Forleden møtte jeg en kvinne som gikk drømmende gjennom Karl Johan med sin lillesøster, ei lita jente på halvannet år, som svevde ved siden av henne som en ballong i vinden. Ingenting rundt dem berørte dem; hun virket nesten gjennomsiktig i lufta, som om hun kunne gli forbi meg uten å merke det. Hadde jeg ikke ropt navnet hennes Ingrid ville hun bare ha glidd stille forbi, som en skygge i tåken.
Da øynene hennes traff mine, glitret de først av glede, men så svømte et slør av likegyldighet over ansiktet hennes. Jeg spurte, midt i den uvirkelige Oslo-luften, hva som hadde skjedd, og hun åpnet seg langsomt litt som isen som sprekker opp på Mjøsa om våren og fortalte meg sin familiehistorie.
Ingrid og mannen Erik giftet seg i kjærlighetens høye rus. Forlovelsestiden var som vårnetter ved fjorden, fylt med fnis og latter, hemmelige stunder, og en følelse av usårlighet. Etter bryllupet bar han henne nesten bokstavelig på gullstol hvert steg svøpt i varme og omsorg. De forsøkte å finne ro og forståelse, selv da livets veier plutselig skjøt i to retninger under dem.
Da datteren, lille Signe, kom til verden, snudde alt seg opp ned. Erik fikk smake foreldrelivets underlige hverdag, og det smakte ham ikke. Han arbeidet hjemme, men den lille som skrek og klatret, var bare en støy til hinder for tastaturet. Mye av ansvaret havnet selvsagt på Ingrid, som gikk hjemme i barselens tåkedis, selv om Erik av og til knurret om at hun ikke gjorde nok. Ordene hans trillet som iskalde klinkekuler utover gulvet.
Da han innså at hun hadde permisjon og familien plutselig levde på en strammere økonomi, begynte han å dytte alt ansvar over på henne. Etter hvert krevde han at hun skulle tilbake på jobb, og mente at bestemor eller farfar heller fikk ta seg av Signe. Han trodde ikke på Ingrids bekymringer at besteforeldrene ikke kunne håndtere et så lite barn. Han var besatt av én tanke: at han trengte mer penger inn i husholdningsbudsjettet.
Han gjennomførte regnestykkene selv, kontrollerte alle alternativer, undersøkte barnehager og dagmammaer, bare hun slapp å være hjemme. Han sluttet plutselig å gi penger til vanlig matinnkjøp insisterte på å handle selv, fordi han mente Ingrid sløste bort pengene og kjøpte unyttige ting. Kronene og ørene ble kontrollert og snurret som papirbåter gjennom stua.
Så begynte Ingrid å gå lange turer med Signe. De svevde over Vigelandsparken, trillet gjennom grønne lekeplasser i Grefsen, bare for å slippe å sitte i den stille, drømmende leiligheten sammen med Erik og den voktende stemningen.
En kveld, på fortauet under rare, svingende gatelykter, spurte Ingrid meg hva hun burde gjøre. Hun trodde ikke hun kunne skilles. Til tross for alt elsket hun Erik, det var en knute inni henne hun ikke klarte å løse opp. Dessuten vokste Signe så fort, og Ingrid ville ikke rive familien fra hverandre ikke la datteren vokse opp uten begge foreldrene. Hun var lei av å bli anklaget, lei av å høre at hun ikke tjente nok, som om alt var hennes skyld.
Da vi tok farvel, hvisket jeg bare inn i den døsige Osloluften. «Vær sterk. Alt ordner seg. Dette vil gå over, du er bare inne i en rar drøm.» Og jeg håper virkelig, på en merkelig måte, at det hele en dag vil føles mindre drømmende og mer som å våkne.
