Jeg hadde aldri trodd det om mannen min — Anja, vi må gjøre noe… — sukket Irina inn i telefonrøret. — Hva har skjedd? — svarte lillesøsteren litt bekymret. Søstrene pleide stort sett å sende korte meldinger, men denne gangen insisterte Irina på en telefonsamtale. — Mamma kan ikke bo alene lenger. Hvis du hadde snakket mer med henne, hadde du visst det, — sa Irina med en anklagende tone. — Åh, kom igjen! Ikke begynn! Bare si det som det er. Hva er det jeg ikke vet? Irina sukket igjen — det var typisk for lillesøsteren å reagere slik, nesten aggressivt på alt som antydet at hun måtte gjøre noe. — Bare husk at mamma er 73 år nå. Blodtrykket hennes svinger hele tiden, hun er ofte sliten. Hun klarer knapt å lage mat eller holde huset i orden, — ramset Irina tålmodig opp. — Det er ikke alltid hun klarer å gå til butikken for å kjøpe brød. Takket være naboen, Nina Hansen, får hun heldigvis litt hjelp. — Du mener mamma sulter? — Anja ble bekymret. — Nei, selvfølgelig ikke! Jeg besøker henne annenhver uke og tar med alt hun trenger. Det jeg mener, er at mamma ikke klarer seg uten hjelp lenger. Hva om hun faller og brekker noe? Da blir det vanskelig å stelle henne alene, spesielt når hun veier såpass. Søstrene var stille et øyeblikk. Elena Hansen har alltid vært ganske rund, og med årene har hun lagt på seg mer. Til tross for noen helseproblemer har hun alltid vært glad i mat, og det sårer henne når døtrene foreslår diett. — Hun savner oss også veldig. Hun gråter nesten når jeg drar, og sier at hun føler seg forlatt… — fortsatte Irina. — Det er tungt å høre på. — Hva foreslår du, egentlig? Den eldste søsteren nølte — det ble vanskeligere å snakke med Anja for hvert år som gikk. — Jeg foreslår at du flytter inn hos henne. — Helt utrolig! Og hvorfor kan ikke du flytte til henne? La meg gjette! Du har Fedrik, gullmannen din, og stesønnen din, han lille på bare 25 år, å ta deg av, ikke sant? — Anja, hvorfor må du alltid si sånn? — Fordi du alltid tar avgjørelser for alle andre! Og jeg betyr ingenting for deg! — Anja ropte nesten. Irina ble også sint: — Og når mamma løp mellom syke faren vår og deg og Maja? Da hun reiste fra bygda til dere med mat, satt barnevakt for Maja, så du — yndlingsdattera! — kunne jobbe og slappe av! Da passet alt for deg, eller? Anja var stille. Søsteren hadde rett — sånn hadde det vært. Etter det korte ekteskapet med Majas far, hadde den snille svigermoren — Gud velsigne henne — latt dem bli boende i leiligheten til Maja ble myndig. Hun selv fikk lite hjelp av eksmannen, og svigermoren tok seg lite av barnebarnet. Hun måtte jobbe hardt for å forsørge seg og datteren. Foreldrehjelpen var gull verdt. Skal Irina virkelig minne henne på det resten av livet? Da svigermoren ba dem flytte ut, gikk Maja på høyskole i byen og hadde fått seg kjæreste, og Anja flyttet til Oslo for å jobbe. Nå bodde hun i leilighet i nærheten, jobbet litt her og litt der — det var ikke lett å finne god jobb etter fylte 40! Men hun var fornøyd med livet, og hadde ingen planer om å flytte tilbake til bygda. — Ja, hva vet vel du om å oppdra et barn alene?! — svarte hun spydig til Irina, vel vitende om at det var et lavt slag. — Prøv det selv, før du skal moralisere! Nå ble den eldste søsteren stille. Hun hadde kommet seg bra etter studiene: ble værende i byen og fikk jobb som regnskapsfører, drømte om å finne seg en god mann. Men det var ikke lett med mennene — den ene var alkoholiker, den andre en mammagutt, og den tredje en snylter. Først som 39-åring møtte hun Fredrik, tre år eldre, enkemann med en ti år gammel