Uncategorized

Flytt dere litt, vi skal bo her i ti år: Da svigerinnens familie plutselig bestemte seg for at min leilighet i Oslo er deres nye hjem – uten å spørre, uten å bry seg om noen, og uten tanke på hvor grensene egentlig går.

Rykk litt til side, vi skal bo her i ti år Svigermor var stille en stund, så sa hun: Åh, Ragnhild, Sigrid

Uncategorized

En fremmed sto på trappen. Viggo hadde vært forelsket i Janne siden skoletiden. Han skrev små lapper til henne, prøvde å få oppmerksomheten hennes på alle mulige måter. Men Janne var interessert i Daniel, den høye, blonde gutten som spilte volleyball med henne på laget. Den klønete Viggo, som attpåtil slet med karakterene, la hun knapt merke til. Snart begynte Daniel å date Elena, jenta fra parallellklassen. Etter videregående prøvde Viggo på nytt å vinne Jannes interesse. Han fridde til og med til henne på avslutningsballet… Men Janne svarte hardt – «Nei!». Hun ville ikke engang tenke på denne gutten. Senere, etter høyskolen, fikk Janne jobb som regnskapsfører, og sjefen hennes var en kjekk, mørkhåret mann, ti år eldre enn henne. Janne beundret hans profesjonalitet, flotte utseende og skarpe hode. Følelser begynte å oppstå mellom dem, og Janne brydde seg ikke om at han var gift og hadde en liten sønn. Valter Bjørnsen lovet å gå fra kona og sverget at han elsket bare Janne. Årene gikk, og hun ble vant til å tilbringe helger og høytider alene. Hun ventet stadig på at hennes elskede skulle skille seg, så de endelig kunne være sammen. En dag så Janne Valter i butikken sammen med kona. Hun var høygravid, og han holdt kjærlig henne i hånden. Så tok han handleposene, og de gikk til bilen sammen. Janne så på denne idyllen med tårer i øynene. Neste dag sa hun opp jobben… Nyttår nærmet seg, og hun hadde ikke lyst til verken å kjøpe mat, pynte huset eller feire noe som helst. En dag, da hun kom hjem, merket hun at det var kaldt i huset. Det viste seg at fyren ikke virket. Janne bodde i enebolig. Hun prøvde å få tak i en spesialist for å reparere fyren, men like før nyttår krevde alle ekstra betalt, særlig etter at de skjønte de måtte kjøre ut til byens utkantsstrøk. Janne ga nesten opp og ringte venninnen. Hennes mann hadde greie på slikt, og kanskje kunne han hjelpe. Lise lovet å ringe mannen sin med det samme. To timer senere hørte Janne noen ringe på døren. Det sto en fremmed på trappen, men da hun så nærmere, kjente hun ham igjen… det var Viggo, hennes gamle klassekamerat. – Hei, Janne, hva har skjedd her? – Eh… hvordan visste du det? – Sjefen ringte, ba meg dra til denne adressen, det var visst iskaldt hos deg. Du har vel tømt vannet ut av systemet slik at radiatorene ikke fryser? – Nei, jeg vet ikke hvordan man gjør sånt. – Er du gal, da kan du bli stående uten varme. Godt kulda ikke har slått inn for fullt. Viggo tappet vann av systemet, fikset litt med fyren, og dro så. En time senere kom han tilbake med deler som trengtes. Snart var det varmt i huset. Viggo vasket hendene, og lurte så: – Janne, krana di lekker og lyspæra blinker… Kan ikke mannen din fikse slikt? – Jeg har ingen mann… – Hvorfor det? Leter du fortsatt etter drømmemannen? – Drømmemann… Nei, jeg har ingen, innrømmet hun plutselig. – Hvorfor avslo du meg, da? smilte Viggo. Hun svarte ikke… Han fikset krana, skrudde inn en ny pære og reiste hjem. Janne tenkte tilbake på barndommen, ungdommen, den lubne gutten som var forelsket i henne. Viggo hadde forandret seg mye, blitt høy og slank, med mørkebrune øyne. Men smilet hans var det samme. Hun rakk ikke engang å spørre om han var gift. Så, på selveste nyttårsaften, ringte det plutselig på døra. Janne gikk overrasket for å åpne – hun ventet ingen gjester. På trappen sto Viggo. Han var iført ny dress, og holdt en bukett blomster i hånden. – Janne! Jeg spør én gang til. Vil du gifte deg med meg, eller skal du vente på drømmeprinsen helt til pensjonsalder? Janne begynte å gråte og nikket lykkelig. Andre gang han fridde, fikk hun endelig sitt ja…

På dørstokken sto det en fremmed. Vidar hadde vært forelsket i Eirin helt siden barneskolen.

