En fremmed sto på trappen. Viggo hadde vært forelsket i Janne siden skoletiden. Han skrev små lapper til henne, prøvde å få oppmerksomheten hennes på alle mulige måter. Men Janne var interessert i Daniel, den høye, blonde gutten som spilte volleyball med henne på laget. Den klønete Viggo, som attpåtil slet med karakterene, la hun knapt merke til. Snart begynte Daniel å date Elena, jenta fra parallellklassen. Etter videregående prøvde Viggo på nytt å vinne Jannes interesse. Han fridde til og med til henne på avslutningsballet… Men Janne svarte hardt – «Nei!». Hun ville ikke engang tenke på denne gutten. Senere, etter høyskolen, fikk Janne jobb som regnskapsfører, og sjefen hennes var en kjekk, mørkhåret mann, ti år eldre enn henne. Janne beundret hans profesjonalitet, flotte utseende og skarpe hode. Følelser begynte å oppstå mellom dem, og Janne brydde seg ikke om at han var gift og hadde en liten sønn. Valter Bjørnsen lovet å gå fra kona og sverget at han elsket bare Janne. Årene gikk, og hun ble vant til å tilbringe helger og høytider alene. Hun ventet stadig på at hennes elskede skulle skille seg, så de endelig kunne være sammen. En dag så Janne Valter i butikken sammen med kona. Hun var høygravid, og han holdt kjærlig henne i hånden. Så tok han handleposene, og de gikk til bilen sammen. Janne så på denne idyllen med tårer i øynene. Neste dag sa hun opp jobben… Nyttår nærmet seg, og hun hadde ikke lyst til verken å kjøpe mat, pynte huset eller feire noe som helst. En dag, da hun kom hjem, merket hun at det var kaldt i huset. Det viste seg at fyren ikke virket. Janne bodde i enebolig. Hun prøvde å få tak i en spesialist for å reparere fyren, men like før nyttår krevde alle ekstra betalt, særlig etter at de skjønte de måtte kjøre ut til byens utkantsstrøk. Janne ga nesten opp og ringte venninnen. Hennes mann hadde greie på slikt, og kanskje kunne han hjelpe. Lise lovet å ringe mannen sin med det samme. To timer senere hørte Janne noen ringe på døren. Det sto en fremmed på trappen, men da hun så nærmere, kjente hun ham igjen… det var Viggo, hennes gamle klassekamerat. – Hei, Janne, hva har skjedd her? – Eh… hvordan visste du det? – Sjefen ringte, ba meg dra til denne adressen, det var visst iskaldt hos deg. Du har vel tømt vannet ut av systemet slik at radiatorene ikke fryser? – Nei, jeg vet ikke hvordan man gjør sånt. – Er du gal, da kan du bli stående uten varme. Godt kulda ikke har slått inn for fullt. Viggo tappet vann av systemet, fikset litt med fyren, og dro så. En time senere kom han tilbake med deler som trengtes. Snart var det varmt i huset. Viggo vasket hendene, og lurte så: – Janne, krana di lekker og lyspæra blinker… Kan ikke mannen din fikse slikt? – Jeg har ingen mann… – Hvorfor det? Leter du fortsatt etter drømmemannen? – Drømmemann… Nei, jeg har ingen, innrømmet hun plutselig. – Hvorfor avslo du meg, da? smilte Viggo. Hun svarte ikke… Han fikset krana, skrudde inn en ny pære og reiste hjem. Janne tenkte tilbake på barndommen, ungdommen, den lubne gutten som var forelsket i henne. Viggo hadde forandret seg mye, blitt høy og slank, med mørkebrune øyne. Men smilet hans var det samme. Hun rakk ikke engang å spørre om han var gift. Så, på selveste nyttårsaften, ringte det plutselig på døra. Janne gikk overrasket for å åpne – hun ventet ingen gjester. På trappen sto Viggo. Han var iført ny dress, og holdt en bukett blomster i hånden. – Janne! Jeg spør én gang til. Vil du gifte deg med meg, eller skal du vente på drømmeprinsen helt til pensjonsalder? Janne begynte å gråte og nikket lykkelig. Andre gang han fridde, fikk hun endelig sitt ja…

På dørstokken sto det en fremmed.

Vidar hadde vært forelsket i Eirin helt siden barneskolen. Han skrev små lapper til henne, prøvde alt mulig for å få oppmerksomheten hennes.

Men Eirin likte Stian, den høye, blonde gutten som spilte volleyball sammen med henne på skolelaget.

Eirin brydde seg ikke om klønete Vidar, som i tillegg hadde dårlige karakterer.

Kort tid etter begynte Stian å være sammen med Ingrid, jenta fra parallellklassen.

