Jeg er 58 år og vet rett og slett ikke lenger hva jeg skal gjøre med nabokjerringa. Hun bor rett overfor oss og virker å ha som hovedoppgave å overvåke hvert eneste steg jeg tar – hun vet nøyaktig når budet kommer, om det er takeaway eller handel, hvor mange poser vi bærer inn og hvem som henter dem. Hun kommenterer til og med hvis det er forsinkelser, som om det var dagens viktigste nyhet. Men det stopper ikke der. Hun følger med på når jeg kaster søpla, hvor mange poser jeg tar ut og hvilken dag det skjer. Er det to poser én uke og tre den neste, skal det bemerkes. Skulle jeg en dag droppe søppeltur fordi det ikke har samlet seg nok, blir også det notert. En gang spurte hun meg direkte om jeg kastet mat, som om hun hadde rett til å vite det. Jeg stod bare og lurte på når søppelposene mine plutselig ble felleseie i nabolaget. Hunden min er et eget kapittel. Den er ikke stor og slett ikke aggressiv, men bjeffer hvis noen går forbi porten. Hver eneste bjeff gir henne grunn til å klage. Hun har kommet på døra for å si at “hunden din bjeffet mye” mens jeg var på jobb, og hun vet alltid nøyaktig når og hvor mye, og hvorfor hun tror det skjedde. Noen ganger føles det ut som om hun kjenner rytmen i huset vårt bedre enn jeg selv gjør. Mannen min slipper heller ikke unna. Kommer han hjem sent fra jobb, blir det neste dag bemerket: “I natt la dere dere seint” eller “Mannen din kom nesten hjem til midnatt”. Kommer han tidlig hjem, må hun nesten høre om han er syk eller har mistet jobben. Hun følger med på alt. Kommenterer alt. Ofte ikke direkte til oss, men gjennom andre naboer – og så kommer det tilbake til oss, forvrengt. Min seksten år gamle datter er også under lupen. Går hun ut med venner, teller naboen hvor mange som kommer inn og ut av huset. Kommer noen på besøk, noterer hun seg hvem det er, når de kom og når de gikk. Én gang sa hun til en annen nabo at “den jenta der er mye ute” – som om det var hennes barn. Jeg måtte til slutt konfrontere henne, fordi jeg kjente det som et stort overtramp. Det vanskeligste er at dette ikke er en dame som nettopp har flyttet inn. Hun har bodd her hele livet – akkurat som meg. Huset har jeg arvet etter mamma, Gud hvil hennes sjel, og jeg har ikke tenkt å flytte. Jeg elsker hjemmet mitt, historien min, plassen min. Problemet er ikke stedet – det er tvunget samvær med et menneske som ikke forstår grenser. I dag vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å overse henne, vært høflig, så mer bestemt – ingenting hjelper. Hun er der alltid, observerer, kommenterer, trekker sine slutninger. Så jeg spør: Hvordan takler du en slik nabo uten å miste roen, uten å skape stor konflikt, men også uten å la noen blande seg inn i ditt liv som om det var deres eget? Har dere noen råd?

58 år gammel, og jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med naboen min lenger. Hun bor tvers over gangen, og det føles som om hennes hovedoppgave i livet er å følge med på alt jeg foretar meg. Hun har stålkontroll på når matleveringen kommer, om jeg har bestilt take-away eller storhandlet, hvor mange poser jeg har med meg hjem, og hvem som bærer dem inn. Skulle budet være to minutter forsinket, har hun neste dag en kommentar som om det skulle vært en viktig nyhet på Dagsrevyen.

Det stopper ikke der. Hun har nøyaktig oversikt over når jeg går ut med søpla, hvor mange poser jeg tar med, og hvilken ukedag det skjer. Hvis jeg en uke tar ut to poser, og tre den neste, får jeg høre det. Hvis jeg én dag ikke har noe å kaste fordi det ikke har rukket å samle seg opp, noteres det også. En gang spurte hun meg rett ut om jeg kastet mat uten snev av sjenanse, som om hun har rett til å vite det. Jeg sto bare der, målløs, og skjønte ikke når søpla mi plutselig ble en felles sak for borettslaget.

Hunden min er et annet tema. Det er ikke akkurat en stor eller plagsom hund, men den bjeffer litt hvis noen går for nær porten. Hver eneste bjeff blir til klage. Hun har stått på døra mi for å si at hunden “bjeffet for mye” mens jeg var på jobb. Merkeligst er likevel at hun alltid vet nøyaktig når det har skjedd, hvor mange ganger, og hva hun tror var grunnen. Inni meg lurer jeg ofte på om hun kjenner rutinene våre bedre enn jeg gjør selv.

Mannen min slipper heller ikke unna. Kommer han hjem sent fra jobb, får jeg dagen etter høre at “dere la dere sent i går” eller at “mannen din kom jo nesten midnatt”. Kommer han tidlig, spør hun om han er syk eller om han kanskje har mistet jobben. Hun ser, hun følger med, hun snakker og det er ikke bare til meg. Hun baksnakker oss til de andre naboene, og jeg får senere høre ryktet i forvrengt utgave tilbake.

Og så er det sekstenåringen vår, Ingrid. Hun blir også holdt øye med. Hvis hun drar ut med venninner, står naboen nærmest og teller hvor mange som kommer og hvor mange som går. Kommer noen på besøk til oss, vet naboen akkurat hvem, når de kom og når de dro. En dag hørte jeg at hun hadde sagt til en annen nabo at “den jenta der er så mye ute”, som om det angår henne i det hele tatt. Da følte jeg at nok var nok, og jeg måtte ta opp dette direkte med henne jeg opplevde det som en skikkelig respektløshet.

Det vanskeligste er at dette ikke er noen nyinnflyttet dame. Hun har bodd her hele livet på samme måte som jeg. Huset arvet jeg etter mamma, Gud ha henne, og jeg har ingen planer om å flytte. Jeg elsker hjemmet mitt, min egen historie, og tryggheten her. Problemet er ikke stedet det er dette påtvungne fellesskapet med et menneske som ikke forstår hvor grensa går.

Nå føler jeg meg helt rådvill. Jeg har prøvd å overse henne, vært høflig, vært kort, men ingen strategi virker. Hun er der alltid observerer, kommenterer, tolker. Hvordan håndterer man en slik nabo uten å miste roen, uten å skape en stor konflikt, men samtidig uten å la noen blande seg inn i livet sitt som om det var deres eget?

Hvis noen har råd til meg, så tar jeg imot med åpne armer.