Uncategorized

Jeg skammet meg over å ta deg med på banketten, – sa Dennis uten å løfte blikket fra mobilen. – Det kommer folk der. Vanlige folk. Nadia sto ved kjøleskapet med en melkekartong i hendene. Tolv år gift, to barn. Og han skammer seg. – Jeg tar på meg den svarte kjolen. Den du kjøpte til meg. – Det er ikke kjolen, – svarte han endelig. – Det er deg. Du har latt deg selv forfalle. Håret, ansiktet… du bare er liksom ikke noe. Vadim kommer med kona si, hun er stylist. Og du… du skjønner selv. – Da drar jeg vel ikke, da. – Flink pike. Jeg sier du har feber. Ingen sier et ord. Han gikk på badet, og Nadia ble stående alene på kjøkkenet. Barna sov i naborommet. Kyrre er ti, Svetlana åtte. Boliglån, regninger, foreldremøter. Hun hadde forsvunnet inn i dette huset, og mannen begynte å skamme seg over henne. – Er han helt på viddene? – sa Lena, venninna og frisøren. – Flaut å ta med kona på bankett? Hvem tror han at han er? – Lageransvarlig. Fikk opprykk. – Og nå duger ikke kona lenger? – Lena slo brysk på tekanne. – Hør på meg. Husker du hva du gjorde før du fikk barn? – Jeg var lærer. – Ikke bare jobb. Du lagde smykker av perler. Jeg har fortsatt det blå smykket ditt. Folk spør ofte hvor jeg har kjøpt det. Nadia mintes. Hun lagde smykker om kvelden når Dennis fortsatt så på henne med interesse. – Det var for lenge siden. – Da kan du gjøre det igjen, – Lena kom nærmere. – Når er denne banketten? – På lørdag. – Flott. I morgen kommer du til meg, jeg ordner hår og sminke. Vi ringer Olga – hun har kjoler. Smykkene finner du selv. – Lena, han sa jo… – Hvem bryr seg om hva han sa. Du SKAL være med på banketten! Han skal bli nervøs når han ser deg. Olga kom med en plommefarget kjole, lang, bar skulder. Passet den inn, festet nåler. – Slike farger trenger unike smykker, – sa Olga. – Sølv passer ikke. Ikke gull heller. Nadia åpnet den gamle smykkeskrinet. Nederst, i mykt klede, lå settet – kjede og øredobber. Blå aventurin, håndlaget. Hun lagde det for åtte år siden – til en spesiell anledning som aldri kom. – Herregud, det er et kunstverk! – Olga gispet. – Har du lagd det selv? – Selv. Lena lagde myke bølger i håret, sminken ble elegant og diskret. Nadia tok på seg kjolen, festet smykkene. Steinene lå kjølig og tungt mot huden. – Se deg i speilet nå, – Olga dyttet henne frem. Nadia så ikke en kvinne som hadde vasket gulv og kokt suppe i tolv år. Hun så seg selv. Slik hun en gang hadde vært. Restaurant ved bryggen. Fulle bord, dresser, aftenkjoler, musikk. Nadia gikk inn, sent som planlagt. Praten stilnet et øyeblikk. Dennis sto i baren og lo av en vits. Han fikk øye på henne – og stivnet. Hun gikk forbi ham, satte seg ved et bord bakerst. Rak i ryggen, rolige hender på lårene. – Unnskyld, er det ledig her? En mann rundt 45, grå dress, kloke øyne. – Ledig. – Oleg. Forretningspartner av Vadim. Bakerier. Og du? – Nadia. Kona til lageransvarlig. Han så på henne, så på smykkene. – Aventurin? Håndlaget, jeg ser det. Moren min samlet på steiner. Slike ser man sjelden. – Jeg lagde det selv. – Seriøst? – Oleg lente seg nærmere, studerte flettingen. – Dette er profesjonelt. Selger du? – Nei. Jeg… er husmor. – Merkelig. Med så flinke hender sitter man ikke hjemme. Hele kvelden satt han ved hennes side. De snakket om steiner, om kreativitet, om hvordan hverdagen kan få oss til å glemme oss selv. Oleg inviterte henne til å danse, hentet