var ute etter noe spesielt, men han forsto det ikke slik. En dag sa han rett ut at jeg la ut videoer for å få oppmerksomhet fra andre menn, at jeg ville bli sett eller likt. Jeg ble helt stum, for jeg forstår ikke hvor han får det fra. Videoene mine handler om mat, matpakka til datteren min, en oppskrift jeg fikk til. Jeg legger ikke ut bilder i bikini, jeg danser ikke, jeg viser ikke frem kroppen min. Det mest absurde er at jeg har 99 følgere – ni og nitti – og de fleste er familie, kusiner, tanter, venner fra skolen. Jeg viste ham profilen min, viste ham kommentarene, men han mente fortsatt at det ikke handlet om antall følgere, men om intensjonen. At jeg “søker noe”. Så begynte diskusjonene. Hver gang jeg tok opp telefonen for å filme, så han på meg med skepsis. Hvis jeg la ut en video, spurte han hvem som hadde sett den. Hvis noen la igjen en emoji, mente han det var flørting. En gang ba han meg vise frem meldingene mine, selv om jeg ikke hadde noen. Han sa at det var respektløst mot ham som ektemann. Det endte med at jeg ikke kunne filme i fred. Jeg vurderte alt to ganger før jeg delte noe og følte meg konstant overvåket. Det som startet som en hobby, ble en kilde til stress. Han sier at jeg har forandret meg, at jeg vil “vise meg frem,” men jeg føler bare at alt blir misforstått. Nå poster jeg sjeldnere – ikke fordi jeg vil, men fordi alt jeg legger ut blir en ny grunn til krangel. Hva skal jeg gjøre?

For noen måneder siden begynte jeg å lage små klipp til sosiale medier egentlig ikke fordi jeg ville

Uncategorized

0120

Svigermor gravde opp hele plenen på hytta mi for å lage grønnsaksbed – men jeg tvang henne til å gjøre alt tilbake til slik det var

Morten, er du sikker på at vi ikke har glemt grillkull? Sist gang måtte vi dra til butikken inne i bygda

Uncategorized

065

Slektninger ble fornærmet fordi jeg nektet dem å overnatte i min nye leilighet

Ingrid, har du sluttet å snakke, eller? Jeg sier jo at vi allerede har kjøpt billettene. Toget vårt kommer

Uncategorized

03

Jeg er 93 år gammel. De prøvde å svindle meg på telefonen – men jeg er ingeniør!

Jeg er 89 år gammel. I dag ringte noen for å prøve å lure meg. Men jeg har vært ingeniør. Telefonen ringte

Uncategorized

012

Jeg er 70 år gammel og ble mor før jeg i det hele tatt lærte å tenke på meg selv. Jeg giftet meg ung, og helt fra første graviditet har livet mitt dreid seg om andre. Jeg jobbet aldri utenfor hjemmet, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi det ikke fantes noe valg – noen måtte alltid være der. Mannen min dro tidlig på jobb og kom sent hjem. Huset var mitt. Barna var mine. Slitenheten også. Jeg husker søvnløse netter. Ett barn hadde feber, et annet kastet opp, et tredje gråt. Jeg var alene. Ingen spurte om jeg hadde det bra. Neste dag stod jeg opp igjen, ordnet frokost og fortsatte. Jeg sa aldri «jeg klarer ikke». Jeg ba aldri om hjelp. Jeg trodde det var slik en god mor skulle være. Da barna vokste opp, hadde jeg lyst til å lære noe nytt – bare et kort kurs. Mannen min sa: «Hvorfor det? Din jobb er allerede gjort.» Jeg trodde på ham. Jeg ble værende i bakgrunnen og heiet på andre. Når et av barna strøk et semester, var det jeg som snakket med mannen min for å roe gemyttene. Når et annet fikk barn tidlig, fulgte jeg henne til legen og passet babyen mens hun prøvde å samle seg. Jeg var alltid den som tok tak når ting raknet. Så kom barnebarna, og huset ble fylt opp igjen. Skolesekker, leker, gråt, latter. I flere år var jeg barnehage, kantine og sykepleier. Jeg har aldri bedt om gjengjeld. Jeg har aldri klaget. Når jeg var totalt utslitt, sa de: «Mamma, du er den eneste som virkelig vet hvordan man passer på dem.» Det holdt meg oppe. Etter hvert ble mannen min syk. Jeg tok vare på ham til siste dag. Så begynte unnskyldningene: «Denne uka passer det ikke», «vi tar det neste uke», «jeg ringer deg senere». Nå kan det gå uker uten at jeg ser noen. Jeg overdriver ikke – uker. Jeg har hatt bursdager hvor det eneste jeg får er en melding på WhatsApp. Noen ganger dekker jeg på to personer uten å tenke meg om. Jeg merker det først når maten er klar, og det ikke er noen å rope på. En gang falt jeg i dusjen. Det var ikke alvorlig, men jeg ble redd. Jeg satt på gulvet og ventet på at noen skulle ta telefonen. Ingen svarte. Jeg reiste meg selv. Etterpå fortalte jeg det ikke til noen, for jeg ville ikke bekymre dem. Jeg har lært meg å være stille. Barna mine sier at de er glade i meg, og jeg vet de mener det. Men kjærlighet uten nærvær gjør vondt. De snakker raskt med meg, har det alltid travelt. Når jeg begynner å fortelle noe, sier de: «Kom igjen, mamma, vi tar det senere.» Dette «senere» kommer aldri. Det aller vanskeligste er ikke ensomheten. Det vanskeligste er følelsen av å ha gått fra å være nødvendig til å være overflødig. Jeg var limet som holdt alt sammen, og nå er jeg blitt en ubeleilig avtale i kalenderen. Ingen behandler meg dårlig. Jeg er bare ikke nødvendig lenger. Hva vil dere råde meg til å gjøre?

