Det vanskeligste med å leve med en valp er ikke det folk flest tror. Det handler ikke om å gå tur i regn, bitende kulde, når du er søvnløs eller urolig i hjertet. Det er ikke å takke nei til reiser eller invitasjoner fordi noen sier: «Du kan komme, men uten hunden.» Det er ikke hundehår på lakenene, på klærne eller til og med i maten. Det er ikke det å vaske gulvet igjen og igjen, vel vitende om at det om en halvtime ser likt ut. Det er ikke regningen hos veterinæren, eller frykten for å overse noe viktig. Det er ikke tapet av litt frihet, for friheten er nå «vi». Og det handler ikke om at hjertet ditt ikke lenger er bare ditt… Alt dette er kjærlighet. Alt dette er livet. Alt dette valgte du selv. Det vanskeligste kommer snikende – som en verk i leddene når været skifter, som en kulde fra gata som først ikke merkes, men trenger seg inn dypt. En dag innser du bare: Han klarer det ikke lenger som før. Han prøver … men han klarer det ikke. Han løper mot deg som alltid … men det er ikke helt det samme. Øynene hans er fortsatt dine, men det har kommet et slitent lys i dem, som om han sier: «Jeg er her, men hver dag blir det litt tyngre.» Du husker hvordan han var, og du ser ham som han er nå — helt din, har stolt på deg til siste slutt. Han har alltid trodd på deg: at du ville være der, at du ville hjelpe, at du ville redde ham. Det gjorde du også. Men nå kan du ikke redde ham fra alderdommen. Det vondeste er å vite at for deg var han trøst … men for ham var du ALT: hele hans liv, hele hans himmel, hele hans håp. Og du er ikke klar. Du er ikke klar til å gi slipp. Du er ikke klar til å se den som lærte deg grenseløs kjærlighet slukne. Så kommer stillheten. En tung stillhet. Den tomme plassen på puten. Skålen som aldri skal slikkes ren igjen. Og hjertet ditt – i biter. Og du går ut i verden igjen. Men denne gangen uten ham. Du tar deg i å si til tomrommet: «Kom, lille venn …» Men hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake … jeg ville valgt ham på nytt. Jeg ville valgt alt sammen: trettheten, sorgen, hengivenheten. For denne kjærligheten er ekte. Å ha en hund betyr å slippe et bål inn i livet sitt. Et bål som varmer deg for alltid, selv når han er borte. For hundens eneste oppgave i denne verden, er å gi deg hjertet sitt.

Det vanskeligste med å bo sammen med en valp er ikke det folk flest tror.

Det er ikke å ta den ut når regnet pøser ned, når det er bitende kaldt, når du ikke har sovet i det hele tatt, eller når hjertet ditt er urolig.

Det er ikke å takke nei til reiser eller invitasjoner fordi noen sier: «Kom gjerne, men du kan ikke ha den med.»

Det handler ikke om pels på sengetøyet, i klærne ja, til og med i maten du spiser.

Det er ikke det å vaske gulvet om og om igjen, vel vitende om at om en halvtime er det like ille igjen.

Det er ikke regningene hos veterinæren, eller frykten for å overse noe viktig.

Det er ikke tapet av litt frihet, for frihet er nå blitt «oss».

Og det handler ikke om at hjertet ditt ikke lenger tilhører bare deg

Alt dette er kjærlighet.

Alt dette er liv.

Alt dette har du selv valgt.

Det vanskeligste kommer snikende som en verk i kroppen når været plutselig skifter. Som vinterkulde i november i Oslo først legger du ikke merke til det, men så trenger det inn, helt inn til margen.

En dag innser du det bare:

Han klarer det ikke lenger slik han pleide.

Han prøver men får det ikke til.

Han løper mot deg slik han alltid har gjort men det er ikke det samme.

Øynene hans ser på deg som alltid, men det ligger en sliten glød der nå, som sier:

«Jeg er her, men hver dag blir det litt tyngre.»

Du husker hvordan han var før.

Og du ser på ham nå fortsatt bare din, og han stoler på deg fullt og helt.

Han har alltid hatt troen på deg

at du ville være der for ham,

at du ville hjelpe ham,

at du ville redde ham.

Og det har du gjort.

Men nå kan du ikke redde ham fra alderdommen.

Det mest smertefulle er å vite at for deg var han en trøst…

men for ham var DU alt:

hele hans liv,

hele hans himmel,

all hans håp.

Og du er ikke klar.

Du er ikke klar til å slippe ham.

Du er ikke klar til å se at den som lærte deg å elske uten ende, begynner å forsvinne.

Og så kommer stillheten.

Den tunge, trykkende stillheten.

Den tomme flekken på puta.

Matskålen som ingen skal slikke ren mer.

Og hjertet ditt knust i biter.

Du går ut igjen.

Men denne gangen uten ham.

Du tar deg i å snakke til lufta og si:

«Kom da, lille venn»

Men om jeg kunne snu tiden tilbake…

Jeg ville valgt han igjen.

Valgt alt sammen: slitet, sorgen, hengivenheten.

For denne kjærligheten er ekte.

Å ha hund er å slippe en flamme inn i livet sitt.

En ild som varmer deg bestandig,

selv når den ikke lenger er der.

For hundens eneste oppdrag i denne verden er dette:

å gi deg sitt hjerte.