prosecco, lo. Nadia så at Dennis stirret fra bordet sitt, mørkere for hvert minutt. Da hun gikk, fulgte Oleg henne til bilen. – Nadia, hvis du vil begynne å lage smykker igjen, ring meg, – han ga henne visittkortet sitt. – Jeg kjenner folk som vil ha det. Virkelig. Hun tok imot kortet og nikket. Hjemme holdt ikke Dennis ut i fem minutter. – Hva i alle dager gjorde du der? Hele kvelden med den Oleg! Alle så det! Så at min kone hang på en fremmed mann! – Jeg hang ikke. Vi pratet. – Pratet! Du danset med ham tre ganger! Vadim spurte hva som foregikk. Jeg syntes det var flaut! – Du synes alltid det er flaut, – Nadia tok av seg skoene, satte dem ved døra. – Flaut å ta meg med, flaut når folk ser på meg. Er det noe du ikke synes er flaut? – Hold munn. Tror du at bare fordi du tok på deg litt stæsj, så er du noe? Du er ingen. Husmor. Lever på mine penger, og nå tror du du er prinsesse. Før ville hun startet å gråte. Hun ville lagt seg mot veggen. Men noe inne i henne brast. Eller falt på plass. – Svake menn er redde for sterke koner, – sa hun tørt. – Du er full av komplekser, Dennis. Du er redd jeg skal se hvor liten du egentlig er. – Kom deg ut herfra. – Jeg søker skilsmisse. Han tidde. Så på henne, og i blikket var det ikke sinne, men usikkerhet. – Hvor skal du, med to barn? Du kan ikke leve av litt smykkelaging. – Jo, det kan jeg. Neste morgen tok hun opp visittkortet og ringte nummeret. Oleg stresset ikke. De traff hverandre på kafe, diskuterte business. Han kjente en med eget galleri for håndlaga ting. At folk er lei masseprodusert. – Du er talentfull, Nadia. Det er sjelden – både smak og talent. Hun jobbet om nettene. Aventurin, jaspis, karneol. Kjede, armbånd, øredobber. Oleg hentet og leverte til galleriet. En uke senere ringte han – alt var solgt. Bestillingene økte. – Vet Dennis det? – Vi snakker ikke sammen. – Skilsmisse? – Har funnet advokat, vi starter prosessen. Oleg var til hjelp. Ikke som en helt, bare sånn. Fikset kontakter, hjalp henne finne leid leilighet. Da Nadia pakket kofferten, sto Dennis i døråpningen og lo. – Du kommer krypende tilbake om en uke. Med bønn om å få komme hjem. Hun lukket kofferten, svarte ikke. Et halvt år senere. Toroms på Tveita, barn, jobb. Bestillingene rullet inn. Galleriet tilbød utstilling. Nadia startet Instagram, la ut bilder. Følgerne økte. Oleg kom på besøk, hadde med bøker til barna, ringte jevnlig. Ikke påtrengende, men der. – Mamma, liker du ham? – spurte Svetlana en dag. – Ja, jeg gjør det. – Vi liker ham også. Han roper aldri. Ett år senere fridde Oleg. Ikke på kne, uten roser. Bare ved middagsbordet: – Jeg vil at dere skal bo sammen med meg. Alle tre. Nadia var klar. To år hadde gått. Dennis gikk på Storo Storsenter. Han hadde mistet jobben etter at Vadim fikk vite hvordan han behandlet kona si – og sparket ham. Et leid rom, gjeld, ensomhet. Han så dem utenfor gullsmeden. Nadia i lyst kåpe, håret satt, det samme blå aventurinsmykket rundt halsen. Oleg holdt henne i hånden. Kyrre og Svetlana lo. Dennis stoppet ved vinduet, så dem gå inn i bilen. Så hvordan Oleg åpnet bildøren for Nadia. Hvordan hun smilte. Han kikket på sitt eget speilbilde i glasset. Slitt jakke, grått ansikt, tomme øyne. Han hadde mistet dronningen sin. Og hun hadde lært seg å leve uten ham. Det var hans strengeste straff – å forstå for sent hva han hadde hatt… Takk til dere, kjære lesere, for kommentarer og likes!

