Du klarer bare ikke å få ham til å høre på deg
Jeg nekter å gjøre det der! Du bestemmer ikke over meg! Du er ingen for meg!
Eirik slengte tallerkenen ned i vasken med et brak så vannspruten sto over hele benken. Ingrid holdt pusten et øyeblikk. Femten år gammel, og gutten så på henne som om hun personlig hadde rasert livet hans.
Jeg ba deg bare om å hjelpe til med oppvasken, Ingrid prøvde å holde stemmen rolig. Det er en helt vanlig forespørsel.
Mamma har aldri tvunget meg til å vaske opp! Jeg er ikke jente, heller! Og dessuten, hvem tror du egentlig at du er?
Eirik snudde på hælen og stormet ut av kjøkkenet. Sekundet etter dunka musikken fra rommet hans.
Ingrid lente hodet mot kjøleskapet og lukket øynene.
For ett år siden føltes alt ganske annerledes…
Mats kom inn i livet hennes ved en tilfeldighet. Han var ingeniør i nabolaget, på et av de større entreprenørfirmaene. De møttes stadig i møterommet på jobben. Først kaffe i lunsjpausen, så middag etter jobb, lange telefonprater utover natta.
Jeg har en sønn, innrømte Mats på tredje daten, mens han nervøst brettet servietten sin. Eirik er femten. Mora hans og jeg skilte oss for to år siden, og han… han sliter.
Jeg skjønner det, Ingrid la hånden over hans. Det er tøft for barn når foreldre går fra hverandre. Helt normalt.
Er du sikker på at du orker oss begge?
Akkurat da var Ingrid helt sikker. Trettito år, ett eiendomsmeglerforhold på baken uten barn hun drømte om et ordentlig hjem. Mats virket som mannen man kunne bygge med.
Et halvt år senere fridde han klønete, sjenert, hadde skjult ringen i en eske med skolebrød. Ingrid lo så tårene trillet og sa «ja» tvert.
Bryllupet var enkelt: foreldre fra begge sider, to gode venninner, og et rimelig måltid på nabolagets italienske sjappe. Eirik glodde ned i mobilen hele kvelden, så vidt et sideblikk på de nygifte.
Han venner seg til det, hvisket Mats da han så Ingrids usikkerhet. Han trenger bare litt tid.
Ingrid flyttet inn i Mats sin romslige treroms dagen etter bryllupet. Flott leilighet lyst kjøkken og balkong ut mot bakgården. Likevel, fra første sekund følte Ingrid seg som gjest i feil hus.
Eirik så på henne som han så på en kommode gjennom henne, uten å registrere henne. Når hun kom inn i rommet, tok han alltid på seg hodetelefonene. Når hun spurte om noe, svarte han med ett ord og med blikket andre steder.
De første par ukene slo Ingrid det på tilpasning. Gutten trengte tid. Det er vanskelig å godta at far har fått ny kone. Det ordner seg nok.
Det gjorde det ikke.
Eirik, kan du være så snill å ikke spise på rommet? Vi vil jo ikke ha skjeggkre overalt.
Pappa lot meg.
Eirik, har du gjort leksene dine?
Ikke ditt problem.
Eirik, kan du rydde etter deg?
Bare gjør det selv. Du har jo ingenting annet å gjøre, tydeligvis.
Ingrid prøvde å ta det opp med Mats. Forsiktig, spisse ord hun ville ikke være den stygge stemora fra eventyrene.
Vi burde kanskje ha noen grunnregler, sa hun en kveld etter at Eirik hadde trukket seg tilbake. Ikke spise på rommet, rydde etter seg, ha lekser gjort til et visst tidspunkt
Ingrid, han har det vanskelig nok fra før, sa Mats og gned seg i tinningen. Skilsmisse, ny person i hus vi burde ikke presse ham mer.
Jeg presser ingen, jeg vil bare ha et hus det går an å bo i.
Han er jo bare et barn.
Han er femten, Mats. På den alderen klarer man å skylle sin egen kopp.
Mats bare sukket og slo på TV-en klart samtalen var slutt.
Alt gikk bare nedover. Da Ingrid ba Eirik ta ut søpla, fikk hun et blikk fullt av forakt.
Du er ikke moren min. Og det blir du aldri. Har ikke rett til å bestemme noe over meg.