sønn, Vebjørn. Han jobbet som elektriker, var nevenyttig, drakk ikke, var ordentlig og ryddig som få. Irina falt hodestups. I 14 år har hun gjort alt for mannen — og blitt glad i stesønnen også. Hun hadde ønsket seg egne barn, men det ble ikke sånn. Så Fredrik og Vebjørn ble alt for henne. Det ville hun ikke miste. — Jeg ville egentlig ta med mamma hjem hit, — sa hun med rusten stemme, — men hun nekter. — Hva? Og Fredrik har ikke noe imot å ha svigermor i toromsleiligheten? — ertet Anja. — Har du som vanlig ikke spurt ham? Visste du at mamma kom til å si nei? — Anja! Nå må du være alvorlig! — Nok snakk, — mumlet Anja og avsluttet samtalen. Irina knuget telefonen. Å få Anja hjem ville ha vært den perfekte løsningen. Da kunne Irina hjelpe med penger og varer. Anja kunne finne seg en fjernjobb — det var ikke noe problem med nettet i bygda. Men Anja ville tydeligvis ikke gjøre livet lettere for Irina. Slik har hun alltid vært og kommer aldri til å forandre seg. “Snakket med mamma. Hun sier hun har det fint og ikke trenger noen hjelp. Slutt å lage drama!” — meldte Anja dagen etter. Irina svarte ikke engang. Hva var vitsen? Lillesøsteren ringer knapt mamma en gang i måneden og sender noen meldinger. Mamma klager aldri til henne — hun gleder seg bare over at Anja ikke har glemt henne. Men Irina får alle klagene — og søvnløse netter. Selv Fredrik, som vanligvis ikke bryr seg så mye, hadde spurt om alt var i orden. Hun hadde ikke fortalt noe — hvorfor skulle hun belaste ham? Men hva annet kunne hun gjøre? Leie sykepleier? Det hadde de ikke råd til. — Sånn, nå får det være nok! — Fredrik satte tekoppen hardt i bordet. — Du har vært ukonsentrert i flere måneder. Hva er det som skjer? Irina brast i gråt, men samlet seg og la frem situasjonen kort. — Hvorfor har du ikke sagt at Elena Hansen sliter? — Fredrik så alvorlig på henne. — Jeg vil jo ikke plage deg… — mumlet hun og så bort. Kanskje hun ikke burde ha fortalt ham det. Han trengte vel ikke dette også… — Jaja, — Fredrik reiste seg. — Takk for middagen. Jeg legger meg. Han så ikke engang nyhetene som vanlig. Hva ville skje nå? Irina fikk ikke sove den natta, og forsov seg til og med neste morgen. Det var lørdag, så hun skulle ikke på jobb, men hun serverte alltid frokost til Fredrik til samme tid. Nå hadde hun bommet der også! Men mannen satt rolig med teen sin og leste noe på mobilen. — Er du våken? — spurte han. Alvorlig i ansiktet, men stemmen var rolig. — Ja, Fredrik! Jeg ordner det straks! — hun ble litt stresset. — Sett deg, vi må snakke. Irina satte seg forsiktig på krakken. — Jeg har tenkt på det. Vi må hjelpe mora di. Man lar ikke gamle folk være alene. Min mor fikk ikke leve til hun ble gammel… Så vi flytter til henne. Jeg har allerede sjekket litt — jeg kan få jobb hos en lokal bonde, og du finner nok noe du også. Hun holdt på å falle av krakken. — Fredrik… Er du sikker? — Helt sikker. Eller tror du jeg har glemt hvordan Elena Hansen tok imot Vebjørn på feriene, og behandlet meg som gull verdt? Nei, Irina, jeg har god hukommelse. Og dessuten har jeg lenge drømt om å bo på landet. Om svigermor ikke er imot, altså. Irina stirret på mannen sin — dette hadde hun aldri ventet av Fredrik. — Hva med Vebjørn da? — Hva med ham? — Fredrik smilte. — Stor, voksen kar med utdanning og jobb. Han blir bare glad for å få hele leiligheten for seg selv. — Fredrik! — Irina kastet seg om halsen på ham og gråt, glemte helt at ektemannen ikke likte så mye følelser. Men han dyttet henne ikke bort. Han bare klappet henne på skuldrene: — Så, så… alt blir bra. Hun håpet virkelig det…