Jeg skammer meg over å ta deg med på selskapet, sa Henrik mens han ikke løftet blikket fra mobilen.

Uncategorized

071

Vi flytter inn i leiligheten deres — Oda har en super leilighet midt i sentrum. Nyoppusset, bare å flytte inn og kose seg! — Leiligheten er flott for en singeljente, — Rolf smilte overbærende til Irina, som om hun var et barn. — Men vi planlegger to, aller helst tre barn. Tett i tett, én etter én. I sentrum er det støy, dårlig luft og ingen parkering. Og – det viktigste – bare to rom. Mens dere her har tre. Og her er det stille, og barnehagen ligger rett i bakgården. — Ja, området er virkelig fint, — bekreftet Simen, fortsatt litt usikker på hvor dette bar hen. — Det er jo derfor vi har slått oss til ro her. — Nettopp! — Rolf knipset med fingrene. — Jeg har jo sagt til Oda: Hvorfor presse oss inn i trange kår, når det finnes en perfekt løsning rett foran oss? Dere to har altfor mye plass med denne leiligheten. Hvorfor trenger dere så stort? Den ene stua bruker dere knapt – det er jo bare lagringsplass nå. For oss passer det helt perfekt. Irina prøvde å presse vaskestøvsugeren på plass i det trange skapet i entreen. Vaskestøvsugeren strittet imot, slang seg fast i kleshengerne og nektet å få plass. — Simen, kom og hjelp meg! — ropte hun mot stua. — Enten har dette skapet krympet, eller så har jeg glemt hvordan man pakker sammen ting! Simen tittet ut fra badet — han hadde akkurat skrudd ferdig en dryppende kran. Rolig og litt treig av seg, han var rake motsetningen til kona si. — Slapp av, Ina. Gi den til meg, så fikser jeg det. Han tok maskinen, og med ett rykk fikk han den inn i hjørnet av skapet. Irina pustet ut og lente seg mot dørkarmen. — Hvorfor er det alltid for lite plass? Denne leiligheten føles jo kjempestor – tre rom – men så fort vi skal rydde, fylles alt opp til randen. — Det er fordi du har samlemani, — gliste Simen. — Hvorfor skal vi ha tre serviser? Vi bruker jo bare ett, to ganger i året. — De får stå – det er minner. Dette var bestemor sin leilighet, tross alt. Etter bryllupet hadde Simens foreldre delt arven fair: Sønnen fikk denne store, stille treroms leiligheten, mens søsteren Oda fikk en toroms midt i sentrum, i det såkalte “Gylne Triangel”. Verdien var omtrent lik. I fem år hadde alle levd i fred og fordragelighet; ingen var misunnelig på noen. Irina hadde trodd det alltid skulle fortsette slik, men… *** Huset skinte, rotet var pakket bort, og de hadde akkurat slengt seg på sofaen for å slappe av da det ringte på døra. Simen gikk for å åpne. — Søstra mi og forloveden hennes, — sa han til kona etter å ha sett i kikkehullet. Først fløy Oda inn. Bak henne kom Rolf, tungt til fots. Irina hadde bare møtt ham et par ganger – Oda hadde funnet ham på treningssenter omtrent et halvt år tidligere. Rolf hadde ikke gjort inntrykk: Litt selvhøytidelig og nedlatende, og så på både Irina og Simen som om han var hevet over dem. — Hei på dere! — Oda kysset broren på kinnet og ga Irina en klem. — Vi kjørte forbi, så vi måtte bare stikke innom. Vi har nyheter! — Bare kom inn da, når dere først kjørte forbi. Nyheter, sier dere? — Simen vinket dem mot kjøkkenet. — Vil dere ha te? — Bare vann for min del, — svarte Rolf og satte seg tungt. — Det er faktisk alvorlig det vi skal snakke om, Simen. Sånn egentlig kjørte vi ikke bare forbi. Vi har noe vi vil ta opp. Det er ikke nødvendig med te. Bare kom og sitt. Irina kjente straks en uro – tonen hans likte hun ikke. Hva kunne dette være? — Ja, hva er greia da? — spurte Simen, litt likgyldig. Oda lot som om hun var helt opptatt med mobilen sin og overlot ordet til forloveden. Rolf kremtet. — Saken er den at vi akkurat har levert inn papirer til tinglysing. Bryllupet er om tre måneder. Dere forstår, jeg har seriøse planer for framtida. Familie, barn, felles liv, et godt og langt ekteskap. Så vi har grunnet litt på bolig… Vi flytter hit til dere, og dere flytter til Oda! Irina ble stiv av sjokk. Hun kikket først på Simen, så på svigerinnen, men Oda scrollet fortsatt på mobilen – fullstendig upåvirket. — Rolf, hva mener du? — Simen rynket brynene. — Hva er det du foreslår? — Jeg foreslår bare en rasjonell løsning: Vi bytter! Vi flytter inn her, og dere tar Odas leilighet. Oda er helt enig, vi syns begge det er rimelig og rettferdig. Irina mistet munn og mæle igjen. — Rettferdig? — gjentok hun. — Rolf, er du seriøs nå? Du kommer inn i vårt hjem og sier at vi må flytte fordi du skal ha barn? — Ingen grunn til å bli så hissig, Irina! — Rolf sukket oppgitt. — Jeg forholder meg bare til fakta. Dere har ett barn, og, så vidt jeg vet, blir det ikke flere. Hvorfor skal dere ha all den ekstra plassen? Det er sløsing. Og vi skal vokse. — “Vokse”, hør på’n! — Irina reiste seg. — Simen, hører du hvor langt ute dette er? Simen rakte en hånd mot kona og ba henne tie. — Rolf, har du glemt at det var mine foreldre som ga oss denne leiligheten, akkurat som Oda fikk sin? Vi har pusset opp dette stedet selv, valgt alt fra gulvlister til kjøkken. Datteren vår har eget rom, venner i bakgården, vaner. Og du vil at vi skal rive opp alt og dra til sentrum, bare fordi det passer deg? — Slapp av litt da, Simen. Vi er familie. Oda er din egen søster. Bryr du deg ikke om hennes framtid? Dessuten er det jo likeverdige vilkår; dere får jo bo midt i “det fine strøket”. Faktisk i kroner og øre