Jeg er 70 år gammel nå, og ble mor før jeg noen gang lærte å tenke på meg selv. Jeg giftet meg ung, og

Uncategorized

012

Svigerfamilien inviterte seg selv på hytta i juleferien – men jeg nektet å gi dem nøklene – Vi har tenkt litt, og bestemte oss: Hvorfor skal hytta deres stå tom? Vi tar med barna og feirer nyttårsferien hos dere. Frisk luft, akebakke rett ved, vi fyrer opp badstua. Du, Lene, er jo alltid på jobb uansett, og Vebjørn trenger hvile, men han vil ikke være med, sier han drømmer om å sove ut. Så gi oss nøklene, vi kommer i morgen tidlig. Svetlana, min svigerinne, snakket så høyt og bastant i telefonen at jeg måtte holde den unna øret. Jeg sto på kjøkkenet og tørket en tallerken, prøvde å forstå det jeg nettopp hadde hørt. Svigerfamiliens freidighet var blitt en berømt snakkis, men dette presset overrasket selv meg. – Vent nå, Svetlana, – sa jeg sakte, og forsøkte å holde stemmen rolig. – Hvordan bestemte dere dette? Med hvem? Hytta er ikke noe felleshus eller leirsted. Det er mitt og Vebjørns hjem. Og forresten, vi hadde selv tenkt oss dit. – Jaja, det får du si, – avfeide Svetlana og jeg hørte hun tygget på noe. – Du sier det, men Vebjørn sa til moren at dere bare blir hjemme, foran TV-en. Det er jo god plass, to etasjer. Vi skal ikke forstyrre dere om dere ombestemmer dere og kommer, men egentlig er det best om vi har huset for oss selv, vi har en livlig gjeng. Gena tar med venner, det blir grillfest og musikk – du skjønner, du og bøkene dine ville bare kjede dere. Jeg kjente blodet bruse i kinnene. Bildet av Genas rufsete vennelag, to tenåringsbarn som ikke forstod nei, og stakkars hytta vår, der all min innsats og alle sparepengene fra salget av mormors leilighet var lagt ned, steg for seg opp for meg. – Nei, Svetlana, – sa jeg bestemt. – Du får ikke nøklene. Hytta er ikke klar for gjester, fyringsanlegget er krevende, septiktanken lunefull. Og generelt vil jeg ikke ha fremmede selskap der. – Er vi fremmede?! – hylte svigerinnen, og sluttet å tygge. – Søster til mannen din og barna hans! Har du blitt helt kald med regnskapsjobben din? Jeg ringer mor nå og forteller hvordan du tar imot familien! Tutingen i røret lød som kanonskudd. Jeg satte sakte telefonen fra meg, hendene skalv. Dette var bare starten – nå kom «tungt skyts» fra svigermor NIna, og beleiringen var i gang. Vebjørn kom etter ett minutt, smilte litt beklemt. Han hadde selvsagt hørt det hele, men håpet på at jeg ordnet det selv. – Du var da unødvendig hard, Lene, – prøvde han, og forsøkte å legge armen rundt meg. – Svetlana er spesiell ja, men de er jo familie. Blir bare sure nå. Jeg trakk armen hans vekk og snudde meg mot ham. I blikket mitt kunne han lese tretthet og besluttsomhet. – Husker du fjorårets vår, Vebjørn? – spurte jeg stille. Vebjørn grimaste, som om han fikk tannverk. – Jo, jeg husker det… – «Husker det»? – stemte jeg, med økende stemme. – De kom i to dager for «å grille». Resultatet? Knust epletre som pappa plantet. Teppe full av brennmerker fra glør, som jeg aldri fikk ut. En haug med skitne tallerkener overalt, fordi Svetlana sa: «Jeg har manikyr, og dere har oppvaskmaskin», men de brukte den ikke, bare slang alt inn med matrester og tettet filteret. Hva med knust vase? Nedtråkkede pioner? – Ja men… barna lekte jo bare, – mumlet Vebjørn og så ned på gulvbelegget. – Barn? Din nevø er femten, niesen tretten! Ikke