Åse, vi må gjøre noe, sukket Ingrid inn i telefonen.

Hva har skjedd nå da? svarte lillesøster Hege, litt bekymret.

Hun visste at det ikke var et godt tegn når storesøster plutselig ville prate på telefon. Som regel holdt de seg til korte meldinger på WhatsApp, for å slippe alt det maset. Men nå hadde Ingrid insistert på en ordentlig samtale.

Mamma kan ikke bo alene lenger.

Hadde du orket å besøke henne litt oftere, hadde du visst det, sa Ingrid med den klassiske bebreidende storesøsterstemmen.

Nei, hold nå opp! Bare si hva som er galt, davel. Hva er det jeg ikke vet?

Ingrid sukket igjen Hege var alltid rask ute med piggene, irritert over ethvert hint om at hun kunne bidra litt mer. Selvstendig og gretten på alle forventninger, akkurat som hun hadde vært de siste par årene.

Mamma har fylt 73. Hun har helt ustabilt blodtrykk, er slapp og orker nesten ingenting. Hun sliter med å lage mat og holde huset i orden, ramset Ingrid tålmodig. Det er ikke alltid hun orker å gå til butikken etter brød engang.

Heldigvis har hun naboen, fru Nilsen, som handler for henne.

Prøver du å si at mamma sulter? spurte Hege mistenksomt.

Nei, selvsagt ikke! Jeg drar jo dit annenhver uke med mat og det hun trenger. Poenget er at hun ikke klarer seg alene lenger.

Hva hvis hun faller og brekker noe? Mamma er jo godt holdt, for å si det pent, og da blir det vanskelig å stelle henne.

Søstrene ble stille.

Grethe, moren deres, hadde alltid vært litt rund og god og årene hadde ikke akkurat gjort henne mindre romslig. Hun elsket god mat, og ble lynfornærmet om noen hintet om salat og knekkebrød.

Dessuten kjeder hun seg så fryktelig alene, nesten gråter når jeg reiser. Hun føler at alle bare har glemt henne, fortsatte Ingrid. Det begynner å bli ganske tungt å høre på, altså.

Så hva foreslår du, da? Jeg skjønner ikke helt hvor du vil.

Storesøster samlet seg. Å snakke med Hege ble liksom bare verre og verre for hvert år.

Jeg foreslår at du flytter hjem til henne.

Ja, ikke sant! Og hvorfor kan ikke du flytte dit, kanskje? La meg gjette! Du har Steinar, verdens snilleste mann, og stesønnen din på knappe 25 år å ta hensyn til.

Sant?

Hege, nå er du urimelig.

Neida, men du skal liksom alltid bestemme over alles liv! Og så gir du egentlig blaffen i hva som passer for meg! Nå nesten ropte Hege.

Ingrid ble også irritert:

Og hva med da mamma slet seg ut mellom syk far og oss to jentene? Da hun dro med mat fra gården, passet deg og datteren din så du fikk jobb og fri! Klagde du kanskje da?

Hege ble stille. Ingrid hadde rett. Den gang Hege ble alene med lille Marthe, da eks-svigermor så fantastisk hun var! tillot dem å bo sammen i leiligheten til Marthe var voksen, mens barnets far sluntret unna med småpenger i barnebidrag. Da var det foreldrene som hjalp, med penger, mat og barnevakt. Men hvor lenge skulle hun egentlig høre for det? Evig takknemlighetsgjeld, eller?

Da Marthe flyttet for å gå på høyskole i Oslo, tenkte Hege at nå var det på tide å snu litt på livet. Hun dro til hovedstaden, leide hybel og tok de jobbene hun fikk. Etter fylte 40 var det ikke akkurat stillingskrig om henne.

Men hun var fornøyd, og hadde i hvert fall ingen planer om å dra ut på bygda igjen.

Hva vet du egentlig om å være alene med barn, du? snøftet hun surt et under-beltet-stikk hun visste Ingrid ikke likte. Prøv det selv, så kan du komme og belære meg etterpå!

Nå var det storesøster som tiet. Hun hadde da ikke hatt noe dans på roser heller! Hun ble igjen i Drammen etter BI, fikk seg jobb som regnskapsfører og drømte om å gifte seg vettugt. Men så var det alltid noe med de mennene hun møtte alkoholikere eller mammagutter eller rett og slett noen slasker.

Først som 39-åring traff hun Steinar tre år eldre, enkemann med sønnen Ole på ti.

Steinar jobbet som elektriker i kommunen, var taus som graven, hendig som få og klaget aldri. Drakk ikke, og var ordentlig til det nevrotiske.