går du opp i verdi, jeg har regnet ut. — Så du har altså ikke engang giftet deg med søstra mi, men er allerede ute etter leiligheten min? — lo Simen sarkastisk. Oda la endelig bort telefonen. — Men åh, folkens! — sa hun irritert. — Rolf mener bare godt. Det blir trangt i min leilighet om vi får barn. Her har dere jo gangplass som et fotballfelt. Mamma sa alltid at familien kommer først. Har du glemt det, Simen? — Mamma snakket om å støtte hverandre, Oda, ikke om at en skal kaste ut den andre fra hjemmet! — sa Irina skarpt. — Forstår du egentlig hva Rolf prøver på? — Hva da? — Oda blunket uskyldig. — Han sier bare sannheten. Det er vi som trenger plassen. Dere har jo et ekstra rom. — Det rommet er ikke “ekstra”! — Irina ropte nesten. — Det er mitt kontor! Jeg jobber hjemmefra, om du har glemt det! — Jobber, — fnøs Rolf. — Oda sier det er mer en hobby. Du kan jo sitte på kjøkkenet med laptopen. Ikke så nøye, liksom. Simen reiste seg rolig. — Nå er det nok, — sa han stille. — Ut. Begge to. — Hæ? — Rolf ble sittende. — Vi kommer jo hit for å snakke som familie! — Familie? — Simen gikk mot bordet. — Du ber om leiligheten min, fornærmer kona mi og tar beslutninger for min datter? Har du ingen skam i livet? — Slutt nå, Simen! — Irina stilte seg ved siden av mannen. — Her er det ren utnyttelse ute og går. Ringen er ennå ikke på, og allerede begynner han å fordele verdiene. Oda, forstår du ikke hvem du har trukket inn i familien? Han kommer til å kaste ut deg fra din egen bolig om det passer ham! — Ikke snakk sånn om ham! — ropte Oda og reiste seg. — Rolf tar vare på meg. På oss! Mens dere… bare tenker på dere selv. Sitter her og gnir dere på eiendommen. Er det slik en bror skal være? — Hvem er gjerrig her? Din kommende mann! — Simen pekte mot døren. — La det være klinkende klart: Ikke snakk om bytte igjen. Da kutter vi kontakten for godt. Rolf reiste seg, rettet på skjortekragen og virket bare irritert — ikke det minste flau. — Du tar feil, Simen. Jeg trodde vi kunne bli enige. Men når du er så sta… Oda, la oss gå. Da døra smalt igjen, sank Irina ned på sofaen. Hendene skalv. — Så du det? Hvordan våger han? Hvem tror han at han er? Simen sa ingenting, men stirret ut vinduet. Nede på gårdsplassen åpnet Rolf døra til bilen sin og sa noe oppgitt til Oda. — Vet du hva som er verst? — sa han etter en stund. — Oda tror virkelig han har rett. Hun har alltid vært litt… naiv, men så naiv? — Han har hjernevasket henne! — Irina reiste seg. — Vi må ringe moren og faren din. De må få vite hva denne svigersønnen dine planlegger. — Vent litt, — sa Simen og tok opp telefonen. — Jeg ringer Oda først. Alene, uten han fjolset ved siden av. Han ringte søsteren. Det tok tid før hun svarte, og han hørte at hun snufset. — Hallo! — snøvlet hun. — Oda, hør på meg nå. Er du sammen med ham i bilen? — Hva gjør det… — Hvis han er der, sett på høyttaleren. Vil at han hører. — Jeg er ikke i bilen, — hikstet hun. — Han satt meg av ved oppgangen og dro. Sa han måtte kjøle seg ned, familien min var bare egoister. Simen, hvorfor er dere sånne mot ham? Han ville jo bare det beste… — Oda, våkn opp! — ropte Simen inn i røret. — Han kom for å presse fra meg leiligheten! Forstår du at det er DIN bolig, din arv? Og så tar han seg til rette uten å spørre deg? Var det første gang du hørte om dette bytte i dag på kjøkkenet? Det ble stille. — Nei, — svarte Oda svakt. — Han sa bare han hadde en overraskelse. — For en overraskelse! Han bestemmer over deg og meg – uten at vi fikk si et ord. Oda, hvem er det du skal gifte deg med? Han er bare ute etter pengene. Først leilighet, så bilen din, og i morgen vil han ha familiens hytte også fordi han “trenger frisk luft”. — Ikke si sånn… — stemmen hennes brast. — Han elsker meg. — Elsker han deg, ville han aldri tent slike konflikter! Han prøver jo bare å sette oss opp mot hverandre! Irina har ikke fått igjen pusten engang. Ser du ikke at han prøver å så splid mellom oss? — Jeg skal snakke med ham, — hvisket hun usikkert. — Gjør det. Og tenk deg om før du gifter deg. Simen la på og kastet telefonen i sofaen. — Hva sa hun? — spurte Irina stille. — Hun visste ingenting. Rolf skulle “overraske”. Irina smilte skjevt. — Ser det for meg: Her kommer herr-sjefen og setter alle på plass. Fordeler kvadratmeter og mennesker. Æsj. — Uansett, — Simen la armen rundt kona. — Denne leiligheten gir vi aldri fra oss. Men søsteren min… Hun kommer til å få det tøft. *** Simen og Irinas verste frykt gikk heldigvis ikke i oppfyllelse – bryllupet ble det aldri noe av. Rolf dumpet Oda samme kveld. Hun kom gråtende til broren og fortalte hva som hadde skjedd. Rolf hadde kommet, begynt å pakke, og da Oda spurte, sa han at han ikke vil gifte seg inn i en så “gjerrig familie”. — Han sa… han trengte andre folk rundt seg, — snufset hun. — Dere kan man jo ikke stole på. Han la til at dere aldri ville stille opp med barnepass i helgene, og heller aldri med penger hvis vi skulle trenge hjelp. — Men Oda! Han var ikke den rette for deg! — protesterte Irina. — Han hadde ikke stilt opp for deg heller, bare tenkt på seg selv. Glem ham! Oda brukte noen måneder på å komme over det, men etter hvert lysnet det. Hun forsto til slutt. Hvordan hadde hun ikke sett det tidligere…? Hadde hun giftet seg med ham, hadde livet blitt et mareritt. Skjebnen redde henne – intet mindre.