Jeg bestemmer ikke, jeg ber deg hjelpe til hjemme. Dette huset er vårt felles hjem.
Det her er ikke ditt hjem. Det er pappa sitt. Og mitt.
Ingrid tok en ny prat med Mats. Han nikket, lovet å snakke med Eirik. Men samtalen ble aldri til noe eller kanskje de aldri ble tatt, Ingrid mistet etter hvert tellingen.
Eirik kom og gikk som det passet ham, gjerne etter midnatt. Uten å si fra. Ingrid lå våken og lyttet til hvert eneste skritt i oppgangen. Mats snorket, uforstyrret.
Kan du be ham sende en melding om hvor han er, i det minste? spurte Ingrid en morgen. Man vet aldri hva som kan skje.
Han er stor nok nå. Du kan ikke kontrollere alt, Ingrid.
Han er femten!
Jeg var da også ute sent da jeg var på hans alder.
Men kan du i det minste si at vi blir urolige?
Mats trakk bare på skuldrene og dro på jobb.
Alle forsøk på å sette noen grenser endte i storslåtte krangler. Eirik ropte, slang igjen dører, anklagde Ingrid for å ødelegge familien. Og Mats alltid på sønnens side.
Han har det tøft etter skilsmissen gjentok Mats som et mantra. Du må forstå det.
Syns du det er lett for meg da? Ingrid klarte ikke mer. Jeg bor i et hus der jeg blir åpenlyst foraktet, mens mannen min later som ingenting!
Du overdriver.
Overdriver?! Sønnen din sa at jeg er ingen rett ut.
Han er tenåring. Sånn er de bare.
Ingrid ringte moren. Hun hadde alltid et godt råd.
Jenta mi, mammaens stemme dirret. Du er så ulykkelig. Jeg hører det i stemmen din.
Mamma, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mats nekter å innse at det er et problem.
For ham finnes det jo ingen problem. Han har det helt fint. Det er du som har det vondt.
Sissel, som mamma het, var stille litt før hun sa lavt:
Du fortjener noe bedre, Ingride-mor. Tenk på det.
Med følelsen av full straffrihet tok Eirik seg til rette. Musikken buldret gjennom natten. Skittent servise dukket opp overalt: på salongbordet, i vinduskarmen på soverommet til og med på badet. Sokker i gangen, skolebøker på kjøkkenbordet.
Ingrid ryddet, fordi hun ikke taklet rot. Hun ryddet og gråt av maktesløshet.
Etter hvert sluttet Eirik å hilse. Hun eksisterte bare for ham når han skulle slenge med leppa eller være frekk.
Du får bare ikke til å forstå barnet mitt, sa Mats en dag. Kanskje det er DEG det er noe galt med?
Forstå ham? Ingrid gliste surt. Jeg har forsøkt i et halvt år. Han kaller meg «hun der» selv når du er til stede.
Du lager drama.
Ingrids siste forsøk på å nå frem kostet henne en hel lørdag. Hun fant en oppskrift på Eiriks favorittrett kylling i honningsaus med ovnsbakte småpoteter. Handlet inn det beste hun kunne finne, tryllet på kjøkkenet i fire timer.
Eirik, mat! ropte hun, maten nydelig dandert på tallerkenen.
Ungdommen kom ut, gløttet på maten og rynket på nesa.
Jeg vil ikke ha det.
Hvorfor ikke?
Fordi det er du som har laget det.
Han snudde, og sekunder etter dundret inngangsdøra i Eirik dro til kompisene sine.
Mats kom hjem, møtte kald middag og oppgitt kone.
Hva har skjedd?
Ingrid forklarte. Mats sukket.
Du må ikke ta det personlig, Ingrid. Han mener jo ikke noe vondt.
Ikke noe vondt?! Ingrid klarte ikke holde igjen. Han går inn for å ydmyke meg hver eneste dag!
Du tar det for tungt.
En uke senere dro Eirik hjem fem klassekamerater. Kjøkkenet: rester fra kjøleskapet strødd rundt. Matsjokk.
Nå får dere komme dere hjem! Ingrid kom inn i stua, hele gjengen slanget seg i sofaen. Klokka er elleve!
Eirik gadd ikke engang å snu seg.
Dette er mitt hus. Jeg gjør som jeg vil.
Vi deler dette huset, og her gjelder regler.
Regler? én av kompisene lo. Eirik, hvem ER hun, egentlig?