Da skolen var ferdig, prøvde Vidar igjen å fange Eirins oppmerksomhet.

Han fridde til og med til henne på skoleballet

Men Eirin svarte bestemt «Nei!». Hun ville ikke engang vurdere tanken på å være sammen med ham.

Etter studiene begynte Eirin som regnskapsfører. Sjefen hennes, Are, var en sjarmerende mørkhåret mann, ti år eldre enn henne.

Eirin beundret profesjonaliteten hans, den karismatiske utstrålingen og intelligensen.

Det oppsto følelser mellom dem, og Eirin brydde seg lite om at han allerede var gift og hadde en liten sønn.

Are lovet å skille seg, og sverget at han elsket bare Eirin.

Årene gikk. Eirin ble vant til å tilbringe helger og høytider alene. Hele tiden ventet hun på at han skulle forlate sin kone og at de endelig skulle være sammen.

Så, en dag, så hun Are i butikken sammen med konen. Hun var høygravid, og Are holdt kjærlig rundt henne. Senere tok han handleposene og fulgte henne bort til bilen.

Eirin så på det idylliske synet med tårer i øynene.

Dagen etter sa hun opp.

Det nærmet seg nyttår, men Eirin hadde ingen lyst til å kjøpe inn mat, pynte huset eller feire.

En kveld hun kom hjem, var det kaldt i huset. Det viste seg at varmekjelen hadde sluttet å virke. Eirin bodde i et gammelt trehus.

Hun prøvde å få tak i en rørlegger, men alle krevde skyhøy betaling nå like før nyttår, særlig når de hørte at de måtte ut til utkanten av byen.

Eirin ga nesten opp og ringte til venninnen sin. Hennes mann jobbet i bransjen og kunne kanskje hjelpe.

Lillian lovet å ringe mannen med en gang.

To timer senere hørte Eirin at noen ringte på døra.

På dørstokken sto en ukjent, men da hun så nærmere, kjente hun igjen Vidar, klassekameraten fra gamle dager.

Hei, Eirin, hva har skjedd her?

Øhh Hvordan visste du det?

Sjefen ringte meg, sa jeg skulle kjøre hit fordi du frøs inne. Har du tappet ut vannet, så radiatoren ikke fryser?

Nei, jeg aner ikke hvordan man gjør det.

Jaja, slik kan du bli sittende uten varme. Godt det ikke er sprengkaldt ute i kveld.

Vidar tappet raskt ut vannet fra systemet, fiklet med kjelen, og så dro han igjen.

En time senere kom han tilbake med reservedeler.

Snart ble det varmt og godt i huset. Vidar vasket hendene, og sa:

Eirin, kranen din drypper og lyspæra blinker Fikser ikke mannen din sånt?

Jeg har ingen mann

Hvorfor ikke? Leter du fremdeles etter en som er helt perfekt?

Perfekt? Jeg har faktisk ingen, innrømmet hun plutselig.

Så hvorfor sa du nei den gangen? smilte Vidar.

Hun svarte ikke

Vidar skrudde fast kranen og byttet lyspæra, før han reiste hjem.

Eirin ble stående og tenke på barndommen, ungdomstiden, den lubne gutten som var så forelsket.

Vidar hadde forandret seg, blitt høy, slank, og øynene var varme og brune. Men smilet var det samme som før.

Eirin kom plutselig på at hun hadde glemt å spørre om han var gift.

Den 31. desember ringte det plutselig på døra.

Forbauset gikk Eirin for å åpne hun ventet ingen gjester.

På trappen sto Vidar. Han hadde på seg en ny dress, og i hånden holdt han en bukett med tulipaner.

Eirin! Jeg spør deg én gang til. Vil du gifte deg med meg, eller har du tenkt å vente på drømmeprinsen til du blir gammel?

Hun begynte å gråte og nikket glad.

På andre forsøk, ble frieriet tatt imotVidar lo hjertelig, tok henne mykt i armene sine og løftet henne opp. Ute begynte fyrverkeriet å spre farger over nattehimmelen, brusende som om hele byen feiret dem. Han lente seg tett inntil henne og hvisket:

Jeg har ventet hele livet på dette øyeblikket.

Eirin så på Vidar, og for første gang føltes blikket hans tryggere enn noen eventyrdrøm. Huset som hadde vært stille og tomt, fyltes med latter, varme, og løfter om en ny start.

Da klokken slo tolv, kyssede de hverandre i døråpningen mens snøen dalte ned rundt dem, og det var akkurat som om selve livet ga dem en ny sjanse.

Denne nyttårsaften, skjedd det som Eirin aldri hadde våget å tro på: Hjertet hadde kommet hjem.