Vi flytter inn i leiligheten deres Synøve har en kjempefin leilighet midt i sentrum. Nyoppusset, det

Uncategorized

Det vanskeligste med å leve med en valp er ikke det folk flest tror. Det handler ikke om å gå tur i regn, bitende kulde, når du er søvnløs eller urolig i hjertet. Det er ikke å takke nei til reiser eller invitasjoner fordi noen sier: «Du kan komme, men uten hunden.» Det er ikke hundehår på lakenene, på klærne eller til og med i maten. Det er ikke det å vaske gulvet igjen og igjen, vel vitende om at det om en halvtime ser likt ut. Det er ikke regningen hos veterinæren, eller frykten for å overse noe viktig. Det er ikke tapet av litt frihet, for friheten er nå «vi». Og det handler ikke om at hjertet ditt ikke lenger er bare ditt… Alt dette er kjærlighet. Alt dette er livet. Alt dette valgte du selv. Det vanskeligste kommer snikende – som en verk i leddene når været skifter, som en kulde fra gata som først ikke merkes, men trenger seg inn dypt. En dag innser du bare: Han klarer det ikke lenger som før. Han prøver … men han klarer det ikke. Han løper mot deg som alltid … men det er ikke helt det samme. Øynene hans er fortsatt dine, men det har kommet et slitent lys i dem, som om han sier: «Jeg er her, men hver dag blir det litt tyngre.» Du husker hvordan han var, og du ser ham som han er nå — helt din, har stolt på deg til siste slutt. Han har alltid trodd på deg: at du ville være der, at du ville hjelpe, at du ville redde ham. Det gjorde du også. Men nå kan du ikke redde ham fra alderdommen. Det vondeste er å vite at for deg var han trøst … men for ham var du ALT: hele hans liv, hele hans himmel, hele hans håp. Og du er ikke klar. Du er ikke klar til å gi slipp. Du er ikke klar til å se den som lærte deg grenseløs kjærlighet slukne. Så kommer stillheten. En tung stillhet. Den tomme plassen på puten. Skålen som aldri skal slikkes ren igjen. Og hjertet ditt – i biter. Og du går ut i verden igjen. Men denne gangen uten ham. Du tar deg i å si til tomrommet: «Kom, lille venn …» Men hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake … jeg ville valgt ham på nytt. Jeg ville valgt alt sammen: trettheten, sorgen, hengivenheten. For denne kjærligheten er ekte. Å ha en hund betyr å slippe et bål inn i livet sitt. Et bål som varmer deg for alltid, selv når han er borte. For hundens eneste oppgave i denne verden, er å gi deg hjertet sitt.

Det vanskeligste med å bo sammen med en valp er ikke det folk flest tror. Det er ikke å ta den ut når

Uncategorized

0307

– Det ser ikke bra ut at dine barn får egne leiligheter, mens min sønn ikke får det. La oss skaffe ham en leilighet med boliglån! Nylig påpekte mannen min, Anton, at mine barn allerede har leiligheter, mens hans sønn står uten, og derfor må vi finne ut hvordan vi kan ordne en leilighet til ham også. Jeg vil forklare at mine barn er både mine og Antons barn, mens sønnen hans kommer fra hans første ekteskap. Hvorfor er det jeg som skal bekymre meg og ordne bolig til ham? Jeg visste selvfølgelig at Anton hadde vært gift før og hadde et barn, og derfor hadde jeg det ikke travelt med å gifte meg med ham. Vi bodde sammen i tre år før vi giftet oss. Jeg fulgte nøye med på hvordan han forholdt seg til sin ekskone og sitt barn. Ett år senere fikk jeg en sønn, og etter to år til kom sønn nummer to. Jeg er veldig fornøyd med Anton både som ektemann og far. Han gir oppmerksomhet både til meg og barna, og forsørger oss godt. Selvfølgelig blir det noen uenigheter og konflikter, men slik er det i alle familier. Vi bodde i en leilighet jeg hadde arvet etter min far. Moren min skilte seg fra ham da jeg gikk i barnehagen. Nå er hun gift på nytt, men fikk ingen barn i sitt andre ekteskap. Anton og hans første kone bodde alltid i leid leilighet. I alle årene de var sammen sparte de til boliglån, men det gikk aldri i orden. Da de skilte seg, flyttet ekskona hjem til sine foreldre, mens han bodde videre til leie. Da vi giftet oss, flyttet han inn til meg. Vi brydde oss ikke om hvem som eide leiligheten. Vi pusset opp og kjøpte møbler, sammen, i min leilighet. For halvannet år siden døde begge bestemødrene mine – både min mors og min fars mor. Jeg arvet begge leilighetene, de hadde skrevet dem over til meg i testamentet. Siden barna mine fortsatt er små, har jeg bestemt at jeg foreløpig leier ut disse to leilighetene. Senere skal sønnene mine få én hver. Nå gir jeg leieinntektene fra den ene leiligheten til moren min, så hun får litt ekstra i pensjon. Inntekten fra den andre leiligheten går til min egen lønn. Man kan aldri få for mye penger. Mannen min blandet seg aldri inn i leilighetssituasjonen min – han har jo ikke noe å gjøre med disse arvene. Jeg har alltid vært tydelig på at når våre felles barn blir voksne, skal de få hver sin leilighet. Det var han enig i. Saken var avgjort. Plutselig sier Anton til meg: – Sønnen min er ferdig med videregående om noen år. Han er voksen og må begynne å tenke på fremtiden sin! Jeg skjønte ikke hvor han ville, men hørte på ham. – Dine barn har leiligheter! Min sønn har ingenting! Kan vi kjøpe leilighet til sønnen min med boliglån? – sa Anton plutselig. Jeg ble helt satt ut. Jeg hadde mange spørsmål. For det første spurte jeg hvorfor våre felles barn plutselig bare var “mine”? Anton ba meg la være å henge meg opp i ordbruken. – Men sønnen min kommer aldri til å arve noe. Jeg vil at han skal ha sin egen leilighet! – Det er flott at du tenker på ham, men sønnen din har jo både mor og far – det er deres ansvar. Hvorfor hjelper ikke ekskonen din til? Anton forklarte at ekskona tjener lite, foreldrene hennes hjelper henne, men han alene har ikke råd til boliglån. Men hvis jeg hjelper til, får vi det til. Det endte med at jeg måtte si ja til at Anton tok opp et felles boliglån for sønnen sin. Leiligheten skulle stå i sønnens navn, men det ville være vi som betalte ned på lånet. – Vi har jo to gode lønninger og inntekter fra utleie! Dette klarer vi jo, sa Anton. Vi kan få det til, men da må vi spare veldig hardt. Anton betaler også barnebidrag til sønnen. Og når sønnen begynner å studere, må Anton hjelpe enda mer, for moren har ikke penger. Det betyr at vi må droppe ferie og reiser, og alltid spare på alt – for at Anton skal fremstå som en god far? Jeg ville forstått det hvis Anton hadde sikret leiligheter til våre felles barn og nå ønsket å hjelpe sin eldste sønn også. Men det er jeg som har sørget for leilighetene til mine barn – Anton har ikke hatt noe med dem å gjøre. Hvorfor skal jeg betale for et boliglån? Jeg sa med en gang til Anton at hvis han er så opptatt av sønnens fremtid, får han be ekskona ta opp boliglån. Hun kan betale med barnebidragene. Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre! Nå er Anton veldig sint på meg og har ikke snakket til meg på en uke. Synd at han ikke forstår meg.

