For noen måneder siden begynte jeg å lage innhold i sosiale medier – ikke fordi jeg vil bli kjent, ikke fordi jeg søker oppmerksomhet, men fordi jeg synes det er hyggelig. Jeg liker å filme oppskrifter, vise små øyeblikk fra hverdagen med datteren min, fra hjemmet vårt. Ingenting regissert, ingenting profesjonelt – bare hverdagsvideoer fra kjøkkenet eller stuen mens jeg gjør mine ting. Helt fra starten begynte mannen min å synes dette var ubehagelig. Først kom det små kommentarer: Hvorfor gjør jeg dette? Hvem skal se på meg? Hvorfor må jeg legge ut videoer? Jeg sa at det bare var avkobling for meg, at jeg ikke var ute etter noe spesielt, men han forsto det ikke slik. En dag sa han rett ut at jeg la ut videoer for å få oppmerksomhet fra andre menn, at jeg ville bli sett eller likt. Jeg ble helt stum, for jeg forstår ikke hvor han får det fra. Videoene mine handler om mat, matpakka til datteren min, en oppskrift jeg fikk til. Jeg legger ikke ut bilder i bikini, jeg danser ikke, jeg viser ikke frem kroppen min. Det mest absurde er at jeg har 99 følgere – ni og nitti – og de fleste er familie, kusiner, tanter, venner fra skolen. Jeg viste ham profilen min, viste ham kommentarene, men han mente fortsatt at det ikke handlet om antall følgere, men om intensjonen. At jeg “søker noe”. Så begynte diskusjonene. Hver gang jeg tok opp telefonen for å filme, så han på meg med skepsis. Hvis jeg la ut en video, spurte han hvem som hadde sett den. Hvis noen la igjen en emoji, mente han det var flørting. En gang ba han meg vise frem meldingene mine, selv om jeg ikke hadde noen. Han sa at det var respektløst mot ham som ektemann. Det endte med at jeg ikke kunne filme i fred. Jeg vurderte alt to ganger før jeg delte noe og følte meg konstant overvåket. Det som startet som en hobby, ble en kilde til stress. Han sier at jeg har forandret meg, at jeg vil “vise meg frem,” men jeg føler bare at alt blir misforstått. Nå poster jeg sjeldnere – ikke fordi jeg vil, men fordi alt jeg legger ut blir en ny grunn til krangel. Hva skal jeg gjøre?

For noen måneder siden begynte jeg å lage små klipp til sosiale medier egentlig ikke fordi jeg ville bli kjent, og slett ikke fordi jeg søker oppmerksomhet. Jeg syntes bare det var koselig. Å filme når jeg lager rundstykker, dele små glimt fra hverdagen sammen med datteren min, vise små øyeblikk fra stua vår. Ingenting planlagt, ingenting særlig gjennomtenkt. Bare enkle videoer fra kjøkkenbenken eller sofaen, mens jeg driver med mitt.

Men allerede helt i begynnelsen merket jeg at ektemannen min, Odd Arild, ble litt utilpass. Først kastet han ut noen kommentarer med et smil. Hvorfor gjør jeg dette? Hvem skal gidde å se på? Hva får jeg egentlig ut av det? Jeg svarte at det ikke lå noe dypere bak det var bare en distraksjon, noe positivt. Men Odd Arild mente visst at det ikke bare handlet om underholdning.

Så, en kveld hvor det var ekstra mørkt ute og månen lyste rart gjennom persiennene, sa han det rett ut: Jeg legger ut videoer bare for å få oppmerksomhet fra andre menn. Så de skal like meg. Så de skal se på meg. Jeg ble stum, for klippene handler jo bare om matpakka til datteren min, Solveig, eller hvordan jeg lager kjøttkaker, eller dagens rare vri på grøten. Ikke bikini, ikke magedans, ikke kropp.

Det rare er at jeg har 99 følgere. Nittini. Halvparten er slekt: kusiner, tanter, gamle klassekamerater. Jeg sa det til Odd Arild. Lot ham se profilen min. Viste kommentarene. Men han mente at det handlet ikke om antallet, men motivet. At jeg «var ute etter noe».

Kranglene rullet inn som tunge tåkeskyer. Hver gang jeg dro opp mobilen for å filme, fikk jeg blikk. Postet jeg en film, ville han vite hvem som hadde sett den. Om noen la igjen en emoji, tolket han det som flørting. En kveld ba han om å få se meldingene mine, selv om det ikke fantes noen. Han fortalte meg at det hele var respektløst mot ham som ektemann.

Etter hvert fikk jeg vondt i magen av å filme. Tenkte meg om flere ganger før jeg postet noe. Følte meg overvåket, som om det sprang små ville sauer rundt i huset og gransket hvert eneste klipp. Det som begynte som en hyggelig lek, ble til en kilde til uro og ingen drøm. Odd Arild sa jeg var blitt annerledes at jeg ville «vise meg frem». Jeg følte bare at alt jeg gjorde ble lest feil.

Nå poster jeg mindre enn før. Ikke fordi jeg egentlig vil, men fordi hvert innlegg kan bli en drøm om en ny krangel. Hva skal jeg gjøre, i dette merkelige drømmelandskapet?