Ingrid ble stormende forelsket. I 14 år hadde hun gjort sitt beste for å glede både mann og stesønn. Hun ønsket seg egentlig ett barn til, men det gikk ikke, så Steinar og Ole var blitt hennes lys i vinduet.

Hun ville ikke miste det livet.

Jeg foreslo for mamma å bo hos oss, sa hun hest, men hun vil ikke høre snakk om det.

Hva? Syns Steinar det er greit å ha svigermor på slep i toromsleiligheten? ertet Hege. Eller har du som vanlig ikke nevnt det for ham, fordi du visste at mamma uansett ville si nei?

Hege! Kan vi være litt seriøse? Dette er ikke timen for kjappe replikker.

Ferdig snakka, mumlet Hege og la på.

Ja, virkelig. Ferdig snakka.

Ingrid stirret tomt ut i rommet med telefonen i hånden. Det hadde vært så mye enklere hvis Hege bare hadde flyttet hjem.

Da kunne Ingrid kommet med mat og penger, hjelpt til med det praktiske. Hege kunne sikkert funnet seg en eller annen nettjobb WiFi fantes selv i bygda!

Men nei. Hege var like bortskjemt nå som da hun var 12 og nektet å rydde rommet, og ingen kunne få henne til noe hun ikke ville.

Neste dag kom det en syrlig melding fra Hege: Har pratet med mamma. Hun sier hun klarer seg selv, og vil ikke ha noe styr. Kan du roe ned dramaet?

Ingrid orket ikke engang svare.

Hvorfor? Hege snakket kanskje med moren en gang i måneden, og la ut ti meldinger om gangen. Mamma tør selvsagt ikke klage til henne det er glemt før telefonen legges på. Kommer det et lite stikk, kuttes kontakten tvert.

Mens Ingrid må høre på all jammeret en gang i uka og får mareritt om nettene.

Til og med Steinar, vanligvis så blind for alt annet enn egen termos, hadde merket det. Er det noe galt, eller?

Ingrid sa ingenting til ham. Trengte han virkelig å bære sitt til det lasset? Og hva skulle de gjøre? Sette inn hjemmehjelp? Det kostet jo skjorta og vel så det.

Så en kveld kommenterte Steinar skarpt:

Dette går ikke lenger, Ingrid. Du har vært fjern i flere måneder. Hva er det egentlig?

Ingrid begynte å gråte, men samlet seg fort (ingen vits i å jage mannen med tårer). Hun forklarte situasjonen så kort hun kunne.

Hvorfor har du ikke sagt noe om at det står ille til med mor di? Steinar så henne rett inn i øynene.

Ville ikke bekymre deg, mumlet hun og så unna.

Flott, da. Nå ble det sikkert bare mer stress.

Ok, sa Steinar, reiste seg fra bordet. Takk for maten. Jeg går og legger meg.

Ingen Dagsrevyen denne gangen. Ingrid lå våken halve natten, og neste morgen forsov hun seg vanligvis ordnet hun alltid kaffe og egg før Steinar skulle på tur.

Men der satt han, like rolig, lesende på mobilen.

Du er oppe? sa han, med alvorlig ansikt men rolig stemme.

Ja Jeg baker brød nå med én gang! utbrøt Ingrid og spratt opp.

Nei, sett deg ned. Vi må snakke.

Ingrid satte seg forsiktig, nesten som om hun trodde stolen var varm.

Du, jeg har tenkt på det. Vi hjelper mora di. Det er ikke greit å la de gamle sitte alene.

Moren min ble jo ikke så gammel, som du vet Så jeg synes vi flytter ut til henne.

Jeg har sjekka litt jeg kan jobbe for bonden i bygda, og noe kan vel du fikse også.

Stolen svaiet under Ingrid.

Steinar Er du sikker?

Helt sikker. Eller har du glemt hvordan Grethe tok imot Ole om somrene, og alltid hadde en oransje Solo til overs? Nei du, det glemmer jeg ikke. Dessuten har jeg alltid hatt lyst til å flytte på landet.

Bare mor di ikke har noe imot det, da.

Ingrid stirret på ham med store øyne. Dette hadde hun virkelig ikke sett komme fra Steinar av alle.

Men hva med Ole? spurte hun forvirret.

Hva med ham? Steinar så rart på henne. Han er jo voksen, har fast jobb og kjæreste. Han blir vel bare glad for å få leiligheten for seg selv.