Det ser ikke bra ut at dine barn skal ha leiligheter, mens min sønn ikke har det. La oss skaffe ham en

Uncategorized

014

Nylig møtte jeg en kvinne som gikk tur med sin halvannet år gamle datter i gata, helt oppslukt i sine egne tanker og uoppmerksom på alt rundt seg

Forleden møtte jeg en kvinne som gikk drømmende gjennom Karl Johan med sin lillesøster, ei lita jente

Uncategorized

Jeg hadde aldri trodd det om mannen min — Anja, vi må gjøre noe… — sukket Irina inn i telefonrøret. — Hva har skjedd? — svarte lillesøsteren litt bekymret. Søstrene pleide stort sett å sende korte meldinger, men denne gangen insisterte Irina på en telefonsamtale. — Mamma kan ikke bo alene lenger. Hvis du hadde snakket mer med henne, hadde du visst det, — sa Irina med en anklagende tone. — Åh, kom igjen! Ikke begynn! Bare si det som det er. Hva er det jeg ikke vet? Irina sukket igjen — det var typisk for lillesøsteren å reagere slik, nesten aggressivt på alt som antydet at hun måtte gjøre noe. — Bare husk at mamma er 73 år nå. Blodtrykket hennes svinger hele tiden, hun er ofte sliten. Hun klarer knapt å lage mat eller holde huset i orden, — ramset Irina tålmodig opp. — Det er ikke alltid hun klarer å gå til butikken for å kjøpe brød. Takket være naboen, Nina Hansen, får hun heldigvis litt hjelp. — Du mener mamma sulter? — Anja ble bekymret. — Nei, selvfølgelig ikke! Jeg besøker henne annenhver uke og tar med alt hun trenger. Det jeg mener, er at mamma ikke klarer seg uten hjelp lenger. Hva om hun faller og brekker noe? Da blir det vanskelig å stelle henne alene, spesielt når hun veier såpass. Søstrene var stille et øyeblikk. Elena Hansen har alltid vært ganske rund, og med årene har hun lagt på seg mer. Til tross for noen helseproblemer har hun alltid vært glad i mat, og det sårer henne når døtrene foreslår diett. — Hun savner oss også veldig. Hun gråter nesten når jeg drar, og sier at hun føler seg forlatt… — fortsatte Irina. — Det er tungt å høre på. — Hva foreslår du, egentlig? Den eldste søsteren nølte — det ble vanskeligere å snakke med Anja for hvert år som gikk. — Jeg foreslår at du flytter inn hos henne. — Helt utrolig! Og hvorfor kan ikke du flytte til henne? La meg gjette! Du har Fedrik, gullmannen din, og stesønnen din, han lille på bare 25 år, å ta deg av, ikke sant? — Anja, hvorfor må du alltid si sånn? — Fordi du alltid tar avgjørelser for alle andre! Og jeg betyr ingenting for deg! — Anja ropte nesten. Irina ble også sint: — Og når mamma løp mellom syke faren vår og deg og Maja? Da hun reiste fra bygda til dere med mat, satt barnevakt for Maja, så du — yndlingsdattera! — kunne jobbe og slappe av! Da passet alt for deg, eller? Anja var stille. Søsteren hadde rett — sånn hadde det vært. Etter det korte ekteskapet med Majas far, hadde den snille svigermoren — Gud velsigne henne — latt dem bli boende i leiligheten til Maja ble myndig. Hun selv fikk lite hjelp av eksmannen, og svigermoren tok seg lite av barnebarnet. Hun måtte jobbe hardt for å forsørge seg og datteren. Foreldrehjelpen var gull verdt. Skal Irina virkelig minne henne på det resten av livet? Da svigermoren ba dem flytte ut, gikk Maja på høyskole i byen og hadde fått seg kjæreste, og Anja flyttet til Oslo for å jobbe. Nå bodde hun i leilighet i nærheten, jobbet litt her og litt der — det var ikke lett å finne god jobb etter fylte 40! Men hun var fornøyd med livet, og hadde ingen planer om å flytte tilbake til bygda. — Ja, hva vet vel du om å oppdra et barn alene?! — svarte hun spydig til Irina, vel vitende om at det var et lavt slag. — Prøv det selv, før du skal moralisere! Nå ble den eldste søsteren stille. Hun hadde kommet seg bra etter studiene: ble værende i byen og fikk jobb som regnskapsfører, drømte om å finne seg en god mann. Men det var ikke lett med mennene — den ene var alkoholiker, den andre en mammagutt, og den tredje en snylter. Først som 39-åring møtte hun Fredrik, tre år eldre, enkemann med en ti år gammel sønn, Vebjørn. Han jobbet som elektriker, var nevenyttig, drakk ikke, var ordentlig og ryddig som få. Irina falt hodestups. I 14 år har hun gjort alt for mannen — og blitt glad i