småunger, men voksne. De tente badstua svart den gangen og glemte spjeldet – nesten brann. Og du mener vi skal la dem være der – alene – ei hel uke – midtvinters? – Men de lovte å være forsiktige… Gena skal passe på, sa han… – Han passer bare på at vodkaflaskene ikke er tomme! – snudde jeg meg til vinduet. – Nei, Vebjørn. Jeg sier nei. Dette er MITT hus, både på papiret og i praksis. Jeg har brukt alt fra leilighetssalget til oppussingen. Og jeg lar ikke huset bli ødelagt. Kvelden gikk i taushet. Vebjørn forsøkte å se på TV, men ga opp og gikk på soverommet. Jeg satt på kjøkkenet, drakk kald te og mintes alt arbeidet med huset. Dette er ikke en vanlig hytte. Det er drømmen vår – arvet som eldgammelt laftehus, og pusset opp i tre år. Alt gikk i hytta, ikke klær, ikke syden – jeg pusset bjelker, malte vegger, sydde gardiner, valgte peisfliser selv. Det er mitt fristed fra stress og mas. Og for svigerfamilien bare gratis feriebolig med luksus. Neste dag ringte det på døra. Jeg kikket ut og sukket tungt. Utenfor sto NIna i hel pels og med svære vesker, fiskehale stakk ut. – Lukk opp, Lena! Vi må snakke! – ropte hun uten å hilse. Hun kom inn som en isbryter og fylte gangen. Vebjørn skyndte seg ut: – Mamma! Du kom uten å si ifra? – Må sønnen bestilles nå? – fnyset Nina og ga pelsen til Vebjørn. – Sett på te. Og valium, hjertet mitt er dårlig pga dere. På kjøkkenet satt hun som dommer. Jeg satte stille fram kake og te. – Så, svigerdatter, – begynte hun og nippet til teen. – Hva har du imot lille Svetlana? Blodsbånd! Dere har jo slott som står tomt, folk har støv og rot hjemme, barna trenger frisk luft! Kan ikke du gi fra deg nøklene – så vanskelig er det vel ikke! – Nina, – sa jeg rolig og så henne rett i øynene. – For det første, det er ikke noe slott men et vanlig hus. For det andre, Svetlanas oppussing har vart i fem år, det gir dem ikke rett. Og sist de var der røyka de inne – lukta sitter fortsatt. – Røyk?! – ropte hun – Det kan luftes ut! Du bryr deg for mye om eiendom og for lite om folk. Pengetanker! Vi gjorde Vebjørn raus og snill, men du gjør han gjerrig! I graven får du ikke med deg hytta! – Ja men mamma… Lene har virkelig jobbet… – prøvde Vebjørn. – Ti still! – glefset hun. – Sitter kona der og bestemmer?! Søsteren og barna får fryse?! Gena har bursdag tredje januar, fyrti-fem år! Gjestene er invitert, kjøtt er handlet, nå må vi skuffe alle? – Ikke mitt problem de inviterte til andres hus uten å spørre, – sa jeg. – Det kalles frekkhet. Nina rødmet, hun var ikke vant til motstand. Men jeg bøyde ikke av. – Frekkhet? – Teatralsk grep hun seg til hjertet. – Nå kan du skrive deg det bak øret, Lene! Hvis du ikke gir nøklene til Svetlana nå, da… da får du aldri se meg igjen på hytta! Jeg forbanner huset deres! – Du har aldri vært på hytta, du hater hagearbeid, – kunne jeg ikke la være å si. – Din slange! – Hun spratt opp og ropte: – Vebjørn, gi meg nøklene! Jeg gir dem selv til Svetlana! Er du mann i huset eller ikke? Han så rådvilt på oss begge. Han fryktet sin mor og ville ikke svikte meg, og han likte ikke selv alt bråket og rotet etter slekta heller – han mintes godt sist han måtte fikse det ødelagte inngangspartiet etter Genas grillparty. – Nøklene er hos Lene, mamma – klarte han å si. – Løgn! – spyttet hun. – Da kommer Svetlana i morgen tidlig og henter! Og skriv ned instruksjon til ovnen – ellers, Vebjørn, er du ikke sønnen min lenger! Og du, Lene, du skal huske denne dagen. Verden er rund. Hun slamret døra og forsvant. Det ble stille. – Du gir dem vel ikke? – spurte Vebjørn lavt etter en stund. – Aldri, – svarte jeg. – Og dessuten, Vebjørn. Vi drar på hytta i morgen. Selv. – Men vi hadde jo ikke planlagt… Du må skrive ferdig rapportene… – Planene er endret. Hvis vi ikke reiser nå, kommer de og tar seg til rette. Jeg kjenner søstera di. Hun kan til og med klatre inn vinduet om hun føler for det. Om vi er der, må hun gi opp. – Dette er jo en krig, Lene… – Det er å forsvare ei grenselinje. Pakk bagasjen. Vi dro grytidlig. Byen var nydelig pyntet til jul, men hos oss var stemningen spent. Vebjørn var nervøs og jeg ba ham sette telefonen på lydløs. Det tok halvannen time. Hytta vår lå som et eventyrhus i snøen. Jeg pustet lettet ut – her var jeg trygg. Vi fyrte opp, skrudde på varme i gulvet. Jeg tok frem julepynt, etter lunsj luktet det granbar og klementiner. Spenningen la seg sakte. Vebjørn ryddet snø ute, og jeg så at han nøt freden. Klokken tre kom tordenslaget. En kraftig bilhorn bjeffet ved porten. Jeg så ut: to biler stod foran porten, Genas gamle jeep og en ukjent personbil. Ut veltet hele slekta: Svetlana i fargerik boblejakke, Gena uten jakke, barna, et ukjent par med en gedigen rottweiler uten bånd – og NIna P, majestetisk som alltid. Vebjørn stivnet med snøskuffa. – Slipp oss inn, vertskap! Gjester er ankommet! – ropte Gena, basstemmen hans runget. Jeg tok på meg sko, og gikk ut på trappa. Vebjørn stod ved porten, usikker. – Vebjørn, åpne, vi fryser! – ropte Svetlana, dro i håndtaket. – Lene, hvor er du? Vi skulle overraske! Siden dere er her blir det ekstra gøy – vi feirer sammen! Jeg tok hånden på skuldra til Vebjørn og svarte tydelig: – God dag. Vi ventet ikke gjester. – Nå må du ikke være barnslig! – ropte Gena, og alkohollukta slo mot meg selv fra porten. – Overraskelse, vet du! Vi har med kjøtt og en kasse brennevin! Se, Tolje og kona er med, og de har med hunden – den er snill! Slipp oss inn! – Hund? – Så rottweileren løfte bakbeinet mot min kjære thuja, som jeg hadde pakket inn for vinteren. – Få bort hunden fra plantene mine! – Åh, det er jo bare et tre! – Svetlana lo. – Nå må dere åpne, barna må på do! – Det er do på bensinstasjonen, fem kilometer unna, – jeg veide hvert ord. – I går sa jeg at hytta er opptatt. Vi ferierer her. Vi har ikke plass til ti personer og en hund. Det ble helt stille på den andre siden av porten. Slekten regnet tydelig med at vår taktikk var å overrumple oss med besøk – da kunne de ikke avvises, særlig ikke med svigermor på laget. – Du slipper oss ikke inn? – Nina P.s stemme skalv. – Vebjørn… de har jo allerede kommet… Hvordan kan vi nekte? – ba han meg stille. – Akkurat slik, Vebjørn, – jeg så ham rett inn i øynene. – Om du åpner porten nå, har vi om en time fest, en hund som ødelegger hagen, søsteren di lærer meg å lage middag på mitt kjøkken og svogeren din røyker inne. Vår ferie er over. Vil du det? Eller vil du ha en rolig nyttårsfeiring sammen med meg? Velg. Her og nå. Han så på den brølende slekta utenfor. Gena sparket i bildekket. Svetlana skrek. Barna kastet snø på vinduene. Nina klamret seg til hjertet. Så, plutselig, husket Vebjørn: forrige gang hadde han måttet reparere huska tre dager. Han skammet seg for teppet. Alt han ville var ro