Steinar! Ingrid kastet seg rundt halsen på ham og hulket, helt glemt at ektemannen mislikte slikt rør.

Men han rygget ikke unna. Klappet henne sakte på ryggen:

Slapp av nå, kjære. Dette ordner vi.

Og denne gangen, håpet hun bare at han hadde rett.

Rate article
Intigue Life
Jeg hadde aldri trodd det om mannen min — Anja, vi må gjøre noe… — sukket Irina inn i telefonrøret. — Hva har skjedd? — svarte lillesøsteren litt bekymret. Søstrene pleide stort sett å sende korte meldinger, men denne gangen insisterte Irina på en telefonsamtale. — Mamma kan ikke bo alene lenger. Hvis du hadde snakket mer med henne, hadde du visst det, — sa Irina med en anklagende tone. — Åh, kom igjen! Ikke begynn! Bare si det som det er. Hva er det jeg ikke vet? Irina sukket igjen — det var typisk for lillesøsteren å reagere slik, nesten aggressivt på alt som antydet at hun måtte gjøre noe. — Bare husk at mamma er 73 år nå. Blodtrykket hennes svinger hele tiden, hun er ofte sliten. Hun klarer knapt å lage mat eller holde huset i orden, — ramset Irina tålmodig opp. — Det er ikke alltid hun klarer å gå til butikken for å kjøpe brød. Takket være naboen, Nina Hansen, får hun heldigvis litt hjelp. — Du mener mamma sulter? — Anja ble bekymret. — Nei, selvfølgelig ikke! Jeg besøker henne annenhver uke og tar med alt hun trenger. Det jeg mener, er at mamma ikke klarer seg uten hjelp lenger. Hva om hun faller og brekker noe? Da blir det vanskelig å stelle henne alene, spesielt når hun veier såpass. Søstrene var stille et øyeblikk. Elena Hansen har alltid vært ganske rund, og med årene har hun lagt på seg mer. Til tross for noen helseproblemer har hun alltid vært glad i mat, og det sårer henne når døtrene foreslår diett. — Hun savner oss også veldig. Hun gråter nesten når jeg drar, og sier at hun føler seg forlatt… — fortsatte Irina. — Det er tungt å høre på. — Hva foreslår du, egentlig? Den eldste søsteren nølte — det ble vanskeligere å snakke med Anja for hvert år som gikk. — Jeg foreslår at du flytter inn hos henne. — Helt utrolig! Og hvorfor kan ikke du flytte til henne? La meg gjette! Du har Fedrik, gullmannen din, og stesønnen din, han lille på bare 25 år, å ta deg av, ikke sant? — Anja, hvorfor må du alltid si sånn? — Fordi du alltid tar avgjørelser for alle andre! Og jeg betyr ingenting for deg! — Anja ropte nesten. Irina ble også sint: — Og når mamma løp mellom syke faren vår og deg og Maja? Da hun reiste fra bygda til dere med mat, satt barnevakt for Maja, så du — yndlingsdattera! — kunne jobbe og slappe av! Da passet alt for deg, eller? Anja var stille. Søsteren hadde rett — sånn hadde det vært. Etter det korte ekteskapet med Majas far, hadde den snille svigermoren — Gud velsigne henne — latt dem bli boende i leiligheten til Maja ble myndig. Hun selv fikk lite hjelp av eksmannen, og svigermoren tok seg lite av barnebarnet. Hun måtte jobbe hardt for å forsørge seg og datteren. Foreldrehjelpen var gull verdt. Skal Irina virkelig minne henne på det resten av livet? Da svigermoren ba dem flytte ut, gikk Maja på høyskole i byen og hadde fått seg kjæreste, og Anja flyttet til Oslo for å jobbe. Nå bodde hun i leilighet i nærheten, jobbet litt her og litt der — det var ikke lett å finne god jobb etter fylte 40! Men hun var fornøyd med livet, og hadde ingen planer om å flytte tilbake til bygda. — Ja, hva vet vel du om å oppdra et barn alene?! — svarte hun spydig til Irina, vel vitende om at det var et lavt slag. — Prøv det selv, før du skal moralisere! Nå ble den eldste søsteren stille. Hun hadde kommet seg bra etter studiene: ble værende i byen og fikk jobb som regnskapsfører, drømte om å finne seg en god mann. Men det var ikke lett med mennene — den ene var alkoholiker, den