Bare glem henne. Ingen viktig.
Ingrid gikk på soverommet og ringte Mats. Han kom en time senere, da alle hadde gått. Kikket på rotet, på kona som så ut som etter en tornado.
Du overdriver, peip han, de var jo bare innom en tur. Må ikke ta det så tungt.
En tur?!
Dessuten, og nå ble han brysk jeg synes du prøver å vende meg mot sønnen min.
Ingrid så på ham og kjente ikke igjen mannen hun giftet seg med.
Vi må ha en alvorlig prat, sa hun dagen etter. Om oss. Om veien videre.
Han sank ned på stolen.
Jeg orker ikke mer, sa Ingrid og svelget ordene langsomt. Jeg har holdt ut disrespect i et halvt år. Hån fra Eirik. Likegyldighet fra deg.
Men, Ingrid…
Ikke avbryt. Jeg har virkelig prøvd å bli en del av familien deres. Men noen familie finnes ikke. Det er deg, sønnen din og så er det meg, hun som bare får gjøre husarbeid og holde kjeft.
Det er urettferdig.
Urettferdig? Når sa sønnen din sist noe hyggelig til meg? Når har du støttet meg?
Mats var taus.
Jeg er glad i deg, sa han til slutt, lavt. Men Eirik er sønnen min. Han går alltid først for meg.
Før meg?
Før alt annet.
Ingrid nikket. Hun følte bare et tomt hull der hjertet hadde vært.
Takk for ærligheten.
Begeret rant over to dager seinere. Da fant Ingrid yndlingsblusen sin bursdagsgave fra moren klippet opp i filler. Den lå henslengt på puta hennes. Ingrid visste godt hvem som hadde gjort det.
Eirik! kom hun ut med tøystykkene i hånda. Hva er dette!?
Ungdommen trakk bare på skuldrene, uten å løfte blikket fra mobilen.
Vet ikke.
Det var mitt!
Og?
Mats! Ingrid ringte mannen sin. Kom hjem. Nå.
Mats kom, så på bluset, på sønnen, på konen.
Eirik, gjorde du det?
Nei.
Der ser du, sa Mats, han sier han ikke har gjort det.
Så hvem da?! Katten? Vi har ikke katt!
Kanskje det var et uhell…
Mats!
Ingrid så på mannen sin og skjønte at han aldri ville endre seg. Han ville aldri ta hennes parti. For ham fantes det bare én person: sønnen. Og hun… hun var bare husøkonom med ekstra funksjon.
Det er vanskelig for Eirik uten moren, sa Mats for sikkert hundrende gang. Du må skjønne det.
Jeg skjønner alt, sa Ingrid rolig. Alt.
Samme kveld fant hun frem kofferten.
Hva gjør du!? mats ble stående i døråpningen, halvveis desperat.
Pakker. Jeg drar.
Ingrid, vent! Vi må prate!
Vi HAR pratet i et halvt år. Ingenting forandrer seg, Ingrid brettet sammen kjolen sin. Jeg har også rett på å være lykkelig, Mats.
Jeg kan endre meg! Prate med Eirik!
Altfor sent.
Hun så på ham en vakker, voksen mann som aldri hadde lært å være ekte ektemann. Bare pappa. En pappa som har ødelagt sønnen med blinde øyne.
Jeg leverer inn skilsmisse neste uke, sa Ingrid og trakk igjen kofferten.
Ingrid!
Ha det, Mats.
Hun gikk ut uten å se seg tilbake. Ute i oppgangen skimtet hun Eiriks ansikt for første gang var det annet enn forakt i blikket hans. Usikkerhet? Redd? Ingrid brydde seg ikke lenger.
Den leide ettromsen hun flyttet til var liten men trivelig blokken lå i et rolig borettslag utover byen, vinduer mot ei grønn lita løkke. Hun pakket ut, laget te og satte seg i vinduskarmen. For første gang på et halvt år føltes det fredelig.
…Skilsmissen var i orden etter to måneder. Mats ringte flere ganger, ba om en ny sjanse. Ingrid svarte rolig men tydelig: nei.
Hun knakk ikke. Ble ikke bitter. Hun skjønte at lykke ikke er tålmodighet og evig selvoppofrelse. Lykke er å bli respektert og satt pris på. Og en dag skulle hun finne det på ordentlig.
Bara ikke med denne mannen.