ved peisen, ikke springe med vodka til Gena. Han rettet seg opp, gikk til porten og sa, ikke høyt, men bestemt: – Mamma, Svetlana. Lene har rett. Vi sa dere ikke fikk nøklene, og vi venter faktisk ikke gjester. Dere må dra. – Hva sa du?! – brølte de i kor. – Dere hørte meg. Dette er også mitt hjem. Og jeg vil ikke ha dette sirkuset her. Snu bilen og dra. – Din forræder…! – begynte Gena, prøvde å stikke hånda inn for å få haspelen opp. – Gena, forsvinn, – sa Vebjørn og grep spaden fast. – Jeg ringer politiet. Det er vakthold her. – Fremmede?! – gispet Nina. – Vi fremmede?! Måtte du… måtte hun… Jeg vil aldri se dere igjen! – Nå drar vi, – ropte Svetlana, dro i Genas erme. – De er sprø! Vi reiser til Tolje i stedet – han er i det minste normal! – Helt rett, kom! – ropte Tolje, tydelig flau. Motorene durte, bilene snudde og kjørte av sted. Svetlana viste meg fingeren fra vinduet. Nina stirret tomt ut. Stillheten la seg, bare et gult merke på thujaen og snøføyka lå igjen. Vebjørn plantet spaden i snøen, satte seg tungt på trappa med ansiktet i hendene. – For en skam, – hvisket han. – Egen mor… Jeg satte meg ved siden av, la armen rundt ham. – Det er ingen skam, Vebjørn. Det er å bli voksen. Du forsvarte oss, vår familie – ikke klanen som alltid krever. Oss. – Hun tilgir aldri. – Hun tilgir når hun trenger deg, til legebesøk eller noe hun vil ha. Slik er de, de er aldri såret lenge om det ikke lønner seg. Men nå vet de at her går grensen, hit kommer de ikke ubedt. Og etter hvert vil de respektere deg. Hvis ikke – blir vi i det minste i fred. – Tror du? – Jeg vet det. Og om ikke – har vi avslappende jul. Bli med inn, så lager jeg gløgg. Vi gikk inn. Jeg trakk for gardinene, vi stengte verden ute. Om kvelden satt vi foran peisen, i stillhet – en god, varm stillhet. Tre dager med ro. Skogturer, grilling for oss selv, badstu, bøker. Telefonene var tause, slekta boikottet oss. Tredje januar, som jeg hadde forutsett, tikket det inn et bilde fra Svetlana. Ingen unnskyldning, bare et foto av en falleferdig hytte, spritflasker overalt, fulle fjes. Under stod: «Vi koser oss uten dere! Bare misunn oss!» Jeg så på bildet, på det skitne bordet, full Gena, så på min egen mann i lenestolen, ren og rolig. – Ingen ting å misunne, Svetlana, – hvisket jeg, og slettet meldingen så han slapp å se den. En uke etter ringte Nina selv. Stemmen var tørr og fornærmet, men hun ba Vebjørn kjøre henne til lege. Om hytta sa hun ikke et ord. Grensen var satt. Og selv om det av og til blusset opp små trefninger, sto festningen vår urokkelig. Jeg lærte: Noen ganger må du være «den slemme» for andre, for å være god mot deg selv og redde familien din. Og nå ligger hyttenøklene i safen. Just in case.

Vi har tenkt litt, og funnet ut at det er dumt at hytta deres bare står tom. Vi tar med oss ungene og

Uncategorized

043

Tilfeldigheter skjer ikke – Agatas kamp for hjemmet og familien etter morens død, svik fra stemor og far, kidnapping, og den overraskende støtten som forandret alt

Tilfeldigheter finnes ikke Etter morens død hadde det gått omtrent fire år, men Ingrid husket fortsatt

Uncategorized

066

Jeg kastet svoger ut fra festbordet etter hans frekke spøker – Slik endte vår krystallbryllupsfeiring med at jeg satte familien på plass

15 års bryllupsdag som endte med at jeg satte broren min på dør Espen, har du funnet frem det fine serviset?