andre en mammagutt, og den tredje en snylter. Først som 39-åring møtte hun Fredrik, tre år eldre, enkemann med en ti år gammel sønn, Vebjørn. Han jobbet som elektriker, var nevenyttig, drakk ikke, var ordentlig og ryddig som få. Irina falt hodestups. I 14 år har hun gjort alt for mannen — og blitt glad i stesønnen også. Hun hadde ønsket seg egne barn, men det ble ikke sånn. Så Fredrik og Vebjørn ble alt for henne. Det ville hun ikke miste. — Jeg ville egentlig ta med mamma hjem hit, — sa hun med rusten stemme, — men hun nekter. — Hva? Og Fredrik har ikke noe imot å ha svigermor i toromsleiligheten? — ertet Anja. — Har du som vanlig ikke spurt ham? Visste du at mamma kom til å si nei? — Anja! Nå må du være alvorlig! — Nok snakk, — mumlet Anja og avsluttet samtalen. Irina knuget telefonen. Å få Anja hjem ville ha vært den perfekte løsningen. Da kunne Irina hjelpe med penger og varer. Anja kunne finne seg en fjernjobb — det var ikke noe problem med nettet i bygda. Men Anja ville tydeligvis ikke gjøre livet lettere for Irina. Slik har hun alltid vært og kommer aldri til å forandre seg. “Snakket med mamma. Hun sier hun har det fint og ikke trenger noen hjelp. Slutt å lage drama!” — meldte Anja dagen etter. Irina svarte ikke engang. Hva var vitsen? Lillesøsteren ringer knapt mamma en gang i måneden og sender noen meldinger. Mamma klager aldri til henne — hun gleder seg bare over at Anja ikke har glemt henne. Men Irina får alle klagene — og søvnløse netter. Selv Fredrik, som vanligvis ikke bryr seg så mye, hadde spurt om alt var i orden. Hun hadde ikke fortalt noe — hvorfor skulle hun belaste ham? Men hva annet kunne hun gjøre? Leie sykepleier? Det hadde de ikke råd til. — Sånn, nå får det være nok! — Fredrik satte tekoppen hardt i bordet. — Du har vært ukonsentrert i flere måneder. Hva er det som skjer? Irina brast i gråt, men samlet seg og la frem situasjonen kort. — Hvorfor har du ikke sagt at Elena Hansen sliter? — Fredrik så alvorlig på henne. — Jeg vil jo ikke plage deg… — mumlet hun og så bort. Kanskje hun ikke burde ha fortalt ham det. Han trengte vel ikke dette også… — Jaja, — Fredrik reiste seg. — Takk for middagen. Jeg legger meg. Han så ikke engang nyhetene som vanlig. Hva ville skje nå? Irina fikk ikke sove den natta, og forsov seg til og med neste morgen. Det var lørdag, så hun skulle ikke på jobb, men hun serverte alltid frokost til Fredrik til samme tid. Nå hadde hun bommet der også! Men mannen satt rolig med teen sin og leste noe på mobilen. — Er du våken? — spurte han. Alvorlig i ansiktet, men stemmen var rolig. — Ja, Fredrik! Jeg ordner det straks! — hun ble litt stresset. — Sett deg, vi må snakke. Irina satte seg forsiktig på krakken. — Jeg har tenkt på det. Vi må hjelpe mora di. Man lar ikke gamle folk være alene. Min mor fikk ikke leve til hun ble gammel… Så vi flytter til henne. Jeg har allerede sjekket litt — jeg kan få jobb hos en lokal bonde, og du finner nok noe du også. Hun holdt på å falle av krakken. — Fredrik… Er du sikker? — Helt sikker. Eller tror du jeg har glemt hvordan Elena Hansen tok imot Vebjørn på feriene, og behandlet meg som gull verdt? Nei, Irina, jeg har god hukommelse. Og dessuten har jeg lenge drømt om å bo på landet. Om svigermor ikke er imot, altså. Irina stirret på mannen sin — dette hadde hun aldri ventet av Fredrik. — Hva med Vebjørn da? — Hva med ham? — Fredrik smilte. — Stor, voksen kar med utdanning og jobb. Han blir bare glad for å få hele leiligheten for seg selv. — Fredrik! — Irina kastet seg om halsen på ham og gråt, glemte helt at ektemannen ikke likte så mye følelser. Men han dyttet henne ikke bort. Han bare klappet henne på skuldrene: — Så, så… alt blir bra. Hun håpet virkelig det…