stesønnen også. Hun hadde ønsket seg egne barn, men det ble ikke sånn. Så Fredrik og Vebjørn ble alt for henne. Det ville hun ikke miste. — Jeg ville egentlig ta med mamma hjem hit, — sa hun med rusten stemme, — men hun nekter. — Hva? Og Fredrik har ikke noe imot å ha svigermor i toromsleiligheten? — ertet Anja. — Har du som vanlig ikke spurt ham? Visste du at mamma kom til å si nei? — Anja! Nå må du være alvorlig! — Nok snakk, — mumlet Anja og avsluttet samtalen. Irina knuget telefonen. Å få Anja hjem ville ha vært den perfekte løsningen. Da kunne Irina hjelpe med penger og varer. Anja kunne finne seg en fjernjobb — det var ikke noe problem med nettet i bygda. Men Anja ville tydeligvis ikke gjøre livet lettere for Irina. Slik har hun alltid vært og kommer aldri til å forandre seg. “Snakket med mamma. Hun sier hun har det fint og ikke trenger noen hjelp. Slutt å lage drama!” — meldte Anja dagen etter. Irina svarte ikke engang. Hva var vitsen? Lillesøsteren ringer knapt mamma en gang i måneden og sender noen meldinger. Mamma klager aldri til henne — hun gleder seg bare over at Anja ikke har glemt henne. Men Irina får alle klagene — og søvnløse netter. Selv Fredrik, som vanligvis ikke bryr seg så mye, hadde spurt om alt var i orden. Hun hadde ikke fortalt noe — hvorfor skulle hun belaste ham? Men hva annet kunne hun gjøre? Leie sykepleier? Det hadde de ikke råd til. — Sånn, nå får det være nok! — Fredrik satte tekoppen hardt i bordet. — Du har vært ukonsentrert i flere måneder. Hva er det som skjer? Irina brast i gråt, men samlet seg og la frem situasjonen kort. — Hvorfor har du ikke sagt at Elena Hansen sliter? — Fredrik så alvorlig på henne. — Jeg vil jo ikke plage deg… — mumlet hun og så bort. Kanskje hun ikke burde ha fortalt ham det. Han trengte vel ikke dette også… — Jaja, — Fredrik reiste seg. — Takk for middagen. Jeg legger meg. Han så ikke engang nyhetene som vanlig. Hva ville skje nå? Irina fikk ikke sove den natta, og forsov seg til og med neste morgen. Det var lørdag, så hun skulle ikke på jobb, men hun serverte alltid frokost til Fredrik til samme tid. Nå hadde hun bommet der også! Men mannen satt rolig med teen sin og leste noe på mobilen. — Er du våken? — spurte han. Alvorlig i ansiktet, men stemmen var rolig. — Ja, Fredrik! Jeg ordner det straks! — hun ble litt stresset. — Sett deg, vi må snakke. Irina satte seg forsiktig på krakken. — Jeg har tenkt på det. Vi må hjelpe mora di. Man lar ikke gamle folk være alene. Min mor fikk ikke leve til hun ble gammel… Så vi flytter til henne. Jeg har allerede sjekket litt — jeg kan få jobb hos en lokal bonde, og du finner nok noe du også. Hun holdt på å falle av krakken. — Fredrik… Er du sikker? — Helt sikker. Eller tror du jeg har glemt hvordan Elena Hansen tok imot Vebjørn på feriene, og behandlet meg som gull verdt? Nei, Irina, jeg har god hukommelse. Og dessuten har jeg lenge drømt om å bo på landet. Om svigermor ikke er imot, altså. Irina stirret på mannen sin — dette hadde hun aldri ventet av Fredrik. — Hva med Vebjørn da? — Hva med ham? — Fredrik smilte. — Stor, voksen kar med utdanning og jobb. Han blir bare glad for å få hele leiligheten for seg selv. — Fredrik! — Irina kastet seg om halsen på ham og gråt, glemte helt at ektemannen ikke likte så mye følelser. Men han dyttet henne ikke bort. Han bare klappet henne på skuldrene: — Så, så… alt blir bra. Hun håpet virkelig det…

Åse, vi må gjøre noe, sukket Ingrid inn i telefonen. Hva har skjedd nå da? svarte lillesøster Hege, litt bekymret.

Uncategorized

012

Jeg har ombestemt meg – jeg vil ikke gifte meg: En fortelling om Arkhip, en dedikert norsk forsker, som i jakten på vitenskapelige gjennombrudd plutselig blir dratt inn i et dramatisk møte med kjærlighet, hjemmelagede delikatesser og en kaotisk framtidssvigerfamilie på landsbygda.

Ombestemte seg for å gifte seg Arne sitter ofte sent igjen på laboratoriet på Blindern, stadig hektisk

Uncategorized

Svigermors familie glemte å gratulere meg med rund dag – så jeg tok saken i egne hender

Hvorfor er det så stille på mobilen i kveld? Er det dårlig dekning? Eller har de blandet sammen dagene?